…men helst ikke gløm, er ferdig med første avsnitt, del 1A og 1B. Et lass er kjørt til midlertidig oppholdssted, et annet blir med ut på landsbygda. Ei stund. Så fortsetter oppdraget.
Flyttekaos er et velkjent begrep. Og i aller høyeste grad tilstede når de som skal ta over leiligheta i morgen kommer med flyttelass både den ene og den andre og den tredje dagen.
Noen har flyttet ut for lenge siden, noen har stablet inn, noen holder på å flytte ut nå og noen har begynt å bære inn mer. Og sistemann er på jobb og må flytte sitt i kveld…Og det støvsuge, bæres, stables og vaskes.
Sånn er det med den saken. Studenten har nå forlatt åstedet og “noen få møbler”, som nyinnflytterne(den ene av dem) satte igjen tidligere i uka er passert for siste gang. Den andre kom i dag og hadde såpass til…
Takk for nå Bislett. Student og kjæreste er nå klar for et nytt kapittel. Flyttebyrået fortsetter oppdraget om et par uker.
Nå pub…
Ferien er snart over. Det har vært mange uker med «alternativ» livsstil for undertegnede. Det inkluderer at treningsregimet som er fulgt de siste par årene også har fått hvile noen uker. Treningen som gjør at jeg tross et trøblete skrog og mange hensyn å ta, tross alt er i stand til å fungere bittelitt innimellom. Det har vært ferie fra det meste med andre ord.
Det betyr definitivt ikke at jeg har sittet på rompa i ukesvis. Eller brukt sofaen nevneverdig. Det har både vært tur og ikke minst kanopadling. Hverdagsaktiviteter som plenklipping og annet moro har jeg også prøvd. Men utover det har det vært lite svetting og pulsøkning for helsa sin del. Svettinga har kommet av varme og pulsøkning er som kjent en vanlig bivirkning når undertegnede blir forbanna. Ikke særlig helsebringende, vil jeg påstå.
Denne uka har jeg så vidt tatt opp tråden igjen. Treningstråden. Litt intervall, litt balansetrening, litt styrke og litt tøying. Tungt etter uker med slækking. Javisst.
I dag skulle jeg egentlig bare sløve rundt. Lese litt bok. Drikke litt kaffe og spise litt god mat. Ingen planer, med andre ord. Siden først dose phizer havnet i armen i går, så var jeg forberedt på en eller annen bivirkning eller to. Vond arm som ikke kan brukes til noen ting har jo vært bortimot standard for alle jeg har hørt om. Så det forventet jeg i det minste. Litt influensasymptomer og hodepine kunne visst også stå på menyen.
Men nei. Jeg kunne riktignok ikke ligge på venstresida i natt og jeg kjenner jo at muskelen er øm hvis jeg klemmer på armen. Men ellers ingenting. Den lar seg fint løfte over hodet og ellers så fungere den akkurat som vanlig. Mulig jeg har såpass mye vondt i armen ellers at dette bare preller av. Eller ingenting.
Siden formen var såpass så kjentes det fornuftig med ei lita intervalløkt og litt tøying. 10 kilometer bakkeintervall uten å flytte seg en meter må vel være litt å bryne seg på for en eventuelt overvåkende microchip som sitter i overarmen? Siden 10 kilometer i terrenget er umulig for denne kroppen så blir det på stedet. Inne og på maskin. Det funker. Jeg blir svett og andpusten. Og pulsen lures sporadisk opp på et nivå som gir effekt. Nå er jeg trøtt. Om det er vaksina eller treningsøkta som slår inn, vites ikke. Men «den som gir seg er en dritt», og det spiller for så vidt ingen rolle.
Den som gir seg er en dritt er en omskrivning av Astrid Lindgrens setning i «Brødrene Løvehjerte»:
«Men da sa Jonatan at det var ting som måtte gjøres, selv om de var farlige, for ellers er jeg ikke noe menneske, bare en liten lort». Ufattelig viktige og riktige ord om store ting, men i mitt tilfelle i denne sammenhengen brukt om det lille og ubetydelige i det store bildet. Det lille i det små. Viktig for meg og mitt liv. Ikke så viktig for verden.
Hva skjedde? Planen var å bli selvlysende til ettermiddagens vin- og skravleøkt. Første dose med phizer ble injisert i denne kroppen i dag og jeg hadde høye forventninger til diverse morsomme bivirkninger. Og så endte jeg slik….
