“Ferie er å bade”- særlig på badetirsdag.

Sier sikre kilder. For min del så bades det gjerne hele året. Så lenge det fins åpent vann i alle fall. Jeg har badet i havet på Sveriges vestkyst i romjula, i en bekk øst i Trysil med is-og snøsklie ut i vannet i april og mellom isflak på fjellet i sommersola. Blant annet.

Når det er ferie, og jeg har tilgang på egnet sted, altså vann, bader jeg hver morgen. Rett fra senga, på med badesko og badekåpe og strake vegen til bading fra strand eller brygge. Må jeg rusle et par hundre meter gjennom skogen for å komme meg uti så er det greit. Men dess kortere dess bedre.

I dag har jeg badet tre ganger. Det gjelder å passe på når mulighetene er så definitivt til stede. Både brygge, ganger to, og strand og ikke minst sommervær har invitert til utstrakt bading.

Og innimellom litt roing. Om fiskelykken er motsatt proporsjonert med badelykken vet jeg ikke. Men det kan vel i grunn se slik ut.  I dag har jeg altså badet, rodd, tatt bilde av tær i sand, badet, fått sand i trusa, badet igjen og grillet.

Det er Ferie med stor F! Og i morgen blir det morgenbad igjen! Fordi det er ferie.

Var elgen svensk? Eller var sauene Fishermans Friends?

Men dagen kom og det var tilløp til sol!

De forrige innleggene om turen ligger blant annet

her: https://friluftsheidi.blogg.no/en-spa-dag-tror-jeg.html

og her: https://friluftsheidi.blogg.no/nesten-100.html

Mat må syklister ha, og med frokost og kaffe innabords og alle vesker, sekker, mobiler og andre løse deler lesset på var det klart for å bruke litt energi igjen. Skiløypa og bakkene vi hadde forsert ettermiddagen før var på et eller annet vis blitt fryktelig mye kortere i løpet av natta. Vi suste gjennom gress og forbi blomster, kuer og hyttefelt helt til vi igjen trillet stødig bortover demningen i motsatt retning som dagen før. En svenske ble observert(!). I alle fall en fisker nedenfor demingen.

«Der står det en fisker», sa AC.

«Ja, en Fishermans Friend», sa vittige meg. Det blir en del kvalitetshumor på en slik tur.

«Svensk, jaja…», sa AC. Og tenkte at det var da litt rart at jeg kunne se det på så lang avstand. Eventuelt se det i det hele tatt.

Akkurat samtalen om svensken der på demningen ble vel i grunn toneangivende for flere av samtalene den dagen. Det er lett å høre litt «skakt» når det sykles og skravles både på inn- og utpust og uansett om selskapet er innen hørevidde. Men slik går no dagan på sykkeltur, og vi prater og vi svarer og det er ikke alltid så farlig om vi snakker om det samme. Eller hører det vi trodde vi sa…

Bakkene opp mot de lokale i gapahuken fra i går skulle jo nå forseres i motsatt retning – dermed oppover! Og jammen ble det oppover etter det også. Ja, denne delen av Mjølkevegen, betegnes som den mest familievennlige. Fordi den ikke har så kupert terreng. Men det fins bakker, det er sikkert. Og det var der undertegnede både fikk testet «bakkestart» med trehjulingen, samt gjorde et forsøk på å gi min medsyklist en ørliten dytt i ryggen mot toppen av bakken. Det kunne jeg bare slutte med, så da gjorde jeg det.

På toppen av bakken fant vi vår perfekte lunsjplass. Det var ikke badevann der. Men det var benk, utsikt i alle retninger, oppholdsvær og nesten vindstille. Kun nok trekk i lufta til at mygg og knott holdt seg unna. Kokeapparatet produserte skikkelig kaffe, matpakka fra hotellpersonalet inneholdt både mye mat og noe overraskende mat, og resten av bayliesen gikk ned i et par slurker. En perfekt lunsjstopp.

Før vi kunne tråkke oss videre oppover og bortover. Vannflaska ble fylt i bekken vi passerte rett før vi fikk skogens konge på lett galopp tvers over veien og nedover myra. Elgen er majestetisk. Spesielt når vi kan følge den over lange, åpne strekninger der den vekselvis galopperer og lunter bortover myrene. En finfin opplevelse! Vi passerte både tjern, bekker og flere Flåklypa- og Flintstone-fjellknauser langs veien. Og plutselig og nesten litt for lett kunne vi igjen trille inn på parkeringa ved Gomobu og finne igjen bilen.

