Å ta i mot hjelp ble debattert på radioen da jeg kjørte bil i går. Det var snakk om voksne som sier nei takk til tilbudt hjelp. Og hvorfor vi takker nei. Er det fordi vi ikke vil bry noen eller være en belastning? Eller er det fordi vi vil «klare sjøl». Altså en slags stolthetsgreie?
Vi som jobber i barnehage og alle som har barn står jo midt oppi det der hele tida. Balansegangen mellom å hjelpe den lille poden med å kle på seg og å tillate dem å «klare sjøl» er vanskelig. Og når poden gjerne helt vilkårlig veksler mellom å ønske full service og å klare alt sjøl, så letter det ikke akkurat balansen.
Jeg har møtt meg sjøl i døra noen ganger i det siste når det gjelder akkurat det her. Særlig på Glittertind-turen i september. Det ble overdøvende klart for meg at jeg måtte ha masse hjelp for å klare den turen. Jeg måtte ta imot all den hjelpa jeg kunne få for i det hele tatt å klare å gjennomføre. Det har jeg reflektert en del rundt både før og etterpå.
I hverdagen så er jeg også rimelig avhengig av hjelp. Spesielt fra småbrukeren. Men også fra innretninger og utstyr jeg bruker som er spesialtilpasset meg og hva jeg vil oppnå. De fem viktigste hjelpemidlene jeg har akkurat nå er:
Skinne til beinet. Den gir litt ekstra «løft» slik at jeg får til et fraspark som er forenlig med å gå. Og det aller viktigste; den stiver av ankelen slik at jeg ikke tråkker over når beinet blir følelsesløst og jeg ikke kjenner hvor jeg tråkker. Uten skinna er beinet etter hvert å sammenlikne med kokt spagetti. Ikke lett å bevege seg trygt framover med, med andre ord.
Jeg blir kald på beinet av den skinna. I alle fall i 14 minus.
Gåstaver. Balansen tillater ikke hverken lengre turer eller «offroad»-virksomhet. Men med staver så har jeg alltid minst tre støttepunkter i kontakt med underlaget og det hjelper. Og ja, jeg bruker stavene på «pensjonistmåten», altså som støtte. Ikke som trening.
Stavene er minst like viktig om sommeren.
Trehjulssykkel med elmotor. Den nevnte balansen og mangel på sådan lar seg heller ikke kombinere med vanlig tohjulssykkel. Og fatigue kommer jo som regel ubeleilig, så hjelpemotor er redningen når kreftene tar slutt ei mil inni allmenninga på vei hjem. Så trehjulingen har jeg enormt mye glede av.
Den krever litt rigging etter biltransport. Men ikke mer enn at tre Glittertind-geiter kan fikse det 🙂
Elipsemaskin. Den har stått her i mange år. Innretningen kom i hus lenge før jeg ble syk. Nå gir den meg mulighet til å trene intervaller. Den gir nemlig akkurat nok løft til at høyrebeinet holder i gang fortere og lengre enn ute. Snublefaren er også eliminert. Det betyr at jeg kan trene relativt mye hardere på den enn om jeg skulle tatt den treningsøkta ute. Og trene må jeg. For å orke.
Treningsoppsett med elipse.
Truger. Sykkelsesongen er definitivt over for meg i år. Jeg har ikke noe behov for å begi meg ut på glatta i en trillion kuldegrader på sykkel. Dermed er trugene gode å ha. De ble innkjøpt i 2018 og er godt brukt! I går brukte jeg dem langs skiløypa. Hadde jeg klart det så skulle jeg gått på ski. Men så er det det med balanse og funksjon i høyrebeinet igjen da. Det stokker seg fullstendig for meg med ski på beina. Dermed er trugene redningen. De gir meg mulighet til å bevege meg vekk fra vei og inn i ukjent og «fritt» terreng også om vinteren. Akkurat det siste er nesten det beste. Å bare vandre rett ut i skogen, uavhengig av sti eller løype, og oppdage nye steder og bare være i naturen. Med truger har jeg trygt feste på glatta, stor flate å holde balansen på og uante muligheter til å «forsvinne» til skogs. God trening er det også. Med staver selvfølgelig.
Trugetur er noe av det beste jeg vet.
Disse fem hjelpemidlene er jeg avhengig av for at jeg skal kunne fortsette med det jeg har lyst til. På en måte som er gjennomførbar for meg. Slik kan jeg komme meg til Glittertind. Selvfølgelig også ved å ta imot hjelp fra uvurderlige støttespillere og turkamerater. Men de bidrar også til at jeg får slike opplevelser som jeg hadde på tur i går. Jeg får til hverdagsturer.
