Den siste feriedagen.

I dag er det den siste feriedagen. Ganske mange har allerede jobbet igjen både ei uke og to, mens mange skal i gang på jobb i morgen. Tre eller fire ukers ferie er over for mange og det er igjen «striskjorta og havrelefsa”. Hverdagen.

For meg også. Hverdagen er tilbake i morgen. Ikke at jeg har hatt ferie i den forstand. Varig sykdom tillater ikke slikt. Sykdom, smerte og ubehag tar ikke ferie. Det nytter ikke å si «kom tilbake om 3 uker, jeg er bortreist på ferie nå». Den tar ikke pause. Gir deg ikke fred. Det hjelper ikke å dra bort eller la være å åpne mail. Den tar ikke slike hensyn.

Men for min del har det, hell i uhell, vært nøyaktig tre ukers tilnærmet pause nå. I alle fall medisinpause. Jeg har hatt bare de «vanlige» smertene og det helt «normale» ubehaget i hele tre uker. Rett og slett litt flaks. I uflaksen. Grunnen var jo at siste meidisinforsøk endte som det første: med feber, sykdom, smerter og både litt vel hyppige kortere og lengre sykehusbesøk. Behandlingen ble igjen avbrutt, akkurat i tide til å ta litt «fellesferie». Nå skal det sies at jeg ba om å få slippe å gjenoppta behandling de første fjorten dagene. Og selv om legen dro på det så fikk jeg det som jeg ville. Men da fikk jeg jammen tre uker sammenhengende «fri» også. Flaks at logistikken på sykehuset virket sånn.

Og som alle andre som har ferie så er det digg å gjøre noe annet enn det en gjør til vanlig, ikke sant. Jeg bestemte meg for å passe på. Få mest mulig ut av disse dagene og ukene, selv om formen er av typen pust og pes for ingenting og kapasiteten er på lavnivå.

Men med litt tilpasninger så går det, vettu. Jeg har både vært på fjelltur med venninne og partner-in crime. Med småturer, bading, skravling og masse ligging i lyngen. Og tak over hodet og deilig servert middag på hytte om kvelden. Tilpasset både meg og sherpaen (turfølget) med ryggkink. Hun som måtte bære dagstursekken uansett kink. Turen gikk over all forventning og «bivirkningene» er så vidt meg bekjent en bedret rygg, et løft i mentalhygienen og en hoven legg. Slettes ikke verst når forventningene var rimelig lave. Og vi egentlig kanskje ikke hadde tro på tur i det hele tatt.

Uke to av ferien gikk til en leid «sommerstuga» i de Värmlandske skoger. Perfekt «sakte-ferie» for slitne folk. Mer bading, en del sightseeing i åpen bil, grill og roing. Og verdens største «räkmacka». Og etter et par dager kom avleggeren på visitt noen netter. På roadtrip helt på egenhånd. DET var trivelig. Og egentlig hele grunnen til at jeg ba om utsettelse på neste medisinrunde.

De siste dagene har jeg tilbrakt på en strand helt alene for meg selv. Med lavvo, sovepose, kokeapparat og mat i sekken. Ingen andre forsetter enn å puste, leve, slappe av og nyte. Nyte naturen og nyte at jeg klarte å benytte meg av den på tross av form og kapasitet.

Sekken er pakket med gode sommerminner og hu med hestehalen er ladet for det som kommer. Tror jeg.

Nei, sykdom tar ikke ferie. Men jeg føler at i år har jeg lurt meg til litt ferie allikevel. Og de siste ukene, inkludert de dagene jeg lå febersyk med bivirkninger i hauger og lass, har lært meg følgende, som jeg egentlig visste om før, men som har blitt enda tydeligere for meg: det gjelder å benytte mulighetene. Jeg må utnytte de dagene som er gode på begge sider. Jeg vet hvordan formen er akkurat nå. Hvordan kroppen oppfører seg i morgen er ukjent.

