Tidligere denne uka skrev jeg om å trene for å orke å holde på med noe av det jeg syns er mest stas her i verden. I dag har jeg kombinert begge deler. Trening og stas. Jeg har vært helt på vidda. Ikke helt da. Det er det heldigvis andre som må leve opp til. Skal ikke nevne navn. Jeg kjenner et par. Men på vidda har jeg vært. Hedmarksvidda.

Med strålende sol, et ukjent antall meter snø og varsling om rimelig lite vind, var det bare å pakke sekken og samle egnet utstyr. Og kle på seg store mengder ull. Med 22 minusgrader i lavlandet, var det i grunn rimelig spennende om prosjekt matpakke og kaffe i en snøskavl på vidda skulle bli en suksess. Men idet bilen ble parkert viste termometeret kun minus 11, sola strålte fra skyfri himmel og vinden var i verste fall av typen trekk. Perfekt!

Denne kroppen syns fysisk aktivitet, særlig av typen truger i løssnø, er tungt. Det er ingen tvil om det. Men den syns også at denne typen aktivitet er ekstremt god terapi. Og når undertegnede, med noe motivasjonshjelp, kan klokke inn ved målet på under en time og et kvarter, så er a strålende fornøyd. Bål og bålkaffe ble det, selv om drikkevannet frøs i både flaske og kopp før det var drukket opp.

En klok kar sa at det er godt å få være ute i dagslys. Og i dag var det fryktelig lyst! Til og med psyken ble lysere i løpet av noen timer på vidda. Det er ekstremt mye mestring i å nå et mål og klare å karre seg både den ene og den andre veien på egne bein under slike forhold. Da får det bare gå at det ble et par tryn underveis. Med dertil hørende kav og vas for å komme seg opp igjen. Se for deg råtten kjærring på knær og mage i løssnøen i panisk leting etter å finne et tyngdepunkt som ville føre a opp i vertikal stilling. Og der medbrakte staver stort sett sank en og en halv meter ned i snøen og høyrebeinet ikke gikk an å stå på. Artig.

Men med trass og terapi går det meste på et vis. Og siden erfaring tilsier at slik terapi er ferskvare, så foreskriver herved undertegnede flere terapitimer.

Takk for turen!

Terapi helt på vidda krever minst to lag ull under skallbekledingen – men da er det bare å tråkke i vei.

Lunsjutsikt sørover.

Verdens beste kaffe rakk akkurat å bli ferdig før bålet havna i “kjelleren”.

Nesten kveldslys blir det når terapien tar ei stund.

Er nyttårsforsettet ditt å trene mer? Eller begynne å trene? Det er ikke mitt. Ikke i år heller. Jeg bruker prosentvis relativt mye av min energi på trening som jeg gjør. Slik var det før nyttår og slik er det nå på nyåret. Som jeg har skrevet om tidligere – ikke nødvendigvis så hard trening, mer riktig trening. I alle fall er det målet. Og det tar lang tid med en skakkjørt kropp som det jeg har til rådighet.

Jeg har nyttårsforsett. Så absolutt. Jeg har det hvert eneste år. Og noen ganger når jeg de forsettene også. Men trening er ikke et av dem. Trening er derimot et middel for å nå noen av dem. Kanskje alle, egentlig!?!

Jeg leser i dag, som mange andre dager, harvestmagazine på nett. Der skriver Simen om at han innser at han må trene mer og mer målbevisst for å kunne gjøre mer av det han har lyst til. Og glede seg mer over det. Han vil gå på ski. Og han vil gå langt. Men han innser at for å få til det på en trygg måte så må han ha en viss fysisk form. Og at formen må være på et visst nivå for at han skal kunne glede seg over skituren.

På min måte har jeg det akkurat på samme måte. Jeg innser at skitur, uansett lengde, antakelig ikke vil la seg gjøre denne vinteren. Uavhengig av hvor mye jeg trener. Muligens begir jeg meg ut på en rundtur rundt åkeren, på fjellski og i egentråkket «stoppe» som n’bæssfar kalte det. Altså i løype tråkket av meg sjøl. Ellers så handler min trening om håpet om å bli i stand til å gjøre dette:

Livsglede på truger.

