Dagen har gitt både stor og vid utsikt, og midt i det store – også mye smått og vakkert. Rett og slett en hel rekke søndagsgleder.
Og å se det store i det små eller det små i det store gir disse tre bildene av søndagsgleder:
Turtirsdag!
Å stikke til skogs på tur en tirsdag er helt innafor. Og med den vinden i dag, av typen som fjerner alle løse deler og gir utfordrende flyforhold til og med for ender og traner, så er en bitteliten lunsjtur med stormkjøkken perfekt. Og når selskapet er perfekt også, så kan det jo ikke bli noe annet enn bra. Og det kan jo heller ikke bli noe annet enn tirsdagsbad.
Takk for turen og takk for tirsdagsgledene!
Bildene forteller om tirsdagsgledene:
Glede nr 1: Godt selskap og gode samtaler. Ingen pinlig stillhet.
Glede nr 2: Arme riddere tilberedt på stormkjøkken. Med bær og frukt og utsikt til.
Glede nr 3: Benk å sitte på og ved.
Glede nr 4: Tirsdagsbad.
Syns jeg var ganske lur.
I dag fikk jeg endelig sådd noen frø som forhåpentligvis skal forgrønne, forskjønne og fargesette terassen utover sommeren. Og i år syns jeg egentlig at jeg var ganske lur. Om jeg skal si det selv.
I stedet for å bruke stein som tidligere år, eller kjøpe dyre lecakuler eller liknende slik det reklameres for, så har jeg gått for noe annet. Kongler! Og gamle bukser!
Nederst i pottene fyller jeg furu- eller grankongler. Noen ganger så mye som i halve potta. Oppå der legger jeg et par stoffbiter fra ei utslitt og oppklipt linbukse – og så legger jeg på jord. Og så frø. Slik får jeg både drenering mellom konglene i bunnen, samt sperre mellom drenering og jord ved hjelp av buksa. Overflødig vann kan renne gjennom stoffet og ned i konglene og plantene (hvis frøene spirer) kan suge opp det de trenger. Det er tanken. Billig og gratis. Og ikke minst: pottene er nokså mye lettere å flytte på!
Nå gjenstår det jo bare å se om frøene spirer. Og jeg må ut og plukke flere kongler!
Kunstverk.
Når gamle boplasser besøkes. Om det så er rimelig igjengrodd og det så vidt finnes spor etter grunnmurer og hustufter, så finnes det gjerne et og annet øvrig minne fra tidligere tider gjemt i krattet også. Gårsdagen var ikke noe unntak.
Ei sinkbøtte uten bunn hang på ei grein oppi skogen. Noe gammel piggtråd var surret opp og viklet på noe som så ut som en rusten hjulbue fra et eller annet redskap. Og denne:
Jeg vet ikke hva det en gang har vært. Jeg vil tippe et eller annet redskap som hesten har dratt etter seg over åker og eng. Nå er bringebærkjerret i ferd med å “spise opp” hele stasen. Men fortsatt syns jeg det er en form for kunstverk.
Et fremmedelement i alt det grønne. Noe som ikke skulle vært der. Men samtidig noe som skal være der.
Ikke ei ku i sikte.
I følge blogg og dagens finlesing av diverse “gjestebøker” på opptil flere av stedene vi passerte på tur, så var det nesten tre år siden forrige gang jeg gikk den samme turen. Den gangen sammen med avleggeren. Og flere kuflokker. Selv om tittelen var Ikke ei ku i sikte da også.
I dag hadde ikke kuene fått lov å innta almenningen for sitt sommerbeite enda, og vi kunne uforstyrret vandre den snaut fem kilometer lange runden i akkurat det tempoet som passet oss. Eller passet friluftsheidi da, rettere sagt. For det er jo hu som går først. Og det gjelder visst stort sett uansett hvem som er med på tur. Mest praktisk at den som trenger mest eksakt planlegging for hvor a setter beina og har mest akutt behov for stopp, sidesprang(altså skritt til siden) samt beveger seg mest i rykk og napp styrer tempoet.
Heldigvis finnes det mange gode fotoobjekter på en tur. Og da må man jo stoppe. Noen sekunder pause i stabbinga er som regel ikke å forakte. Og det går jo litt tid da stavene skal av, telefonen opp fra lomma og skjermlåsen overvinnes før bilde kan knipses. For meg er det overhodet ikke noe alternativ å knipse i fart. Bevegelse og “å fote seg” i ulendt terreng krever fullt fokus, så skue av utsikt og fotografering krever stopp, ja.
Bildearkivet i dag forteller at det ble en del stopp. Og det var fritt fram og helt uten kuer i sikte!
Godt med høydemeter på relativt kort avstand før vi kom hit, så det var helt greit med en benk ved varden.
Det er furua med utsikt, det 😉
Og enda en benk å hvile rompa på. Inne i koia var ovnen enda lunken etter et par tyskere vi møtte på stien som hadde overnattet 🙂
Så kom vi til den gamle boplassen der det er bygd gapahuk over kjellermuren og historien er gjengitt på plakater.
Og da ble det obligatorisk kaffekoking og kanelsnurrer.
Takk for turen!
Dagen derpå-gleder!
Dagen derpå kan vel den 18.mai kalles for de fleste, vil jeg tro. For noen var det muligens litt heftig at 17.mai kom på en lørdag i år. Med mulighet for å ta’n “helt ut” på alle måter. Politiet melder i alle fall om en god del fyll og uro… Forhåpentligvis utpå kvelden da ungene hadde lekt fra seg og spist seg ferdig på is og pølser. Mette og sårbeinte var det nok mange som ble i går også. Og noen fikk kanskje en og annen is for mye.
