Den femte turen til morgenbadet gjennom morgendugget gress og med intens fuglesang som akkompagnement ble den hittil beste.
I skrivende stund er dagens andre bad nettopp gjennomført og jeg gleder meg allerede til det neste.
Om det ikke blir i kveld så blir det garantert i morgen tidlig!
For nå er det sommer!
Når noe er sååå fint gjennom vinduet så må friluftsheidi rett og slett bare ta en luftetur før sengetid.
Og det som er sååå fint gjennom vinduet, er sååå fint ute:
Dagen har vært full av dyr. Rett og slett dyrisk. Både små og litt større. Selv om vi fortsatt har til gode å møte på den halvtamme elgen vi har blitt advart om🫎. Heldigvis kanskje. Noen har vi støtt på relativt nære. I alle fall nære nok. Andre har vi sett og knipset på god(og fotomessig noe drøy) avstand:
Ikke fuglefjell. Fugleøy? Skarv, kanskje…?
Rådyrgeit med tre kyllinger spiste frokost på enga da jeg gikk til morgenbad.
Denne lille gule hadde nok som oppdrag å måle badetemperaturen.
Ferie er å bade. Og ferieværet er som det er. Men det er jeg også. Og jeg har ferie. Så dermed: bade👍
«Hvorfor gidder du?» er vel et rimelig spørsmål, vil jeg tro. I alle fall stiller jeg meg selv det spørsmålet med jevne og ujevne mellomrom. Hvorfor skal jeg gidde å trene når jeg uansett ikke blir i kjempeform, liksom? Hvilken motivasjon ligger i det?
Vel. Heldigvis så får jeg noen ganger rimelig klare påminnelser om det. Påminnelser som motiverer.
«Du går mye bedre nå enn da vi gikk på Glittertind», fikk jeg høre for snart to uker siden. Er det sant?, tenkte jeg. Men det var nok det. Og det kjentes jo slik ut også. Så da tror jeg på det, ikke sant?!
Greia var at jeg for drøye to år siden satte meg et mål. Og det var å gå til toppen av Glittertind, 2452 meter over havet, og samtidig samle inn penger til forskning på multippel sklerose, MS. Jeg trente meg opp etter egen evne. Jeg har tross alt et treningslederkurs fra ungdomsskolen 😉.
Jeg nådde toppen. Og kom meg ned igjen. Det tok riktignok 13 timer og 17 minutter, men jeg gjorde det. Og takket være et kjempeteam av gode hjelpere både før, underveis og etter, så kom vi i mål alle sammen. Inkludert meg. Og MS-foreningen fikk en liten slump penger.
Dette var i september 2023. I oktober samme høst var jeg så heldig at jeg fikk et rehabiliteringsopphold på MS-senteret i Hakadal. Og der møtte jeg fysioterapeut Lene. Ved hjelp av samtale, prøving og feiling, testing og forsøk så lagde hun et todelt treningsopplegg for meg. Helt etter min «bestilling». For hun spurte nemlig hva jeg ville oppnå med trening.
«Jeg vil være sterk og utholdende nok til å fortsette å gå på fjelltur», sa jeg. Og med til sammen 10 øvelser som jeg alternerer 2-3 ganger i uka, hver «økt» er gjort på omkring 20 minutter, mente hun at min «bestilling» skulle kunne innfris. Og jeg har trent. Styrke og kondisjon. 3-4 ganger per uke, minst, i 20 måneder. Mye mer målrettet enn tidligere trening. Noen økter har vært tunge, noen har kjentes helt umulige ut og har krevd at jeg har delt dem opp i flere økter, og noen har gått helt greit.
For 11 dager siden var jeg på toppen av Bitihorn. Denne gangen «bare» 1607 meter over havet. Men i følge et par av mine turkamerater med partier som var brattere enn Glittertind. Jeg kom både opp og ned denne gangen også. Med sherpaer som bar drikke og mat. Tre av dem var med til Glittertind, to var “nye”. Med staver, støttestrømpe og dictusbånd (eller «stropp» som vi kaller det). Med hyppige pauser men stabil fart. Og med vilje og motivasjon selv om formen har skrantet i hele vår. Både når det gjelder fatigue, smerter og funksjonsnedsettelse.
