Det var jo ikke dette vi ville!

I dag nyter jeg sola og tenker på alle barnehageheltene jeg kjenner og de jeg ikke kjenner her på Hedmarken. Både de små og de store. Barn, barnehageansatte, foreldre – rett og slett alle superhelter som nå må ta fatt på enda en ny hverdag. Enda en gang må hverdagen og arbeidsmetodene snus på hodet. Det er igjen rødt nivå i nærområdet! Jeg tenker spesielt på alle styrere som har ansvar for barn og ansatte og som helt sikkert forsøker å svare på alle foreldrespørsmål så godt de kan disse dagene samtidig som de organiserer kohorter, turnuser og åpningstider. Dere har en formidabel jobb!

Lykke til! 

Norge er full av helter. Dessverre trengte vi et aggressivt virus for å minne oss om det. Vi har alle en nabo, et familiemedlem eller en kompis som hver dag møter opp på jobb for å få AS Norge og alle oss andre rimelig trygt gjennom også denne perioden. Vi vet alle hvem de er om vi tenker oss litt om.

Jeg vil gjerne hylle noen av dem litt ekstra. De jeg kjenner best og som hver eneste dag også til vanlig strekker seg lenger enn langt for å sørge for at det kjæreste vi har opplever trygghet og blomstrer i sin utvikling. De som både er Supermann, Batman, Elsa og Anna, Wonder Woman og Hulk til daglig. Og som jeg håper kjenner superheltkappa løfte seg opp hver morgen. 

Jeg vil framsnakke alle barnehagekollegaene mine som befinner seg innenfor eller like utenfor gjerdet i barnehagen. De sørger for at det finnes et trygt og forsvarlig tilbud til barna i den unntakstilstanden vi befinner oss i. Og når de ikke fysisk oppholder seg i eller ved barnehagen, forbereder de dagene og ukene som kommer. Hvis de ikke er på tur med ungene da.

De er altså heltene som stiller opp for samfunnet og fellesskapet ved å gå på jobb i barnehagen! Og som jobber natt og dag for at åpningstid og grupper skal fungere for små og store. De som går på jobb og sørger for at pappaen som jobber på sykehuset, mammaen som holder butikken oppe og bonden som sørger for varer i hyllene kan gjøre nettopp det også i uka som kommer. 

Takket være dere kan alle samfunnets roller fortsatt bemannes. Dere tar imot de små hver dag og sørger for at hverdagen blir så god og vanlig som mulig. Dere trosser egen smittefare og fare for å spre smitte til egen familie og alle andre dere møter for vår skyld. Dere stiller opp for barna i barnehagen og skaper en trygg hverdag for barn og foreldre.

Dere stiller opp for Norge. For deg. For meg. For oss alle. Uten dere stopper det opp. Dere er limet i samfunnet. Limet som vi er så avhengige av. Dere er helter. Jeg krysser fingrene for at det røde nivået ikke blir så langvarig denne gangen.

Til dere og alle andre som stiller opp nå og ellers: Takk skal dere ha! Jeg heier på dere! 

Et hjerte til alle dere som jobber døgnet rundt med kohorter, åpningstider, turnuser og fordeling av lokaler, og til alle dere som utfører “rødt nivå” i praksis. Dere er superhelter!

 

 

Drillpiken.

Damer kan og damer vil! Javisst! Vi kan hogge ved, være sjef, kjøre traktor… eller noe helt annet. 

Jeg prøver meg også gjerne på det meste. Også ting jeg definitivt ikke kan. Men ærlig talt! Jeg er elendig med drill!  Den har en lei tendens til enten å gå for fort eller for sakte og skruene er visst nødt til å ende på skrå… Jeg må da være mer enn gjennomsnittlig klønete. 

Unnskyldning? Når småbruker og samboer er byggmester og handymann blir ikke behovet for min innsats med blant annet drill veldig stort. For å si det mildt! Mangel på mengdetrening med andre ord. Eventuelt talent! 

Heldigvis kunne det meste av dette gjøres uten drill… kall det gjerne meditasjon. 

Vask de henda!

Å handle mat er ingen favorittgesjeft for meg. Mitt forhold til dette nødvendige ondet er på grensa til hat. Men det må til. Aller helst kun en gang i uka. Med lang handleliste. Så det er en viss jobb, ja.

