Sjukdom selger.

Eller, altså, ikke at det kommer noen penger inn da. Som vanlig er det enklest å få de ut. Men denne bloggen har så definitivt flest lesere når det handler om katastrofekroppen og alle dens utfordringer. Med andre ord,: flest klikk på sjukdom, gjerne med et skikkelig traurig bilde inkludert dyne og/eller veneflon. Jeg sier tusen takk for alle “god bedring” og andre støtteerklæringer jeg har fått. De varmer virkelig og om de ikke akkurat hjelper på den fysiske rehabiliteringen så blir psyken glad. Og når den er glad er det lettere å både takle og rehabilitere katastrofekroppen. Vinn vinn! 
Beklager forresten bruk av begrepet katastrofe. Som en meget oppegående ishockeytrener sa etter at laget hans hadde tapt NM-finalen ellerno’ og journalisten brukte k-ordet: “dette er ingen katastrofe. Katastrofe er sult og krig rundt i verden. Å tape en kamp er en bagatell.”
Nemlig! Perspektiv. Ikke så enkelt for en helt vanlig, halvfrisk, anonym blogger som innehar katastrofekropp. Men det er lørdag, jeg sitter i sola med et glass vann(!) og ei god bok. Og det er ganske ålreit. God helg! 

Gleder meg til jeg får lyst på slik her igjen. Da får vannet på stett en utfordrer. 

Jasså, døkk sitt og glor!

Fint sted å sitte og glo. 

Sitting og gloing er en fin kombinasjon. En kombinasjon jeg har øvd på de siste dagene. Mye artigere enn å ligge rett ut med svømmende hjerne og ubrukelig kropp i alle fall. Selv om hjernen fortsatt befinner seg på relativt dypt vann ganske ofte og kroppen enda kjennes nokså ubrukelig så er den i alle fall i stand til å sitte oppreist. Og glo! Så får jeg heller sende turfølget på fottur. Da er det godt å ha noe å glo på mens en venter. Noe pent eller interessant helst. Og en tursekk med sitteunderlag, strikketøy(!) og sjokolade. En gang utsiktsjunkie, alltid utsiktsjunkie! 

Turfølget oppsøkte og knipset denne utsikten. 
Tursekk med egnet innhold passer også i peisestue. I alle fall når utsikten utafor vinduet er bittelitt ensformig. 

 

 

 

The Great escape vol. 8.

For 5 dager siden var undertegnede mildt sagt tvilende. Varsellampene sluttet liksom ikke å lyse og de neste dagene var i grunn forventet å bli relativt stusselige.
Da hadde jeg selvfølgelig helt glemt Frøken Trass.no og ikke minst tidenes største motivator og støttekontakt.
Med komfort i sikte og kombinert sjåfør og sherpa som turfølge ble det jammenmeg “The Great Escape” for 8. året på rad. I en kortere og meget tilrettelagt form. I år tilpasset postoperativ tilstand med hotell ved bilvei, kort vei fra bil til rom, god seng, ubegrenset med god mat, små men kjærkomne doser frisk luft, ekstra puter og strikketøy!
Lavvo, ryggsekk og hytte-til-hytte spares til en senere og mer egnet anledning.
Tusen takk til verdens beste turfølge, sjåfør, bærer og toppturansvarlig Ane Cecilie! Du er enestående.
Med deg blir alle slags turer en høydare og uansett: det blir lite pinlig stillhet! 

Pasient og sherpa. 

Ut av tåka.

Noen dager blir bare sånn. Og noen fjellturer er bare generelt “mot normalt”. Ingen utedo, ingen køyeseng, ikkeno’ tørkerom. Og ikke en sovesal i sikte.
Selskapet derimot er minst like eksepsjonelt som tidligere år. Frisk luft kommer i kast, det er vær nok til alle for den som gidder gå ut og kjenne etter. Og maten er også en høydare. Så da ble det jaggu “The Great Escape vol. 8” dette året allikevel. Hurra for trass og hurra for alternative “ruter” på fjelltur! 

Hva ser du i ramma? 
Ute og nyter frisk luft. Mye frisk luft. 
Med tursekk nytes utsikten i peisestua. 
Desserttrio. 
Pasient på “topptur”. 

Medfotograf: Cessane

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tenk koffert.

Når jeg pakker STRIKKETØY for fjelltur… ja da skjønner de fleste at det er unntakstilstander!

Trillekoffert og strikketøy, faktisk. Måtte ta fram en dagstursekk og putte oppi et kart, sitteunderlag og turkopp bare for å faktisk forstå sjøl at det var snakk om å reise bort her. Ellers så er denne pakkinga relativt absurd.