Er du ladet og klar for innsats etter ferien din? Skal du ta hverdagen tilbake fylt med energi etter fine sommeruker? Eller gruer du deg? Jeg vet ikke om jeg er ladet nok. Men jeg er i alle fall klar. I morgen kommer hverdagen tilbake. Min består av sykehusbesøk, blodprøver, medisinutprøving og legekonsultasjoner. Og ja, jeg gruer meg. Jeg vet det kommer til å koste. Men jeg vet ikke helt hva prisen er. Og jeg er ladet med minner og opplevelser fra noen veldig gode sommeruker der innholdet har vært skreddersydd. Både av meg og for meg, om jeg får si det selv. Med all mulig hjelp og backup fra noen få støttespillere. Dere vet hvem dere er.

Sammenhengende «fri» til å stikke på tur til fjells eller skogs ser jeg ikke for meg at er aktuelt de neste ukene. Men er jeg i form så kan det godt hende det blir nærtur. Et døgn eller snaut det i et kratt eller ved et vann kan gjøre nytta også. Jeg har i alle fall lært å passe på. Ta sjansen når den byr seg. Gjøre det jeg har lyst til og som gir energi.

Ja, i dag er dagen derpå. Skrotten er stiv og sliten. Den kjennes ut som den har fått juling. Det vil si at den har vært på tur, jobbet og svettet, ligget på bakken og sittet litt ugreit et par dager. Det er helt greit. Psyken har ladet. Jeg er klar. Hverdag – bare kom!

Og du, vær glad for at livet består av både hverdag og ferie. Den dagen det ikke er noen forskjell kan komme før du aner. Nyt variasjonen. Utnytt mulighetene, lag deg «pusterom», ta gode valg og gjør det som gir deg energi og påfyll. Livet og hverdagen kommer, hva du gjør ut av den er opp til deg.

Hell i uhell!

Og takk til både småbruker og småbarnsfar. Som begge dyttet meg i riktig retning. Den ene over dørstokken, den berømte dørstokkmila, og den andre til en hemmelig strand. I alle fall usynlig for alle oss som hverken er kjent eller kommer vannveien.

Jeg kjenner jeg har hatt bra med flaks de siste par døgnene. Etter litt betenkeligheter og akutt brist i turselvtilliten så fikk småbrukeren meg på sporet. «Klart du skal på tur», sa han. Så da fikk det bli sånn. Jeg dro fram turutstyr og pakket sekk. Inkludert en hel stabel med ullklær, badetøy og både hengekøye og lavvo. Sånn for sikkerhets skyld. Sekken ble stor, som vanlig. Og dagstursekken ble også fylt. Planen var jo tross alt å kjøre nesten fram til lavvotomt. Så vekt var ikke noe tema…

Først så valgte yr.no, samt en lokalkjent søster, turmål. Jeg kjørte langt og lenger enn langt til skogs. På grusveier, over åser, ned i daler, forbi et og annet hus, færre og færre etter hvert, rundt utallige svinger og østover. Alltid østover. Da jeg endelig var nesten framme og bare skulle betale vegavgift i bommen ble jeg oppmerksom på en plakat. Jeg tror det var i alt tre faktisk: «området er stengt for allmennheten i perioden 4.august til 26.august grunnet filminnspilling». HVA! Den var ny. Så langt i mine år med turliv så har aldri den problemstillingen oppstått før.

Og da ble brått rådyra gode. Eller gode råd dyre. Der sto jeg, midt i marka, langs en grusveg langt innpå Finnskogen, uten kart og overhodet ikke lokalkjent. Må jeg dra hjem nå, tenkte jeg?

Det hadde jeg i hvert fall ikke lyst til! Jeg valgte å kjøre enda lenger. Litt på måfå, men gps’en tok meg til et sted der jeg i alle fall visste at jeg kom i nærheten av vannet jeg hadde sett meg ut. Jeg kom fram og begynte letinga. En liten tur nedom en båtplass ga ikke noe klart svar. Det fristet bare sånn passe å sette opp lavvoen der.