Jeg har antibac i bilen. Det er kjekt å ha nå i disse smitterverntider. Den brukes ikke så ofte for de fleste steder jeg frekventerer sørger for at medbrakt ikke er nødvendig. Kiwi har håndvask med varmtvann og såpe, automat med håndsprit, pleksiglass i kassa og utallige oppslag om avstand og fornuftig oppførsel i smittevernets tid. 

Allikevel. Hva er det med folk som klarer å gi fullstendig f…. i alt det her og oppføre seg som om de aldri har hørt om covid19?

På mitt nødvendige besøk med handlelista på Kiwi i går opplevde jeg 3 tilfeller av nevnt likegyldighet. Da jeg forskriftsmessig sto med henda i vasken før jeg skulle ta fatt på den lange lista tøt det inn ei mor med to relativt store barn. De presterte å passere mellom håndvask og spritautomat i døra, ca to meters åpning, uten å så mye som å kaste et blikk på noe av det. Det var nok ikke i deres tanker at det skulle brukes. Så rett bort i frukt- og grønnsaksdisken mens skravla gikk….

Der drev det ei, la oss si godt voksen, det er visst politisk korrekt, dame og sjekket om hun hadde mistet noe helt underst i tomathylla. Det så i alle fall slik ut da hun helt klart flyttet rundt på alle tomatene. Uberørt av menneskehender? Not so much.

Nestemann jeg møtte: kar i 50-åra. Desperat etter kroppskontakt antakelig. En meter avstand? Aldri hørt om. Jeg er overbevist om at vedkommende hadde gått rett på meg om jeg ikke hadde vært så smidig og kjapp med handlevogn og det hele. Et sidesprang rundt hylla med dopapir reddet meg fra å kompromittere den personlige sfæren totalt. Det hele foregikk med blikkontakt, så jeg var nok ikke usynlig. Hva foregår oppi nøtta på slike, egentlig?

Jeg kjenner at jeg egentlig har mest lyst til at et eller annet innsatsteam, gjerne sånne med uniform og slikt som på film, skal komme og rett og slett ta disse individene ut av samfunnet. Plassere dem i et eller annet reservat, kall det gjerne kohort, så vi andre som både kan vaske henda, slutte å fikle og holde avstand både til medhandlende og gode venner vi egentlig kunne tenkt oss å gi en klem kan ferdes relativt trygt ute i samfunnet.

Er det så inni granskauen vanskelig da? 

VASK DE HENDA!

kampanje.no

Ut på tur – ikke sur!

Så blid kan akkurat jeg bli da jeg helt på egenhånd og med sekk på ryggen kan trave rundt på vidda et par timer. 
Riktignok var sekken nesten tom, travinga kunne nok lett forveksles med raving og distansen ble kun den nette sum av 2,4 kilometer. Til sammen! 
Men læll a gut! Progresjonen er absolutt tilstede og selv om dagsformen er rufsete, på grensa til elendig, så mottas framskrittet med takk. Og eksperimentet ga mersmak. Så dermed: blid!

Helt på vidda. 
Fargefesten er i gang. 

 

Viktig turingrediens: ligging i lyng. 

 

 

 

 

 

 

Catwoman?

“Du er omtrent like lett å domestisere som ei katte, du, sa’n.” Samboeren gjennom 25 år, altså! 

“Uansett hva du prøver å få ei katte til å gjøre, og hvordan, så gjør den det motsatte! Akkurat som du.” 

Tålmodig han der småbrukeren. Eventuelt så vil’n ha det sånn. 25 år altså. 

Catwoman? 

Solgte kroppen.

Vel,  ikke helt. Akkurat det hadde jo muligens vært relativt imponerende med et helt gjennomsnittlig 47-ognoe skrog med heftelser. Å få solgt det, altså. Det ser jeg overhodet ingen grunn til engang å gjøre et forsøk på. Kan nok ikke brukes som reservedeler engang?.

Noen vil derimot muligens hevde at jeg selger sjela. Salg handler så vidt jeg vet om å få penger for noe. Denne sjela får du gratis av meg. Så her er det ikkeno’ som er på salg!

