I dag har vi vært litt turister i egen hovedstad. Tre generasjoner bønder i by’n. På kaffebesøk hos avleggeren. Rusletur på StHanshaugen og ørlite shopping på vei nedover mot lunsj/middag og togturen hjem etterhvert.
Takk for turen til alle fire. Hu som ikke hadde trua på egne shoppingegenskaper endte med å bli den som handlet mest – det gjelder å passe på når en først orker å gå inn i et prøverom – og alle ble mette både på kakebuffet hos avleggeren og ikke minst av asiatisk fusion som egentlig krevde middagshvil etterpå.
Og når vi tilfeldigvis passerer selskapslokaler der den eldste var bryllupsgjest en gang i 1965, så oppdager vi at en hovedstad som har endret seg ufattelig mye også er litt den samme som før. I alle fall i Josefines gate 😉
Tre generasjoner som faktisk klarer både å se i kamera og smile. Samtidig.
Kaffe- og kakebuffet hos avleggeren.
Vi var glad vi slapp koffert, men ellers fikk i da med oss bittelitt turistgreier.
Vi forlot Runde i lett duskregn etter at sjåføren hadde stått for morgenbadet og kaffe og frokost var inntatt. Dette ble en real kjøredag som startet med at sjåføren måtte rygge ut igjen av tunellen for å slippe fram en litt ivrig annen bobilturist på vei utover. Sikkert like spent som vi var dagen før. Siden sjåføren på dag fire begynte å bli virkelig varm i trøya så ble det helt ukomplisert. Det samme kunne sies om den aller første fergeturen med denne sjåføren i bobil litt senere på dagen; det gikk som smurt! «Barneskirenn».
Det ble en flott tur ut og inn av fjorder, under havet i tunell, over havet på bru og ferge, inn i viker, ut av viker, over øyer…rett og slett gjennom overveldende masse fin natur. Og da vi ble sultne så fulgte vi magefølelsen. Den rumlet 😉. Og når magefølelsen sier at vi skal ta en fem minutters omvei for å finne mat, så viste det seg at det var midt i blinken. Litt utenfor allfarvei fant vi mat! Vi vant igjen. Fiskå brygge serverte fiskesuppe, fish and chips, ostekake og pavlova og magefølelsen ble mett.
Skorpa sett fra “andre sida”. Bak fjellet til høyre ligger Mulevika som bød på hvit sandstrand.
Den siste fjærprydede figuren vi hadde kontakt med på Runde var denne.
Og sauene på nordvestlandet oppfører seg stort sett nøyaktig som de på østlandet.
Spørsmålet var nå hvor langt vi skulle kjøre. Nordfjordeid ble neste stopp for bunkring av litt matvarer samt en ørliten shoppingrunde. Friluftsheidi har det med å gå fort lei, rett og slett gå tom, under den formen for aktivitet og måtte fjerne seg selv fra situasjonen, les kjøpesenteret, og stå helt i ro utenfor bobilen Bertil ei stund. Sjåføren dukket fort opp da hun kom på at hun hadde kjøpt en is som lå i en av handleposene ved bilen.
Langs Oppstrynsvannet ble det mye mysing og stopp langs rasteplasser for å finne en ok parkering for Bertil for natta. Det var kvelden og nærmet seg behov for å avslutte dagen. Alle steder der «camping forbudt»-skilt ikke sto ble vurdert. Det var da magefølelsen gjorde seg gjeldende igjen.
Friluftsheidi kjente at rasteplass langs trafikkert vei ikke var drømmestedet for skjønnhetssøvnen. Og så kom hun på at hun før turen hadde googlet et par steder der innerst i dalen. En bobilplass ved enden av en vei på andre siden av vannet fristet. Og når eventyr frister så er det bare å henge med. Vi lot magafølelsen regjere og satte kursen utenfor allfarvei igjen.
Spente svingte vi av hovedveien og gjennom ei tettbebygd grend, gjennom en trang tunell, over ei enda smalere bru og langs en smal bygdevei langs sjøen. Og der dukket parkeringen opp. Smekk full! Der sto vi og lurte på hvordan vi skulle få snudd. Veien var smal og det var innkjøring forbudt framover og kø av biler bakover. Bak oss dukket det opp et par digre finske bobiler som snudde på en femøring og forsvant. Vi bestemte oss for å rygge bobilen på skrått ned i vegkanten og vente på at noen skulle flytte seg slik at vi fikk plass.
