Denne uka har det vært både epledag, skolemelkdag og fårikålens festdag. Alt i følge meny.no. Og jeg har inntatt alt sammen! Ja, kanskje ikke skolemelk da. Bare vanlig melk. Laktoseredusert sådan. Det ene epletreet bak huset her hadde så mye frukt at det måtte frigjøres for det meste rett og slett for å ikke bukke under for vekta. Så epler kan vi fråtse i. På tirsdag, som var epledagen, fikk dagens epledose være med på sykkeltur.
Og så fårikål da: ikke mindre enn fire fårikålmiddager har jeg spist den siste uka. Det blir gjerne sånn med akkurat fårikål. Mye. Og da gjør det jo ikke noe at den bare blir bedre og bedre etter som dagene går.
I dag blir det elgstek. Jeg tror ikke det er elgens dag. Og i alle fall ikke elgstekas. Men det er i alle fall elgjakt. Og festlig regner jeg rett og slett med at det blir uansett.
Den neste matdagen å feire er kaffedagen. Den kommer allerede på søndag. Og så kommer det virkelig noe å glede seg til den 4. oktober: Kanelbollens dag! Akkurat den tror jeg faktisk at jeg kommer til å feire på forskudd.
Men AT jeg kunne gå glipp av både baconets dag og sjokoladedagen tidligere i september a gitt! Nesten katastrofe! Men på den annen side: det kan jo bli en aldeles strålende opplevelse å kombinere det meste for litt feiring på etterskudd!
Får og kål. Tidlig stadium. Min favorittsau: Sauen Shaun, nrksuper.no.
Undertegnede har fått et anstrengt forhold til real turmat. Det kan ha noe med at hun et par ganger har forspist seg på greiene, samt at det meste av slikt frysetørret minner skremmende om papp. Eller bikkjemat. Ut over det er a ganske altetende. Det gjelder nok de andre døtrene også. Bortsett fra at hu ene ytret at hu «unngikk pølser så sant det var mulig!». Samme dama er dronningen av Grandiosa. Akkurat det utdypes ikke nærmere.
Men altså. På tur gjelder det derfor å unngå pølser og real, og ellers gå for akkurat passe enkelt næringsinntak både når det gjelder flytende og fast føde. Det ene må kunne tilberedes på bål, det andre må kunne inntas VED bål.
Først den flytende. Det er fort gjort å bli skutt. Det er tross alt elgjakt. Så skudd i skogen er ikke helt uvanlig for tida. Da er det fint at den ene er god til å sikte og den andre er god til å dukke. Det gikk bra selv om korken er borte. Dessuten så er disse døtrene såpass erfarne at glassene er fargekodet. Så vi ikke skal begynne å stjæle av hverandre utpå kvelden. Nå når det er coronatid igjen. Men stett må de ha. Også på tur.
Det ble ikke grandis til middag. Men det ble pizza. Nam nam. Den dama kan å lage mat. Også på bål. Og så er det jo moro for henne med litt større utfordringer enn grandis… Det ble godt og vi ble mette. Såpass at det ble igjen smågodt til dagen etter. Den var for øvrig rimelig bedugget dagen derpå. Fuktig etter nattas tåke. Vi var ikke bedugget dagen derpå.
«Vi må ta med oss mindre vin neste gang», ble nemlig ytret dagen derpå på forrige hengekøyetur. Og det klarte vi: IKKE! Men av ulike både kjente og ukjente årsaker så klarte undertegnede seg bedre denne gangen, for det var selvfølgelig undertegnede som slet noe forrige gang. Morgenkaffen på bålet ble både god og det ble mye av den denne gangen. Når friluftsheidi fant igjen kaffen, da.
Så selv om kokken hadde glemt pålegget til frokosten så ble vi mette. Opptil flere ganger. Selv uten både pølser, real og grandis. Men hadde vi med oss for lite flytende drivstoff? Jeg var i alle fall tørst på tur hjem….
Den norske årlige epledagen er snart på hell. Den feires visst hvert år den siste tirsdagen i september.
På frukt.no kan du lese massevis av eplekjekke funfacts, om epler 😉 Jeg feiret dagen med sykkeltur langt til skogs. Der ble det bålkaffe og lunjs på bål – og et eple fra egen hage!
Når folk kommer til en viss fremskreden alder så blir briller stadig et tema. Riktige briller er vi avhengige av. Briller for nærsynthet. Lesebriller. Solbriller med eller uten styrke. Aggressive briller….altså progressive, som det heter. Briller kjøpt for mange lapper hos optikeren og Nille-briller som anskaffes rimelig og ligger rundt omkring der en kan få brukt for slikt. I bilen og på nattbordet…. Briller er rett og slett rimelig nødvendig.
