I dag er det ett år siden verden bokstavelig talt raste sammen. Et boligfelt med barn, voksne, enslige, familier, katter og bestemødre forsvant i mørket. En ufattelig tragedie for de som ble rammet og de nærmeste. Vi som så på fra trygg avstand felte også tårer. Tårer av medfølelse og fortvilelse, men fortsatt ute av stand til å ta fullstendig inn over oss hva som egentlig skjedde.
I dag gikk innbyggerne i boligfeltet i fakkeltog til minne om dem som ikke er der lenger. Og for å hedre alle enkeltpersoner som i kraft av stilling eller som medmenneske hjalp til. Redningspersonell, kommuneadministrasjon, hjelpeapparat og gode naboer.
For meg er det rart å tenke på at det allerede har gått et år. Jeg ønsker at alle berørte, både pårørende, rammede og de fine folka i hjelpeapparatet får ei fredelig og varm nyttårshelg.
Jeg tenner et lys for dere i kveld!
Broren min bor der oppe, men et stykke i fra. De ble jo på en måte berørt likevel. Rart at det er et år siden 😮
Jeg tror det berørte og fortsatt berører de fleste der i nærheten. Og “et helt år” kjennes på mange måter som et relativt tidsbegrep.
Jeg var der i høst og ble overrasket over omfanget så lenge etter. Litt ekkelt å se hus med julestjerner i vinduene på rad og rekke. Håper det ikke skjer igjen.
Det var spesielt, vil jeg tro.