«Jeg vil prøve og se om jeg får til å gå på ski» ble til «jeg skal gå 5-kilometersrunden i løpet av uka». Progresjonen har vært en smule bratt når det gjelder mål og delmål. Hu som da hun møtte opp på rehabiliteringsopphold var ekstremt usikker på evne, spesielt til skigåing, overrasket seg sjøl på første forsøk.
For joda. Hu kunne gå på ski. Ikke så langt og ikke så fort. Men det gikk. Og det gikk etterhvert litt raskere og uten fall. Og plutselig en dag så ble distansen doblet. Dermed måtte det et nytt mål til.
Og da ble det ikke «jeg skal prøve og se om jeg kanskje kan klare å gå den fine 5-kilometers runden». Nei det ble «jeg skal gå 5-kilometeren». Jeg må jo bestemme meg skal det bli noe. Og jeg må tro på at jeg får det til. Såpass at jeg sier at «jeg skal».
Og det ble i dag, da det passet fint på alle måter.
Det passet fint med alt det andre som sto på planen i dag. Og det passet perfekt med dagens forhold med nykjørte trikkeskinner av noen spor, solskinn og helt perfekt skiføre.
Så ja, det ble 5-kilometeren. 5,4 kilometer i følge egen telefontracking. Og ingen fall. Helt perfekt måloppnåelse. Ikke kjempelett. Og ikke helt smertefritt. Men gjennomførbart.
Og helt i tråd med dagens undervisningstime som blant annet handlet om å sette seg smarte mål. For i dag har jeg lært, eller rettere sagt fått gjenoppfrisket, at et smart mål er:
Spesifikt.
Målbart.
Attraktivt.
Realistisk.
Tidsbestemt.
Et SMART mål. Og mestringsfølelsen og -gleden er igjen på topp.
Eller noe sånt! Dagens marsvær her på 830 meter over havet har vært særs variabelt. Mye vær, vil jeg si. Snøvær det ene minuttet, sol det neste, for så å snø litt igjen… Og oppi alt dette; noenogtjue sekundmeter i kasta. Litt surt i grunn. De som var i alpinbakken holdt på å blåse bort på toppen av bakken. Og bygningene lagde vindtunneller mellom husene så både folk og gamp virkelig fikk kjenne på det.
Men inni fjellskogen var det fint! På grensa til vindstille i grunn. Og plutselig kjentes det som det faktisk var bare 2 minusgrader. Helt fint for både Valmet og meg:
Mars kan by på det meste av vær. Og vår er ikke helt i tankene enda akkurat i disse omgivelsene. MEN, det ER istapper fra taket. Og det DRYPPER fra taket når sola står på. Våren er på vei på tross av både snøfokk og maaaange sekundmeter vind.
Akkurat her jeg befinner meg nå så kjennes det fortsatt ut som vinter. Det er snø i lange baner, kuldegrader og gnistrende fjellvinter egentlig. MEN; når sola får tak midt utpå dagen så er den i gang – Våren – med stor V. Det begynner så smått å dryppe fra taket. Brøytede plasser får et lag med sørpe som fryser til is om kvelden, og tida er etter hvert klar for årets «nm i fregner». Jeg tror i alle fall jeg er i gang med prologen 😉
Og hva kan vi gjøre mens vi venter på våren? Joda, fjelltur i sol og snø er et alternativ. Eller sparktur. Et annet alternativ er strikking i solveggen.
Men der du sitter i solveggen: vær oppmerksom. De som satt og nøt en utepils i solveggen ved Bygdin fjellhotell i går fikk en real påminnelse om at våren faktisk kan by på uventede «farer». Et is- og snøras fra taket unngikk så vidt både mennesker og pils, men knakk en stol og sørget enkelt for å tømme «uteserveringen» for folk. De som satt der hadde griseflaks. Og de kan fortsette å vente på våren. Hadde den enorme isklumpen landet i hodet på en av dem som satt der så hadde det vært fatalt.
Det gikk bra. Heldigvis. Og vi som fortsatt kan nyte både sol og solvegg og hva enn vi måtte ønske er heldige. Akkurat nå har skyene måttet vike for sola utenfor vinduet mitt og om en stund stikker jeg nok ut for å vente på våren et av de beste stedene. Jeg har ikke bestemt meg enda men det blir enten i solveggen eller i snøen 😊.