Og det skjedde med en eneste gang, det. Magefølelsen og vinnerne hadde slått til igjen. Sjåføren fikk elegant rygget Bertil på plass mellom en tysk og en fransk bil og vi fikk drømmetomta i vannkanten igjen.
Glomnes ved Oppstrynsvatnet.
Parkering “bak” rundballene til venstre.
Mot Skåla og Lodalskåpa.
Kveldsbad under breen.
Glomnesfossen.
Plassen hadde i grunn alt. I alle fall alt vi trengte. Både vann å se på og bade i, ro og fred og flere fristende turmuligheter.
Det ble så klart bading igjen. Denne gangen i turkist ferskvann under breen. Og dagen etterpå bestemte vi oss for å gå en bitteliten tur til fossen like ovenfor før vi for alvor vendte nesa østover og over fjellet for hjemreise. Men ikke før sjåføren hadde disket opp med duftende og deilig nybakt brød. Luksus.
Kvileplass på vei oppover mot Segestad.
Den bittelille turen til fossen ble fin. Og etter hvert ganske så mye lenger og brattere siden den siste dagen egentlig skulle minne aller mest om de tidligere Great Escape-dagene. For vi ville klatre opp. Helt opp til gården der oppe i fjellsida. DET har jeg skrevet mer om her:
Denne trappa opp til andre etasje på Segestad lot jeg være. Jeg hadde nok høydemeter i beina, kjente jeg.
Og etterpå badet vi igjen, så klart. Og så kjørte vi hjem. Da var jo klokka allerede 14.30, så vi kjente at utnyttelsen av den siste Escape-dagen var god. Forbi fosser, gjennom tuneller og opp på Strynefjellet. Ned gjennom Ottadalen og Gudbrandsdalen og til slutt hjem til Hedmarken. Et par små stopper ble det. Den lengste for å innta en nydelig okseragu i Skjåk. Og da ble magefølesen god igjen ;-). Opplevelsene har vært så mange og så varierte at det tar tid å fordøye alt. Heldig er jeg som kan bruke litt tid til det og ikke minst «skru litt av» etterpå når hodet, magen og hjertet er fullt av gode ting.
Takk for turen AC og Bertil! Jeg og magefølelsen gleder oss allerede til The Great Escape nummer 14, 15, 16….
Vi satser på å vinne igjen og igjen!
Luksus med ferkst brød til frokost.
Utsikten fra Segestad fikk vi i grunn ikke nok av.
Den fjerde turdagen kom og vi hadde lagt en plan. Gårsdagens telefon til Goksøyr camping var ikke direkte oppløftende. Der var det kaos og fullt. Om vi kom ville de helst ikke avvise oss sa de, men om det var stappfullt måtte vi snu og forlate åstedet, fikk vi beskjed om. Og vi kunne glemme å forhåndsreservere. Det hadde vi også prøvd via mail et par ganger, så det skjønte vi at var rimelig bortkastet å argumentere for. Hmmm. Hva skulle vi gjøre da?
Vi ville jo hit – til Runde. Men var det plass til oss?
Vel. I løpet av stranddagen vår tenkte vi ut følgende plan: vi står opp, får i oss kaffe og spiser en ultrakjapp frokost før vi setter oss direkte i Bertil og kjører de 45 minuttene til Runde. DA er vi vel der før rushet?!
Og vi klarte å holde planen. Selv om vi ikke akkurat har operert med vekkeklokke og tidlige morgener denne turen. Og selv om det nesten var litt trist å forlate den ufattelig vakre Mulevika. På veien mot nye eventyr bedrev vi utstrakt speiding etter mulige bobilstopper der vi kunne overnatte om vi ikke fikk plass på campingen. Utsikt måtte nytes og ses nøye på, og jeg er rimelig sikker på at vi brukte mer en 45 minutter på turen.
Og ja, det var kaos. Da vi kom fram sto det bobiler og campingvogner alle steder, noen hadde tydelig overnattet langs veien inne på campingplassen og det var satt ut kjegler og bukker for å skjerme de sovende fra trafikken. Friluftsheidi ble sendt ut for å slåss! Eller for å forhandle. Hun hoppet nesten ut av Bertil i fart og skrudde seg på der hun satte kursen for resepsjonen.
