Floskelen «ut på tur, aldri sur» – hvem har ikke hørt den!?!
Men noe er det i den. For jeg kan ikke huske å ha blitt sur av å gå på tur noen gang i alle fall. Frustrert; ja! Oppgitt; ja! Skuffet; Ja! Det er det jo lett å bli når jeg ikke klarer å komme meg så langt av gårde som jeg vil. Eller når jeg fryser mer enn beregnet. Eller når en tur koster mer krefter enn kroppen er villig til å bidra med akkurat der og da! DA kan jeg bli frustrert.
Men sur blir jeg sjelden eller aldri. På tur, altså. MEN, jeg kan være sur før jeg går ut på tur! Som i dag. Jeg blir ikke sur av fatigue. Ikke direkte. Men jeg kan bli sur av ikke å orke noe som helst. Når jeg ikke får begynt på noe eller ikke klarer å gjøre de tingene jeg trenger for IKKE å bli sur.
Det er jo fatiguens skyld. Og det hadde vært fint om jeg kunne overvinne den. Men hvis jeg bare kunne «ta meg sammen» og trosse den så hadde det jo ikke vært snakk om fatigue! Har jeg lært. I alle fallvet jeg det i teorien. For da hadde det vært snakk om å være sliten. Slik som alle kan bli innimellom. Da hadde det vært snakk om å ta det med ro og hvile og så ville energien og pågangsmotet komme tilbake.
Med fatigue er ikke hverdagen slik. Og det kan jeg bli sur av. OG frustrert. OG lei meg.
Og da gjelder det å lete fram det handlingsrommet jeg faktisk har – på tross av fatigue. Hva kan jeg gjøre når jeg ikke har krefter eller lyst til å gjøre noe annet enn å ligge under dyna med ryggen mot omverdenen?
Da er resepten min bål. Tur og bål. Så i dag ble det akkurat det. Litt tur og en god del bål. Og «ut på tur, aldri sur» ble det også på sett og vis. I alle fall ble jeg ikke surere!
Og dyna var tilgjengelig til å krype under da jeg kom inn igjen, den 😉
Akkurat det er det her på bruket nå. Vinter med stor V. Og vintervakkert. Snøen kom i grunn sånn omtrent samtidig med det nye året. Og i nærmiljøet og litt lengre unna produseres det skiløyper over en lav sko. Jeg har ski, jeg. I alle fall tre par. Men jeg får ikke brukt dem for tida. Har vel ikke hatt bruk for dem på mange år, faktisk. Mangel på balanse og funksjon i høyresida får ta skylda for det. Men jeg selger ikke skia riktig enda. Nekter vel å innse realitetene. Og har et håp. Et håp om at Beitostølen Helsesportsenter kan bistå med noe som gjør meg i stand til å ta en bitteliten skitur i framtida. Eller gjøre noe annet gøy jeg ikke trodde jeg kunne. Dit skal jeg på «treningsleir» i februar, så det blir spennende. Mer vinter blir det nok også oppi der!
Ellers så kom det melding om at det snødde i Kobe i Japan i dag også. Ikke akkurat skiføre eller behov for brøyting der. Men kaldt nok i det som avleggeren har konkludert med at er meget dårlig isolerte hus.
Heldigvis er det her det er minus 21 om formiddagen. Ikke der.
Sånn som jeg fryser på beina innendørs for tida, til tross for både hjemmestrikkede sokker og ulltøfler, så var det ikke annet å gjøre enn å gå ut i dag! «Hvorfor være inne når alt håp er ute», som det sies. Det ble ikke så lange turen. Men en liten runde med trugene i kratt og ulendt terreng sørget i alle fall for at det ikke ble noe frysing! Til tross for minus 16 da jeg gikk inn igjen. Og ei januarsol som ikke dukket opp før jeg hadde gått inn. Den var ikke så lenge ute den heller, akkurat. Selv om dagen er omkring 3 og 1/2 minutt lenger enn den var ved vintersolverv.
Vinteren er vakker. Og kald. I alle fall akkurat nå.
Tanker rundt akkurat det med spor er dagens filosofering fra denne kanten. Og tankene dukket opp da jeg var ute og lagde…nettopp…spor! For jeg er så heldig at jeg gjennom livet har møtt mange personligheter som har satt spor på ulike måter. Og heldigvis møter jeg flere som legger igjen spor og som stadig går opp nye her og nå også. OG det er ganske spennende.
Noen har satt spor som fins som minner når jeg plutselig henter dem fram igjen fra en eller annen skuff i erfaringskommoden. Noen setter gode spor. De har jeg tenkt litt ekstra på i dag, faktisk. Dagens lille ekspedisjon i vinterskogen inspirerte til det. Andre setter avtrykk som det i grunn hadde vært like greit å viske vekk. Men de er med de også. I erfaringsbanken som former meg. Og deg.
Jeg tenker at det beste som kan ligge igjen etter meg er et meningsfullt spor. Et som leder til noe. Eller bort fra noe. Men uansett; et som du kan forbinde med noe godt. Hvilke spor vil du sette hos dine omgivelser?
