Det var jo ikke dette vi ville!

I dag nyter jeg sola og tenker på alle barnehageheltene jeg kjenner og de jeg ikke kjenner her på Hedmarken. Både de små og de store. Barn, barnehageansatte, foreldre – rett og slett alle superhelter som nå må ta fatt på enda en ny hverdag. Enda en gang må hverdagen og arbeidsmetodene snus på hodet. Det er igjen rødt nivå i nærområdet! Jeg tenker spesielt på alle styrere som har ansvar for barn og ansatte og som helt sikkert forsøker å svare på alle foreldrespørsmål så godt de kan disse dagene samtidig som de organiserer kohorter, turnuser og åpningstider. Dere har en formidabel jobb!

Lykke til! 

Norge er full av helter. Dessverre trengte vi et aggressivt virus for å minne oss om det. Vi har alle en nabo, et familiemedlem eller en kompis som hver dag møter opp på jobb for å få AS Norge og alle oss andre rimelig trygt gjennom også denne perioden. Vi vet alle hvem de er om vi tenker oss litt om.

Jeg vil gjerne hylle noen av dem litt ekstra. De jeg kjenner best og som hver eneste dag også til vanlig strekker seg lenger enn langt for å sørge for at det kjæreste vi har opplever trygghet og blomstrer i sin utvikling. De som både er Supermann, Batman, Elsa og Anna, Wonder Woman og Hulk til daglig. Og som jeg håper kjenner superheltkappa løfte seg opp hver morgen. 

Jeg vil framsnakke alle barnehagekollegaene mine som befinner seg innenfor eller like utenfor gjerdet i barnehagen. De sørger for at det finnes et trygt og forsvarlig tilbud til barna i den unntakstilstanden vi befinner oss i. Og når de ikke fysisk oppholder seg i eller ved barnehagen, forbereder de dagene og ukene som kommer. Hvis de ikke er på tur med ungene da.

De er altså heltene som stiller opp for samfunnet og fellesskapet ved å gå på jobb i barnehagen! Og som jobber natt og dag for at åpningstid og grupper skal fungere for små og store. De som går på jobb og sørger for at pappaen som jobber på sykehuset, mammaen som holder butikken oppe og bonden som sørger for varer i hyllene kan gjøre nettopp det også i uka som kommer. 

Takket være dere kan alle samfunnets roller fortsatt bemannes. Dere tar imot de små hver dag og sørger for at hverdagen blir så god og vanlig som mulig. Dere trosser egen smittefare og fare for å spre smitte til egen familie og alle andre dere møter for vår skyld. Dere stiller opp for barna i barnehagen og skaper en trygg hverdag for barn og foreldre.

Dere stiller opp for Norge. For deg. For meg. For oss alle. Uten dere stopper det opp. Dere er limet i samfunnet. Limet som vi er så avhengige av. Dere er helter. Jeg krysser fingrene for at det røde nivået ikke blir så langvarig denne gangen.

Til dere og alle andre som stiller opp nå og ellers: Takk skal dere ha! Jeg heier på dere! 

Et hjerte til alle dere som jobber døgnet rundt med kohorter, åpningstider, turnuser og fordeling av lokaler, og til alle dere som utfører “rødt nivå” i praksis. Dere er superhelter!

 

 

Sje(r’a)?

Kjære heidisspace-leser!

For mange år siden, eller i alle fall noen år siden, leste jeg denne for første gang. Denne uka ble jeg minnet på historien av en god sambygding med nyttig erfaring. Takk for det, Line! Enkelt og pedagogisk forklart. Verdt å dele, syns jeg, og absolutt verdt å bruke et par minutter på hvis du har tid og lyst.

Det er akkurat sånn det fungerer for meg. Enkelte dager er bestikkskuffen tom, andre dager er det meste i oppvaskmaskina og en og annen gang finner jeg akkurat det jeg trenger. Og det er aldri godt å vite hvordan det står til før skuffen åpnes. En tur på Ikea vil neppe hjelpe på utfordringen… 

Historien er skrevet av Christine Miserandino, omhandler en spesifikk diagnose, men er i høyeste grad gjeldende for ulike kroniske lidelser. Teksten er kopiert fra  siljeantonsen.com. Så enkel – så klok.

«Min bestevenninne og jeg satt på cafè, og skravlet om løst og fast. Mens jeg tok medisinene mine, så venninnen min alvorlig på meg. Samtalen stoppet opp. Ut fra ingenting, sa hun: «Hvordan føles det å være syk?».