Tipper microhipen som fulgte med inn i skroget får kjørt seg når jeg skal møte verden iført tredagers…alternativet er jo tegneseriefigur. Etter barbering.
Til å være såpass lite opptatt av religion som undertegnede nå faktisk er, så har jeg vært ekstremt mye i kirka de siste par dagene. Og ikke minst på vei til og fra kirka. Eller rettere sagt kirker. Siden småbrukeren både jobber med og definitivt er ekstremt mye mer opptatt av gammelt laft og treverk enn gjennomsnittet, så ble årets roadtrip lagt til stavkirkeland. Vællers. Valdres, som det står på kartet.
Det ble mange mil i bil, men jammen ble det mange fine stavkirker også. Fire, faktisk. Og fire forskjellige. En som var bygd opp av rester de hadde funnet under det nye kirkegolvet og som kun var til «utstilling», en som var pusset opp og brukt kun til spesielle anledninger, en som var nesten intakt i opprinnelig stand og brukt i sommerhalvåret, og en som var omgjort og i vanlig bruk.
Den som ble bygd opp igjen av rester funnet under kirkegulvet. Øye.Den som fortsatt blir brukt i sommerhalvåret. Om vinteren bruker de det nye, der det er oppvarming. Reinli.
Fine alle fire. Og fryktelig interessante for han som jobber med gamle bygg og historiske teknikker. Interessant for hu som jobber med mennesker også. Masse historie i veggene og utenfor. Hos meg satte det i alle fall i gang mange tanker. Hvem var de, disse som brukte kirkene? Hvilket liv levde de? Hva tenkte de? Både de som sto inne i kirka i 5 timer og hørte på presten som snakket latin som ingen skjønte og de som var sjuke og måtte stå utenfor veggen i svalgangen og høre på… Hva drev dem? Og hvordan i alle dager overlevde de under forholdene de levde under? Hvordan fikk de nye ideer? Det er uten tvil mange som har hatt harde liv med tøffe utfordringer. De har kjempet for å ha mat på bordet og varme i ovnen. Og de har trengt noe å tro på for å beholde drivet. Bygdesamfunnet har mange eksempler, blant annet stavkirkene, på at felles mål og samlet innsats har ført til noe fint. Samholdet har vært sterkt for å få til disse kirkene i de små dalene.
Vi som kommer i ettertid ser jo lista over hvem som ga penger til ny kirkeklokke, hvor mye de ga og hvem som hadde navnet sitt på egen benk langt fram i kirkerommet. Jeg tenker på alle de andre. De som sto eller satt bakerst og de som måtte stå utenfor. På han som byttet tak og skrev navnet sitt på bjelken i taket og han som satte fotavtrykket sitt på samme bjelken.
Fotavtrykket i takbjelken. Reinli.Luka i veggen som presten kunne gi de spedalske nattverden gjennom. Reinli.
I dag snakkes det om begrepet «vi og dem». Mange mener det er en innstilling som er sterkere i samfunnet enn noen gang. Og samfunnet, det er oss.
«Vi og dem» var tilstede også på 1100- og 1200-tallet. Slik sett ligger det nok en sterk tradisjon i den måten å tenke på. Avstand til syke er jo en rimelig og aktuell problemstilling også i dag. Og som en eller annen sa: «det har alltid vært forskjell på folk».
Hvem hadde jeg vært om jeg hadde levd på stavkirkenes tid? Ikke vet jeg, men jeg tipper jeg hadde stått langt bak i forsamlingen, i den grad jeg fortsatt var i stand til å stå. Jeg hadde nok hatt barnebarn og dermed sikkert levd på kår. På en husmannsplass i skakka et sted. Ei småbustete kjerringa med staven med hodetørkle og stakk. Forhåpentligvis hadde jeg sluppet å stå i svalgangen. Hvem som var vi og hvem som var dem kommer vel an på øyet som så. Akkurat som nå.
Jeg hadde nok garantert vært fascinert av dette også i 1250. Høre.Og dette. Høre.
Takk og pris for at vi har gått bort fra gårdsnavn i kirkebenker. Fem timer lange gudstjenester på latin er også sikkert noe trøblete for å trekke folk til kirkerommet. Uansett: takk til alle som tar vare på kulturskatter, kirker eller annet, slik at historisk interesserte som meg kan se, lukte, høre og kjenne på atmosfæren som forteller noe om hvordan vi levde før og hvordan vi kom dit vi er i dag. Det er forskjell på å være religionsløs og å være historieløs. I alle fall for meg.