Så JA. Jeg antar de har rett. Jeg går bedre. Takket være ukuelige treningsøkter og ikke minst takket være Lene i Hakadal. For hun sa nemlig enda en ting som virket supermotiverende for meg som historisk sett har syntes at styrketrening er kjeeeeedelig: Hun sa: «trening er det nærmeste du kommer bremsemedisin for sykdommen din».
Derfor gidder jeg. Og derfor setter jeg umåtelig pris på og blir topp motivert av å høre «du går mye bedre nå enn da vi var på Glittertind!»
Neste toppturstunt er på idéstadiet. For jeg skal fortsette å gidde!
Endelig kom det en fridag. En dag som var helt fri for sykehus- og helseavtaler, jobb, andre «må»-gjøre ting og ellers alle planer og avtaler som livet og jeg sjøl lager meg. Endelig ble det turdag. Jeg misliker disse periodene i hverdagen, der tur bare blir gjennomført «om jeg har tid». Og om jeg har energi når jeg har tid, da. Og om været er turvennlig, samtidig som jeg både har energi og tid.
Det er mye som skal klaffe gitt. Her har jeg en liten jobb å gjøre, kjenner jeg. Men altså; endelig kom dagen. Turdagen.
Det regnet og tåka lå lavt. Men litt yr må tåles når temperaturen faktisk er relativt sommerlig. Det er tungt å sykle på klinete, regnvåt og til dels most grusvei der tømmerbiler og diverse har lagd et lag av «grøt» oppå vegbana. Men det går. Så heldigvis slapp jeg å kjøre meg ned i grøten.
Det var ikke mange andre å se til skogs i dag. Ganske mange sauer og lam, riktignok. Men ellers bare en bil. Og legevaktbilen som jeg møtte på vei nedover igjen. Hvor den skulle oppi allmenninga vet jeg ikke, men jeg håper det går bra.
Det var litt tungt å komme seg til målet i dag. Mye oppover, tildels sugende sykkelføre, og noe redusert sykkelform får ta skylda. Men jeg kom fram dit jeg hadde tenkt. Og gledet meg til matpakke og kaffe.
Det ble en kjapp lunsj, gitt! For å åpne munnen, for ikke å si øyne og ører, en rimelig vindtille, varm og fuktig dag ved elva på denne tida av året betyr en ting; Knott! Mye. Jeg fikk da satt meg ned og brødskiva med ost forsvant ned på et vis mens jeg febrilsk viftet meg foran fjeset med lokket til matboksen. Kontinuerlig. Frukten jeg hadde med ble inntatt stående og kaffen måtte jeg ta med meg opp til et litt åpnere område. Elva gikk fint da. Og sildrende vann er magisk som alltid.
Etter en altfor kort lunsjstopp måtte jeg evakuere meg selv og begi meg nedover mot bygda igjen. Og med nedoverbakker og fortsatt kraft igjen på batteriet så nådde jeg hjem akkurat i det sola stakk fram!
Det ble både turdag og turvær og det er masse sommersesong igjen!
Det etterspør utifriluft i helgeutfordringen denne uka. Og hva skulle jeg gjort uten de utfordringene? Da kunne det visst blitt enda en dag uten blogging. Og det hadde blitt den tredje på rad i tilfelle. For når det den ene dagen renner ut ord gjennom fingra her, og altså via tastatur og ut på det o store internett i en rasende fart, så er det andre perioder der veien fra ide til skrevet ord er laaaaaang. Og det fins maaaaange dørstokkmiler å forsere før det blir noe resultat. Eller det fins ingen ide i det hele tatt.
Så da er utfordringer kjærkomne!
Men hva og hvor er egentlig mitt feriested? Er det balkongen og hagen hjemme? Eller er det fjellheimen? Eller en fjelltopp? Er det ett av de spennende stedene jeg har besøkt i utlandet? Eller er det ved den «röda stugan» vi pleier å leie hos söta bror? Er det et deilig hotell, hengekøye ved et vann eller en teltplass med utsikt? Jeg vet ikke riktig. Alle kanskje?