Jeg ble overrasket, både over spørsmålet hennes og det faktum at jeg trodde hun visste alt om sykdommen min. Vi hadde kjent hverandre i en årrekke, hun hadde vært med til legen og vi hadde bodd sammen. Hva mer ville hun vite?

Jeg bablet i vei om medisiner og smerter. Hun gransket meg nysgjerrig, men fortsatt ikke tilfredsstilt. «Men hvordan føles det å være syk, egentlig?»

Forvirret prøvde jeg å finne tilbake fatningen. Jeg lette etter de riktige ordene. Hvordan skulle jeg svare på et slikt spørsmål? Jeg kunne selvfølgelig vitse og le det bort, slik jeg pleide, og bringe samtalen over på noe annet. Men om jeg ikke kunne forklare det for henne, hvem skulle jeg da kunne forklare det til?

I det øyeblikket ble skje-teorien født. Jeg samlet sammen hver skje som lå på bordet vårt. Jeg rasket deretter med meg skjeene som lå på bordene ved siden av. Jeg så på henne, og sa: «OK. Du er syk». Hun så forvirret på meg.

Jeg ville at hun skulle holde i skjeene, slik at jeg kunne ta vekk en og en. Jeg ville demonstrere det tapet som kronisk syke mennesker ofte opplever. Jeg skulle hele tiden kontrollere hvor mange skjeer hun hadde. Akkurat som sykdom kontrollerer livet mitt, og ikke jeg.

Jeg forklarte henne at den største forskjellen i det å være frisk og syk, er at man må ta valg. Man må hele tiden ta hensyn til ting som friske ikke trenger tenke på. Friske mennesker er priviligerte i den forstand at de slipper å gjøre disse valgene. En gave mange tar for gitt.

Hun tok engasjert imot skjeene jeg overrakte henne. Jeg ba henne telle dem. Jeg forklarte at en frisk person har en uutømmelig mengde skjeer. Men når man er syk, har man ikke lengre det. For å planlegge dagen, må man vite nøyaktig hvor mange skjeer man disponerer.

Hun talte 12 skjeer. Hun lo, og sa at hun ville ha flere. Hun så skuffet på meg da jeg sa: «Nei, ikke flere». Allerede nå kjente hun på noe jeg har følt i flere år. Jeg forklarte henne at det ikke fantes flere skjeer, og at hun hele tiden måtte være oppmerksom på hvor mange hun hadde i hånden. At hun måtte passe godt på dem, og aldri la noen gå til spille.

Jeg ba henne liste opp dagens oppgaver. Jeg forklarte henne at hver eneste ting hun valgte å gjøre, plikt eller moro, kostet henne en skje. «Jobb!» repliserte hun. Jeg korrigerte henne umiddelbart mens jeg nappet vekk en skje. «Nei. Du går ikke bare på jobb. Først må du vekke kroppen, du må gjøre helsemessige vurderinger, og du må våkne etter alt for få timers søvn. Du må spise, for uten mat kan du ikke ta medisinene dine. Og tar du ikke medisiner, kan du gi bort alle skjeene dine med en gang. Morgendagens inkludert». Jeg fjernet en skje til, og hun innså at hun ikke hadde fått på seg klærne enda. Dusjen kostet henne også en skje.

Jeg tror hun tok poenget mitt da hun bare satt igjen med 6 av de 12 skjeene, og fortsatt ikke var kommet seg på jobb. Jeg ba henne tenke nøye over valgene for resten av dagen, siden tapte skjeer aldri kan fås tilbake. Noen ganger kan man låne en skje fra morgendagens bukett, men prøv å forestille deg hvor tøff morgendagen blir med en skje i manko.

Jeg forklarte henne også hvordan en kroniker alltid bærer med seg tanker og bekymringer for morgendagen. Blir man sykere? Møter man noen ekstra utfordringer? Mange ting å tenke på. Man vil ikke ha for få skjeer, i tilfelle man plutselig skulle trenge dem. Slik er realiteten for en kroniker. Man må være forberedt på alt.

Vi gikk gjennom resten av dagen, og hun lærte at å hoppe over lunsjen kostet henne en skje. Og å vente på toget. Med kun èn skje igjen etter jobb, fikk hun enten velge å gjøre litt husarbeid eller noe morsomt. Ikke begge deler. Hun ble tvunget til å ta valg og tenke konsekvenser på en ny måte.

Til sist satt hun med tårer i øynene. «Hvordan klarer du dette? Må du tenke slik hver eneste dag?» Jeg forklarte henne at noen dager har jeg flere skjeer, andre dager har jeg færre. Uansett hvor mange jeg har, må jeg alltid ta hensyn. Jeg har lært meg å leve et liv med en reserveskje i lomma. Så er jeg alltid beredt.