Der fikk hu beskjed om at plass skulle vi få, jeg måtte bare vente litt for det var en før meg i køa. Jeg signaliserte tommel opp til sjåføren i bilen, og stilte meg på anvist plass. Forberedt på å være tålmodig og glad jeg ikke satt i bilen nedi kaoset. Der jeg sto så jeg plutselig Bertil trille forsiktig bortover veien og forsvinne inn på campingen. Jeg fikk etter hvert beskjed om at vi hadde fått plass og da jeg kom rundt hjørnet og nedover så jeg Bertil og en euforisk sjåfør på det som jeg nesten vurderer som «den aller beste plassen» på hele stedet. Med nesa mot moloen og havet rett foran. Vi hadde vunnet igjen! Vi måtte le og gå noen runder rundt oss selv av bare lettelse og fryd!
Åjadagitt, HER fikk Bertil plass.
Og det måtte feires med litt synkronsvømming og en is eller to 😉
Det var mange som dro derfra den dagen, men det var jammen mange som kom også. Utover kvelden ble både gode og ikke så gode plasser fylt opp med bobiler, telt, campingvogner og alskens overnattingsvarianter. Men vi hadde vunnet igjen!
Det er rart med det. Dess smartere valg vi tar dess mer flaks har vi, var vi enige om. Og takket oss selv for en god plan med kjapp avreise og direkte kjøretur.
Sjåføren måtte jo bade igjen siden molo og badestige lå omtrent 25 meter unna. Og vi fikk dusja! DET var faktisk på tide så saltbakte som både skrott og hår var etter gårsdagens stranddag.
Å sitte rolig og IKKE utforske alle omgivelser med en gang er ikke noe vi er så innmari gode til hverken undertegnede eller sjåføren. Men vi hadde en plan og dermed ble det litt lesing og «slækking» i bobilen utover ettermiddagen. Og sjåføren bakte pizza! På gassbluss. Herlig!
Og så ble det pizza.
Med litt nystekt pizza i magen og mer i sekken ble det endelig tid for tur. Gå opp så sent som mulig, sa campingplasseieren. Vi gikk vel i grunn relativt tidlig. I alle fall litt før han hadde sagt vi skulle. For vi vet nemlig at vi bruker tid på tur. Det er ufattelig mange bilder som skal tas. Undertegnede må sitte med jevne mellomrom for å klare å gå lengre etapper. Og vi elsker å bare rangle rundt uten tidsbegrep i naturen. Det er jo så mye å se. Lyset endres for hvert minutt. Plutselig vokser det noen strå eller blomster som må undersøkes. Vi møter en sau eller femti som kan kommuniseres med. Og utsikten!
På denne turen var utsikten formidabel. Selv i gråvær og duskregn. Flere ganger underveis mistenkte vi faktisk at vi befant oss på det skotske høylandet, men da vi fikk øye på folkestimen i Lundeura skjønte vi at vi var på Runde.
Det var en magisk stemning der ved ura. Flokker med lunde suste i mønster gjennom lufta. Midlertidig avbrutt av to havørner som prøvde å bryte opp flokken men forlot åstedet etterhvert. Noen hadde gått inn for landing på en stein eller et utspring og andre undersøkte nesten fanget til alle raringene som satt og sto der med telelinsene og mobilkameraene sine. Ingen, bortsett fra et par unger som nok var langt over leggetid, snakket høyt eller mye. Og mange delte på de gode plassene ved å vinke oss fram og tilby sittesteinen sin. I alle fall til meg som kom humpende med staver og skinne og greier. Dempet stemning var det. Ærefrykt for naturens mange undre, kjentes det som.
Oppover der skal vi.
Oppe bakken så finner vi ut at øya IKKE er spesielt flat. Og akkurat her fikk vi skotsk-høyland-vibber. Eller Færøyene, kanskje.
Utsikten tilbake mot Nerlandsøya og Kvalsvik var formidabel.
Lunden var sjarmerende, vakker, morsom og urolig. Og veldig søte og rare egentlig.