Allikevel. Det var lett å finne et bilde som beskriver mitt feriested. For uansett hvor jeg er og hvordan jeg bor og hva jeg opplever ellers – aller best feriefølelse får jeg når det er bare noen skritt til morgenbad. Altså der jeg kan gå rett fra senga om morgenen, smette inn i badedrakt og badekåpe og rusle ned eller bort til vannet for å ta noen svømmetak. DA smaker det ekstra godt med morgenkaffe etterpå. Og feriefølelsen kommer!
Så mitt feriested er definitivt: I VANNET!
Det jeg skal skrive nå kan helt sikkert virke provoserende for noen. Andre kan nikke gjenkjennende og noen vil helt sikkert tenke «når får du ta deg sammen, Heidi». Men uansett: jeg har en refleksjon jeg bare må «skrive av meg».
På topptur i helga var jeg det svakeste ledd. Igjen. Selv om vi hadde med en på 3 ½ år som potensielt kunne ha fått den rollen, så opplevde jeg i alle fall at jeg var det. Jeg tror nemlig de på den alderen forholder seg til det med energi på en helt annen måte enn oss voksne. Treåringer tenker ikke at «hau, tenk så sliten jeg er allerede nå, og så skal jeg helt opp dit, eller så er det ørten kilometer igjen». Treåringen er mye mer her og nå og så lenge det er energi nok til å ta seg til neste bekk eller klatre opp på neste store stein, så tenker de ikke mer over det.
Så altså meg. Det svakeste ledd. Og på tur fryktelig selvopptatt. Energien rekker kun til å puste og ta vare på egen framdrift og egne behov. Det er veldig lite rom for å se om det går bra med de andre, om noen har vondt noe sted eller trenger litt vann eller ei pause. Nei, de andre får passe seg selv, eller noe i den duren.
Som det svakeste ledd kjennes det noen ganger som om alle andre er sterke og spreke. Logikken og erfaringen sier meg at hvem som helst kan ha vondt i et kne, gnagsår på hælen, være sulten og tørst eller nesten miste pusten av høy puls. Jeg har vært der mer enn en gang. Og det med å passe på at alle har det bra på tur er liksom helt grunnleggende for en som i årevis har hatt som jobb å ta med andre på tur. Andre som har kortere bein og mindre rekkevidde. Altså unger.
Men nå er rollen snudd, gitt! Jeg kan ikke lenger være den som bærer sekken, finner veien og holder motivasjonen oppe. Jeg er avhengig av hjelp. For jeg har nok med meg sjøl. Energien rekker ikke til mer selv om jeg har massevis av hjelp.
DET er ganske ubehagelig. Men jeg må motvillig innrømme at det er sånn. Det har vel også noe med at når en lever med varig sykdom, eller sykdommer, så preger det hverdagen i så stor grad at bare det å forholde seg til omverdenen er for voldsomt. Det er ikke energi eller konsentrasjon igjen til å ta inn alt og alle i omgivelsene. Og det gjelder både i turlivet og ikke minst i hverdagslivet.
Jeg må bare si at jeg VIL ikke at det skal være sånn. Men jeg innser at det er det! Og jeg forsøker å venne meg til den nye rollen. Rollen som «det svakeste ledd». Jeg håper allikevel at det selvopptatte meg kan glimte til og løfte nesa og blikket, på tur bokstavelig talt, og SE deg. For er det noen som vet at alle er mer enn det du ser, så er det jeg. Selvopptatt eller ei!
Lunsjpausa på toppen varte i nesten to timer! Kaffe, matpakke, sjokolade, en medbrakt øl, nøtter, smågodt og en god bolle vann (til bikkja) ble inntatt. Og selvfølgelig den obligatoriske turbaylisen. MED historien om «verdens beste baylies». Friluftsheidi var sliten, men høyrebeinet hadde fortsatt ikke snublet mer enn at det gikk an å tenke seg turen ned igjen uten helikopter. Og gleden ved å nå toppen er alltid helt euforisk på et eller annet vis.
Vi hadde ei laaaang og nydelig lunsjpause og fikk gjort et godt innhugg i medbrakte næringsmidler. Undertegnede bestemte seg der og da at det var like greit å holde blodsukkeret på et konstant skyhøyt nivå resten av dagen, så brødskiver, nøtter, sjokolade og baylies gled ned i ei salig blanding.
