For ei ukes tid sida skrev jeg noe om slike landskap i lokalavisa. Eller, jeg skrev det jo tidligere i vår og det ble publisert i lokalavisa forrige uke. På nett. Denne uka kom det i papiravisa. Og jeg må innrømme at det fortsatt er ekstra stas å lese egenforfattede ord på papir. Jeg kan tenke meg at det har noe med at jeg har blitt vant til å lese egne ord på blogg, altså digitalt. Og at det er litt sjeldnere med papirvarianten.
Innlegget kan leses i sin helhet her.
Kun 11,2 prosent av norsk natur er villmarkspreget, skriver miljødirektoratet (2023). Og siden år 1900 har vi altså bygd ned Norge fra ca 50% urørt natur til dagens 11,2%. På verdensbasis er tallet 23%. Bare 23% av jorda er fortsatt uberørt villmark. Er dette nok til at vi holder kloden levelig for folk og dyr i framtida? Og hvordan blir fortsettelsen?
Men altså: jeg og den noe opprørte trostungen på bildet vil jo helst ha mest mulig skog og natur uten gravemaskiner. Det mest magiske er jo egentlig de få stedene som enda finnes der det ikke er mulig å se spor etter mennesker eller menneskelig aktivitet.
Litt selvmotsigende kanskje. I og med at reiret til trostungen befant seg i plantet skog. Grana reiret ble bygget i var i utgangspunktet ei julegran. Ei gran som aldri fikk bli juletre men som nå er en del av en tett granskog som er i ferd med å bli tømmer. Jeg mistenker at akkurat trosten syns at det er det perfekte stedet å bosette seg. Selv om akkurat den skogen er menneskeskapt.
Men blåveisen på det andre bildet – DEN er i rimelig urørt gammalskog!
Kilder: Miljødirektoratet, Aftenposten