Og å gjøre det såpass langt fra vei at bilen ikke syns på bildet uansett hvilken vinkel jeg velger på kameraet. Foruten å fungere såpass fysisk at det er aktuelt å jobbe litt mer, selvfølgelig. Men det aller viktigste er faktisk å klare å være på tur. I både fjell og skog. Uten at det stopper seg og krever helikoptertransport hjem (!) eller eventuelt ender med dager under dyna etterpå. Som jeg har lært så handler det om livsglede. Ikke bare om arbeidsglede. Men jeg har en mistanke om at det første trekker med seg det andre. Vinn, vinn med andre ord.

Dagens visitt hos fysioterapeuten avdekket foruroligende mangel på styrke i enkelte deler av legemet. Jeg tror til og med fagmannen var rimelig forbauset over hvordan ståa var. Til tross for at vi har jobbet rimelig målrettet med problemområdet siden november. OG det faktisk allerede har oppstått forbedring. Jeg for min del var også ganske sjokkert over hvor dårlig det faktisk sto til. Jeg visste jeg var råtten, altså, men graden av kraftløshet var vel hakket verre enn til og med jeg hadde forestilt meg.

Men som han sa: «muskler kan trenes og jeg tror så definitivt at du vil oppnå bedring»!!! Så fikk jeg beskjed om å gå hjem og fortsette den målrettede treninga. Han ville ikke se meg før om 3 uker…

Det er bra for de nye øvelsene jeg fikk var så tunge at minst en av dem klarte jeg ikke i det hele tatt. Han angret da han så hvor lilla jeg ble i trynet av å bevege legemet omtrent 3 millimeter i foreskrevne øvelse. «Jeg tror vi skal prøve noe annet i stedet», var beskjeden.

Å trene mer er vårt vanligste nyttårsforsett. Og antakelig det som går oftest i vasken også. Hvis selve målet med treningen er mer konkret, men også noe som kjennes viktig og handler om glede, så vil kanskje motivasjonen bære lengre. Det skriver Simen i Harvest. Da er det større sjanse for at vi når nyttårsforsettet, mener han.

For meg er tur og naturopplevelse hovedmotivasjon for å utøve det du kan kalle trening både ute og inne. Jeg må gjøre en viss innsats, ekstremt mye kan det se ut til, for å være i stand til å gjøre det jeg har lyst til. Og det tar tid. Og energi. Og du som eventuelt ser meg trave rundt i snøen midt på lyse arbeidsdagen – det er en investering i livet. Og det handler om mål som jeg har satt meg. Både for i år og neste år. Jeg har stor tro på at både livsglede og arbeidsglede kommer med økt mestring og ikke minst dersom jeg skulle klare å nærme meg målene. Og husk, du ser ikke det som skjer mellom øktene!

Kilde: harvestmagazine.no

På denne dagen for nøyaktig ett år siden, 13.januar 2020, før korona og rett og slett før, lå jeg og tittet opp i tyttebærlyngen. På jobb. I år måtte jeg ha gravd meg ned til den samme lyngen. Hurra for vinter og snø, aking, skilek og snøtung skog!

13.januar 2020

«Å ligge på sofaen med vinduet oppe kan også kalles friluftsliv.» Jeg tror sitatet er Knut Borge sitt. Siden jeg har valgt å holde vinduet lukket i kveld, så vil jeg ikke akkurat kalle denne sofaligginga for friluftsliv. Innekatten har heller ikke noe med friluftsliv å gjøre. Bokstavelig talt. Han har foreløpig kun sett friluft gjennom vinduet.

Men gapahuk har vi. Det er det nærmeste vi kommer friluftslivets gleder.

Fikk du det du ønsket deg til jul?

