Det er godt vi ikke vet hva som treffer oss i framtida. Blogginnleggene mitt fra to år tilbake forteller meg det. Jeg kjente at teppet ble dratt vekk under beina mine den dagen. I alle fall litt. Godt jeg ikke visste at både teppet og linoleumen skulle rykkes unna, samt at tregolvet under skulle begynne å gi etter.
Sånn beskrev jeg tepperøsket i september 2021: Ny diagnose.
Reisen fortsetter den. Jeg var sjokkert da, og jeg er vel på mange områder like forvirra i dag. Men to år har gått og jeg går fortsatt på egne bein. Riktignok med litt hjelpemidler. Jeg kan fortsatt bo i huset mitt slik det er og jeg kjører bil.
Det er nesten litt vittig å lese hvor naiv jeg på mange måter var. Konklusjonen som til slutt kom i november for snart 2 år siden var jo i grunn bare begynnelsen. Livet og fokuset er annerledes i dag. Men også ganske likt. Gode opplevelser hver dag er det viktigste i dag og var det viktigste da.
Bremsemedisin ble det dårlig med. Diagnosen som kom i februar sørget for bråstopp i den vurderinga. Og nå er det kanskje ikke så aktuelt. Gårsdagens mr-runde vil bli del av den vurderinga. Vi får se.