En liten kopp kakao mens vi venter på at folkemengden skal tynnes ut.
Vi starter på tilbaketuren mens det enda er lyst.
Vi hoppet over turen ned mot fyret. Undertegnede fikk vel i grunn klar beskjed om å kjenne sin begrensning av turens skjerpa og sjåfør.
Vi satt der oppe leeeenge. Mer pizza ble inntatt. Kakao også. Og vår faste turpartner; baylies. Da vi endelig fant det for godt å begynne på hjemturen var det ikke akkurat kø. De fleste hadde gått ned igjen og vi var nok av de aller siste som kom hjem til campingplassen en eller annen gang mellom 23.30 og 24.00.
Knotten hadde definitivt overtatt turstiene på øya og mørket hadde senket seg over folk, husrom og hav.
Vi var rimelig klare for senga og spente på hva morgenen og dagen etter ville bringe. For da hadde vi bare en løselig plan å sette ut i livet. Vi skulle snu nesa hjemover igjen. Men heldigvis kunne vi tilbringe natta der uten å snu riktig ennå. Dag fire var over og utnyttet til siste time. Ja, dag fem var jo egentlig i gang før vi lukket øya og tok natta med bølgeskvulp i øret.
Den dagen som i år skilte seg mest ut fra alle andre The Great Escape-dager alle andre år var definitivt dag nummer tre i årets roadtrip. Undertegnede var kaputt etter alle gårsdagens utskeielser både av fjelltur, bading, kjøring og utsikt med og uten stopp og isspising og så enda mer kjøring. Såpass at turansvarlig og partner in crime tok en sjefsavgjørelse: I dag blir vi her!
At det «tilfeldigvis» gikk hånd i hånd med turens aller varmeste dag og beste vær, la ingen demper på avgjørelsen egentlig. Og i de tidlige morgentimer hadde friluftsheidi tenkt ut en løsning på vannmangelen vår. Det var nemlig noe gæli med vanninntaket fra tanken i bobilen som førte til lekkasje og at vi ikke brukte vannpumpa. Ved hjelp av noe justering av utstyr, inkludert kapping av slange, samt eksepsjonelle sugeevner (sikkert ikke lov å si, men…) fra sjåføren, så viste hevertsystemet som var tenkt ut seg til å fungere godt. Perfekt, syns vi. Og relativt digg med nok av drikkevann når temperaturen passerte 30 pluss.
Egg og bacon ble inntatt før det aller nødvendigste ble lesset på sherpaen, les sjåføren, og den fine hvite sanda mellom de solvarme rullesteinene på stranda ble inntatt. FOR noen timer vi hadde der. Helt magisk sted med glattslipte steiner, hvit sand, turkisblått vann, vanndammer med skjell og vekster i bakevjene, skrålende barn som lekte i vannet og salt i håret. Jeg har ingen anelse om hvor mange bad det ble på oss. Men det ble mange.
Sjåføren både solte seg og drev med akrobatiske øvelser i vannet. Mens friluftsheidi ofret skjorta for å skjerme seg mot sola, vandret rundt og betraktet alt som fantes å se mellom steinene og i sanda og lå og duppet i den lunkne fjorden. For en som av åpenbare grunner egentlig overhodet IKKE skal oppholde seg i sola midt på dagen så klarte jeg meg rimelig greit siden tilgangen på dekkende tøy OG avkjøling i vannet var lett tilgjengelig. Jeg endte kun med en eneste liten solbrenning, og det var på ene vrista. Fordi den var full av sand da jeg smurte på faktor ørti gang nummer tre og jeg ikke orket solkremogsandkliss over hele meg.
Å ligge eller sitte på ei hvit «sydenstrand» midt på Sunnmøre og like gjerne kunne vært i Spania er ganske magisk. Men en liten smule utmattende også.
Så mette av sol og passe saltbakte måtte vi til slutt sette snuten oppover bakken igjen mot Bertil. Da ble det middag i skyggen. Og bobler. For både dagen, escapen og ikke minst den perfekte utsikten og parkeringen måtte feires.
Kvelden ble minst like nydelig og hadde nok nøyaktig like spektakulær solnedgang som kvelden før. Vi vurderte en tur til Muletua (fjellet) for å nyte resten av solnedgangen, men måtte prioritere restitusjon. For vi hadde jo større turplaner dagen derpå!