Velkommen inn? Reinli.
Flott beliggenhet og utsikt hadde de sansen for. Da som nå. Lomen.
Forrige uke besto luksusen av en lavvo ved ei sandstrand i villmarka. Bad og vask foregikk i sjøen, mat lagde vi på kokeapparat, doen var i et kratt og senga var liggeunderlag med sovepose. Feltseng for småbrukeren, da.
Denne uka slo vi til med ei spontannatt på hotell. Eller fjellstue, som det visstnok heter. Myke senger, dyne og pute, nyoppusset bad med regndusj og full pakke og mat og godt drikke i restauranten.
To typer luksus på under ei uke. Jeg må innrømme at jeg er glad livet består av begge deler. For meg gjelder ja takk begge deler, akkurat som Ole Brum.
Hvilke klær skal vi pakke når vi skal på sommerferie? Nja. Det aller viktigste vil jeg påstå er å pakke etter hvor du skal. Sommerferie i Norge kan by på det meste av vær og temperatur. Velger du sommerferie i fjellet, slik som jeg, så er du nesten garantert minst et par tre, muligens fire årstider på noen få dager. I beste fall.
Det fine er at om du velger ekspedisjon i grisgrente fjellstrøk, slik som meg, så trenger du kun å fokusere på nok klær. Det blir garantert kaldt. Så ull er absolutt nødvendig. Både ullundertøy, lue, buff, ullsokker, votter og dunjakke viser seg nyttig. Gang på gang. Blir det varmt er det jo bare å kle av seg og gå uten klær. Det er ikke andre folk der uansett. Vindtett er nødvendig. Åpenbart fordi det ofte er vind. Og er det vindstille så fungerer den type tekstiler også mot mygg og knott.
Som sagt: lue, buff og ullvotter er greia. Selv har jeg et par som tidligere har fungert som proseccovotter på festival. Rutinerte votter, med andre ord. Denne gangen ble de kombinert med kakao.
Du har ikke tilgang på dusj så all kroppsvask må og kan fint foregå i nærliggende vann, bekk eller elv. Enten i nettoen eller i undertøyet. Da blir undertøyet vasket i samme slengen og du trenger færre skift. Vinn vinn. Og dermed havner underbuksa i solnedgangen. I mangel på elg.
Underbukse i solnedgang. Eller rettere sagt bokser. Rørende vakkert…
Det eneste jeg hadde med som ikke ble brukt var badetøy. Ikke fordi jeg ikke badet. Jeg badet uten tøy og hver dag. Til og med uten proseccovotter.
Hva er det aller viktigste for en vellykket tur? Om det er ved sjøen, i skogen, i nærområdet eller vi snakker om en ekspedisjon til fjells. Hva er det viktigste for å få en fin opplevelse?
Noen vil påstå at det er mat. I alle fall er det ganske viktig for småbrukeren og friluftsheidi. Vi har selvinnsikt nok til å vite at å satse på det vi fanger eller sanker i naturen uansett vil gå rett vest. Vi har overhodet ikke fiskelykke. På denne turen dårligere enn noen gang. Ikke en eneste havnet i stekepanna. De som gikk på kroken var små eller uaktuelle på andre måter. Og bærplukking er vi ikke så ivrige på. Annet enn å plukke rett i munnen. Dessuten var det hakket for tidlig. Vi sanker ikke kart. Ikke smaker det godt heller. En sulten småbruker og en sulten friluftsheidi gir ikke akkurat godstemning. Ikke noe som lar seg kombinere med tur.
Så dermed er medbrakt greia. Den billigste middagen viste seg å være den beste. Og den dyreste den dårligste. Selv om den var ganske god den også. Det har lett for å være sånn. At maten smaker godt nesten uansett i villmarka. Sulten er den beste kokk, har jeg hørt. Men altså: jeg kan meg glede anbefale pasta med pesto, rød eller grønn, som turmiddag. Enkelt, bilig og innmari godt. Den kom øverst på pallen foran potetmos og rødvinspølse som nummer to og real turmat som nummer tre. Real-en var en thai red curry eller noe i den duren. Helt ok. Men som sagt, veldig dyr sammenliknet med pasta.