Til slutt måtte vi innse at det var på tide å ta fatt på nedstigningen. Det var bare å pakke sekken igjen og forlate toppen. Og vi tok med oss all søpla vår! Fjelltopper i Norge over en viss høyde består stort sett av det samme: STEIN. Og det, kjære turvenner, betyr at det du kaster i fra deg det blir der. Og det blir ikke borte. Det råtner ikke og blir til jord slik for eksempel papir kan bli i skogen. Det gjelder OGSÅ for eksempel tamponger! Jadda. Et medlem av turfølget byttet nemlig sitteplass under lunsjen da hun oppdaget en, i følge henne, brukt tampong der hun skulle sette ned kaffekoppen. Jeg kan varmt anbefale hundepose til slike turer. De fungerer ypperlig til dopapir og annet. For eksempel tamponger, vil jeg tro.
Vel, nok om det. Så var det steinura ned igjen da. Friluftsheidi så ikke akkurat fram til å klatre baklengs nedover igjen der hun klatret opp. Men både hun og resten av turfølget var enige i at snøfonner må brukes til noe når de nå engang ligger der. Dermed ble det aking denne gangen også. Det var bratt. Men det gikk sakte. Og krevde sitt av justering og retningsendrende «tak» for ikke å treffe stein, overvann og bekker underveis. Kliss, klass bløt ble jeg også. Men FOR en måte å forsere bratte steinurer på a gitt! Der sparte jeg meg masse krefter og det dårlige beinet, hofta og bekkenet slapp mye slit.
Ett skritt av gangen var mantraet de neste kilometerne også. Jevnt og trutt for friluftsheidi, mer av og på for treåringen. Han fikk seg mange lange opphold i bekkene på nedturen. Mens friluftsheidi med følge stort sett gikk utenom sti nedover. Der var det mer lyng og faktisk lettere å gå enten jeg fulgte et dyretråkk eller delvis skled på rompa nedover lyngen. Takk til turfølget som både peilet rute og gikk foran og ved siden av for å vurdere veivalg. Og takk til samtlige snøfonner som fungerte som akebakke på nedstigningen. Ja, jeg ble både bløt og kald både her og der, men det gjør ikke så mye når sommerdagen er både varm og vakker.
Jeg var ikke mer på stålet enn at jeg fikk med meg ganske så mye av omgivelsene på nedturen også heldigvis. Blant annet så ble ruta mi brått krysset av en fugl som fløy opp rett foran beina mine. Det så ut som den kom rett ut fra bakken. Og det gjorde den nesten også. For under ei tue mellom steinene og godt gjemt i lia fant jeg dette:
Akkurat hvilken art det var er jeg usikker på, men eggene kunne tyde på heipiplerke eller liknende. Sier de som kan mer om slikt enn jeg.
Da vi fikk øye på grinda i reinsdyrgjerdet skjønte vi at vi snart var nede det bratteste. Og da var det i grunn rimelig greit å ta seg over den snøfonna som bød på litt utfordringer i starten. Det går jo noen ganger lettere nedover enn oppover i alle fall.
Treåringen var fortsatt ved overraskende godt mot da vi nærmet oss rimelig flatt terreng igjen. Og da han fikk bade uhemmet i bekken, den største av dem, med klærne på så var det meste bare stas og godlåt. Når du er tre år og får lov til å løpe opp og ned i en bekk og sprute vann helt uhemmet både på deg sjøl og andre, så er det vel noe i nærheten av toppen på lykke. Bløt ble han. Men nå var det jo under en kilometer til bilen, så det gjorde ikke noe. Og det var dessuten så fortjent som det var mulig å få det.
Friluftsheidi kjente godt at det snart var tomt på tanken. Både hofter og fot var i skikkelig vrangt og oppbrukt. Og selv om jeg ikke sa det så var sånn omtrent nøyaktig annethvert skritt smertefullt. Men humøret var fortsatt på plass og da et par i turfølget noe overrasket konkluderte med at jeg “gikk bedre” enn da vi var på Glittertind, så kjente jeg at det ga mening. Halvannet år med målrettet trening og øvelser NETTOPP for å kunne gå slike turer har nok gitt resultater!