Det vanskeligste jeg har måttet lære meg, er å begrense aktivitetene mine. Jeg hater følelsen av å være på sidelinjen og å måtte velge å være hjemme istedenfor å gjøre noe jeg har lyst til.

Jeg ville at hun skulle kjenne på frustrasjonen. At alt må planlegges for å ikke gå tom for skjeer. Det som er den største selvfølge for friske, er en strategikamp for mange kronikere. Det er her forskjellen mellom frisk og syk er så tydelig. Jeg savner friheten. Jeg skulle ønske jeg slapp å telle skjeer.

Da vi forlot cafèen, var hun oppriktig lei seg. Jeg ga henne en klem, og stakk til henne en skje jeg hadde gjemt i hånden. «Jeg er heldig! Jeg ser på dette som et privilegium. Jeg må tenke gjennom hver eneste ting jeg gjør. Vet du hvor mange skjeer friske mennesker kaster bort hver eneste dag? Jeg har ikke kapasitet til å kaste bort dyrebare skjeer. Men jeg valgte å bruke skjeen min på å være sammen med deg».

(Teksten er oversatt og forkortet)»

 

Kjære leser. Uansett hvor mange skjeer du har til disposisjon – nyt og vær glad for hver eneste èn! 

 

 

Drillpiken.

Damer kan og damer vil! Javisst! Vi kan hogge ved, være sjef, kjøre traktor… eller noe helt annet. 

Jeg prøver meg også gjerne på det meste. Også ting jeg definitivt ikke kan. Men ærlig talt! Jeg er elendig med drill!  Den har en lei tendens til enten å gå for fort eller for sakte og skruene er visst nødt til å ende på skrå… Jeg må da være mer enn gjennomsnittlig klønete. 

Unnskyldning? Når småbruker og samboer er byggmester og handymann blir ikke behovet for min innsats med blant annet drill veldig stort. For å si det mildt! Mangel på mengdetrening med andre ord. Eventuelt talent! 

Heldigvis kunne det meste av dette gjøres uten drill… kall det gjerne meditasjon. 

Vask de henda!

Å handle mat er ingen favorittgesjeft for meg. Mitt forhold til dette nødvendige ondet er på grensa til hat. Men det må til. Aller helst kun en gang i uka. Med lang handleliste. Så det er en viss jobb, ja.

Jeg har antibac i bilen. Det er kjekt å ha nå i disse smitterverntider. Den brukes ikke så ofte for de fleste steder jeg frekventerer sørger for at medbrakt ikke er nødvendig. Kiwi har håndvask med varmtvann og såpe, automat med håndsprit, pleksiglass i kassa og utallige oppslag om avstand og fornuftig oppførsel i smittevernets tid. 

Allikevel. Hva er det med folk som klarer å gi fullstendig f…. i alt det her og oppføre seg som om de aldri har hørt om covid19?

På mitt nødvendige besøk med handlelista på Kiwi i går opplevde jeg 3 tilfeller av nevnt likegyldighet. Da jeg forskriftsmessig sto med henda i vasken før jeg skulle ta fatt på den lange lista tøt det inn ei mor med to relativt store barn. De presterte å passere mellom håndvask og spritautomat i døra, ca to meters åpning, uten å så mye som å kaste et blikk på noe av det. Det var nok ikke i deres tanker at det skulle brukes. Så rett bort i frukt- og grønnsaksdisken mens skravla gikk….

Der drev det ei, la oss si godt voksen, det er visst politisk korrekt, dame og sjekket om hun hadde mistet noe helt underst i tomathylla. Det så i alle fall slik ut da hun helt klart flyttet rundt på alle tomatene. Uberørt av menneskehender? Not so much.

Nestemann jeg møtte: kar i 50-åra. Desperat etter kroppskontakt antakelig. En meter avstand? Aldri hørt om. Jeg er overbevist om at vedkommende hadde gått rett på meg om jeg ikke hadde vært så smidig og kjapp med handlevogn og det hele. Et sidesprang rundt hylla med dopapir reddet meg fra å kompromittere den personlige sfæren totalt. Det hele foregikk med blikkontakt, så jeg var nok ikke usynlig. Hva foregår oppi nøtta på slike, egentlig?

Jeg kjenner at jeg egentlig har mest lyst til at et eller annet innsatsteam, gjerne sånne med uniform og slikt som på film, skal komme og rett og slett ta disse individene ut av samfunnet. Plassere dem i et eller annet reservat, kall det gjerne kohort, så vi andre som både kan vaske henda, slutte å fikle og holde avstand både til medhandlende og gode venner vi egentlig kunne tenkt oss å gi en klem kan ferdes relativt trygt ute i samfunnet.