Eller ble det julegaver av typen «hva skal jeg med dette?» eller «hvor skal jeg gjøre av denne?». Har du fått noe du skal stable, noe du skal bytte eller noe du skal bruke opp?

Uansett, her i velferdslandet preges veldig mange julekvelder og gavehauger under gran, furu eller plast av direkte overflod.

I år syns jeg det var vanskelig å ønske meg noe til jul. DET ga meg en støkk, for å si det sånn. Og det satte i gang ganske mange tanker. Det betyr at jeg har nok. Mer enn nok. Bokhyllene er overfylte i flere etasjer, innholdet i kjøkkenskapene må stables riktig for ikke å rase hver gang døra går opp. Hyller og skuffer bugner av duppeditter og -datter. Jeg har mer enn nok klær til resten av livet, det eneste jeg sliter ut er ullsokker, så DET sto på ønskelista i år igjen. Jeg har tak over hodet, ved i skålen, og mat i så store mengder at jeg må passe på at de klærne jeg allerede har fortsatt er store nok og kan brukes også neste år.

I dag sitter jeg her mett og god, med fyr i ovnen og varme ullsokker på, og ser på Lars Monsen på tur på Nordkalotten. Han feirer julekveld under åpen himmel i skogen. Akkurat i dag er han en påminnelse til meg om at jeg ikke trenger så mye for å ha det bra. Mat i magen, varme på bål eller i ovn og fred og ro er opplevelse nok. I alle fall om det kommer sammen med en eller annen opplevelse i skog og mark.

Men misforstå meg rett, jeg liker hverdagsluksusen også jeg, altså. Jeg liker god mat og vin, jeg liker å sitte godt og å ligge godt. Jeg liker god musikk, interessante bøker og gode filmer. Og jeg hater å fryse! Men innimellom dette er det enkle liv både en luksus og nødvendighet. Og endelig nok.

Når Monsen er ferdig på TV skal jeg fortsette å lese i boka mi. Den handler om klima, blant annet om samfunnet vårt når den sivilisasjonen vi kjenner er i ferd med å gå i oppløsning. Og hva som førte samfunnet dit. Infrastruktur, sosiale rammer og luksus er historie. Det som det handler om er å skaffe mat og tak over hodet. Alt er usikkert og utrygt. Deler av handlingen er lagt til 2064. Ikke så lenge til, egentlig. Og jeg kjenner at det ikke er så farlig å komme dit. I alle fall ikke på den måten.

Så ønskelista for framtida blir lett å fylle ut. Men antakelig ganske utfordrende å oppfylle. Jeg ønsker meg helse god nok til å dra ut på tur og oppleve skogs- og fjellmagi. Jeg ønsker meg frisk luft og omgang med bra folk. Det betyr selvfølgelig at jeg ønsker at koronavaksina som hadde norgespremiere i dag virker.

Jeg tror med fordel framtidas ønskelister kan handle mer om å gjøre og ikke så mye om å få og ha. Mer om enkle opplevelser og mindre om ting. Og jeg tror det er helt nødvendig at ønskelistene ser slik ut for at vi skal unngå et 2064-samfunn som i «Przewalskis hest» av Maja Lunde.

Denne ønskelista har jeg derimot sansen for:

Bilde: facebook.com/svanemerket

God jul til deg!

Ja akkurat deg, ja. God jul til deg som sitter alene. Eller står. Eller ligger. Uansett grunnen til at du gjør det. Uansett om du har valgt det fordi det er det du liker best, om du er i isolasjon på grunn av pandemi, eller om du må være alene av helt andre grunner.

Mine tanker går til akkurat deg i dag. Fordi jeg syns at du fortjener det. Uansett så fortjener du respekt for den situasjonen du befinner deg i og du fortjener omtanke fra oss alle.

