I dag er det den siste feriedagen. Ganske mange har allerede jobbet igjen både ei uke og to, mens mange skal i gang på jobb i morgen. Tre eller fire ukers ferie er over for mange og det er igjen «striskjorta og havrelefsa”. Hverdagen.
For meg også. Hverdagen er tilbake i morgen. Ikke at jeg har hatt ferie i den forstand. Varig sykdom tillater ikke slikt. Sykdom, smerte og ubehag tar ikke ferie. Det nytter ikke å si «kom tilbake om 3 uker, jeg er bortreist på ferie nå». Den tar ikke pause. Gir deg ikke fred. Det hjelper ikke å dra bort eller la være å åpne mail. Den tar ikke slike hensyn.
Men for min del har det, hell i uhell, vært nøyaktig tre ukers tilnærmet pause nå. I alle fall medisinpause. Jeg har hatt bare de «vanlige» smertene og det helt «normale» ubehaget i hele tre uker. Rett og slett litt flaks. I uflaksen. Grunnen var jo at siste meidisinforsøk endte som det første: med feber, sykdom, smerter og både litt vel hyppige kortere og lengre sykehusbesøk. Behandlingen ble igjen avbrutt, akkurat i tide til å ta litt «fellesferie». Nå skal det sies at jeg ba om å få slippe å gjenoppta behandling de første fjorten dagene. Og selv om legen dro på det så fikk jeg det som jeg ville. Men da fikk jeg jammen tre uker sammenhengende «fri» også. Flaks at logistikken på sykehuset virket sånn.
Og som alle andre som har ferie så er det digg å gjøre noe annet enn det en gjør til vanlig, ikke sant. Jeg bestemte meg for å passe på. Få mest mulig ut av disse dagene og ukene, selv om formen er av typen pust og pes for ingenting og kapasiteten er på lavnivå.
Men med litt tilpasninger så går det, vettu. Jeg har både vært på fjelltur med venninne og partner-in crime. Med småturer, bading, skravling og masse ligging i lyngen. Og tak over hodet og deilig servert middag på hytte om kvelden. Tilpasset både meg og sherpaen (turfølget) med ryggkink. Hun som måtte bære dagstursekken uansett kink. Turen gikk over all forventning og «bivirkningene» er så vidt meg bekjent en bedret rygg, et løft i mentalhygienen og en hoven legg. Slettes ikke verst når forventningene var rimelig lave. Og vi egentlig kanskje ikke hadde tro på tur i det hele tatt.
Uke to av ferien gikk til en leid «sommerstuga» i de Värmlandske skoger. Perfekt «sakte-ferie» for slitne folk. Mer bading, en del sightseeing i åpen bil, grill og roing. Og verdens største «räkmacka». Og etter et par dager kom avleggeren på visitt noen netter. På roadtrip helt på egenhånd. DET var trivelig. Og egentlig hele grunnen til at jeg ba om utsettelse på neste medisinrunde.
De siste dagene har jeg tilbrakt på en strand helt alene for meg selv. Med lavvo, sovepose, kokeapparat og mat i sekken. Ingen andre forsetter enn å puste, leve, slappe av og nyte. Nyte naturen og nyte at jeg klarte å benytte meg av den på tross av form og kapasitet.
Nei, sykdom tar ikke ferie. Men jeg føler at i år har jeg lurt meg til litt ferie allikevel. Og de siste ukene, inkludert de dagene jeg lå febersyk med bivirkninger i hauger og lass, har lært meg følgende, som jeg egentlig visste om før, men som har blitt enda tydeligere for meg: det gjelder å benytte mulighetene. Jeg må utnytte de dagene som er gode på begge sider. Jeg vet hvordan formen er akkurat nå. Hvordan kroppen oppfører seg i morgen er ukjent.
Er du ladet og klar for innsats etter ferien din? Skal du ta hverdagen tilbake fylt med energi etter fine sommeruker? Eller gruer du deg? Jeg vet ikke om jeg er ladet nok. Men jeg er i alle fall klar. I morgen kommer hverdagen tilbake. Min består av sykehusbesøk, blodprøver, medisinutprøving og legekonsultasjoner. Og ja, jeg gruer meg. Jeg vet det kommer til å koste. Men jeg vet ikke helt hva prisen er. Og jeg er ladet med minner og opplevelser fra noen veldig gode sommeruker der innholdet har vært skreddersydd. Både av meg og for meg, om jeg får si det selv. Med all mulig hjelp og backup fra noen få støttespillere. Dere vet hvem dere er.
Sammenhengende «fri» til å stikke på tur til fjells eller skogs ser jeg ikke for meg at er aktuelt de neste ukene. Men er jeg i form så kan det godt hende det blir nærtur. Et døgn eller snaut det i et kratt eller ved et vann kan gjøre nytta også. Jeg har i alle fall lært å passe på. Ta sjansen når den byr seg. Gjøre det jeg har lyst til og som gir energi.
Ja, i dag er dagen derpå. Skrotten er stiv og sliten. Den kjennes ut som den har fått juling. Det vil si at den har vært på tur, jobbet og svettet, ligget på bakken og sittet litt ugreit et par dager. Det er helt greit. Psyken har ladet. Jeg er klar. Hverdag – bare kom!
Og du, vær glad for at livet består av både hverdag og ferie. Den dagen det ikke er noen forskjell kan komme før du aner. Nyt variasjonen. Utnytt mulighetene, lag deg «pusterom», ta gode valg og gjør det som gir deg energi og påfyll. Livet og hverdagen kommer, hva du gjør ut av den er opp til deg.