I jobben i barnehage tenker jeg at jeg har vært med å sette noen spor. Et ørlite merke i utviklingen av et barnesinn. Og kanskje noen spor som er meningsfulle for barnet også i det voksne livet der de sjøl skal finne sin vei og sette sine spor. Akkurat det ansvaret har jeg alltid vært veldig bevisst. Både de gangene jeg har fulgt den allerede opptråkkede løypa og de gangene jeg har vært mer «offroad» og gått opp sporene helt etter egen overbevisning. Både bokstavelig talt og i mer overført betydning.
Det er et stort ansvar å legge igjen slike spor. Godt er det da at det innimellom går an å konsentrere seg om litt mindre avgjørende sporlegging 😉.
For noe av det beste jeg vet er å være førstemann som lager spor i en snøtung vinterskog. I dag har jeg kun gått der det i barmarksesongen er sti. Men der ingen har beveget seg etter at snøen falt. Bortsett fra et og annet rådyr, da. Endelig var det nok snø slik at jeg kunne starte trugesesongen. Og da jeg tråkket meg fram i skogen så gikk tankene både til de som har satt og setter spor hos meg og til hvordan vi mennesker setter både bevisste og ubevisste spor hos hverandre.
Og de gikk til de av oss som setter spor i en snøtung, stille skog der snøfnuggene daler stille mot bakken og til og med småfuglene holder stilt. Det er en stor glede å få sette spor, fysiske denne gangen, i så vakre omgivelser 😊
Jeg var førstemann til å sette spor nedover her i dag.
Og når hetta ser slik ut da turen er ferdig så er det et klart bevis på at jeg ikke har beveget meg bare langs sti 😉
I dag måtte jeg ut og kjenne litt på’n. Kjenne litt på vinteren, altså. Jeg sa vel egentlig til meg sjøl i dag da jeg sto opp (legg merke til at jeg ikke sa «i dag tidlig», for da var jeg nemlig IKKE oppe), at «i dag tror jeg at jeg bare skal være inne». Det holdt en times tid.
Jeg var nemlig «bare» inne i går også, jeg. Sa friluftsheidi.
Det holdt altså en ørliten time. Det forsettet om å bare være inne. Da kjente jeg det begynte å «klø» og noe måtte skje. Så ble det en liten tur ut for å kjenne litt på vinteren, da.
Snøen som har kommet gjør landskapet veldig vinterlig. I alle fall når det blåser så snøføyka står. Det er ikke så mye av den, men der den har samlet seg i fonner kunne vi ha kjørt skiløyper. I skogen var det så vidt jeg kunne se sporene etter firhjulingen fra at småbrukeren var ute i går. Ellers var det kun spor etter rådyr, mus, rev og nå; friluftsheidi.
Jeg hevder bestemt at for meg så er frisk luft deilig, selv når den lufta kommer i strie kast med iskrystaller i.
Og når jeg har kjent på’n så kan jeg jo sette meg under pleddet og fyre i ovnen resten av dagen. DET er også en fin måte å kjenne på vinteren 😉
Tradisjoner er viktig for mange på denne tida av året. Og en dag på stranda har da visst blitt et litt nølende og haltende tradisjonsrikt syssel for undertegnede. Tidligere har slike romjulsbad (!) stort sett foregått i saltvann et sted på svenskekysten for min del. Denne gangen var tilgangen til hav og saltvann rett og slett ikkeeksisterende. Dermed var det helt nødvendig å oppsøke nærmeste vann UTEN tjukk skøyteis. Og for oss innlendinger så ender vi da på: MJØSA. Jada, jeg vet det er isfritt nedi elva her også. Men der er det så dårlig med strand…
Med inspirasjon i systemet og partner in crime som var helt klar så bar det av gårde. Til stranda. Temperaturen på formiddagen lå på minus 8. Og ved ankomst stranda var det 14 sekundmeter i kasta, sa yr. Mjøsa bød på skumtopper så det holdt og sandstormen var betydelig på parkeringsplassen. Såpass at friluftsheidi ikke engang gikk ut av bilen! For en sjelden gangs skyld var vi millimeter fra avlysning!
Plan B måtte settes ut i livet. Ei strand med mindre vind. Den fant vi jo, som bittelitt lokalkjente. Men. Og men igjen. Der lå det is gitt. Roligere vann og kuldegrader gir jo logisk nok det rett som det er. Vi hadde ikke med øks denne gangen og lot isen være i fred. Men litt utpå odden var det åpent vann. Uten skumtopper!
Dermed ruslet vi utpå stranda, skrelte av oss noen lag med ull og la på svøm.
Neida, ikkenoe svøm. Selv om vannet både kjentes og også er litt mindre iskaldt enn lufta på en dag som dette så var det i grunn greit å holde seg på grunna. Og både den ene og den andre baderen fikk kontroll på pusten der vi lå og plasket. Og begge var såpass nedi at lua ble våt i nakken!