Men hvor er nå de der brillene? Vi som husker barne-tv fra før fargefjernsyn ble jo fort kjent med konseptet leting etter briller. «Hvor er brillene mine, Pernille?» var jo omkvedet når Mr Nelson svinset rundt. Jeg husker egentlig ingenting annet fra det programmet enn at han lette etter brillene sine, mens han maste gnagsår i øra (antakelig) på hu der Pernille. Antakelig var hun den som holdt oversikt og hadde kontroll på det meste.
Vi hadde også med oss en slik på tur i helga. Heldigvis. Ikke at det hjalp å spørre henne når vi andre manglet noe, da. Hun visste jo heller ikke hvor det ble av greiene. Men hun rota ikke med sine saker i alle fall.
Min erfaring er at det alltid glemmes noe på tur. I alle fall glemmer jeg stort sett alltid minst en ting. Både på jobbturer og privaten så er i grunn spørsmålet; «hva har vi glemt å ta med i dag?». Spenning i hverdagen!
Det startet med at undertegnede ikke skjønte hvor vi skulle møtes. «Jeg møter dere ved turplassen», var meldinga. «Ved bommen eller der vi parkerer?», spurte jeg. «På turplassen!», var svaret. Selvfølgelig. Les! Jeg fikk et lyst øyeblikk og trodde jeg visste hva som gjaldt. Dermed kjørte vi og skulle møtes «der vi lå i hengekøye på første turen vår i vår», som jeg sa.
Underveis kom det bilder fra hun som kom først. Fra en annen turplass…. Okei. «Oj, er du der, du», meldte jeg. Vi kjørte dit og fant dama. Der jeg trodde vi hadde vært i vår hadde vi ikke vært siden i fjor høst! Nemlig. I vår hadde vi hengt opp køyene en annen plass så da møttes vi visst plutselig der.
Men vi bestemte oss fort for å dra dit vi skulle. Altså da vi ble enige om hvor det var. Så da gjorde vi det. Da hadde jo moroa allerede begynt og etter en liten vandretur med sekk på ryggen var det bare å starte rigging av hengekøyer og tenning av bål.
Det første som var borte var et myggnett til hengekøya. Noe leting, et par telefoner og en retur til bilen for å lete hjalp ikke. Myggnettet var borte og siden vi da bare bestemte at myggen gikk og gjemte seg når det ble mørkt så brydde vi oss ikke så mye mer om det. Så ble det borte et trekk til et teppe. Det ble ikke brukt mye ressurser på å lete etter det, for vi hadde andre ting å drive med.
Undertegnede var veldig oppesen og hevdet bestemt at «denne gangen hadde a husket å ta med seg medisiner i alle fall». Det hadde hun nemlig ikke sist. Så da var det meste under kontroll og bål, bobler, bålmat og leirliv kunne nytes. At vi manglet minst ei hodelykt da det ble mørkt gjorde ikke så mye. Den vi hadde lyste vei til do og det andre vi trengte å se…
Etter ei god natts søvn der vi hang mellom trærne var det tid for kaffe og frokost. Sola varmet kroppen og solbrillene var borte. Det var morgenmedisinene også. Det vil si de var hjemme. Jeg hadde husket de som var til kvelden, men at det kom en dag derpå, DET var det visst ikke tatt høyde for. Jaja, da fikk det vente til jeg kom hjem.
Siden bålkaffe om morgenen er rimelig viktig så ble kaffekjele nummer to raskt igangsatt. Det skulle kokes «på gruten» så klart og noe mer kaffekorn måtte oppi for å få den rette smaken. Og undertegnede hadde glemt kaffen! Kok nummer en var i boks, og drukket opp. Hvor var så kaffepose nummer to? I alle fall ikke med på tur…vi hadde kakao og te og innfant oss med at det var det. Helt til undertegnede kom på og «fant» kaffen som hun hadde tømt i en egnet boks før hun dro hjemmefra. Både for å spare plass og pakke lurt! Rett og slett for lur for sitt eget beste! Så lur som jeg var før jeg dro var jeg jo slett ikke dagen etter!
Så da ble det kaffe også, gitt! Ved nedpakking fant vi jammen meg både det savnede trekket og myggnettet også! Det meste dukker opp! Bortsett fra solbrillene. De er fortsatt savnet.
Alt i alt så syns vi at vi klarte oss bra. Kun et par briller som svinn. DET er ikke verst. Og heldigvis hadde vi med vår egen Pernille. Det er tross alt bedre med to rotehuer enn med tre. Og heldigvis hadde «Pernille» med noen av de viktige tinga: bobler og “glamping-belysning», for eksempel!