Den siste arbeidsøkta for dagen måtte benyttes til demontering, sammenlegging og løfting av trehjuling og montering av sykkelstativ inkludert tohjuling, samt en hele fem minutters kjøretur til siste losji. Som viste seg å være tidenes triveligste tømmertun der vi fikk utdelt «Kårstogo» og ei leilighet med både hvert vårt soverom, kjøkken og bad.

Hovedhuset bød på peiskos, middag og kake og «hjemme hos oss selv» i Kårstogo var vi så heldige at det ble «servert» vin og gode samtaler gjennom kvelden. Før vi måtte ut igjen. For det var jo vann nedi bakken. Badevann. Kveldsbadet foregikk blant en økende gjeng mygg og knott. Vi prøvde å ikke bry oss noe særlig om dem. Og de tok heldigvis ikke så mye notis av at badinga foregikk i en lett kombinasjon av undertøy, badesko og en og annen bikinitopp.

Så ble det natta igjen og før vi visste ordet av det så kom morgenen. Den siste på årets Escape. Med kaffetrakter tilgjengelig og frokost satt fram i kjøleskapet ettermiddagen før var det bare å dekke bordet ute i sola og kose oss med både egg, ost, juice og skiver. Og nyte stillheten og roen. De to damene som hadde overnattet i nabohuset på tunet dro av gårde på sykkeltur og vi hadde hele herligheten for oss selv.

Til slutt måtte vi rydde og vaske oss ut, si hade og takk for oss til både personale og omgivelser og begi oss på hjemvei.

I god The Great Escape-stil så ble det heller ingen pinlig stillhet i bilen på vei hjem. Planer ble luftet og diskutert – også svevende tanker om framtidige Escape’r. Vi har ideer. Antakelig nok til et tosifret antall år til. Og jammen er det bra. Det er vemodig når slike eventyr går mot slutten. Men det er litt godt også.

Etter tett oppunder 100 kilometer på henholdsvis to og tre hjul. Kaffekoking, bading, skravling og naturopplevelser er skrotten litt mørbanket. Huet er nok også det, men samtidig fornøyd og full av gode opplevelser. Det er akkurat slikt noe som er helt gull å ha «i banken» til mindre spennende dager og uker. Og så kan vi jo lure da; på om «svensken» fikk fisk. Eller om han var en Fishermans Friend.

Været lagde litt drama, men holdt seg unna både bekken og oss.

Rett borti der sto det jammen meg en svenske…eller en Fishermans Friend…

“Kom og sitt ned”, invitererer denne.

Gauklie.

Vasetstølen.

Alle foto: ACM og friluftsheidi

 

Nesten 100.

The Great Escape vol 12, 2024 edition, er historie. De to eneste og faste deltakerne har syklet, pustet og pest, spist, badet, skravlet, kokt kaffe, svettet, sett, hørt, ristet, observert og tråkket seg gjennom «den mest familievennlige delen» av Mjølkevegen. Nemlig Stølsvidda mellom Vaset og Golsfjellet.

I løpet av fem dager, med to dager biltransport og tre dager sykling, har vi tilbakelagt noe i underkant av 100 kilometer. Den yngste har tråkket for egen maskin alle meterne og alle bakkene. Bortsett fra omkring fem meter der undertegnede prøvde seg på et slags «dyttestunt» med elsykkelen som drivkraft og der armen liksom skulle «sope» med seg dama. Til høylytte og ville protester, selvfølgelig. Slikt noe skulle hun jo slett ikke ha noe av! Så da slutta jeg da. Og syklet videre på min trehjuls spesialsykkel med alternativt styre og hjelpemotor.