Tradisjonen tro så stikker jeg til skogs og tenner et bål på julaften formiddag. Det er min måte å la julefreden senke seg. Ofte trenger jeg å puste litt ut. Og litt inn. Om det er julestemning med snø og kulde varierer, men noe som ikke slår feil så er det at det blir ei gylden stund ved bålet. Og i den stunda passer jeg på å sende noen tanker til de som ikke kan og de som ikke har, eller de som velger annerledes. Jeg for min del opplever høytid der i skogen sånn like før ribbetåka setter inn for fullt.

I år sender jeg spesielt en hilsen til alle de som er tvunget i karantene eller isolasjon etter å ha fått eller vært i risikosonen for pandemismitte. Dere som har stått på for AS Norge og deg og meg siden mars. Dere som er i førstelinjen for at viktige funksjoner i samfunnet vårt skal gå rundt. Takk for innsatsen! Og riktig god jul til dere alle!

PS! Her kom familiens yngste ut av karantene for 21 timer siden. Etter å ha blitt syk, testet og fryktet isolasjon fra alt og alle hele jule- og nyttårshelga. Vi er alle takknemlige!

Og når julekveldsbålet har brent ned og bålkaffen er drukket, ja DA er det jul! God jul til deg og alle sammen! Lag deg gode dager!

Desemberlyset.

Det er nesten ikke der,

så vidt du ser det bare.

Fargeløst og grått,

dunkelt og kortvarig,

flyktig.

Men plutselig er det der.

Og da er det vakkert.

Inderlig vakkert.

Desemberlyset.

I helga var mange av mine bekjente på tur. De la ut bilde på bilde av sol, frosne novembermyrer og  blide fjes. Nok til at undertegnede kjente fjellabstinensene helt ut i øreflippen. Noe måtte gjøres.

Jeg begynte å planlegge for tur. Planlegging i seg sjøl er jo risikosport med den kroppen jeg lever med for tida, men allikevel. En får ikke mer moro enn det en lager sjøl, og på tirsdag er det meldt sol! Så planen ble lagt allerede i helga. Tirsdagen skal brukes til tur. På nærmeste vidde. Med ved i sekken slik at bål kan nytes i lunsjpausa.

Mandag snødde det.

Tirsdagen kom med kalenderpakkeåpning og fyr i ovnen fra morgenen. Litt morgentåke, men nok lys til at det virket lovende. Sekk, matpakke med sjokolade og bil ble pakket. Med usikre observasjoner om snømengde, blant annet via et bare passe godt webkamera, ble både brodder og truger lagt i bilen. Jeg har da vært i speideren i mange nok år til å alltid være beredt. Nesten.

  Alltid beredt. Sjokkis og kaffe i sekken.

Lite nok snø til at jeg tok sjansen på at bil av type helt vanlig uten firjulstrekk og traktordekk skulle ta seg fram forserte jeg smale, ubrøytede veier helt til det ikke var mer vei. Jeg kom fram og da tenkte jeg at opp bakken igjen…joda det løser seg nok.

Siden snømengden i høyden fortsatt var under lyng- og gressnivå ble brodder valgt framfor truger.  Helt sikkert et lurt valg. I alle fall det beste av to onder. Det viste seg at snømengden som var liten, allikevel var akkurat nok til at broddene  fikk tak i snøen, men ikke isen under. Løs snø oppå is og så kjærring oppå der igjen. God plan? Måtte du absolutt gå på isen da, lurer du kanskje på? Den som har vært ute i høst vet at det har vært nedbør. Det har regnet MYE. Og når bekker, myrer og stier får godt med regn, ja da blir de fulle. Og når frosten kommer, ja da blir det is! Overalt! Så kort fortalt: JA! Jeg måtte gå på isen. Alternativet var å ikke gå. Og jeg skulle på tur. Det kalles trass på populært. Og enkelte i det pedagogiske miljøet påstår at det ikke finnes! Jeg vurderer å fly neste gang. Må bare øve litt først.