Men det er fantastisk lettvinn! Hvor mye enklere er det ikke å slenge noen klesfiller, tannbørste og andre toalettsaker, STRIKKETØY og ei bok oppi en litt for stor trillekoffert enn den pakkinga jeg vanligvis driver med? Ei pakking som da oftest dreier seg om mat, kokeutstyr, ved, kniv, hengekøye, sovepose, 7-8 liggeunderlag(nesten), tarp, turkopp, kart, kompass, en vanvittig mengde klær for allslags vær, hodelykt og ikke minst alle de andre små og store greiene som enten skal tilpasses bæring i sekk eller transport i kano.

DET er relativt omfattende greier. Selv om jeg har fått en del rutine. 

Men i dag altså: strikketøy og trillekoffert! 

Kan bli ferdig til jul. En eller annen jul.

Det handler om DEG!

Tallenes tale skulle være ganske tydelig. Ikke vanskelig å forstå i det hele tatt. 18 millioner mennesker som deg og meg er til nå smittet av covid19. 700 000 er døde. Sjuhundretusen! WHO advarer i dag om at pandemien kanskje aldri kommer under kontroll.

I Norge ligger 14 personer på sykehus med covid19. Det er 11 fler enn før helga. Vi får igjen daglige oppdateringer i media om antall smittede og innlagte. Moss og Hurtigruta har vært i vinden av alle de gale årsakene de siste dagene. Vi har vært der før. 

Folk skriker om at regjeringen må ta ansvar og grep. De skriker om hvem som har skylda og hva som er gjort feil. Var det de som bar seg mest når landet var stengt også?

I vår stengte myndighetene ned landet vårt. De stengte skoler og barnehager, folk jobbet hjemmefra og tok beina fatt i stedet for trikken. Vi drakk øl i stua hjemme for puben var stengt. Vi trente på egenhånd i mangel på åpent treningsstudio. Eller vi lot være. Vi reiste på butikken så sjelden som mulig og vi traff ikke folk generelt. Myndighetene skremte oss til handling. Jeg tror den skremminga måtte til.

Vi har visst kommet over redselen. I alle fall noen av oss. Det høres ut som mange gir f…. Vi hører om køkultur som ikke ligner grisen og vi ser det når vi våger oss ut. Det er ikke kø for å vaske henda ved vasken på dagligvarebutikken lenger, for å si det sånn. Undertegnede er muligens mer skeptisk enn noen gang. Til mine nærmeste har jeg sagt: Nå må vi være enda nøyere enn vi var i mars og april. 

Hva om vi tar litt personlig ansvar her alle sammen? Hold deg hjemme om du har symptomer. Vask henda. Hold avstand. Oppsøk IKKE folkemengder. Praktiser avstand også når du står i kø. Ta hensyn. Og ta ansvar! Det er ingen menneskerett  å reise langt avgårde som vanlig. Det er ingen menneskerett å stime rundt på kjøpesenter. De fleste har tak over hodet hjemme og nok klær og dupeditter i skapet. Det er ingen menneskerett å handle mat 8 ganger i uka fordi du ikke gidder planlegge. Det er ingen menneskerett å ta tømmerrenna i fornøyelsesparken hver sommer. 

Rekk opp hånda hvis du ikke har vær i Loen eller Geiranger i sommer. Denne, eller i alle fall liknende overskrift, leste jeg her om dagen. Jeg rekker opp hånda. Har ikke vært i Lofoten heller. Men jeg er dessverre av dem som har måttet belemre helsevesenet med mitt nærvær to ganger siden pandemien traff landet. 2 ganger på 4 måneder. Etter 20 år uten… Det er vel tidenes dårlige timing.

Etter den siste gangen har jeg tenkt på dere som jobber i dette vesenet. Helsevesenet. Som er ganske unikt i dette landet vårt. Systemet er godt. Men de som jobber på golvet i systemet er de som virkelig fortjener heder og ære. Siden undertegnede på grunn av tilstanden hadde feber ved innleggelse for halvannen uke siden, måtte smittevernhensyn og covid19-test tas. Det førte til en hel haug med ekstraarbeid for sykepleiere og leger på akutten. På med gule forklær, munnbind, hansker, skotrekk, you name it. Trengte de mer utsyr var alternativet enten å ta av seg alt, desinfisere seg, hente utstyr, desinfisere seg igjen og på igjen med nytt utstyr. Disse folka var drevne, for de valgte alternativ 2: ringe fra rommet og få utstyret levert i døra. Noe tungvint og arbeidskrevende, vil jeg påstå. Det ble rimelig mye enklere for både dem og meg etter at covid19-testen viste seg negativ, for å si det sånn.