En helt annerledes, men allikevel ikke, The Great Escape er over. Og hvilket eventyr det har vært! Så ja, helt annerledes, men allikevel i The Great Escape-ånd. For det handler om å dra ut på eventyr. Å oppleve noe nytt. Å bruke kroppen så den blir kje, som vi sier her omkring og å være sosiale sammen og «partners in crime», om det kan sies sånn.
Vi har gått i fjell, syklet i fjell, padlet på fjellvann, ridd på hest i fjell, kjørt tog og bil til og fra og sovet i alt fra lavvo til sovesal til matbu på 2068 moh, på hotell og i telt. I år var det bobil.
Denne gangen var det Bertil-bobil som fikk gleden og æren, vil jeg si, av å bli med på den 13. Great Escape. Han skulle fungere som transport mellom pitstoppene og som overnattingssted og ikke minst romme all service vi trengte for 6 dager og 5 netter på loffen. Og jammen gjorde han jobben! Bertil og roadtrip hører sammen. Og når sjåføren er både dyktig, blid, ustoppelig og ikke minst akkurat passe gira for eventyr, så kan det ikke bli så gæli.
Dag en startet med sommertemperaturer som førte til et noe alternativ Escape-antrekk; nemlig skjørt! Eller «villmarksskjørt», som AC kalte det. Vanligvis består antrekket på disse turene av betydelige innslag av ull både i sokker og trøyer, samt turbukser og gjerne både vindjakke og etter hvert lue og buff. Denne gangen har vi ikke brukt så mye av det. Villmarksskjørt og kjole, derimot. Og badetøy.
Bertil tok oss oppover dalen. Vi bunkret både mat og drikke på Otta før vi tok oss videre forbi Vågå og etter hvert inn på Gamle Strynefjellsvei. Et kulturminne som forteller om strevsomt arbeid for å gjøre fjellet farbart. Stabbesteiner og smale, steinsatte passasjer med hyppige møteplasser der slike som oss og Bertil kunne passere liknende ekvipasjer vi møtte. Underveis rakk vi både et nydelig bad på vakker sandstrand (takk Google) samt en liten rundtur langs diktarstigen ved Billingen.
Liabrua – sydenstrand for badeengler.
Billingen.
Vi fant etter hvert en passende parkering for Bertil for natta. Midt oppe på fjellet langs turistveien. Naboene var et yngre sveitsisk par – og ikke minst katten deres! «The hiking cat» som eieren kalte den.
Middag og kveldsmat ble inntatt på en fjellrabb oppi lia med utsikt over turistveien, elva, flere vann, snøfonner og fjelltopper. Til og med solnedgang fikk vi der oppe i lyngen før vi tuslet ned igjen til Bertil og krøp til køys.
Dagen derpå skulle vi videre og vi var spente på hvor mye søvn vi ville klare å få til. Men Bertil leverte der også og både undertegnede og sjåføren sov godt. Til tross for undertegnedes standhaftige hoste som ikke ville gi seg. Men vi sov på tross av. Det gjorde vi forresten hele turen, så jeg vurderte på et tidspunkt faktisk å flytte inn hos eller i Bertil for godt.
Dag 2 startet med en aldeles nydelig og magisk rusletur langs elva mellom vannene. Å rangle rundt i vakker og spennende natur er en viktig ingrediens på Escap-er uansett hvordan det reises. Og Strynefjellet var glitrende å rangle rundt på. Bertil tok oss etterhvert videre langs Gamle Strynefjellsveg. Det ble en del stopp, for å si det sånn. Og det ble lunsj og bad og snøballkasting i vannkanten før vi stupte ned hårnålssvingene mot Øvstefossen i Hjelledalen. Både på stoppene langs Gamle Strynefjellsveg, ved Øvstefossen og nede langs Oppstrynsvatnet møtte vi mange. Både busslaster og andre bobilturister. Men det var i grunn overraskende framkommelig allikevel og turen kunne nytes til det fulle. Ikke minst etterhvert som vi inntok mer kystnære områder med en natur som for oss innlandskrabber virkelig oppleves spektakulær.