Å være på rehabilitering handler jo en del om faktisk å slippe å velge. Fagfolka lager en plan for oppholdet og du kan for så vidt velge å ikke følge den. Men for oss som holder oss mer eller mindre til planen – så slipper vi jo å velge …
Jeg holder meg ganske godt til planen syns jeg. Rett og slett fordi jeg tenker at den er laget av en grunn. De har sett at jeg trenger noe og laget en plan etter det. Og jeg har godkjent den, så klart.
Men akkurat i går var dagen for det meste MITT valg. Og det jeg valgte var, ikke direkte overraskende, båltur på truger. Det var et uhyre enkelt valg på en av de fineste vinterdagene i fjellet. Slikt blir det røde kinn av. Smil. Mestring og ikke minst mye bilder. Bilder som du selvfølgelig kan velge om du vil se eller ikke. Vi har nesten alltid et valg. I går valgte jeg fjellet:
I kveld er kroppen ganske så mør. Jeg kan ikke skylde på skituren rett etter frokost. Den gikk jammen meg like fint som de to foregående. Og jeg konkluderer vel allerede med at der må utfordringene økes. Men ikke i kveld.
I kveld får kroppen etterlengtet og helt nødvendig hvile. Restitusjon, som det heter. Og det må til når hver dag har minst tre treningsøkter.
Gleder og mestring er det mange av her på rehabiliteringssenteret og disse er mine i dag:
Enda en vellykket skitur er gjennomført. Og det er rett og slett en nytelse. Og en stor glede.
Dyktige fagfolk og veldig hyggelige og rause medpasienter gleder meg hver dag.
Ei teoriøkt med «aktivitetslære» ble ei lærerrik og interessant økt med mange gode innspill og fine diskusjoner.
En onsdag med varierte gleder. Både de som kom på «lista» og alle de andre små tingene gjennom dagen. Og i dag har jeg av en eller annen gang kun tatt ett eneste bilde. Og det ble dette:
“Akklimatisering” av ski før de skal ut på tur i nykjørt løype.
Dette har vært en dag i mestringens tegn! Enda en slik dag egentlig. I stor kontrast til enkelte andre 24.februarer i livet i grunn. Jeg var jo sååå fornøyd både på fredag og i går fordi det faktisk var mulig å gå et par kilometer på ski med denne skakke skrotten og delvis «sovende» høyresida.
Men dagen i dag har levert nesten enda bedre og på alle måter! Strålende solskinn som farget de snøkledde fjellene rosa fra morgenen av. Svett styrketrening. Og så ridetur da! Helt herlig å få lov til å ri og samarbeide med Marko, den firbente og joviale typen som bar meg rundt.
Lunsjen var ikke mer enn så vidt fortært da det var klart for «salaktiviteter». «Det er en litt roligere og lettere aktivitet», sa de som hadde vært her før. Ok. Jeg ble ikke direkte svett. Det var riktig. Men etter første turen til topps i klatreveggen var det i alle fall risting i låra! Og etter den andre turen så ble det murring i overarmene også gitt! Men at jeg med min helt hysteriske høydeskrekk, et mer eller mindre følelsesløst bein og omtrent null timer klatretrening klarte det, var egentlig over all forventning. Selv om stakkaren som sikret tok i såpass at jeg fikk en del god hjelp oppover 😉.
Mestring. Et ord jeg ofte bruker på jobb. Og et hovedmål i arbeidet med ungene i barnehagen. Men også så innmari viktig for alle oss mennesker i alle aldre. Og ikke minst for oss som sliter med et eller annet som hindrer oss fysisk eller psykisk!
Med mestring kommer aktivitetsglede. Og med aktivitetsglede kommer motivasjon og ønske om å få til mer. Og ikke minst troen på og ønsket om å forsøke noe nytt eller noe man har savnet.
Og perspektivet blir ikke mindre overveldende og mestringen ikke dårligere av å tenke på at på datoen i dag for nøyaktig fire år siden så våknet jeg opp etter kreftoperasjon og var usikker på om jeg kom til å gjøre noe som helst av de greiene her noen gang igjen!
Jeg sier bare #fuckms og #fuckcancer. 24. februar 2022 var ingen høydare. Men 24.februar 2026 – da snakker vi! Vi snakker mestring og livsglede!