Akkurat da jeg skulle tilbake til bilen og lete videre på måfå så dukket det opp en bil. Ut spratt to smågutter, en pappa i badeshorts og en mamma med alle håndklærne.

«Er dere lokalkjent?», spurte jeg. «Ikke så veldig», svarte mammaen. «Men kanskje du», sa hun til pappaen. Jeg fikk fram at jeg var ute etter leirplass ved vann. Med bademuligheter.

Med peking og forklaring sendte han meg etter hvert enda lenger til skogs. Og der, midt i skogen skulle jeg parkere, gå, eventuelt rulle, 200 meter nedover skogen og så skulle det åpenbare seg en perfekt plass for mitt formål, mente han. Jeg kjørte først for langt. Men det skjønte jeg jo. Selv om jeg var innom tanken på at jeg var lurt. Men da jeg snudde så fant jeg plassen han nok mente jeg skulle parkere. Noe sti fant jeg ikke, og ikke så jeg noe strand heller. Og det var litt mer enn lovlig bratt. I alle fall for en friluftsheidi med litt i overkant trøbbel med å gå nedover. Spesielt med blytunge sekker. For ikke å snakke om alle de løse delene jeg hadde i tillegg.

Jeg er jo i utgangspunktet ikke akkurat ukjent med å bevege meg utenom sti. Utenom allfarvei. Bushe. Men tilstanden i skrotten har psyket meg ut såpass at tydelig og lettgått sti, samt gjerne mobildekning har blitt et tema. Dessverre.

Jeg valgte å stole på småbarnspappaen likevel og stavret meg nedover gjennom blåbærlyngen. Trass trumfer dårlig selvtillit. I verste fall fikk jeg spise lunsj der nede ved vannet og klatre opp igjen og finne på noe annet etterpå. Halvveis ned bakken så jeg fortsatt ingen strand. Jeg så bare trestammer, lyng, siv og litt myrete vannkant. Men jeg gikk litt til allikevel og DER: mellom bjørk, furu og gran litt til venstre dukket det opp noe hvitt. Strand!

Tidenes beste leirplass for en friluftsheidi alene på tur. Gjemt for alle. Såpass utilgjengelig at de fleste som vet om plassen nok har kommet vannveien. Usynlig fra veien. Men nære nok til at til og med jeg tar sjansen på å stavre meg ned lia. Flaks!

Og i tillegg hadde jeg, i alle fall med riktig innstilt kikkert, god utsikt til filminnspilling på andre sida av vannet. Fra der jeg satt med kikkerten kunne det se ut som det var Mission Impossible søtten, eller noe i den duren de spilte inn. Da var det nok Tom Cruise som dro på med diverse kjøretøy bortover stranda der så støvskya sto.

Takk til småbruker’n som fikk meg avgårde og til småbarnsfaren som var på rett sted til rett tid og geleidet meg til den ultimate leirplassen for meg. Perfekt! Er det mulig å ha så flaks? Når uflaks (med utilgjengelig turmål, stengt faktisk) fører til flaks og faktisk gir meg en leirplass som var mye bedre enn noe jeg hadde klart å planlegge på forhånd. Hell i uhell!

Dette likner noe!

Nedi der…Og det ser ikke bratt ut på bildet. Men DET var det.
Lavvo og strand i kveldssol. Mitt hjem i to døgn. Heldige meg.
Borti til venstre der drev Cruiser’n og kjørte tulling…kanskje…På stranda “mi” hersket harmoni.

Fikk som fortjent🙂

Morgenbad, kaffe og frokost er inntatt. Det er vindstille, vannet ligger speilblank foran meg og vannflata brytes kun av et og annet vak.

Og jeg, jeg har en helt bokstavelig talt blank dag foran meg. En dag jeg bruker på hva jeg vil.

Og så kan jeg takke meg sjøl for at jeg gikk tre turer til og fra bilen før jeg var fornøyd med campen i går. Det har foreløpig ført til både god middag og godt drikke, ei i overkant varm natt selv om glidelåsen på soveposen ga opp i går kveld, samt frokost med både ferske grønnsaker og ferske bær. Noen av dem selvplukket i lia bak stranda.