Mitt råd til alle som kvier seg for å bruke hjelpemidler som synes eller er skeptiske til å ta imot hjelp fra andre er: Si ja takk! Ja takk, begge deler. Det øver jeg i alle fall på! Alt som kan bidra til at jeg får opplevelser og får til noe jeg har lyst til er kjærkomment! Takk for hjelpa!
FOR en dag! For en lørdag vi har fått. En dag som ginstrer og skinner i all sin prakt. Og hele verden blir et kunstverk som må nytes og absorberes.
Det er riktignok iskaldt. Når termometeret synker til minus 20 her på bruket, så er det som regel rimelig hustrig på kaldere steder i landet vårt. For eksempel Folldal og slikt.
Men kulda fører ikke nødvendigvis til at friluftsheidi avlyser skogsturen sin. Slett ikke. Selv om nye medisiner gjør at hu som før våknet 04.37 og ikke fikk sove mer nå må tvinges til å våkne klokka 09.15. Med litt kaffe og lørdagsfrokost ved vedovnen så lirkes dagen i gang.
Og det ble skogstur. En liten inspeksjon i juletreskogen. Et par kilometer med knirking under skoa og frisk luft. Veldig frisk. Og montering og tenning av utegrana på småbruket.
Det er adventsstemning både ute og inne. Og jeg er ydmyk og veldig glad for alt jeg kan. Jeg kan nesten alt, som jeg skrev her om dagen. Det tar bare en god del lenger tid. Og må dermed planlegges bedre. Jeg kan gå ut og til skogs. Jeg kan tenne julelys. Jeg kan henge opp stjerne og etterpå skal jeg henge opp klesvask til tørk. Men først skal jeg varme meg på en god kopp te foran ovnen.
Det er mye å glede seg over. Blant annet den første lørdagen i advent. FOR en dag!
Høy og mørk i dag.En gnistrende vinterdag kan nytes fra innsida av glassverandaen også.Disse venter på lys og kuler.Et eksemplar.Kulda lager rim i barten.Knallsol og vindstille over juletrefeltet i dag.Vinduspynt.
Høgt oppi Hakadalen…. Og så videre. I snart tre uker har jeg vært Kjærringa med staven høgt oppi Hakadalen. Jeg har jo vært kjærring med staver lenge, men nå har jeg altså tilbrakt en del tid oppi dalen her også. Avleggeren syns det var på grensa galgenhumoristisk at MS-senteret ligger akkurat her. I Hakadalen. Men på den annen side – det passer jo veldig godt, da!
I dag har jeg vært bittelitt kjærringa uten staver. Det vil si at jeg har gått meg en bitteliten tur ute uten staver i henda. Det er i grunn lenge siden sist. Og helt sikkert på tide. Jeg tror ikke det blir noen vane. Det er sjelden jeg er fornøyd med å gå såååå kort og sakte. Men det var det jeg hadde tid til i dag mellom slaga, så da passet det bra og så ble det sånn.
Denne kjærringa med staven skal snart reise hjem. Den andre står i vinduskarmen i fellesområdet her. Og der blir hun nok stående. Jeg håper på mer progresjon og framdrift enn hu opplever. Jeg har i alle fall mange verktøy å ta i bruk. Ikke bare staver.
Noen turer byr på litt ekstra underholdning. Og i dag må vel formiddagsturen kunne kalles en slags safari.
Det første jeg møtte på var «Overfloden». De som har sett Brødrene Dahl og Professor Drøvel en eller gang på 80-tallet husker helt sikkert deres kanotur oppover den berømte floden. Dagens overflod var rimelig grønn, noe igjengrodd og tilfrosset. Antakelig arena for både mygg og en og annen frosk en annen sesong. Og kanskje flodhest?
Overfloden i tilfrosset tilstand.Lettbeint en, to og tre.
Rådyra hadde jeg sett ei god stund, men jeg regnet med at de hadde stukket avgårde da jeg rundet svingen. Disse var av den litt mer avventende sorten. Men da kjærringa med staven dukket opp i åkerkanten, så bestemte de seg for elegant og synkront å jumpe til skogs. Jeg måtte bare beklage at jeg hadde forstyrret dem i formiddagsmaten.
Litt lenger bort fristet det å ta en avstikker mot overfloden igjen. Der bodde Børre Bever. Jeg fikk først øye på tømmerhogginga han hadde bedrevet. Beverhytta lå i bakgrunnen. Det meste som seg hør og bør en bever; gjemt under overflaten. Av Overfloden. Det meste var gammel moro, så jeg. Så jeg er usikker på om hytta var fraflyttet.
Beverens verden.Hit – men ikke lenger.