Den første sykkeldagen var en vakker og aldeles strålende rundtur. Og selv om «noen» hadde lest at turen skulle være på 16 kilometer, mens den endte på 27,9, så var vi enige om at den var akkurat passe. Selv om siste bakken skulle vise seg å være både i bratteste og lengste laget. Men det gjelder å ikke gi seg. Dag en er beskrevet her: https://friluftsheidi.blogg.no/en-spa-dag-tror-jeg.html

Dag to våknet vi igjen på Gomobu. Fint navn, ikke sant? Det var på tide å pakke ned alle remedier og alle jakkene (!), putte det som ikke ble funnet verdig å bli med på turen i bilen, og resten i sykkelveskene. I dag visste vi hvor vi skulle begynne og vi startet å tråkke oppover bakken og bortover vidda. Med mørke skyer i både horisont og hvor enn vi snudde oss så var vi forberedt på det meste av vær, men vi kom oss jammen over hele vidda før dråpene traff både syklister og sykler. Vi passerte både kyr og sau, hytter og setervoller. Det ble en og annen fartsrekord i noen av bakkene. Begge syns jo det er en smule stas når hjulene ruller fortere og fortere mens følelsen av å suse av gårde nesten minner litt om å fly. Etter å ha passert både DNT-hytte og gjennom ei trivelig setergrend måtte vi sitte litt på en stein mens utsikten ble beundret og medbrakt brødskive ble fortært. Og sjokolade så klart. Det hører med.

Det sykles så fort at noen har hjelmen i skyene.

Tyrisholt.

Mot Hemsedalsfjella.

Skurer over Tisleifjorden.

Til slutt stupte vi ned en rimelig bratt bakke og befant oss plutselig på en kafe og landhandel der det ble muligheter for både kaffe og kanelbolle. Og et par bilder til. Til og med på do ble det fotografert. Og det er ikke akkurat en vane. Akkurat da Escaperne var under tak der så kom det faktisk noen få regndråper. Nok til at kaffen ble inntatt innendørs.

Noen kilometer på hjul senere passerte vi enda en perfekt rasteplass. Men gapahuken var opptatt:

Det var for så vidt ledig på steinen som ba oss sette oss ned, men gjengen i gapahuken hadde visst brukt den som do…

Etter en liten prat med de lokale i gapahuken gikk det lett nedover gitt. Helt til demningen i Tisleifjorden. Med sykkelvei direkte på demningen ble det en stopp der også. Rett og slett for å ta inn det hele. Fem minutter etter at vi passerte demningen var det stopp igjen. Tour de vidda, Escape edition, har det med å foregå sånn. Farten er rett som det er god, men plutselig oppdages noe pent, interessant eller fotovennlig, og dermed blir det stopp. Denne gangen var det vel egentlig for å se litt på folk på en kafe, ligge litt i lyngen, drikke litt baylies og….tamtaratam, tro det eller ei: BADE! Igjen.

Et nydelig sted å bade og vi er skjønt enige: «vi angrer aldri på et bad».

De siste kilometerne var oppover. Lange oppoverbakker. Merket som «svært bratt bakke» på internettmaskina til AC. Men endelig så fikk vi syklet på litt sti. Skiløype og traktorslep kaltes det på det samme internettet. Det er alltid litt spennende med stisykling med trehjuling. For hva slags sti? Hvor smalt er det? Og hvor bratt? Og hva befinner seg egentlig i og under gresset jeg sykler gjennom og som er like høyt som skuldrene mine? Kommer jeg i det hele tatt fram?

Dama på tohjulingen tråkket på og var helt rå opp traseen! Og friluftsheidi kjørte seg fast bare en gang. Hun ble stående fast med understellet på sykkelen godt festet i grusen der stien rett og slett var vasket vekk av bekken som skulle gått ved siden av. Litt løfting måtte til før vi sakte men stødig tråkket de siste noenoghundre meterne gjennom blomsterbakkene til resorten vi skulle tilbringe kvelden og natta på.

Da hadde vi kommet til trillekoffert- og bussturistland. Den oppegående unggutten i resepsjonen anbefalte oss å spise middag klokka 19. For klokka 20 skulle det komme tre turistbusser. Det er det jeg kaller et rimelig tydelig hint. Den er grei, tenkte vi og turet opp på rom 360 med det meste vi hadde av ryggsekker og sykkelvesker. Bortsett fra mobilen min. Den var VEKK!