Noen ganger får man som fortjent. Eller etter innsats, om du vil🙂

Frokostspesial: arme riddere med bær👌
Middag: potet, kjøttboller, løk og tomat. “Pytt-i-panne a la lavvo”. 

Et rom med utsikt.

Plan A ble til plan B som rykket tilbake til plan A. Men det gikk ikke. Stengt “for allmennheten” på grunn av filming! Faktisk! Akkurat det var jo ikke så lett å vite da.

Takket være en lokalkjent småbarnsfar som var på badetur og nok været at jeg var ute etter noe av det samme, så endte det bra allikevel. Nå er lavvoen oppe, badevannet testet og middagen spist. Og knotten har også fått mat.

Badeferie ja😉

Meld fra hvor du går.

«Planlegg turen og meld fra hvor du går», sier fjellvettreglene. De siste dagene har jeg ikke gjort annet enn å planlegge. Og hatt flerre alternativer, som det også skrives. Jeg har gjort «løpende vurderinger av forholdene, og tilpasset planene etter det». Og jeg har lyttet til erfarne fjellfolk, turfolk, og fulgt med på yr.no. Masse på yr.no.

Og så er det slik da, sånn som nå, at jeg sier fra hvor jeg har tenkt meg. Så finner jeg et annet sted jeg heller kunne ha tenkt meg og bestemmer meg for å dra dit i stedet. Jeg sier fra hvor jeg drar, men planlegger altså å ende opp et helt annet sted, i en helt annen retning…. Helt til jeg igjen sjekker yr.no, og er tilbake til plan A. «Gleden» med turplanlegging. Fram og tilbake er like langt. Eller eventuelt dobbelt så langt.

Så nå er jeg pakket for fjelltur. Med forventede fire varmegrader om natta og dermed både tjukk sovepose, masse ulltøy og to (!) dunjakker. Men jeg drar til skogs. Jeg har ligget i lavvo før i 13-17 sekundmeters vind. Det gikk bra, men det var alt annet enn avslappende. Fjellet, i alle fall det jeg tenkte å besøke, «lovet» mange timer med 12 sekundmeter og opp til 15 i kasta de neste par dagene. I tregrensa der det ikke er så mye å gjemme seg hverken bak eller under så frister det ikke. Selv med to dunjakker. Dermed blir det skogen.

Jeg melder fra hvor jeg går, i alle fall når jeg vet det sjøl, og er pakket for fjell. Dermed skulle jeg i alle fall holde varmen i lavlandet. Det er tross alt sommer. Selv om den er norsk. Jeg tilpasser turen etter evne og forhold og tar hensyn til været. Sjekk. Jeg er forberedt på uvær og kulde og har definitivt tatt med nødvendig utstyr. Bilen er full! Sjekk. Jeg har med kompass, men har ikke kart over området. Annet enn det jeg har på mobilen. Og jeg vet ikke om det er dekning. Delvis sjekk.

Jeg ligger bra an på fjellvettreglene, som du ser. Og jeg skal spare på kreftene, det er sikkert. Søke ly om nødvendig også. Men om jeg vender i tide, det vet jeg ikke. Jeg har ikke så lett for å snu…

Endelig badedraktmodell!

Jeg skal bli badedraktmodell! Eller rettere sagt bikinimodell. Tror jeg.

«Hi babe! You’d be an amazing Instagram model for us», skriver Katie…. Jeg syns nesten synd på henne. Selv om hun er «brand manager».

Ja. Ok. Greit.

En liten sveip innom den flotte instagramsida med snasne bikinier av typen tanntråd i spreke farger bekrefter mistanken. Joda, det handler om badetøy. Ingen tvil. Og da handler det vel om bading så vidt jeg kan forstå. Slik sett så treffer de jo.