Enda en avstikker senere, med håp om sti innover i skogen, så ble det stopp. En stri bekk tvers over stien fortalte meg «hit men ikke lenger». Kjærringa med staven burde sikkert lært seg en form for stavsprang og dermed tatt seg over til andre sida. De driver med de greiene i Nederland har jeg sett. Men nei! Den grad av risikosport var ikke aktuell en mandag i november.
Jeg snudde og ikke lenge etter fløy tre tutende svaner over hodet mitt. På vei nordover. Jeg tenkte at dersom de var ute etter åpent vann så fløy de feil vei. Men hva vet vel jeg om svaner? Ikke har jeg kontroll på hvor det finnes åpent vann i dette området heller.
Etter noen minutter på vei tilbake der jeg kom fra så kom svanene også tilbake. De hadde ombestemt seg. Fullstendig lydløse på myke vinger seilte de sørover. Kun avbrutt av en og annen trompettone. De er et mektig syn der de svever av sted.
Det var meldt sol i dag. Den glimret med sitt fravær og har ikke vist seg senere på dagen heller. Men jeg har vært på safari. En slags. Langs «overfloden» fins både rådyr, bever og svaner. I morgen stikker jeg nok til skogs en tur igjen. Jeg håper det også blir en slags safari.
«Jeg kommer ikke til lunsj», sa jeg da jeg fikk frokost i dag. Jeg syns det er greit å melde i fra i og med at kjøkkenet her på rehab’en lager egen laktosefri kost til meg. Men i dag var det matpakkedag igjen. En dag uten alt for mange klokkeslett og tidsfrister var både etterlengtet og helt nødvendig. Akkurat som forrige søndag. Da ble det nesten 3 mil på sykkel. Med matpakke og medbrakt kaffe underveis. Jeg blir så ivrig når jeg setter meg på sykkelen og har en tendens til å forsyne meg av livet med litt store porsjoner der jeg tråkker i vei. Sykle litt for langt, for eksempel. Her må det litt justering til. I alle fall innimellom.
Så i dag ble det ikke så mange sykkelkilometer. Distansen ble justert. Men jeg fikk endelig til en slik der kombinert tur som jeg har tenkt på lenge. Jeg syklet oppover lia så langt jeg kom før underlaget ble for isete og det ble for mye dyp snø og lite sykkelvennlig underlag. Et sted spant sykkelen såpass at det ble bom stopp. Sykkelen måtte dyttes, men først var det på med brodder. Etter hvert ble sykkelen parkert og jeg ruslet innover i skogen med sekken full av nødvendigheter. Har du forresten gått i skogen da nysnøen akkurat har lagt seg, fargene nesten er borte og stillheten er øredøvende? Stemningen er ganske magisk. Det eneste jeg hørte i dag var «uværsfuggel’n» som pep sine advarende toner. Dan varsler vel mer snø, kanskje?
Målet ble nådd og det ble bål, bålkaffe og matpakke i snøen ved tjernet. Jeg hadde med badetøy og håndkle. Fordi jeg liker å ha muligheten om sjansen byr seg. Hadde jeg hatt med øks kunne jeg sikkert hogget meg et høl og duppet kroppen, men jeg sto over gitt. Det er jo en justert søndagstur det her.
Turen ble kortere enn sist. Jeg badet IKKE og jeg sleit meg ikke fullstendig ut. MEN jeg var like lenge på tur. En lengetur. En tur med fokus på bål og ro. Altså en justert søndag formiddag. Jeg kan hvis jeg vil 😉
Kaffebål i vinterskog.Magisk stemning ved tjernet.
På dagens relativt korte tur opplevde jeg hverken rekkeviddeangst eller spesielt høy puls. Det første fordi jeg hadde fulladet batteri. Det andre var heller ikke formålet. En rolig kort tur for å se på omgivelsene sto på planen.
Men jeg har opplevd rekkeviddeangst. Ikke med bil. Den slurker i seg bensin og lyser iltert «snart tomt» i god tid til å finne et påfyllingspunkt. Min rekkeviddeangst har dukket opp da jeg har syklet langt og bratt oppover og innover langs en skogsbilvei og plutselig ser at jeg har brukt ganske myyyye av tilgjengelig batterikapasitet. Hittil har jeg blitt reddet av at realiteten gir den som sykler mange oppoverbakker muligheten til å trille relativt lett nedover bakkene igjen på hjemtur. Og så har jeg lært at fulladet batteri er lurt. Åpenbart.
I dag ble det en liten luftetur med trehjulingen. Kun for frisk luft, andre inntrykk og litt rensking av nøtta, altså hodet. Og så fikk jeg sett over et område jeg oppdaget forrige tur. Og tatt bilder.