Det gikk saktere og saktere, men til slutt rundet vi den siste haugen og bilen kom til syne.
Vi hadde klart det! På under sju timer. «Barnemat» i forhold til Glittertind-turen som tok over 13 timer.
Bilturen tilbake til camp på setra gikk som en lek og ingen sovnet. Verken treogethalvtåring eller lettere euforisk femtitoogethalvtåring. Det ble både et velfortjent spabad i Javnin og en like velfortjeng IPA mens sola stekte.
Og det ble tacomiddag i solveggen. Og det ble massevis av godfølelse hos alle så vidt jeg fikk med meg. I alle fall var godfølelsen helt klart og tydelig til stede hos meg. Godfølelse og takknemlighet både for å ha klart målet, kommet til topps, hatt så fantastisk gode hjelpere underveis og også for å ha hatt vett på å fortsatt begi meg ut på slike utfordringer. Men aller mest takknemlighet for den hjelpa og støtten jeg får av turcrewet. Praktisk hjelp med veivalg og retning, samt bæring av drikke og utstyr og staver når det trengs. Og all god og helt essensiell mental støtte og oppmuntring før, underveis og etterpå. Jeg setter så utrolig stor pris på dere!
Jeg ble positivt overrasket over meg selv og hva jeg evnet, det må jeg innrømme. Men den som imponerte både meg, de andre i turfølget og ikke minst mange vi møtte eller ble forbigått av underveis var minstemann. Jeg nekter å tro at det har vært veldig mange tre-og-et-halvt-åringer som har gått til toppen av Bitihorn på egne bein. Og som fortsatt har godt humør og orker å storme omkring i bekken når turen er nesten unnagjort. DET er en prestasjon!
En prestasjon var det vel også at undertegnede holdt seg våken til klokka var over to om natta også. Men det måtte jo noen timer til for at vi skulle bli enige om både framgangsmåte og regler i brettspillene som kom på bordet. Med en gang en av oss forsto en regel så hadde jo minst en annen sovet i timen, og slik gikk jo timene. Forresten: bare å orke å spille spill kjennes jo som en prestasjon for undertegnede akkurat den kvelden!
Det ble definitivt en opptur og aldri nedtur. Takk for både oppstigning og nedstigning! Og takk for laget.
Dagen startet med strålende sol gjennom glipen i gardina i de tidlige morgentimene. Vinden og regnet fra natta hadde stukket av gårde og dagen lå blank og ubrukt foran oss. Forholdene lå definitivt til rette for dagens ukjente og litt usikkert store utfordring.
Det var ingen vits i å ligge og ruge til vekkeklokka skulle ringe, så det var like greit å samle beinhaugen i vertikal stilling og gå dagen i møte. De som hadde sovet i telt var alt i sving og det luktet kaffe og høye forventninger. Etter at en nydelig frokost med innlagt matpakkesmøring var inntatt, tenna pusset og turskoa på, var hele følget klare til avgang nøyaktig på avtalt tidspunkt; klokka nullnihundre!
Bilkjøringa tok oss nærmere og nærmere dagens fjelltopp – og selvsagt ble den større og større og brattere og brattere dess mer vi nærmet oss. Heldigvis kjørte vi forbi den bratteste veggen og fant parkering nedi lia på baksida der stien startet litt slakere oppover terrenget. Klokka 09.36 tok vi de første skrittene opp den første bakken. Dagen var blank og vakker, sola strålte fra skyfri himmel og vinden var så kald og sur at ørevarmere, luer og hansker fort måtte på. Det gikk innover og nesten umerkelig oppover på hardtråkket og bred sti. Friluftsheidi hadde kun ett eneste nesten svalestup i ferd med å forsere et blankskurt svaberg med rennende vann, men hu klarte å ta seg for og måtte riste av seg alle de hjelpende hendene og ta seg sammen og komme seg opp igjen.
Turfølgets yngste deltaker fikk sterke oppfordringer om å IKKE bade i alle bekkene vi passerte, i alle fall ikke riktig enda. Han var 3 og et halvt og hadde ingen problemer med å passere verken svaberg, bekker eller kommende snøfonner.
Det første stikrysset kom overraskende tidlig og da var det bare å skjære ut til siden og oppover bratta mot første snøfonn.