Men altså: kan vi ikke gjøre en liten innsats hver og en av oss slik at vi letter jobben litt for disse heltene i hvite klær framover? Ha litt kondis med smitteatferden din, rett og slett! Vask henda, hold deg hjemme om du er sjuk, hold avstand og tenk deg godt om før du oppsøker steder det er mye folk. DIN innsats teller! DU og dine VALG er viktig!

“You shall not pass!”
Skjerp deg a, Nasse!

 

 

 

Tok skjegget.

I rekken av intetsigende og uinteressante bloggposter fra denne kanten så advarer jeg om at dette er et av dem. Men det er tross alt ikke så langt, så plagen blir ikke så langvarig om du er av det selvplagende slaget og leser allikevel. 

I dag gikk jeg 3 runder rundt huset. Ikke rundt i huset, men rundt huset utafor….

Stas. Tok det i en smell i dag og ble svimmel. Selvfølgelig. Men oppdaget underveis at skjegget måtte tas. Og så gjorde jeg det. Holdt på å bikke inn i det bare 2 ganger underveis i prosessen og sier meg fonøyd med det. Så nå er skjegget tatt. Skogskjegget.

Skogskjegg. Pent når det blomstrer. Men avblomstret må det brune klippes bort.

 

Demens.

I dag skriver kokkejævel om demens. Kokkejævel er en toppblogger som jeg leser fra tid til annen. Du kan google ham om du vil. Eller la være. Han har nok ikke vært helt fresk i det siste han heller. Og i dag, i hvertfall leste jeg det i dag, skriver han altså om demens. Av typen man kan få av sterke medisiner. 

www.femina.dk

Selv har kjent en god del på symptomene men jeg har ikke kalt det demens. Jeg er litt eldre enn han der, regner jeg med, og å skrive om slike ting blir antakelig litt for nært sannheten for oss litt eldre.

Men altså. Min oppfordring er: om du får tilbud om morfin… si ja takk!!! I alle fall om det kommer fra folk i hvite klær. Det er ikke noe å lure på. Det er en grunn til at de tilbyr det. Det hjelper. Og er ikke skummelt. I alle fall ikke den typen du får rett i åra. Det gjør deg i stand til å puste igjen. Og det er lurt å puste, har jeg hørt.

Den du får i pilleform virker også. Men kommer til en pris. For en som har hjernetåke fra før blir den prisen direkte unntakstilstand. Uten tvil.

Opplevelsene spenner over mangt. Jeg har funnet sms-svar på telefonen som er ferdig skrevet men tydeligvis ikke sendt. Så der har de svevd rundt i intet i dagevis. Beklager til den som skulle ha svaret. Jeg lever. Og de har fått svar nå, tror jeg. Har vært inne på tanken om at en eller annen burde laget et lovforslag som forbød tilgang til telefon når morfin er i bildet. PS! Har du ikke fått et svar du venter på så send meg ei ny melding.

Jeg har oppgitt personnummeret mitt ganske mange ganger den siste uka. For et par dager siden nektet ei nettside å godta det. Oppgi et gyldig personnummer, sa maskina. Jeg gjentok og gjentok og gjentok personnummeret mitt, jeg. Jeg har jo ikke noe annet, mente jeg. Med høyere og høyere stemme. Problemet var bare at nummeret var feil. Min feil.

Noen andre måtte taste for meg. Det var for komplisert. Jeg prøvde å stå bak for å følge med men måtte evakuere til en stol i nærheten midt i det tredje forsøket.

Forrige kvelden klarte jeg å lese fire sider i ei bok. Ellers så går øya såpass i kryss at overskriftene på nettavisen er utfordring nok. Og jeg har faktisk fått brukt tv-en litt siste uka. Eller rettere sagt ipaden vi har hengt på veggen, i følge enkelte som ikke syns størrelsen er imponerende. Utvalget av oppussingsprogram og brudekjoleprogram er uendelig på herværende kanaler. Ingen tvil om det.

Jeg avstår fra å kjøre bil. Naturlig nok. Jeg tenker at det er greit å vente med til jeg har en viss oversikt over hvilken dag det er og hvor jeg skal og når…. Jeg bør antakelig også unngå å tenke for lenge på hva alle knappene er til hver gang jeg skal bruke de….

Nå har jeg hatt et par dager uten den der morfinen. Det er lurt, tror jeg. Den er fin når det trengs, men grei å få ut av kroppen og hue på lengre sikt. Håper det skjer fort for jeg regner med at jeg må huske et passord eller to snart og rett som det er kan det være praktisk å bruke bil siden småbrukeren har evakuert til fjells….