Sjåføren lar aldri en sjanse gå fra seg for et bad eller for å gjenoppta gamle kunster som synkronsvømmer.
Dette er IKKE Bertil.
DETTE er Bertil.
Og dette er friluftsheidi som kaster snøball iført “villmarksskjørt”.
Målet for kvelden var Mulevika på Nerlandsøya der sjåføren hadde gode minner fra fra før. Men vi tvilte vel egentlig på at vi kom til å få plass på parkeringen der så turen utover ble brukt til å spotte ut andre steder vi kunne parkere for natta.
Etter en god dose kjøring på smalere og smalere veier, gjennom tuneller og over bruer, var vi endelig framme der asfalten slutter i Mulevika. Og der var det ganske så fullt på parkeringen. Hmm, tenkte vi. Vi kan jo stå oppå her. Og så kikket vi på den skjeve parkeringsplassen som var ledig inntil gjerdet i bakkant. Og akkurat i det vi sa det så rygget det ut en bil fra kremplassen! Der var det bare å kjøre Bertil rett inn og vi hadde fri utsikt over gresslia og stranda og fjorden og fjellene og solnedgangen. Helt perfekt. Og etter å forskriftsmessig og for første gang å ha kjørt opp på medbrakte bukker var undertegnede kaputt og sjåføren i gang med mekking av laksewok før noen hadde fått sukk for seg.
Det ble en rolig kveld med god mat og drikke og ikke minst uforglemmelig utsikt der ute foran bilen.
Og det ble enda ei meget god natts søvn. Dagen etter ble en såpass annerledes Escape-dag at den må jeg fortelle mer om i morgen, tror jeg.
Øvstefossen.
Får vi og Bertil plass borti der?
Åjadagitt. Og da ble det middag med utsikt.
Mange av bildene er tatt av ACM. Resten av meg. Dronebildet av Gamle Strynefjellsveg er fra Spectacular Norway.
Eller rettere sagt kimer. Eller når samboeren må dytte kraftig i meg for at jeg skal høre at vekkeklokka har ringt og kimet ei god stund uten at jeg har reagert…ja da er det vel slutt på ferien da?!? Eller?
Men hva gjør man ikke for å forlenge ferien!?! Eller i alle fall feriefølelsen.
I dag måtte jeg innfinne meg i nærmeste by, ca 2,5 mil unna, klokka nullåttehundre. Og da måtte jeg utvilsomt ha vekkeklokke. Kjipt. For det gjør i grunn fysisk vondt å måtte bryte seg opp og ut av senga før skrotten er klar og tvinge seg av gårde. I duskregn og gråvær var det derfor helt nødvendig å gjøre noe lystbetont ut av hele stuntet.
Og hva er vel bedre for å bevare feriefølelsen enn et morgenbad og frokost og kaffe på kokeapparat i det fri? Så slik ble denne uka startet: bad og arme riddere! Og dermed hadde vekkeklokka bidratt til noe positivt 😉
Noen ganger kan livet være hardt for noen og enhver. For livet skjer og det kan treffe hardt både brått og uventet eller som seigpining og være langvarig trasig. Hardt uansett.
I går oppsøkte jeg igjen noe relativt hardt. Om det ikke akkurat kan kalles et hardt liv, så var det hardt for meg mens det sto på i alle fall. I går gikk nemlig turen opp til Segestad gard ved Hjelle i Oppstryn. Og den oppturen var hard for meg! Turen var ikke lang. Under to kilometer sto det på kartet selv om trackeren på telefonen viste noe mer etterpå. Men den var bratt. Til tider VELDIG bratt.
Bilde: fjell-luft.blogspot.com Hustaket på Segestad kan skimtes der den blå streka ender.
Såpass at jeg måtte bruke alle fire der jeg kløv oppover. Ett skritt om gangen. Og jeg så meg bare rundt hver gang jeg var helt sikker på at jeg sto på en trygg plass der jeg ikke bikka over kanten! Ned igjen måtte jeg ned på rompa og la meg skli over de høyeste steinene et par steder også. Det kjentes litt bedre da vi møtte noen ungdommer på vei opp i nedre del av stien som allerede der uttrykte at det var slitsomt 😉.
Hardt for meg altså. Men hva med de som bodde der i sin tid?