Disse brillene ble ikke borte. Proseccoen ble…Bål, køyer og glamping-lys.
Det var på tide å henge litt igjen. Mellom to trær. Hengekøyetur, med andre ord. Og bål. Krattsjuka, som småbrukeren kaller det. Og i natt ble det skapt en tradisjon. Det er nemlig tredje året på rad at to av oss drar på hengekøyetur og overnatter til skogs sammen. Og tre ganger – da er det tradisjon. Vi har jammen meg hengt i køye sammen (i hver vår!) flere ganger ellers de siste par åra også, men det er tredje gang i september.
Siden vi blir relativt tidlig trøtte i vår alder og dermed må gå og legge oss «i rett tid», så får slike som meg gjerne en fantastisk flott opplevelse morgenen etter. Tidlig våken og orkesterplass til soloppgangen og en høstverden som våkner til en ny dag:
Det er godt vi ikke vet hva som treffer oss i framtida. Blogginnleggene mitt fra to år tilbake forteller meg det. Jeg kjente at teppet ble dratt vekk under beina mine den dagen. I alle fall litt. Godt jeg ikke visste at både teppet og linoleumen skulle rykkes unna, samt at tregolvet under skulle begynne å gi etter.
Sånn beskrev jeg tepperøsket i september 2021: Ny diagnose.
Reisen fortsetter den. Jeg var sjokkert da, og jeg er vel på mange områder like forvirra i dag. Men to år har gått og jeg går fortsatt på egne bein. Riktignok med litt hjelpemidler. Jeg kan fortsatt bo i huset mitt slik det er og jeg kjører bil.
Det er nesten litt vittig å lese hvor naiv jeg på mange måter var. Konklusjonen som til slutt kom i november for snart 2 år siden var jo i grunn bare begynnelsen. Livet og fokuset er annerledes i dag. Men også ganske likt. Gode opplevelser hver dag er det viktigste i dag og var det viktigste da.
Bremsemedisin ble det dårlig med. Diagnosen som kom i februar sørget for bråstopp i den vurderinga. Og nå er det kanskje ikke så aktuelt. Gårsdagens mr-runde vil bli del av den vurderinga. Vi får se.
Det er voldsomt moderne å poste bilder uten sminke for tida. Såpass har jeg fått med meg i såkalte sosiale medier. Superfreshe skuespiller- og artistdamer går mann (!) av huse for å poste bilder av seg selv uten sin «normale» mengde foundation, falske vipper og highlighter og slike greier. De skal rett og slett være «helt naturlige». De omfavner sitt eget utseende med både rynker og normal hudfarge. Jeg syns ikke de likner på det vi «vanlige» folk ser i baderomsspeilet om morgenen, jeg da men. Mer som om grunnsparklinga allerede er gjort og at de mangler kun finishen… De har nok tilgang på noen filter som vi andre hverken har eller bryr oss så mye om.
Som et ekte barn av 70-tallet, med de fleste tenåra i 80-åra så er sminke en del av hverdagen min. I alle fall mascara. Det er sjelden jeg beveger meg langt fra husdøra uten et minste snev av sverte på øyevippene, det innrømmer jeg lett. Jeg er kronisk dårlig på alt annet, som for eksempel sånn der highligter, som jeg ikke ville hatt peiling på hvor jeg skulle påføre meg. Men øyensverten er med.
Men bilder kan jeg jo ta akkurat som dem. Et og annet turbilde uten både sminke og uten å ha gredd håret nevneverdig eksisterer både på instagram, blogg og feisbukk. Men vanligvis så ifører jeg meg et minimum av mascara i alle fall. Sammen med kontaktlinser. Rett som det er får mascaraen fra i går duge også.
I dag fikk jeg ikke lov. Det var tid for mr igjen. Og for min del så dreier det seg stort sett alltid om mr-bilder av både ryggmarg og hjerne. Og da går det ikke an med sminke. For i for eksempel mascara så kan det befinne seg metaller. Metaller og magnetisme er ikke noen god kombinasjon. I alle fall ikke hvis metallet sitter på øyevippene og du befinner deg inni en magnetisk sylinder som for eksempel ei mr-maskin. Linser er heller ikke så behagelig når en med all sannsynlighet skal ligge inni den maskina i minst en time. Så dagens bilder ble tatt uten både kontaktlinser og sminke. Om bildene ble pene gjenstår jo å se. Klare nok var de visst. Jeg er jo ganske god til å ligge rolig. For min del så er resultatet aller best om bildene ser akkurat like ut som sist. Så da krysses fingrene for det.