Til frokost og lunsj fungerer brød og smøreost eller syltetøy på squeeze perfekt. Eller egg og bacon, som vi også flottet oss med denne gangen. Brødet holder seg helt fint i 5 dager, så knekkebrødet fra reservebeholdningen fikk være med hjem igjen også. Når vi legger til rikelig med kaffe, litt te og et par poser kakao så er måltidene redda. Og sjokolade. Og pottis. Og en treliter med vin. Karamellkjeksen vi hadde med ble spist. Men kan ellers forbigås i stillhet. Den var i beste fall intetsigende. Småbrukeren reddet den inn med litt syltetøy som dipp. Da smakte det i alle fall det. Syltetøy, altså.
Siden kano fritar oss for bæring så kan vi i grunn ta med nesten hva vi vil. Se gårsdagens innlegg. Vin er en av gledene vi unner oss. Og dermed også stetteglass til de edle dråpene. Jeg syns det er på sin plass å påpeke at det var småbrukeren som insisterte på glassene. Vanligvis blir kaffekoppen brukt til vin også når friluftsheidi er på tur.
Ikke vet jeg om det aller viktigste for en vellykket tur er mat. Men en ting er sikkert: å satse på det som fanges og sankes er ikke lurt! I alle fall ikke for småbrukeren og friluftsheidi. Vi går for velfylt kjølebag og bag-in-box.
Akkurat det er en tag jeg bruker relativt ofte. Mittfriluftsliv. For meg er det aller best når jeg har en følelse av at jeg har hele verden for meg selv. Når jeg befinner meg på et sted der jeg i alle fall kan ha illusjonen om å være første menneske som har tråkket akkurat her. Nemlig mitt friluftsliv.
Dette bildet er en direkte selvmotsigelse i så måte. Følelsen av å ha fjellheimen for meg sjøl, var overveldende. Bortsett fra fotografen da. Han var heldigvis med. Hele sjøen og bakenforliggende fjell var helt og holdent mitt. For så vidt bak meg også.
Men så var det brygga da. Helt tydelig og definitivt bygd av folk. Og ikke nok med det. Bak fotografen gikk en kjerreveg oppover lia og inn i fjellskogen. Ved strandhogg (vi kom sjøveien) kunne vi observere fotspor i sanda. Så bildet lyver litt. Men følelsen var reell. Det var den deilige følelsen av «her og nå». Et rørende vakkert sted. Ro og fred. «A state of mind». Akkurat det jeg prøver å oppnå som storforbruker av #mittfriluftsliv. Og som deles både på blogg og instagram (@heidisspace).
Fjellet er mitt! I alle fall for en stakket stund. Og det holder for meg.
Hvor mye diverse helt nødvendige og komplett meningsløse greier er det egentlig mulig å få plass til i en kano? Ikke vet jeg. Men mye, det er det.
Her er det komplette innholdet i småbrukerens og friluftsheidis vanlige ally-kano etter 5 dager på loffen i den norske fjellheimen:
rhdr
Og jadda, du ser riktig: der fins både campingstoler (!) og vinkartong. Tempurmadrassen fikk være igjen hjemme. Så vidt. I tillegg til alle disse greiene, som for så vidt også fyller en hel bil type stasjonsvogn, så satt vi oppi der sjøl også. To voksne personer i rimelig normal størrelse. For ikke å glemme alt vi hadde spist opp på turen. Note to self: mer pottis, mindre knekkebrød!
Var kanoen full? Det kommer an på øyet som ser. Det var nok fortsatt en del å gå på. Det var både klaring til ripa og fortsatt navigeringsmuligheter i fartøyet. Mulig vi tar med bord og kommode neste gang…eller kanskje ikke? Det kommer an på hvor mye småbrukeren orker å løfte ut og inn og hvor lenge friluftsheidi gidder å stå og vente og se pen ut imens…
10 år har gått siden det verste skjedde. Et jubileum som ikke skal feires. Ingen ulykke, men en person som tok et valg på grunn av sin ideologi. I dag skal jeg bruke noen minutter til å minnes og tenke. Jeg skal tenke på hvor heldig jeg er som har ei datter som får lov til å være student og får lov til å møte livet som ung voksen. Hun var 12 år i 2011. Så vidt litt yngre enn de som ikke er så heldige. Hun gikk i rosetog sammen med mora si og bestemora si i etterkant. Hva annet kunne vi gjøre?
I dag lover jeg meg selv at jeg skal bli enda flinkere til å si imot. Si imot om noen har meninger eller forfekter et syn som jeg opplever som radikalisert eller moralsk på villspor. Være tydelig og vise klart hva jeg syns er innafor og hva jeg syns er forkastelig.
Ellers skal jeg leve livet. Hva annet kan jeg gjøre?