Er det så inni granskauen vanskelig da? 

VASK DE HENDA!

kampanje.no

Ut på tur – ikke sur!

Så blid kan akkurat jeg bli da jeg helt på egenhånd og med sekk på ryggen kan trave rundt på vidda et par timer. 
Riktignok var sekken nesten tom, travinga kunne nok lett forveksles med raving og distansen ble kun den nette sum av 2,4 kilometer. Til sammen! 
Men læll a gut! Progresjonen er absolutt tilstede og selv om dagsformen er rufsete, på grensa til elendig, så mottas framskrittet med takk. Og eksperimentet ga mersmak. Så dermed: blid!

Helt på vidda. 
Fargefesten er i gang. 

 

Viktig turingrediens: ligging i lyng. 

 

 

 

 

 

 

Catwoman?

“Du er omtrent like lett å domestisere som ei katte, du, sa’n.” Samboeren gjennom 25 år, altså! 

“Uansett hva du prøver å få ei katte til å gjøre, og hvordan, så gjør den det motsatte! Akkurat som du.” 

Tålmodig han der småbrukeren. Eventuelt så vil’n ha det sånn. 25 år altså. 

Catwoman? 

Solgte kroppen.

Vel,  ikke helt. Akkurat det hadde jo muligens vært relativt imponerende med et helt gjennomsnittlig 47-ognoe skrog med heftelser. Å få solgt det, altså. Det ser jeg overhodet ingen grunn til engang å gjøre et forsøk på. Kan nok ikke brukes som reservedeler engang?.

Noen vil derimot muligens hevde at jeg selger sjela. Salg handler så vidt jeg vet om å få penger for noe. Denne sjela får du gratis av meg. Så her er det ikkeno’ som er på salg!

Men når jeg bretter ut om kroppslige defekter og dertil hørende mentale utfordringer så vil noen hevde jeg deler for mye. Det er helt greit at de meningene fins. Ut fra sitt perspektiv har de også rett. Vi er forskjellige og grensene for hva vi er komfortable med å dele er ulik. Med det sier jeg ikke at jeg nødvendigvis alltid er så komfortabel med å dele. Men jeg tror det er nødvendig. Ikke minst for meg sjøl!

Så kan vi alle være glade vi ikke er Petter N. Det er i alle fall jeg! Jeg kan velge sjøl å være åpen og ærlig. Han møter et krav om det samme. Ikke bare fra seg sjøl, men fra en drøss med journalister og i grunn en hel nasjon. Også jeg mener mye om hva han tydeligvis har drevet med. Det gidder jeg ikke utdype. Den eneste likheten jeg kan se er at både han og jeg må være dønn ærlige mot oss selv for å komme oss opp av gjørma framover. Men jeg er glad jeg slipper å være i hans sko. Da baler jeg heller rundt i mine egne og prøver å definere min egen åpenhet!

Og så innbiller jeg meg at bloggen letter trykket på de som ligger utsatt til for direkte eksponering for min vrenging av sjela. De nærmeste. Linken kan man jo tross alt la være å klikke seg inn på. Det er verre å stenge skravlinga mi ute når det er direktesending, har jeg hørt. 

Bra for sjela. 

Skam deg!

Underbevisstheten prøver fortsatt å overbevise om at det bør jeg. Skjerp deg, sier den. Etter dager, uker og måneder med selvterapi og forsøk på å bruke tid og energi på noe annet så klarer den underbevisstheten fortsatt å rope høyest av og til. Men bare innimellom. 

Etter alle gode tilbakemeldinger og støtteerklæringer etter dette innlegget forrige gang, velger jeg å dele igjen. Bare fordi den skammen er så meningsløs så skal jeg nå skjerpe meg og drite enda mer i den. Både for meg og for alle andre som antakelig jobber med disse meningsløse følelsene også. Jeg jobber med å bli frisk. Friskere i alle fall. Det er ikke noe å skamme seg over! Dermed får denne bloggen fungere som eksponeringsterapi. 

Eksponeringsterapien fra 18.august kommer derfor i reprise. Fordi jeg øver. Her kommer’n:

«Du får ikke den diagnosen nå, sa de i 2015. Muligens tenkte de at det var et forvarsel på hva jeg hadde i vente. Og at jeg skulle ta hintet. For meg ble det vel heller en trussel. Som jeg, trodde jeg, gjorde alt jeg kunne for å motbevise, overse, bekjempe og dysse ned. Takk til meg for det! God plan! Not!

