Det er alltid med litt skrekkblandet fryd jeg lar mine egne ord publiseres. Spesielt når det ikke er her på blogg. Bloggen er jeg jo vant til og både form og innhold kjennes som “hjemmebane”. Men det hender at undertegnede bare MÅ skrive noen ord om noe såpass lokalt at bloggen kjennes som feil fora.
Allikevel kan jo bloggen brukes til å dele ;-). Og her er dagens friluftsheidi-innlegg på lokalavisas nettside. På nett i dag og på papir neste uke :-):
Følg med nå!
«De spiser av skogene mine», skrev Rolf Jacobsen i 1954. Tenk, allerede da, for over 60 år siden hadde han observert noe vesentlig i det moderne menneskets atferd. Vår store og tilsynelatende utømmelige vilje til å ta for oss. Utnytte. Invadere. Overta. Kontrollere. Vårt behov for å bestemme over skoger, sjøer, fjell og fjorder. Til og med vinden. Vi tar for oss. Stadig med behov for mer. Vår higen etter å stadig forbedre, øke, vokse og overta preger verden rundt oss. Vi er forbrukere. De fleste av oss har blitt overforbrukere.
Og når er naturen egentlig brukt opp?
Jeg er selv fornøyd forbruker ev det meste av goder. Jeg bruker strøm, vann og de fleste av godene som samfunnet tilbyr. Jeg er ivrig bruker av veier og infrastruktur innover fjelldaler og skogsområder. Og de urørte områdene, de som ikke er underlagt menneskelig forbruk og kontroll, blir stadig færre og færre. Fjerne områder blir mer og mer tilgjengelige for alle. På godt og vondt. Å bevege seg i skog og fjell uten å se menneskelige spor hører til sjeldenhetene.
Akkurat nå oppleves motsetningene i naturen ekstra tydelig. For de av oss som ser. For akkurat nå gjelder det å følge med. Det er vår. Og jeg vil påstå at det finnes ingen andre tidspunkter som naturens evne til å fornye seg selv er tydeligere enn akkurat nå om våren. Hvis vi lar den. Og hvis vi er villige til å se det. Og hvis vi ser verdien av det.
Skogens ro er totalt fraværende. Det er ikke noe annet tidspunkt gjennom året hvor det er mer hektisk aktivitet i skogen enn nå. Maurtuene våkner til liv. Maurene styrter hit og dit med et eller annet meningsfullt, for mauren, å foreta seg. De lager et yrende liv. Fuglenes kvitring og kjas og hui og skrik for å påkalle oppmerksomhet fra det motsatte kjønn er intenst. Skvatring fra storfuglen, ender og forbipasserende traner overdøver det meste når det står på. Og i dammene bobler det av froskeliv. Til og med myggen har begynt å surre. Bjørkas intenst grønne museører sprenger seg ut av overmodne knopper og skogbunnen grønnes av alt som tyter opp dag for dag.
For det handler om reproduksjon. Og det handler om å gjenskape seg selv. Noen ganger handler det om å reparere seg selv. Ei diger furu som veltet i vinterstormen for fire år siden har blitt hjem for småkryp, sopp, mose og larver. Den er en del av kretsløpet i en natur som endres og reparerer seg selv. Småfuglene bygger rede og går helhjertet og med alt de har av nebb og klør (!) inn for å reprodusere seg selv i håp om fortsatte kolonier av blåmeis og trost.
Alt foregår samtidig.
Midt i alle denne gjenskapelsen finner vi oss mennesker. Vi som lever i 2025 og stadig vil ha bedre veier, mer utbygd infrastruktur og lettvinnere hverdager. Og mer strøm. For det er grønt. Altså: strøm er grønt. I alle fall den som blir produsert av såkalte fornybare kilder. Sier de.