Ikke rare dokumentasjonen – men det kommer 😉
Når det “bushes” med truger blir det fort snø både i håret og i hetta. Og ikke minst i nakken! Både fordi det raser snø fra buskene når jeg dulter borti OG når en bikker i snøen og baser for å komme seg opp igjen 😉
Basseng sto det på aktivitetsplanen i ettermiddag. Både varmebasseng og vanlig svømmebasseng var tilgjengelig.
Så da gikk jeg ut. Ikke for å bade. Bare for å være ute. Det var lurt å bevege seg litt. Snøværet var såpass tett og intenst at å stå for rolig fort kunne ført til at ingen fant oss igjen før til våren. DET må vi jo unngå! Men jammen fikk vi tatt både badstua og ikke minst «utebassenget» i øyensyn. Og ja; det var is under lokket også.
Planen er at en eller annen gang i løpet av de neste drøye to ukene, så skal vi bade. Ute. Noen av oss spesielt interesserte i alle fall. Inne skal jeg bade i morgen, står det på planen. Og da slipper vi nok i alle fall å hakke høl i isen først.
Å hvile seg og restituere mellom slaga, skal man slett ikke kimse av. Det vet jo alle toppidrettsutøvere.
Her på rehabiliteringssenteret var det slett ikke helga selv om det var lørdag morgen. Det var bare å få i seg frokosten og stille på treningsrommet klokka nullnihundre. Og etter det var det uteøkt. Jeg ble i grunn god og svett og passe mør av begge deler.
SÅ var det helga. Fritidsaktivitet/hvile sto det på planen etter lunsj. Ok. Da er det vel perfekt med litt mindfulness, tenkte jeg. Jeg pakket sekken og spente på meg trugene for dagens andre ekspedisjon i løssnøen over myrene.
Bål er mindfulness. Og det er jaggu fjellet på sånn omkring 830 moh også på en dag som denne. Det ble en lang og god kaffe-og sjokoladeøkt helt til bålet hadde brent ned og røyken hadde lagt seg.
Den beste hvilen jeg kunne gi meg selv i dag i alle fall 😊
Og da må jeg ta meg sjøl litt i nakken og ta imot utfordringen, syns jeg. Så her kommer mitt «comeback» når det gjelder bloggutfordringene som utifriluft er så standhaftig å gi oss hver helg, men som jeg har latt være å la meg utfordre av på flere uker, desverre. Denne gangen vinterlige detaljer.
Og ja, jeg skulle så definitivt ha vært ute og fotografert detaljer akkurat nå. Her er det skikkelig vinter. Stabilt kaldt med stort sett mellom 15 og 20 minus hver morgen. Vakkert. Men jeg er inne. I dag gjør jeg som Jokke og Valentinerne: er «av typen som er svak for sport…men bare på skjermen og bare når vi vinner…». Ikke helt da, men jeg ser på OL på skjerm og «vi» vinner…
Og da blir fotoarkivet redningen. Og der vet jeg at vinterlige detaljer finnes i fleng. Også dette minnet fra november 2013:
Inspirert av alle som er ute på isen på skøyter om dagen – se etter “diamanter” folkens 😉
De neste ukene skal jeg tilbringe «til fjells», så både vinterlige detaljer, utsikter og turer i snøen vil trolig bli dokumentert i overkant hyppig. Og det gledes det til. Jeg har i alle fall pakket det viktigste…😉: bålved!
Skal rehabiliteres litt igjen, denne gangen til fjells. Og jeg har pakket det viktigste 😉
Å gå ut og spise er så definitivt en hverdagsglede. Som regel en glede uansett dag, egentlig. Og selv om innlegget fra GhatGPT i går, dette, kanskje ikke akkurat nevnte å gå ut og spise som en hverdagslgede, så er det faktisk akkurat det jeg har gledet meg selv med i dag. Eller, rett skal være rett, det var egentlig venninna som tok initiativet som sto for gleden.
Min eller vår variant av “ut og spise” denne gangen var rett og slett bokstavelig. For hva er vel mer naturlig enn å gå ut på trugetur i 11 minus, vind og horisontalt snøvær en midtukedag når det akkurat begynner å bli mørkt – rett og slett for å spise middag? Ute.