«Det er ikke full fart framover lenger. Nå er det her og nå og livet kan være bra slik det er nå også!» Gjett om jeg har hørt denne eller liknende utsagn en del ganger det siste halvåret. Både fagfolk og helt vanlige sivilister som deg og meg sier disse, helt legitime, ordene. Og jeg trenger å høre dem!

Det er en øvelse i tålmodighet og svelging av kameler å tilpasse seg en hverdag og en kropp som ikke spiller på lag. Og det er en øvelse å kjenne på skam! Jeg må innrømme at jeg skammer meg, selv om det ligger langt inne og fornuften i meg setter store spørsmålstegn ved logikken i akkurat det. Min bestemte mening er at det er ekstremt bortkastet og lite konstruktivt å bruke krefter på akkurat det. Allikevel kjenner jeg på dårlig smak i munnen når jeg skal fortelle folk som lurer hva det «egentlig» feiler meg. Jeg skammer meg.

2020 har ikke akkurat vært noen høydare når det gjelder helse her i gården. Det bærer jo bloggen desverre preg av. Og akkurat kroppslig sammenbrudd har vel bidratt til at bloggen i det hele tatt eksisterer.

Februar endte med et mageplask og sykmelding. Kjærringa tok i bruk sofaen og sov både på rare tider av døgnet og om natta, heldigvis. Hu ble ikke akkurat symptomfri men i alle fall noe mindre sliten etterhvert. Fagfolka testet og bokstavelig talt trykket på ømme punkt og var utvilsomt enige: kjærringa hadde fibromyalgi. Det hadde hu gått med så lenge, minst 10 år, at det meste var rimelig utslitt. Så da kunne man slenge på begrepet utmattelse i beskrivelsen. 

Googling måtte til. Hva er egentlig de greiene her? Hva kan jeg forvente og hvordan i h…skal jeg forklare dette for andre når jeg ikke fatter det sjøl?

Nettet ga meg følgende symptomer som var vanlige: dyp, intens, verkende, sviende og eller brennende smerte, stivhet, ofte verst om morgenen, forverring ved værskifte(barometri), indre frost, hodepine, nummenhet og hevelse i hender og føtter, synsforstyrrelser, fordøyelsesproblemer og irritabel tykktarm, forverring ved uvant fysisk aktivitet, forverring ved psykisk og fysisk stress, tretthet, utmattelse og overfølsomhet, søvnproblemer og oppstykket søvn, depresjon, angst, glemsomhet, konsentrasjonsvansker, øresus og munntørrhet, svimmelhet og kvalme, hyppig vannlating. 

Innholdsfortegnelse: i beste fall uforutsigbar…

Her går vi kinderegget en høy gang! 3 ting på en gang lissom. Barnemat! Foreløpig er det kun øresus, munntørrhet og hyppig vannlating jeg ikke har!

Alt dette kommer i følge svenske forskere av en betennelse i sentralnervesystemet.

Javel, greit, så har jeg vel fibromyalgi da!

Men jeg syns fortsatt det er lettere å snakke om korsbåndet som røyk før påske og som enda ikke er restituert og blindtarmen som ble betent, perforert og operert vekk i juli. De greiene der blir jeg da med all sannsynlighet kvitt med tid og stunder. Selv om korsbåndet får meg til å tvile. 

Det andre, de der greiene på f…. det blir jeg nok aldri kvitt. Men jeg skal slutte å skamme meg over det en gang. For folk er ikke bare det du ser. Det er kanskje på tide folk faktisk får se! Jeg øver på bloggen!

 

Med inspirasjon fra Hege Hansen, hegeslillerom.blogg.no»

 

Verdensherredømme (igjen)…

I fjor på denne tida delte jeg et innlegg om verdensherredømme på facebook. Det er i grunn det samme opp igjen i år. Trumph har en utfordrer. En utfordrer som er i ferd med å spre seg ut over sine grenser, vokse seg gigantisk stor og bli mange. Ta over rett og slett! Akkurat som for et år siden.

Det er småbrukets kjøkkenhage jeg snakker om. Her er det squashplantene som går for verdensherredømme. Plantene og blomstene er mange nok og store nok til å dekke ei middels stor leilighet i by’n. Og selve squashen? Ja den går for verdensherredømme!

Og vi eter. Vi griller, gratinerer, bruker i tacoen, i gryte og i pai. Og vi pusher squash til alle vi ser. Herved er dere advart. Det er visst slik verdensherredømme fungerer.

Squashpai.
Fikk spredd disse over store deler av Østlandet. Verdensherredømme in process.