Men når jeg bretter ut om kroppslige defekter og dertil hørende mentale utfordringer så vil noen hevde jeg deler for mye. Det er helt greit at de meningene fins. Ut fra sitt perspektiv har de også rett. Vi er forskjellige og grensene for hva vi er komfortable med å dele er ulik. Med det sier jeg ikke at jeg nødvendigvis alltid er så komfortabel med å dele. Men jeg tror det er nødvendig. Ikke minst for meg sjøl!

Så kan vi alle være glade vi ikke er Petter N. Det er i alle fall jeg! Jeg kan velge sjøl å være åpen og ærlig. Han møter et krav om det samme. Ikke bare fra seg sjøl, men fra en drøss med journalister og i grunn en hel nasjon. Også jeg mener mye om hva han tydeligvis har drevet med. Det gidder jeg ikke utdype. Den eneste likheten jeg kan se er at både han og jeg må være dønn ærlige mot oss selv for å komme oss opp av gjørma framover. Men jeg er glad jeg slipper å være i hans sko. Da baler jeg heller rundt i mine egne og prøver å definere min egen åpenhet!

Og så innbiller jeg meg at bloggen letter trykket på de som ligger utsatt til for direkte eksponering for min vrenging av sjela. De nærmeste. Linken kan man jo tross alt la være å klikke seg inn på. Det er verre å stenge skravlinga mi ute når det er direktesending, har jeg hørt. 

Bra for sjela. 

Skam deg!

Underbevisstheten prøver fortsatt å overbevise om at det bør jeg. Skjerp deg, sier den. Etter dager, uker og måneder med selvterapi og forsøk på å bruke tid og energi på noe annet så klarer den underbevisstheten fortsatt å rope høyest av og til. Men bare innimellom. 

Etter alle gode tilbakemeldinger og støtteerklæringer etter dette innlegget forrige gang, velger jeg å dele igjen. Bare fordi den skammen er så meningsløs så skal jeg nå skjerpe meg og drite enda mer i den. Både for meg og for alle andre som antakelig jobber med disse meningsløse følelsene også. Jeg jobber med å bli frisk. Friskere i alle fall. Det er ikke noe å skamme seg over! Dermed får denne bloggen fungere som eksponeringsterapi. 

Eksponeringsterapien fra 18.august kommer derfor i reprise. Fordi jeg øver. Her kommer’n:

«Du får ikke den diagnosen nå, sa de i 2015. Muligens tenkte de at det var et forvarsel på hva jeg hadde i vente. Og at jeg skulle ta hintet. For meg ble det vel heller en trussel. Som jeg, trodde jeg, gjorde alt jeg kunne for å motbevise, overse, bekjempe og dysse ned. Takk til meg for det! God plan! Not!

«Det er ikke full fart framover lenger. Nå er det her og nå og livet kan være bra slik det er nå også!» Gjett om jeg har hørt denne eller liknende utsagn en del ganger det siste halvåret. Både fagfolk og helt vanlige sivilister som deg og meg sier disse, helt legitime, ordene. Og jeg trenger å høre dem!

Det er en øvelse i tålmodighet og svelging av kameler å tilpasse seg en hverdag og en kropp som ikke spiller på lag. Og det er en øvelse å kjenne på skam! Jeg må innrømme at jeg skammer meg, selv om det ligger langt inne og fornuften i meg setter store spørsmålstegn ved logikken i akkurat det. Min bestemte mening er at det er ekstremt bortkastet og lite konstruktivt å bruke krefter på akkurat det. Allikevel kjenner jeg på dårlig smak i munnen når jeg skal fortelle folk som lurer hva det «egentlig» feiler meg. Jeg skammer meg.

2020 har ikke akkurat vært noen høydare når det gjelder helse her i gården. Det bærer jo bloggen desverre preg av. Og akkurat kroppslig sammenbrudd har vel bidratt til at bloggen i det hele tatt eksisterer.

Februar endte med et mageplask og sykmelding. Kjærringa tok i bruk sofaen og sov både på rare tider av døgnet og om natta, heldigvis. Hu ble ikke akkurat symptomfri men i alle fall noe mindre sliten etterhvert. Fagfolka testet og bokstavelig talt trykket på ømme punkt og var utvilsomt enige: kjærringa hadde fibromyalgi. Det hadde hu gått med så lenge, minst 10 år, at det meste var rimelig utslitt. Så da kunne man slenge på begrepet utmattelse i beskrivelsen. 