Med blodsirkulasjonen i full gang, badetøy av og ull på så ble det selvfølgelig tid for drinker der på stranda. Det hører jo med. Kakao, sjokolade og pepperkake ble fortært mens sola gikk ned over åsen.
En dag med både bading, paraplydrinker og solnedgang på stranda er slett ikke å forakte. Ikke som juletradisjon heller. Takk til partner in crime for ukritisk og unølende å bli med på stunt av dette slaget. Jeg tror dette er en tradisjon vi «beachbabes» er i ferd med å etablere 😉
I skogen brenner julekveldsbålet og for meg er det tid for refleksjon og ettertanke. Jeg håper alle jeg kjenner og de jeg ikke kjenner lager seg gode juledager uansett om du feirer eller ikke. Dagen er din og du er helten eller heltinnen i din egen hverdag. Fyll dagene med det nettopp du trenger, liker og motiveres av – da gleder du både deg sjøl og de rundt deg! Når bålet etter hvert brenner ned går jeg med hodet først og klokketro på gode dager inn i ribbe-, lefse- og marsipantåka! God jul!
Og forresten jada: som vanlig og for 11. året på rad er julekveldsbålet å betrakte som årets julekort herfra. Det kommer ikkeno’ i posten herfra
Så kom den da – den korteste dagen i året og de lengste og mørkeste nettene. Vintersolverv. 21. desember er årets korteste dag. Allerede i dag er dagen «hele» 1, altså ett (!), minutt lenger enn den var i går! Hurra vi går mot lyset.
Og hva er vel bedre enn å feire vintersolverv med ei natt ute 😉?
De fleste kan nok komme på ett og annet de ville ha foretrukket. Men for meg så ble det altså utenatt akkurat i natt. Når julestri, energinivå, en ørliten forkjølelse og mye annet skal tas hensyn til, så ble ikke denne uteovernattinga en «ut-på-tur»-overnatting. Og med nytt utstyr så var det vel i grunn greit å prøve det i nærheten av hus og seng, også. Det holdt med tøfler på beina for å komme til camp denne gangen.
Jeg har nemlig fått ny køye til jul. Og siden det var mest praktisk at jeg bestilte den sjøl, så var den jo i hus lenge før Sølvguttene kommer på banen. Og da må det testes! Og med ullunderlag, ekstremsovepose, ninjaantrekk, varmeflasker og til og med et pledd over soveposen så ble det ei behagelig natt. Selv om termometeret viste minus åtte i dag tidlig. Den nye køya er betraktelig mer romslig og har en del mer fiffige og komfortable løsninger enn de gamle jeg har slitt ut. Jeg skal nok bli venner med den.
Jeg gleder meg til mange fine netter oppi der. I natt ble det altså utenatt under stjernehimmelen på terrassen. Og nei, en får ikke mer moro enn det man lager sjøl, sies det. Dermed; det GÅR AN å ikle seg ull, hodelykt, tøfler og dunjakke og stikke ut for å sove på årets mørkeste natt! Det eneste som var kaldt var nesetippen 😊
Katta holdt på å havne på blogg i dag. Han er jo myk. I den grad han er rolig nok til at noen kan kjenne det. Det fins en del mykt strikketøy her i huset også. I går var jeg på en kafé som hadde mosevegg på do. Den sjekket jeg at var myk ;-). Og undertegnede måtte være litt “myk” i knea da hun måtte stå og balansere delvis over ei barnevogn på en rimelig full buss med koffert, sekk og stokk (!) i dag. (javisst, litt kamuflert syting, der! Heldigvis er jeg topptrent…;-))
Men det ble ingen av delene. På min gamle telefon hadde jeg en innstilling kalt “mykt vann”. På min nye heter det noe annet. Men mykt vann er altså mitt svar på helgeutfordringen fra utifriluft denne gangen:
Bilde tatt før bekken frøs til is før i høst. Nå har den muligens tint igjen.
“Jeg angrer aldri på en tur”, skrev jeg til meg selv bak på bildet jeg la i luke nummer to i adventskalenderen i dag. For det gjør jeg jo ikke. Ikke når turen går til tipien i egen skog og kun varer i litt over et halvt døgn heller.
I natt har jeg sovet ute. Eller “semi-ute” i alle fall. Det er riktignok tregulv og vedovn inni der. Men ellers består tipien av seilduk som eneste ly for regn, snø og vind. Noe det var nok av i natt. En gang våknet jeg av at det var helt stille rundt meg. Vindstille og oppholdsvær. Og i går kveld holdt månen nesten på å bryte gjennom skyene. Men stort sett har det sluddet og regnet. Snøen fra i går er stort sett borte. Og gårsdagens snømann har blitt til en eneste snøball. Resten er borte vekk.
Jeg har vendt tilbake til hus og fasiliteter etter ei natt i enkle omgivelser. Og jeg angrer ikke denne gangen heller 😉
Litt filtrert nattelys gir illusjon om at det var mer måneskinn enn det i realiteten var. Men det oransje lyset på tipien er “ekte” og beretter om lun varme på innsida 🙂