Heldigvis visste jeg at jeg hadde hatt den ved innsjekk. Jeg hadde jo hatt visakortet framme. Men endevending av alt som befant seg på rommet, alle lommer, samt henvendelse i resepsjonen hjalp ikke. Null funn. Men en liten ekstra tur ut i sykkelboden, også kalt skiboden, ga resultat. I bunnen av den sykkelveska vi lot stå igjen der fordi vi slett ikke hadde planer om å bruke innholdet, blant annet kokeapparatet, inne på resorten; DER vet du! Der lå den forb… telefonen. Med seks oppringinger fra min medsyklist, i desperasjon for å finne igjen dupeditten.

En dusj, buffetmiddag type alt for stor, samt en liten runde i hotellets relativt digre kombinerte kles-, leke-, interiør- og souvernirbutikk senere og vi inntok horisontalen for en god natts søvn. Sykkeldag to var historie, og vi var spente på om værmeldinga for sykkeldag tre ville innfri.

For dag tre var meldt å bli den våteste og mest utrivelige sykkeldagen. Selv om mengden nedbør og vind som ble meldt hadde minket i løpet av de forutgående dagene. Det var to spente syklister som rullet ned øyelokkene og flatet ut i hotellsenga.  Møtte vi motvind og sprutregn morgenen etter?

På demningen ved Tisleifjorden.

Alle foto: ACM og friluftsheidi

 

Det gikk!

Akkurat her, eller rett før da, var det vel at jeg kunne konkludere med at det gikk:

Bilde: ACM

Når utstyr, kropp, vær og ikke minst turselskap spiller på lag så tåler faktisk denne skrotten tre hele sykkeldager etter hverandre. Med både oppoverbakker, nedoverbakker, lange og korte, grusveier, skiløypetraseer og traktorslep. Loffing fra sted til sted med 4 overnattinger på 3 forskjellige steder og 3 friluftsbad i 3 forskjellige fjellvann.

Da er det godt å komme hjem, selv om både kropp og psyke er rimelig oppbrukt. Og planene for neste Escape ble allerede nevnt og fablet om i bilen hjem. Hæsjtægg fornøyd!

Kveldsbad…

…angrer man ikke på! Og vi angrer ikke på noen andre bad heller, er vi enige om! Det gjør vi rett og slett aldri!

Den siste kvelden på årets Escape ble avsluttet med et friskt bad – to faktisk, så nå er dagen fullendt og det er på tide å krype under dyna.

God natt!

Foto: ACM

 

En spa-dag, tror jeg…

The Great Escape vol 12 er godt i gang og i dag slo vi til med en spa-dag til fjells

Dagen startet med en god frokost i spisesalen. Og kaffe! Rikelig med kaffe. Det trengs etter å ha vært med Spania og tatt em-gull og ekspedert et lite glass vin kvelden før.

Etter litt ompakking og en del skruing og montering av sykkel la vi avgårde. Først sti som etterhvert viste seg at ikke egnet seg for trehjuling. Så sti som gjorde det. Og siden undertegnede er rå på rally, slapp hun så vidt å trille sidelengs nedover slalåmbakken. Heldig!

Turen fortsatte på god grusvei både opp og ned, forbi bekker og setre. Og da ble det plutselig spa, gitt! En forbipasserende bil fikk stjernetreff og vanndammen bildekket traff befant seg helt plutselig over HELE friluftsheidi. Leiremaske skal være bra, har jeg hørt. Også inni øret, håper jeg.

Da vi omsider nådde stranda vi hadde lest om, type langgrunn med benker og all mulig luksus, så ble det kaffe på stormkjøkken, matpakke, sjokkis og en baylies. Eller to…

Og bading! En herlig dukkert mellom regnskurene og greit å få skylt av seg leiremaska!

Etterpå gikk vi rett på turens tøffeste motbakke. Så langt.

På toppen ventet Dagros og Litago og alle vennene deres. De var visst ikke videre imponert over syklistene(oss), og lot seg ikke affisere hverken av oss eller passerende biler.

Vi trillet nedover bakkene igjen før vi tok fatt på siste stigning for dagen. Og DET var den tøffeste. Med et tjukt lag ny og løs grus ble den seig. Og jeg skjønte for fullt poenget med hjelpemotor på doningen. Hu som tråkka uten slikt fikk kjørt både lår og hjertepumpe.

