Er du klar?

Er du klar for 2021, skrev jeg på denne dagen for et år siden. Jeg syntes 2020 hadde vært et møkkaår som rommet mye stusslig både personlig og for folk jeg bryr meg om. Nå har det jammen meg gått enda et år og 2021 er plutselig historie.

Jeg kommer ikke til å bidra med noen form for personlig tilbakeblikk på året hverken her eller på andre sosiale medier jeg er bruker av. Det har ikke året fortjent. Selv om det har inneholdt både positive opplevelser, overraskelser og små og store morsomme og ikke så festlige skandaler. Året har gått og det ble som det ble. Både gode og mindre ønskelige opplevelser. Ikke mitt år dette helle, kjennes det som. Jeg har det nok til gode!

Årets siste skogstur er gjennomført. Den begynte helt strålende. Intensjonen var å kun tenke på hvor heldig jeg er som fortsatt kan rusle meg en tur i skogen, i alle fall en kort en, når jeg vil. DET er det ikke alle som får til. Men jeg kan!

Det gikk sånn passe etter hvert. Etter omkring 600 meter kom frustrasjonen og tanken klarte ikke lenger å kjempe mot en kropp som skrek av motvilje. Jeg kan konkludere med at det var en dårlig dag. I alle fall for skogstur. Skogen var fin da. Vinterstille med lave skyer, begrenset med lys og spor fra ekorn og rådyr.

I 2022 skal jeg så definitivt øve meg på å tenke på alt jeg får til, i stedet for alt jeg ikke klarer. At jeg gikk 5,5 kilometer for 4 dager siden, mot 740 meter i dag for eksempel. Fokus. Det blir hard jobbing. Men jeg har noen gode fagfolk rundt meg som jeg har stor tro på at skal klare å hjelpe meg på vegen. Som de sier, fagfolka, «den fysiske treninga har du kontroll på», så der blir det ikke så store forandringer selv om vi plutselig skal skrive et nytt årstall. Om noe så blir det mindre av den (!).

Det er mye annet som blir som det har vært også. Så om det heter 31.desember, 16. mars, eller 1.januar – livet går sin gang og om et nytt år gir nye muligheter, så gir det også muligheter til å ta med seg gode ting fra det gamle. Og det fins faktisk mye som er verdt å videreføre. Ingen vits i å kaste alt på båten selv om årstallet forandrer seg.

Men kjære 2022: jeg syns du skal ha følgende nyttårsforsetter: Vær grei mot oss alle og behandle hver enkelt av oss pent. Og la hver og en lage seg gode dager med opplevelser som betyr noe for akkurat han eller henne. Jeg skal gjøre mitt, og jeg forventer at du, 2022, bidrar med ditt!

Sammen kan vi lage magi! Jeg er klar.

Årets siste skogstur.

 

 

Ett år.

I dag er det ett år siden verden bokstavelig talt raste sammen. Et boligfelt med barn, voksne, enslige, familier, katter og bestemødre forsvant i mørket. En ufattelig tragedie for de som ble rammet og de nærmeste. Vi som så på fra trygg avstand felte også tårer. Tårer av medfølelse og fortvilelse, men fortsatt ute av stand til å ta fullstendig inn over oss hva som egentlig skjedde.

I dag gikk innbyggerne i boligfeltet i fakkeltog til minne om dem som ikke er der lenger. Og for å hedre alle enkeltpersoner som i kraft av stilling eller som medmenneske hjalp til. Redningspersonell, kommuneadministrasjon, hjelpeapparat og gode naboer.

For meg er det rart å tenke på at det allerede har gått et år. Jeg ønsker at alle berørte, både pårørende, rammede og de fine folka i hjelpeapparatet får ei fredelig og varm nyttårshelg.

Jeg tenner et lys for dere i kveld!

5. juledag

En sånn dag som kommer mellom de andre. Mellom dem som er viktigere og som liksom teller litt mer i kalenderen. I dag er det 29.desember. 5.juledag.  En femte-hjul-på-vogna dag.

Litt som på bildet. Ser du bare 4 trær i rekka, sier du? Det er nok fordi det siste har et 5.hjul. Det er en 5. stamme der. Egentlig en 6. også. Men den er så tynn og dessuten så tilsier plasseringen at den ikke er en del av gjengen. Og 6.hjul på vogna…nei det har vi aldri hørt om.

Firerbanden. Med et femte hjul. Og et 6. Fotografert 3.juledag.

 

Romjulsdrøm.

I går opplevde vi en romjulsdrøm, småbrukeren og jeg. Etter å ha tatt en 35 mil lang tur dagen før for å feire 75-årsdagen til småbrukerfaren, åpenbarte 3.dag jul seg med perfekte forhold for tur. Strålende sol, 3 cm nysnø og passe med kuldegrader gjorde den svenske skjærgårdsøya til en romjulsdrøm. Vi var ladet med ribbe, surkål og tårta, og var rimelig klare for frisk luft.

Bildene får fortelle resten:

Jeg drømte om et bad. Småbrukeren la ned veto. Denne gangen fikk han viljen sin.

En frossen golfbane er perfekt underlag for trost og turgåere.

Sola klarer bare såvidt å skinne over steingjerdet.

 

Ble ingen bading her heller, selv om det nesten ikke var is.

 

Varm gløgg og pepperkake med edelost smakte aldeles fortreffelig her etter turen.