For meg er det også dagen derpå i dag. Foruten mett og fornøyd, eller “mett og belåten” som noen sier hos söta bror, så misliker denne kroppen definitivt både penklær som krever litt stolt holdning, å gå og stå på asfalt og ikke minst så er det relativt krevende med bunadsko. Selv om de er av det lavhælte og moderate slaget. Bunadsko lar seg ikke kombinere med verken dictusbånd eller skinne/beinortose, så jeg gikk uten i hele går. Med stokk, riktig nok.
DET kjenner jeg i dag, ja. Så på dagens skogstur ble det rett og slett litt tungt. En del smerter i både hofte, kne, rygg og skuldre. Skuldre og armer gjør jo mer og mer av jobben når underkroppen etterhvert blir mer og mer oppbrukt.
Men allikevel: I dag gikk jeg på stien og følte meg skikkelig heldig! Heldig som kan gå skogstur i bratta og i ulendt terreng til og med dagen derpå. Og selv om jeg både så barnetog, var på kaffebesøk og befant meg stivpyntet og på asfalt mye av gårsdagen. Og selv om jeg føler meg litt avblomstret og matt og fargeløs i dag, litt sånn som denne, så er jeg virkelig av de heldige:
Sist jeg gikk denne turen var i juni 2022. Da holdt jeg innimellom på med adjuvant kreftbehandling og var vel bare i sånn passe form egentlig. Så i dag tenkte jeg at “jeg må da for pokker klare det NÅ”. Fuckcancer og fuckms, for å si det sånn.
Herlig var det i skogen i dag! Og akkurat det er en stor dagen derpå-glede for meg!
Landskap med gravemaskiner.
For ei ukes tid sida skrev jeg noe om slike landskap i lokalavisa. Eller, jeg skrev det jo tidligere i vår og det ble publisert i lokalavisa forrige uke. På nett. Denne uka kom det i papiravisa. Og jeg må innrømme at det fortsatt er ekstra stas å lese egenforfattede ord på papir. Jeg kan tenke meg at det har noe med at jeg har blitt vant til å lese egne ord på blogg, altså digitalt. Og at det er litt sjeldnere med papirvarianten.
Innlegget kan leses i sin helhet her.
Kun 11,2 prosent av norsk natur er villmarkspreget, skriver miljødirektoratet (2023). Og siden år 1900 har vi altså bygd ned Norge fra ca 50% urørt natur til dagens 11,2%. På verdensbasis er tallet 23%. Bare 23% av jorda er fortsatt uberørt villmark. Er dette nok til at vi holder kloden levelig for folk og dyr i framtida? Og hvordan blir fortsettelsen?
Men altså: jeg og den noe opprørte trostungen på bildet vil jo helst ha mest mulig skog og natur uten gravemaskiner. Det mest magiske er jo egentlig de få stedene som enda finnes der det ikke er mulig å se spor etter mennesker eller menneskelig aktivitet.
Litt selvmotsigende kanskje. I og med at reiret til trostungen befant seg i plantet skog. Grana reiret ble bygget i var i utgangspunktet ei julegran. Ei gran som aldri fikk bli juletre men som nå er en del av en tett granskog som er i ferd med å bli tømmer. Jeg mistenker at akkurat trosten syns at det er det perfekte stedet å bosette seg. Selv om akkurat den skogen er menneskeskapt.
Men blåveisen på det andre bildet – DEN er i rimelig urørt gammalskog!
Kilder: Miljødirektoratet, Aftenposten
Tirsdagens tredje.
Og siste. I alle fall siste som ble dokumentert med bilde.
Det “varmeste” badet denne våren, så langt. På den lokale badeplassen som ofte byr på de mest “levelige” badetemperaturene sommeren i gjennom. Her var det faktisk temperatur nok til et par svømmetak i dag. Men, som vanlig, kun på grunna. Det blir som regel slik når jeg bader alene. Badetirsdag igjen.
Og dermed, helt plutselig, og uten å lete, så fant jeg tre ting å glede seg over denne tirsdagen. Og det var flere. God middag, kosete katt, kaffe på senga, nyfødte fugleunger i enda ei fuglekasse i hagen, strålende vær, god bok, og mange gode ting å glede seg til.
Tirsdagens andre.
Tirsdagens andre fotograferte “smileøyeblikk” kom da jeg møtte denne gjengen på min sykkeltur. Jeg syns akkurat disse var uvanlig fine, og slo av en prat. De var nyskjerrige, tok følge ei stund, men valgte så offroad. Det er sjelden veldig populært med slike skumle trehjulinger for de firbente.
Fant noe bittelite.
I kveld gikk jeg meg en tur uti hagen for å se om jeg fant inspirasjon og noe som kunne passe til helgeutfordringen fra utifriluft. Jeg trodde jeg kom til å finne både bittesmå maur, bittesmå blomster og bittesmå grønne skudd for eksempel i kjøkkenhagen.
I stedet fant jeg disse bittesmå ferskingene:
Mor og far satt i plommetreet like ved. Og i skrivende stund håper jeg de er i gang med foring igjen. Og da håper jeg virkelig at de finner masse bittesmå insekter så de klarer å fore opp hele gjengen sin.
Den fine gjengen av bittesmå vesen som akkurat nå for det meste består av nebb og gap. Men som senere i vår skal fly av gårde, fortsatt ganske små, men ikke så bittesmå som nå.