Lokalt så holder fortsatt Stange Almenning døra oppe for utredning og etablering av vindkraftverk i vår lokale natur. For vi trenger strøm, sier de. Det snakkes om underskudd og strømbehov for at vi skal tiltrekke industri og arbeidsplasser og bidra til fellesskapet. Bidra med kraft. Grønn kraft, sier de. Og mener strøm da. Men hvor grønt kan det egentlig være å bygge ned naturen med enda mer infrastruktur? I dette tilfellet turbiner, veier og anlegg. Hvor lett blir det for naturen vår å gjenskape seg selv i dette miljøet? Og hvor troverdig er lovnader om «gjenopprettelse» av natur når vindkraftverkene legges ned? Og hva slags naturvern holder vi på med dersom vi «redder klimaet» ved å bygge såkalt grønne vindkraftanlegg?
Vi som går en del til skogs ser jo at gjenopprettelse av natur er et rimelig seigt og langvarig prosjekt. Hogstfelt er fortsatt hogstfelt selv om nyplanting har blitt tømmerskog. Jeg mistenker for eksempel at blåveisen som vokste i deler av min egen skog er borte for alltid. Den forsvant når skogen ble hogget og nå har andre vekster overtatt. Heldigvis er det både skog og blåveis der det ikke er hogd.
Mitt spørsmål er: hvor går grensen for vårt forbruk? Hvor mye strøm trenger vi egentlig? Og hvor mye strøm kan vi forvente å bruke i framtida? Hvor er vippepunktet der utbygging og forbruk og den menneskelige inngripen tar over og naturen mister sin evne til å gjenskape seg? Når er det vi skjønner at vi ikke kan få både i pose og sekk? Når overdøver vekst det helt nødvendige naturvernet? Når har vi brukt så mye av jordas ressurser og tatt over så mye av naturen at den ikke blir i stand til å fornye seg igjen?
Noen vil si vi har passert det punktet. Andre mener vi nærmer oss vippepunktet. Og noen påstår at vi har langt igjen. Får vi en neste vår? Er naturens gjenskaping av seg selv like eksplosiv og ustoppelig neste år? Om 10 år? Eller om 50 år?
Det jeg vet er at vårt valg i dag vil påvirke naturens evne til å gjenskape seg selv i all framtid. Og dermed naturens evne til å beholde et miljø der mennesket kan leve. Forbruker vi stadig FOR mye, så bruker vi OPP naturen. Hva skal vi gjøre når det er tomt?
Vi kan bidra til fellesskapet, vi. Men ikke med master og turbiner og veier og anlegg som ødelegger livsgrunnlaget for alt som lever. Nei, vi kan bidra med å tenke helt motsatt! Annerledes. Bærekraftig. Hva om vekst ikke trenger å dreie seg om mere? Hva om det kan dreie seg om bedre? Hvordan kan vi bedre bruke den kraften vi har, de anleggene vi har og bedre ta vare på naturen vi har rundt oss? Slik at den igjen kan gjenskape seg og ta vare på oss!
Nyt våren, pust frisk luft og gled deg over at naturen fortsatt har evne til å gi deg et levelig miljø! Si nei til gravemaskiner som spiser skog også i 2025. Spesielt de som baner vei for enda større monstre, for eksempel monstermaster!
Og følg med! For det er akkurat nå det skjer! Gjenskapelsen.
Diktet av Rolf Jacobsen ble publisert i diktsamlingen «Hemmelig liv» i 1954:
Landskap med gravemaskiner
De spiser av skogene mine.
Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine.
Gud hjelpe meg for en skapning på dem. Hoder
uten øyne og øynene i baken.
De svinger med kjeftene på lange skaft
og har løvetann i munnvikene.
De eter og spytter ut, spytter ut og eter,
for de har ingen strupe mer, bare en diger
kjeft og en rumlende mave.
Er dette et slags helvete?
For vadefugler. For de altfor kloke
pelikaner?
De har blindede øyner og lenker om føttene.
De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene
om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust
og kald sol fra prosjektører.
Uten struper, uten stemmebånd og uten klage.
Håper du får god respons etter innlegget i lokalavisa! 😀
Jepp 🙂