Gården ligger 315 moh i Glomnesdalen og ble i sin «storhetstid» regnet som en av de beste og frodigste gårdene i området. 286 høydemeter over Oppstrynsvannet der flere gårder og bygda ligger. Og like langt fra bilvei. For det var og ble heller aldri bilvei til Segestad. Deler av stien var såpass bratt at de lenge brukte stige for å forsere fjellhamrene enkelte plasser. Før de fikk sprengt ut gangsti tidlig på 1700-tallet. Opp denne «veggen» måtte alt som skulle til gards fraktes. Og alt som skulle ned igjen også. Den bratte stien var skolevei for ungene og det sies at da stigen fortsatt var i bruk, før sprenging av berget, så dro de opp stigen da futen var ventet til gards. Dermed måtte han snu. Antakelig er dette en vandrehistorie som kan gjelde mange slike fjellgårder i dalene.
Litt mindre hardt ble livet der ytterst på stupet da det ble satt opp ei manuelt drevet taubane i 1929. Da slapp de å yste all melka sjøl og kunne sende den med banen ned slik at den kunne fraktes med slede eller vogn til meieriet. Taubana ble drevet med håndmakt fram til det kom strøm i 1943. Hardt arbeid.
Jeg syns det er fascinerende å tenke på at der på Segestad bodde det folk både på hovedgården og på en tilhørende husmannsplass litt lenger opp. Gården var kjent allerede på 1100-tallet, så helt fra vikingtida har det bodd folk der oppe. På 1800-tallet ble det vanlig med folketellinger og den første husmannen ble registrert 1827. Den siste «plassmannen» flyttet etter at bolighuset ble tatt av snøras vinteren 1902. Hele den lille familien med mor, far og sønn som var i huset ble redda ut, men de flyttet til bygda etterpå og husmannsplassen ble aldri bygd opp igjen.
Hovedhuset på gården slik det er nå er bygd i stein i 1908. Hard. Og ligger slik at den skjermer låven for de verste vindene. Den siste brukeren på garden døde i 1961. Han falt om og døde under arbeid ved den ene høyløa og etter dette har det ikke vært drift på gården. Men husene og slåtteengene holdes ved like av en venneforening slik at turister som meg kan ta den harde klatreturen opp og nyte stemningen, utsikten og «kjenne» på levd liv.
Gården blir kalt både Segestad og Sigdestad.
Og ja, turen opp er hard. Også for slike som meg som klatrer opp av ren nysgjerrighet og fordi jeg har lyst. Tenk da på hvor hardt livet der på fjellgården var. Både for små og store som skrapte sammen det som var av ressurser der på fjellhylla. Slo utmarka, dyrket hassel og hadde frukttrær. Og som måtte klatre sti og stige ned og opp igjen for skolegang og all annen kontakt med omverdenen. Det var hardt både på 1100-tallet og helt fram til 1961. Det er det liten tvil om.
Et hardt liv. Det er sikkert. Men på sin måte helt sikkert godt også. Og om de hadde tid og overskudd til å løfte blikket og skue ut over fjellene og Oppstrynsvannet: usigelig vakkert!
Dette er mitt svar på helgeutfordringen fra utifriluft denne gangen: Noe hardt.
Kilde: Naturstiheftet «Natur- og kultursti Glomsdalen» utgitt av Jostedalsbreen Nasjonalparksenter i samarbeid med Stryn Reiseliv.
Dagen har bydd på mye. Både havsbad, regnskur på frontruta, rygging i tunell, ferge, utsikt, diskutabel innsikt, deilig restaurantlunsj, avstikkere, en påbegynt dictionary(😉), insisterende magefølelse og vedvarende flaks.
Og dess smartere valg dess mere flaks.
Dermed kunne dagen avsluttes med et forfriskende kveldsbad under breen i Oppstrynsvatnet 😉.
Dagen i dag er tidenes roligste escape-dag på 13 år. Så langt i alle fall.
Og den er tilbrakt så og si i sin helhet på mettejosteinsdatter, her ,si strand i Mulevika. FoR et sted og FOR en sommerdag. For meg er det nemlig hennes sted.
Jeg er så glad for at vi har vett til å gripe dagen og verden. Og at jeg har partner-in-crime som forstår seg på turmål😉