Vel framme ved målet fikk vi en skikkelig dusj igjen, altså kom det ei skur. Men det var nok bare en del av spa-behandlingen. Dagens rundtur endte på 27,9 km, inkludert både leirebehandling og tre svømmetak.

Det blir godt med middag etterhvert og enda ei god natts søvn før det pakkes og sykles til neste destinasjon i morgen. Med eller uten innlagt spa-behandling.

 

 

Til fjells, til fjells…

The Great Escape 2024 er i gang og vi har endelig tatt oss til fjells igjen. Det er sommer i Norge. Tåka ligger tett helt ned i knehøyde og den som våger seg ut uten hette risikerer heftige krøller i håret. I alle fall vi.

Nå henger buksa til tørk i dusjen, kveldsmat medbrakt fra pizzasjappa på Dokka er fortært og det er rødvin i glasset. Men aller viktigst; vi fikk oss en ørliten rekognoseringstur i terrenget før i kveld. Og da lokaliserte vi noe vesentlig. Nemlig en helt lekker og bittelitt hemmelig badekulp i bekken rett borti krattet her!

Så nå gleder vi oss til å ta for oss av fjellet i morgen!

Rekord i det Great Escape-historien.

Jeg tror det er rekord i The Great Escape-historien. Det er 12. turen vår, og den starter i dag. Og jeg tror ikke vi noen gang på alle disse turene har hatt så inderlig dårlig vær når vi starter som vi har i dag. Vi har hatt dårlige værmeldinger, regnskurer, tordenvær og såpass med vind på kanotur at vi måtte evakuere til land. Men aldri har det regnet så intenst ved avreise som i år.

Men det blir Escape. For 12.gang. Og jeg tenker at regn erfaringsmessig er en alt for sped utfordring for å stoppe oss. Så dermed er det  akkurat nå ubønnhørlig klart for:

The Great Escape vol. 12!

Den som gidder henge med kan forvente fjellbilder, utsiktsbilder(om tåka letter), badebilder og en og annen selfie.

I mellomrommet.

Det er der jeg er nå. Det er juli. Det er ferie. Og jeg er midt i mellom. Midt i mellomrommet mellom to værmeldinger. Ja, akkurat såpass banalt er det.

Samtidig som jeg prøver å nyte SOMMERferie, og SOMMERMÅNEDEN juli til tross for 12 varmegrader og silregn. Jeg drikker kakao og rødvin, med ullsokker på. Leser oppdateringer om ferierende venner som trasspiser is mens regnet siler ned. Og jeg leser værmeldinger igjen. Akkurat som forrige uke. Da var jeg vel innom både yr og storm en trillion ganger mens jeg pakket og forberedte meg både fysisk og mentalt for et par døgn i fjellet. Med kun en tynn lavvovegg mellom meg og det jeg fikk servert fra den værmeldinga. Og det viste seg jo i grunn å bli litt av hvert. Mest hvert, heldigvis.

De siste dagene har jeg hatt ei pause fra yr og storm. Jeg har befunnet meg i mellomrommet. Nå er jeg på vei ut på kjøret igjen. Værmeldingskjøret. Om ei uke inntas fjellheimen igjen. Og da er jeg jo en smule opptatt av hvordan været oppfører seg akkurat der og akkurat i de dagene. Spesielt når sosiale medier de siste dagene har vist bilder av snø og tåke så det holder. I høyden i alle fall. Så da følger jeg med igjen da. På både yr og storm. Bittelitt manisk, antakelig. Og fullstendig klar over at jeg må ta det jeg får. På den neste turen skal det soves innendørs og under tak og etter planen i seng. Luksusvarianten, med andre ord. Så om det blåser så alt ligger flatt og regner både katter og bikkjer så gjør ikke det så mye. Så lenge det foregår om natta.

Men vi som liker å sykle, bade, skravle, nyte og puste i fjellheimen syns jo stort sett det er artigst i oppholdsvær. Og kan verden friste med litt sol og vakker solnedgang, så blir slike som meg glade.

Akkurat nå er jeg altså midt i mellom. Men jeg regner med værmeldingskjøret går i gang for fullt igjen de neste dagene. Så krysser jeg fingre og tær (ikke at jeg får til det, forresten) for at vi slipper å sykle mellom skurene.