Som regel så påstår undertegnede at hun er et såkalt «one take wonder». Det vil si at det holder med et knips for å få et bra nok bilde. Ikke som influensere eller ungdommer som knipser i vei og varierer vinkel og ansiktsuttrykk bare marginalt fra gang til gang et par hundre ganger før de er fornøyd. I dag tok fotograferinga i underkant av en time. Så noe «one take» kan jeg vel ikke påberope meg akkurat i dag, men usminket – ja det var jeg. Nå er det bare å vente på den «usminkede sannheten».
Ikke noe av dette er meg. Hverken med eller uten sminke. Min hjerne og ryggmarg ser ikke helt slik ut, påstås det -uansett.
Det er nesten alltid en del forsinkelse på venteplass 6. I alle fall på en fredags ettermiddag. Da var det fint at det fantes interessant lesestoff der…
Bilder som ikke er tatt av meg er fra nemus.no og helse-bergen.no.
I går fablet jeg egentlig om å ta meg en sykkeltur. Jeg liker å sykle, nemlig. Rekkevidden er for meg enorm på sykkel sammenliknet med på beina og det er alltid en glede å kunne «suse» av gårde på tre hjul.
Men det ble ingen sykkeltur. Dagen startet med telefonmøte med saksbehandler i NAV. I og for seg uten unntak såpass intenst og slitsomt for huet at jeg egentlig har mest lyst til å legge meg i fosterstilling under dyna etterpå. Men vi snakket altså blant annet om balansering. Ikke balansering på line eller bom, selv om det ofte kan kjennes ut som jeg balanserer på det eller eventuelt en knivsegg. Nei, balansering av hverdagen. Som i betydningen være akkurat passe aktiv til at MÅ-ting kan gjennomføres og at det samtidig er rom for litt lystbetonte greier i livet også. Uten at jeg blir så utmattet at jeg må begynne å avlyse avtaler og ligge rett ut på sofaen. Det motsatte av å trasse seg til Glittertind da, egentlig. DET har ingenting med balansert hverdag å gjøre.
Etter det telefonmøtet var jeg i grunn både mentalt sliten og lei. Min medisin er da å komme meg ut og i aktivitet. Men jeg var egentlig ikke i form til sykkeltur. Dermed tok jeg et fornuftig valg og gikk meg en tur i skogen i stedet. En ganske liten tur. Det var lurt, og akkurat i riktig «ånd».
Er det noe å skrive om da, kan man selvfølgelig spørre. Ja, for meg er det det. Som varig syk så er nemlig det å få til en hverdag med et balansert forhold mellom aktivitet av ulike slag og hvile noe av det som tar aller mest tid og krefter. Sykdommen krever at bevisstheten rundt valg og prioriteringer er enorm. Eller skulle ha vært det. Jeg syns det er fryktelig vanskelig. Evne, lyst og forutsigbarhet eller mangel på det er ikke direkte forenlig. Jeg øver på å få det til hver dag. Så i går var jeg litt stolt av meg selv, egentlig. Og det gjelder jo å legge merke til de få gangene jeg får det til, ikke sant. Det å balansere og ta riktige valg. For det er jo ikke så ofte jeg klarer det!
Men i går valgte jeg skogstur. Kryss i taket og gratulerer til meg der jeg balanserer med varierende hell!
Septembergleder kan være så mangt. Akkurat denne skulle jeg så fryktelig gjerne vært foruten. Det ser ut til at det blir verre og verre for hvert år, noe min egen blogg også forteller meg fra denne tida i fjor:
På min lille skogstur i dag plukket jeg av meg et av de der svina igjen. Det vil si jeg måtte gjøre det minst 3 ganger. Han ga seg ikke så lett, nemlig. Etter å ha fullført turen, ordna jeg litt husarbeid og spiste lunsj. Alt vel. Dusj og hårvask ble unnagjort og det våte håret ble pakket inn i håndkle på turbanvis mens jeg tørket kroppen og fikk på meg klær. Som vanlig.
Til slutt skulle turbanen av. Da dukket denne opp:
Hjortelus i håndkle. Type ren.
Den er da vasket med shampoo, satt inn med balsam og frottert og pakket inn. Veldig bortkastet vil jeg påstå. For nå er den nemlig skylt ned i vasken med glovarmt vann. Hadde jeg hatt klorin for hånden hadde den nok fått følge av en skvett. Det er dyrevelferden sin det, tenker jeg. Erfaring tilsier derimot at jeg ikke bør bli overrasket om den har krøpet opp igjen og sitter i vasken når jeg kommer på badet neste gang…
Også jeg som var så fornøyd med meg selv og valget av tur i dag…jaja, det får jeg skrive mer om i morgen!