Naturen har pyntet julepynten.

Takk til vertskapet for gjestfriheten, alt det gode vi har fått i oss og ikke minst alle gode samtaler. Hjemturen var definitivt vinterlig. Men ganske romjulsdrøm-vakker innimellom, den også.

Fuggulbænd på japansk.

Denne julehelga har vi virkelig kjørt på med tradisjon. Og tradisjonskost. Det er ribbe og pølse, surkål og tyttebærsyltetøy, lefse og sylte. I skrivende stund, sånn midt på dagen, står pinnekjøttet til utvanning og snart er bjørkepinnene klare og kjøttet skal på kok. Resten av riskremen fra i går får duge som dessert. Ellers har vi, takket være a bæssmor, småkaker til kaffen. Å finne engelske navn for alt det her er en smule interessant.

I går skulle vi forklare hva «fuggulbænd» er. Vi holdt nemlig på med en oversettelse av «Julekveldsvisa». For å oversette denne til japansk må vi innom engelsk. Og engelske ord for ringsakerdialekt er språksprell for viderekommende. Ja, det hadde nok ikke Alf Prøysen tatt med i beregninga da han skrev de kjente ordene. Men det ble litt lettere i dag da sola kom og vi kunne peke på neket. Eller fuggulbændet, som Alf og vi sier.

Så er det jo slik at når en i jula har besøk av en som så definitivt kommer fra en annen kultur, så lærer vi litt alle sammen. Og når vedkommende kombinerte ungdomsskolen med 7 (!!!) timer daglig karatetrening, HVER ENESTE DAG, så er noen timer i dojoen rett etter frokost på selveste første juledag for ferie å regne.

 

 

At grøtris er det samme som sushiris hadde avleggeren brakt på det rene allerede før jul. Og i går lærte vi at japansk konjakk og konjakk slik vi kjenner det er to ekstremt forskjellige ting. Sake derimot er sake.

Om litt er det tid for å ringe mor i Ogawa. Det blir sånn i passe tid på kvelden hos henne. Og vi skal ut og rusle litt «neri hagan». Altså gå en tur i skogen. Jeg leste en gang at å gå en tur bare for å gå er noe særnorsk. Og at i alle andre deler av verden ville alle som utførte slikt bli lagt under tung psykiatrisk behandling. Jeg har ingen formening om hva slags status slike turer har i Japan. Men i kveld har vi hørt om en sensei på 83 som går tur med sin bo over skuldene hver dag kl 05.00.

Det jeg vet er at av de to studentene som befinner seg på bruket akkurat nå, så er det den japanske som er innehaver av tursko. Hikingshoes 😉. Dattera til mora har kun joggesko.

Men fuggulbænd har vi. Og riskrem av sushiris.

 

Tradisjonen tro.

En julehilsen fra meg før jeg forsvinner fullstendig inn i ribbe- og lefsetåka:

For mange er tradisjoner viktig i disse dager. Også for meg. 7. år på rad kommer årets julekort herfra fra skogen. Julekveldsformiddagskaffen er kokt på bålet og er snart klar.

Uansett hva du skal, hvem du skal gjøre det sammen med, eller om du i det hele tatt skal gjøre det sammen med noen: lag deg fine juledager! Husk du er hverdagshelten i ditt eget liv. !

Akkurat nå har jeg desembersola til venstre og månen henger til høyre. Sola kommer mer og mer tilbake minutt for minutt, tida er nå og sol og bål kan tine frosne hjerter❤️

Juleklem fra meg🎄

Sola stikker så vidt over skogen til venstre. Månen henger til høyre.
Gull i skogen i dag.

Lillejulekveldsvisa.

Nå har Reidar vaske golvet

og småbruker’n har børi ved.

Je har sætt opp fuggulbænd

og avlegger’n har pynta tre.

Nå sætt vi øss å kvile

og puste på ei stønn.

I mens je hæv ut katta

så ælle får litt fred.

Fritt etter Alf Prøysen
Je har hengt opp fuggulbænd.
Reidar har vaske golvet.
Småbruker’n har børi ved.
Avlegger’n, og je, har pynte tre.

Høyt henger han…

…men jeg tror ikke han er sur. Sist jeg så’n, eller det var vel i grunn Mel Gibson, så var han rett og slett fly forbanna. Men nå henger’n altså der. Mellom norske flagg, engler og glitter. Sikkert forbanna for det også.

Det ble pynt på treet i år allikevel. Mye. Som vanlig. Et langt liv medfører mange minner som skal på treet. Blant annet ei irsk harpe. Papirklipp av Karen Bit-Vejle fra Danmark. Et par babusjka-trekuler fra Polen, noen hekledinglerier fra Riga og et par lykter fra Tallin.

Og William Wallace. En forbanna skotte.

Gran naturell.

Grana er inne. Den gikk så vidt inn døra i år også, ved hjelp av en usedvanlig sterk og smidig småbruker.

Jeg er såpass fornøyd med dette prakteksemplaret at jeg seriøst vurderer å la den stå uten pynt.

Neida, bare tulla. Det er såpass mye tradisjon og fine minner om både folk og reiser som pleier å få plass på grenene at det blir nok ikke jul i stua uten pynten. Men enn så lenge så får det stå der i all sin egne prakt et døgn eller to til.

Kortreist gran naturell inntil videre.