Men jeg tok meg da altså fram der på den snødekte isen. Siden jeg uansett liker best å gå offroad og off-sti, så vil de som følger sporene mine i nysnøen legge merke til at veivalget innebærer mye tuer, lyng og direkte kratt! I enhver annen setting så ville observasjoner av dette slaget resultert i en alkotest muligens. Det handlet altså om å unngå flate, åpne områder der den lumske isen garantert lå på lur under 3 cm fjonete nysnø. Unngå alle de områdene det vil være naturlig å gå med andre ord. Legg så til at forsering av lyng i seg selv er risikosport når man er iført brodder. Egen erfaring fra i vår og eget korsbånd minner meg fortsatt på det.

Det ble allikevel et par Bambi-på-isen moment i løpet av turen. Og en krabbetur over ei bru. Men jeg tryna ikke! Og det er pokker meg ingen selvfølge! Tur eller ekstremsport – kommer vel an på utøveren, eller?

Målet for turen ble ikke nådd. Jeg innså at det ble hakket for mye islagt nedoverbakke å forsere på tilbaketuren hvis jeg skulle helt til topps. Se for deg bob-bane uten kanter… I alle fall med det som i beste fall er kun et fungerende bein. Derfor skar jeg ut av kurs litt tidligere enn planlagt, nøt utsikten der den var, og snudde nesa mot bilen igjen.

Utsikt fra plan B.

Relativt sur nordavind av det ivrige slaget innbød ikke til båltenning i høyden, men etter mye forsering av kratt, et par trippel tåloup’s og ca 317 pauser fant jeg den perfekte bålplass der sola varmet. Ca 2 ½ meter fra bilen. I le for vinden. Genialt.

Og da er det vel på tide å bedrive litt fremsnakk av seg selv her. I tillegg til en utrolig flott naturopplevelse av en turdag så har jeg altså oppnådd minst tre ting å glede meg over i dag:

1. Strålende turvær
2. Bål
3. 3,5 km gjennomført på egne bein uten tryn til tross for rimelig håpløst føre

Og 4 og ikke minst: Jeg evnet å avbryte plan A og gå for plan B da jeg så at det nok var det lureste. Egentlig det eneste rette!

Gratulerer til meg! Og turen: aldeles helt nydelig!

Bål i le bak bilen.

Pink vibes utafor sti.

Føret var pent men generelt litt dårlig både for sko, brodder og truger.

Mistanken har ligget og gnagd hos undertegnede ei stund. Og den som leser bloggen kan, med rette, antakelig lure på om det navnet egentlig er relevant. Navnet på bloggen, altså, friluftsheidi. Er a egentlig noe særlig ute? Og hva er det egentlig a skriver om? Har det noe særlig med uteliv og friluft å gjøre?

Vel. Jeg er nok mindre ute for tida enn jeg i perioder har vært. Ingen tvil om det. Dessverre. Men, som jeg tidligere har kommentert: når jeg er ute på tur skjer det alltid ting oppi topplokket. Tanker, refleksjoner, problemstillinger og blogginnlegg blir virkelig vendt opp og ned og på kryss og tvers. Inspirasjon kan det også bli ut av det. Og aller viktigst: jeg har aldri angret på en tur ut! Uansett vær, føre eller kroppslig kollaps underveis eller etterpå.

Naturen er fortsatt åpen og den korte nærturen er tilgjengelig for alle! De aller fleste av bildene under er eksempler på det. Knipset innen 200 meter fra egen inngangsdør.

Til og med en sølepytt kan bli vakker i frostskrud i november.

Inn i tåka eller ut av tåka.

På to hjul i høyfjellet.

Høsten byr på magiske solnedganger.

Camp friluftsheidi. Helt alene i Femundsmarka.

Kaffebål.

Morgensol fra køya sommeren 2020.

Novemberbad 2020.

Våt november 2020.

Et godt alternativ til sofa når sola skinner. Sittebenk i egen skog.

Bekken.

Solnegang på hengekøyetur.

Ute og uler mot månen.

I måneskinnet kan jeg se verden utenfra.

Og sofagrissyndromet er herved avlyst. Jeg tar ikke så mange bilder derfra i alle fall 😉