Den hadde smeltet ned i skaret og var såpass hard at den var både utfordrende å ta seg fram på uten brodder og ikke minst bød det på en ørliten smule diskusjon om veivalg for å komme seg AV den igjen. Men i bratta etter den første snøfonna kom den første sittepausa og vi kunne nyte utsikt over Valdresflya, Jotunheimen og de høye toppene i nordvest. Den lave vannstanden i Raufjorden og Bygdin ble studert og kommentert. Det samme ble fargen på vannet.
Akkurat på dette tidspunktet tenkte undertegnede at det var himla langt igjen. Diverse aktivitetsklokker og trackere var slett ikke enige om hvor langt vi hadde tatt oss. Var det 1700 meter eller 1300? Det har faktisk litt å si når stigningen er såpass heftig. Og motivasjonen får en ørliten ekstra utfordring når vi finner ut at det er fullt mulig at vi har gått en halv kilometer mindre enn vi trodde. Slikt var det bare å riste av seg, dytte innpå litt mer sjokolade, og fortsette med ett skritt av gangen.
Vi måtte videre oppover og vi møtte stadig brattere terreng. «Dette er brattere enn Glittertind», sa den mest turvante underveis. Heldigvis var det ikke like bratt overalt. Det var til og med sti et og annet sted innimellom de lange partiene med steinur og langt om lenge kunne vi se mastene like under toppen. Vi trodde i alle fall at de var like under toppen. Og det var det vi sa til treåringen 😉. Det er alltid minst en slik der «luretopp» før en er framme, så et eller annet sted i bakhodet lå det en viss tvil. Men pulsen var såpass høy, i alle fall på friluftsheidi, at det som lå i bakhodet aldri nådde helt fram i bevisstheten.
Da vi så mastene visste vi (trolig) sånn noenlunde hvor mye som var igjen og spenningen rundt hvorvidt treåringen ville orke å klatre til topps var ei stund til å ta og føle på. Friluftsheidi tenkte også i grunn sitt. Spesielt etter trynet langt der nede og trøbbelet med å krysse snøfonna. Men «ett skritt av gangen» fungerer ypperlig. Og dermed var vi plutselig, nesten, ved bunnen av den siste (viste det seg) snøfonna.
Treåringen måtte ha et par partier med skyss på skuldrene til pappaen sin, men ellers bar de små bena fortsatt på imponerende måte.
Ruta gikk helt klart på venstresida av snøfonna oppover. Og her var det virkelig bratt! Selv om vi etter beskrivelsen liksom gikk opp den «slakere» ruta. Fonna ble forsøkt som rutevalg, men selv med sportråkkere først, ble det for glatt og råttent underlag for friluftsheidi. Jeg skled ut av sporene, kjørte stavene laaaangt nedi snøen og fikk ikke feste. Dermed måtte jeg ta meg ut til siden og tørt fjell. Gåstavene ble overlatt til en av sherpaene i turfølget for her måtte jeg ha henda til andre ting. Det var bare å klatre og klyve og prøve å glemme at jeg senere måtte ned igjen samme vei. Mens blikket kun ble løftet for å sjekke om jeg fortsatt var på riktig vei. Treåringen syns nok akkurat dette partiet var ganske morsomt. I alle fall likte han det bedre enn friluftsheidi.
Vel oppe kunne jeg ta over gåstavene igjen og da gikk det ikke mange minuttene før vi kunne se både målet og hus, mast, varde og tårn på den relativt flate toppen.
Vi hadde klart det! Både den mildt sagt vilt imponerende tre-og-et-halvtåringen, de fem spreke unge sherpaene og friluftsheidi. Og været var fortsatt helt magisk. Enda mer enn nede i dalen, faktisk. For på toppen var det bortimot vindstille og hele følget kunne benke seg i sola med mat og drikk og all den velfortjente sjokoladen vi måtte orke.
Helt nydelig! Og vanvittig imponerende av noen av de korteste beina som har vært på toppen av Bitihorn noen gang, tipper jeg. Og da snakker vi jo ikke om mine, men om treåringen sine.
Nedturen kommer i neste innlegg. Men bare her på bloggen, altså.