Og rekkevidden? Den er så enorm etter at den trehjulingen kom i hus! Bil eller en hel formiddag på beina med både smerter og tomt batteri i kroppen hadde vært alternativene uten. Å kunne tråkke relativt lett av gårde og suse hit og dit for å se på det jeg vil og bli kjent – DET er gull! Og rekkeviddeangsten som også kan oppstå dersom jeg har gått for langt og ikke vet om beina bærer meg hele veien tilbake, den er vekk!
«November har vært her, lagt igjen sludd…», synger Dum Dum Boys. Det er en av de fineste sangene jeg vet. Den handler om livet og det handler om november og det handler om engler.
November er grei nok. Bursdagsmåned. Men sludd…DET syns jeg ikke er så stas. I alle fall ikke så mye av det som fins rundt omkring meg nå. Vanntette fjellsko måtte til for å ta seg bortover asfalten her i dag.
Nå håper jeg bare at et av to skjer: enten at det regner såpass at all snø og slaps blir borte. ELLER at det blir ekte vinter med tørr snø, slik det var for et par dager siden.
Onsdagen ble god! Mine tre gleder på pallen denne dagen er i tilfeldig rekkefølge og alt annet enn kronologisk:
Bålkveld med kakao, marshmallows og mer eller mindre kremert popcorn. Egentlig kun kremert. Og når rundt 20 av 30 «medinnsatte» stakk innom så ble det et par skikkelig trivelige timer.
Først en tur. eller; aller først frokost og SÅ tur. Det innebar skulk av en fellesundervisning jeg «kunne» vært med på. Eller at «jeg valgte noe annet» som fagfolka her sier. Gleden ved å finne en sti gjennom skogen var euforisk. Skogen en formiddag etter snøfall er ganske magisk. Noen få rådyrspor litt hit og dit og ellers ro. Bortsett fra da jeg møtte hele småtrinnet på den lokale barneskolen midt i mat, lek, noen som lå på magen i bekken og noen som ropte etter de som hadde stukket seg vekk på toppen av det som viste seg å være en magisk akebakke. DER var det ikke helt skogens ro.
Når dagen også byr på engler i snøen så kan jeg jo uten særlig fundering konstatere at onsdagen ble bra. Så da kan vi vel si at det ble et kinderegg av en dag. Med 3 ting på en gang, minst. Hele pallen fylt opp!
Plutselig var sykkelsesongen over. I det minste satt på pause akkurat der jeg befinner meg nå. Og i alle fall når sykkelen ikke er utstyrt med vinterdekk på noen av de tre hjula. Litt dumt, siden planen var å bruke den mye noen uker nå, men slett ikke så overraskende.
Og jeg gidder ikke bruke mer enn 30 sekunder på å irritere meg over det. Uansett hva jeg gjør så får jeg ikke snøværet til å gi seg. Da får jeg gjøre noe med hva jeg bruker tid og energi på i stedet.
Dermed ble det tid for trening inne i dag. Og ikke minst så fikk nærmiljøet to nye medlemmer. Små, men blide og iført krone. Dronninger i sin verden. Det er snømannsesong!
Den ene står sammen med denne damen som heter “Over vannet” og er laget av Istvan Lisztes i 1993. Hu har stått der ei stund hu der. Det klarer nok ikke de andre to dronningene. I alle fall ikke om sykkelsesongen kommer tilbake.
Vi får se hvilken sesong det er i morgen. Og så får vi, i alle fall jeg, løse dagen ut i fra det.
Det ble det ikke. Ikke ble det hvilesøndag eller lat søndag heller. Livet på rehabilitering tar ikke helgefri! I alle fall ikke her. Tre avtaler før lunsj og to etter. En liten periode før i dag lurte jeg på om det var vm i klesskift jeg var med på. Inneaktivitet, uteaktivitet, aktivitet i treningsrom, inneaktivitet igjen. For en som har trøbbel med termostaten i kroppen fra før så blir det en del klesskift av slikt.
Men heldigvis så ble det tid til tur før middag. Det gjelder jo å passe på når muligheten er der. Og når søndagen ellers går i rasende fart så var det bare å fylle på med litt til. Og godt for både kropp og hode var det.
Selv om det ikke ble badesøndag. Isen hadde inttatt tjernet, men akkurat rundt badebrygga var det åpent vann. Så…. Det blir en dusj i stedet. Og en lat søndagskveld. Det er planen for i morra er det på’n igjen.
En oase.Åpent vann ved badebrygga.Varingskollen.Gull på bakken.Rondanestien i Hakadal.Nådde dagens turmål.