Og så må jeg vel skylde meg sjøl. Bittelitt, bare bittelitt opptatt av bading som jeg er, så hender det jo at det fins slikt noe på min instagram. Men ytterst sjelden bilde av meg sjøl i badetøy. Og overhodet ingen tanntråd. Men der gikk de altså i fella. Til og med som en reaksjon på et bilde jeg la ut sammen med avleggeren. Der ingen som ikke kjenner oss egentlig kan se hvem som er hvem, bakfra, og der vi er iført både ullgensere og tilsvarende lag på lag på resten av skrotten.

Jeg gleder meg egentlig som en unge til å sende dem helkroppsbilde av min bleke, 49 ½ år gamle skrott, iført litt for stor bikinitopp og ei etter hvert skikkelig «saggete» bikinitruse som henger sånn passe på. So selvfølgelig ikke hører sammen med bikinitoppen, sånn egentlig.  Sånn passe chubby, arrete og definitivt ikke direkte strømlinjeformet. Når de ser meg stabbe ut i vannet med staver (!) og badesko fra europris for å holde balansen, så tenker de nok at de har gjort et kupp. “Bringing beauty to the beach”, skriver de. Woopwoop!

Men det skal de ha. Får de tanntråden til å selge med å bruke meg som «ambassador», da er de jaggu gode!

Kommende badedraktmodell i elv. Dere er herved advart.

Perfekt “ambassador” med ull og avlegger i solnedgang. @heidisspace

Bikini slik JEG avbilder den. Ikke type tanntråd.

Noe å skrive hjem om?

Den siste feriedagen går mot slutten. I skrivende stund er dagen på hell og morgendagen byr på pakking og hjemreise. Altså reiser vi hjem omtrent akkurat når dette innlegget publiseres. Og den siste feriedagen må vi vel si at vi brukte på begge sider.

Endelig er det skikkelig sommer. Selv om dagen i går startet med 14 beskjedne grader så var badevannet behagelig. Det ble morgenbad før det ble kaffe og frokost på terrassen. Med speilblank vannflate og strålende sol var det bare å marinere seg i faktor 30 og ta årene fatt. Med robåt kommer vi ikke så langt. Men vi får vært lenge på vannet! Det ble hele tre åbbår som slapp å bli med på grillen. Lunsj ble inntatt på hjemveien på badestranda som ligger nøyaktig 230 meter fra terrassen. Litt mer roing før vi så oss fornøyd.

Med hengekøye av typen med integrert lomme for ølflaske ble det en avslappende ettermiddag før magen begynte å sende ut krav om mat. Grillen og grillmesteren bød på god middag som vanlig og de lyse timene ble avsluttet med dagens tredje bad. Denne gangen på samme nydelige strand som tidligere. Men nå helt folketom. Solvarm og med kveldslyset som badet vann, sand, skog og skrott.

En bedre dag kunne jeg ikke ønske meg. Takk for denne uka, Sjöviken. Takk til Glafsfjorden og söta bror. Snute og bilfront vendes hjemover og sommerferien 2022 er historie. En god historie som gjerne kan skrives hjem om.

Fikk tips til ny fiskemetode før i sommer. Virker ikke denne heller.
Strandhogg.
Nødvendig med solide hansker da jeg rodde på meg vannblemmer etter 150 meter forrige dagen…
Blank sjø.

Hengekøye med lomme for forfriskninger. Og forsåvidt i nærheten av middagen…
Kveldsbad utført. Ikke nisselue. Håndkle.
Kveldsstrand.

Blogge?

Blogge? Nå?

Jeg vil jo bare bade. Så dermed taper bloggen. Bloggeren er for opptatt med morgenbad, midt på dagen-bad og kveldsbad. Innimellom litt hengekøyeligging, roing og grilling.

Om bloggen føler seg forsømt? Jeg vet ikke jeg. Og ikke er det så nøye heller, tenker jeg. Og plutselig er jeg tilbake, har tørket både hår og badetøy, børstet av meg sand og myrvann og funnet fram igjen tastaturet.

Inntil da: badeferie!

Må litt ut fra land for å få sol til morgenbadet.
Stille vann har dypest grunn….?
Det er servert.