Googling måtte til. Hva er egentlig de greiene her? Hva kan jeg forvente og hvordan i h…skal jeg forklare dette for andre når jeg ikke fatter det sjøl?

Nettet ga meg følgende symptomer som var vanlige: dyp, intens, verkende, sviende og eller brennende smerte, stivhet, ofte verst om morgenen, forverring ved værskifte(barometri), indre frost, hodepine, nummenhet og hevelse i hender og føtter, synsforstyrrelser, fordøyelsesproblemer og irritabel tykktarm, forverring ved uvant fysisk aktivitet, forverring ved psykisk og fysisk stress, tretthet, utmattelse og overfølsomhet, søvnproblemer og oppstykket søvn, depresjon, angst, glemsomhet, konsentrasjonsvansker, øresus og munntørrhet, svimmelhet og kvalme, hyppig vannlating. 

Innholdsfortegnelse: i beste fall uforutsigbar…

Her går vi kinderegget en høy gang! 3 ting på en gang lissom. Barnemat! Foreløpig er det kun øresus, munntørrhet og hyppig vannlating jeg ikke har!

Alt dette kommer i følge svenske forskere av en betennelse i sentralnervesystemet.

Javel, greit, så har jeg vel fibromyalgi da!

Men jeg syns fortsatt det er lettere å snakke om korsbåndet som røyk før påske og som enda ikke er restituert og blindtarmen som ble betent, perforert og operert vekk i juli. De greiene der blir jeg da med all sannsynlighet kvitt med tid og stunder. Selv om korsbåndet får meg til å tvile. 

Det andre, de der greiene på f…. det blir jeg nok aldri kvitt. Men jeg skal slutte å skamme meg over det en gang. For folk er ikke bare det du ser. Det er kanskje på tide folk faktisk får se! Jeg øver på bloggen!

 

Med inspirasjon fra Hege Hansen, hegeslillerom.blogg.no»

 

Verdensherredømme (igjen)…

I fjor på denne tida delte jeg et innlegg om verdensherredømme på facebook. Det er i grunn det samme opp igjen i år. Trumph har en utfordrer. En utfordrer som er i ferd med å spre seg ut over sine grenser, vokse seg gigantisk stor og bli mange. Ta over rett og slett! Akkurat som for et år siden.

Det er småbrukets kjøkkenhage jeg snakker om. Her er det squashplantene som går for verdensherredømme. Plantene og blomstene er mange nok og store nok til å dekke ei middels stor leilighet i by’n. Og selve squashen? Ja den går for verdensherredømme!

Og vi eter. Vi griller, gratinerer, bruker i tacoen, i gryte og i pai. Og vi pusher squash til alle vi ser. Herved er dere advart. Det er visst slik verdensherredømme fungerer.

Squashpai.
Fikk spredd disse over store deler av Østlandet. Verdensherredømme in process.

 

 

Snickerboa, hoppfallera!

Det er i grunn artigst å være påskrudd. I gode perioder er det faktisk mulig for slike som meg også. Ca et kvarter om dagen. Eventuelt noen timer annenhver dag. Handler det om mer enn å stå opp og surre rundt i heimen den ene dagen, må neste dag tilbringes i fullstendig ro. I alle fall må alt jeg skal foreta meg ta uforholdsmessig lang tid. Det må gå saakte, starte sent og slutte tidlig. Og pause er nødvendig støtt og stadig. 

Forrige dagen var jeg på farten i 7,5 timer. Litt jobb, en del bilkjøring og litt familieanliggender. Sjanglet inn døra og lukket verden ettertrykkelig ute og skrudde av da jeg kom hjem. 

Risikosport. Javisst. Men livet skal jo leves på en knivsegg, så da lot jeg være å planlegge noe som helst i går. Så skulle tiden få vise om det holdt med en dags restitusjon. 

Snickerboa fikk et bittelite besøk midt på dagen. Det er mentalhygiene å banke i et par spiker. En form for meditasjon som jeg har sjans til å få til uten å surre meg inn i tanker om klesvask, jobb og andre oppgaver. Så handler det om å gjøre lite nok og ikke drive med sånn «skal bare»-virksomhet der også da.

Jeg kom meg på butikken i dag. Men snickerboa fikk være i fred. Det er helt ok for det er ikke noe der som stikker av…