Den fjerde turdagen kom og vi hadde lagt en plan. Gårsdagens telefon til Goksøyr camping var ikke direkte oppløftende. Der var det kaos og fullt. Om vi kom ville de helst ikke avvise oss sa de, men om det var stappfullt måtte vi snu og forlate åstedet, fikk vi beskjed om. Og vi kunne glemme å forhåndsreservere. Det hadde vi også prøvd via mail et par ganger, så det skjønte vi at var rimelig bortkastet å argumentere for. Hmmm. Hva skulle vi gjøre da?

Vi ville jo hit – til Runde. Men var det plass til oss?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vel. I løpet av stranddagen vår tenkte vi ut følgende plan: vi står opp, får i oss kaffe og spiser en ultrakjapp frokost før vi setter oss direkte i Bertil og kjører de 45 minuttene til Runde. DA er vi vel der før rushet?!

Og vi klarte å holde planen. Selv om vi ikke akkurat har operert med vekkeklokke og tidlige morgener denne turen. Og selv om det nesten var litt trist å forlate den ufattelig vakre Mulevika. På veien mot nye eventyr bedrev vi utstrakt speiding etter mulige bobilstopper der vi kunne overnatte om vi ikke fikk plass på campingen. Utsikt måtte nytes og ses nøye på, og jeg er rimelig sikker på at vi brukte mer en 45 minutter på turen.

Og ja, det var kaos. Da vi kom fram sto det bobiler og campingvogner alle steder, noen hadde tydelig overnattet langs veien inne på campingplassen og det var satt ut kjegler og bukker for å skjerme de sovende fra trafikken. Friluftsheidi ble sendt ut for å slåss! Eller for å forhandle. Hun hoppet nesten ut av Bertil i fart og skrudde seg på der hun satte kursen for resepsjonen.

Der fikk hu beskjed om at plass skulle vi få, jeg måtte bare vente litt for det var en før meg i køa. Jeg signaliserte tommel opp til sjåføren i bilen, og stilte meg på anvist plass. Forberedt på å være tålmodig og glad jeg ikke satt i bilen nedi kaoset.  Der jeg sto så jeg plutselig Bertil trille forsiktig bortover veien og forsvinne inn på campingen. Jeg fikk etter hvert beskjed om at vi hadde fått plass og da jeg kom rundt hjørnet og nedover så jeg Bertil og en euforisk sjåfør på det som jeg nesten vurderer som «den aller beste plassen» på hele stedet. Med nesa mot moloen og havet rett foran. Vi hadde vunnet igjen! Vi måtte le og gå noen runder rundt oss selv av bare lettelse og fryd!

Åjadagitt, HER fikk Bertil plass.

Og det måtte feires med litt synkronsvømming og en is eller to 😉

Det var mange som dro derfra den dagen, men det var jammen mange som kom også. Utover kvelden ble både gode og ikke så gode plasser fylt opp med bobiler, telt, campingvogner og alskens overnattingsvarianter. Men vi hadde vunnet igjen!

Det er rart med det. Dess smartere valg vi tar dess mer flaks har vi, var vi enige om. Og takket oss selv for en god plan med kjapp avreise og direkte kjøretur.

Sjåføren måtte jo bade igjen siden molo og badestige lå omtrent 25 meter unna. Og vi fikk dusja! DET var faktisk på tide så saltbakte som både skrott og hår var etter gårsdagens stranddag.

Å sitte rolig og IKKE utforske alle omgivelser med en gang er ikke noe vi er så innmari gode til hverken undertegnede eller sjåføren. Men vi hadde en plan og dermed ble det litt lesing og «slækking» i bobilen utover ettermiddagen. Og sjåføren bakte pizza! På gassbluss. Herlig!

Og så ble det pizza. 

Med litt nystekt pizza i magen og mer i sekken ble det endelig tid for tur. Gå opp så sent som mulig, sa campingplasseieren. Vi gikk vel i grunn relativt tidlig. I alle fall litt før han hadde sagt vi skulle. For vi vet nemlig at vi bruker tid på tur. Det er ufattelig mange bilder som skal tas. Undertegnede må sitte med jevne mellomrom for å klare å gå lengre etapper. Og vi elsker å bare rangle rundt uten tidsbegrep i naturen. Det er jo så mye å se. Lyset endres for hvert minutt. Plutselig vokser det noen strå eller blomster som må undersøkes. Vi møter en sau eller femti som kan kommuniseres med. Og utsikten!

På denne turen var utsikten formidabel. Selv i gråvær og duskregn. Flere ganger underveis mistenkte vi faktisk at vi befant oss på det skotske høylandet, men da vi fikk øye på folkestimen i Lundeura skjønte vi at vi var på Runde.

Det var en magisk stemning der ved ura. Flokker med lunde suste i mønster gjennom lufta. Midlertidig avbrutt av to havørner som prøvde å bryte opp flokken men forlot åstedet etterhvert. Noen hadde gått inn for landing på en stein eller et utspring og andre undersøkte nesten fanget til alle raringene som satt og sto der med telelinsene og mobilkameraene sine. Ingen, bortsett fra et par unger som nok var langt over leggetid, snakket høyt eller mye. Og mange delte på de gode plassene ved å vinke oss fram og tilby sittesteinen sin. I alle fall til meg som kom humpende med staver og skinne og greier. Dempet stemning var det. Ærefrykt for naturens mange undre, kjentes det som.

Oppover der skal vi. 

Oppe bakken så finner vi ut at øya IKKE er spesielt flat. Og akkurat her fikk vi skotsk-høyland-vibber. Eller Færøyene, kanskje.

Utsikten tilbake mot Nerlandsøya og Kvalsvik var formidabel.

Lunden var sjarmerende, vakker, morsom og urolig. Og veldig søte og rare egentlig.

En liten kopp kakao mens vi venter på at folkemengden skal tynnes ut.

Vi starter på tilbaketuren mens det enda er lyst.

Vi hoppet over turen ned mot fyret. Undertegnede fikk vel i grunn klar beskjed om å kjenne sin begrensning av turens skjerpa og sjåfør.

Vi satt der oppe leeeenge. Mer pizza ble inntatt. Kakao også. Og vår faste turpartner; baylies. Da vi endelig fant det for godt å begynne på hjemturen var det ikke akkurat kø. De fleste hadde gått ned igjen og vi var nok av de aller siste som kom hjem til campingplassen en eller annen gang mellom 23.30 og 24.00.

Knotten hadde definitivt overtatt turstiene på øya og mørket hadde senket seg over folk, husrom og hav.

Vi var rimelig klare for senga og spente på hva morgenen og dagen etter ville bringe. For da hadde vi bare en løselig plan å sette ut i livet. Vi skulle snu nesa hjemover igjen. Men heldigvis kunne vi tilbringe natta der uten å snu riktig ennå. Dag fire var over og utnyttet til siste time. Ja, dag fem var jo egentlig i gang før vi lukket øya og tok natta med bølgeskvulp i øret.