I dag skriver kokkejævel om demens. Kokkejævel er en toppblogger som jeg leser fra tid til annen. Du kan google ham om du vil. Eller la være. Han har nok ikke vært helt fresk i det siste han heller. Og i dag, i hvertfall leste jeg det i dag, skriver han altså om demens. Av typen man kan få av sterke medisiner.
Selv har kjent en god del på symptomene men jeg har ikke kalt det demens. Jeg er litt eldre enn han der, regner jeg med, og å skrive om slike ting blir antakelig litt for nært sannheten for oss litt eldre.
Men altså. Min oppfordring er: om du får tilbud om morfin… si ja takk!!! I alle fall om det kommer fra folk i hvite klær. Det er ikke noe å lure på. Det er en grunn til at de tilbyr det. Det hjelper. Og er ikke skummelt. I alle fall ikke den typen du får rett i åra. Det gjør deg i stand til å puste igjen. Og det er lurt å puste, har jeg hørt.
Den du får i pilleform virker også. Men kommer til en pris. For en som har hjernetåke fra før blir den prisen direkte unntakstilstand. Uten tvil.
Opplevelsene spenner over mangt. Jeg har funnet sms-svar på telefonen som er ferdig skrevet men tydeligvis ikke sendt. Så der har de svevd rundt i intet i dagevis. Beklager til den som skulle ha svaret. Jeg lever. Og de har fått svar nå, tror jeg. Har vært inne på tanken om at en eller annen burde laget et lovforslag som forbød tilgang til telefon når morfin er i bildet. PS! Har du ikke fått et svar du venter på så send meg ei ny melding.
Jeg har oppgitt personnummeret mitt ganske mange ganger den siste uka. For et par dager siden nektet ei nettside å godta det. Oppgi et gyldig personnummer, sa maskina. Jeg gjentok og gjentok og gjentok personnummeret mitt, jeg. Jeg har jo ikke noe annet, mente jeg. Med høyere og høyere stemme. Problemet var bare at nummeret var feil. Min feil.
Noen andre måtte taste for meg. Det var for komplisert. Jeg prøvde å stå bak for å følge med men måtte evakuere til en stol i nærheten midt i det tredje forsøket.
Forrige kvelden klarte jeg å lese fire sider i ei bok. Ellers så går øya såpass i kryss at overskriftene på nettavisen er utfordring nok. Og jeg har faktisk fått brukt tv-en litt siste uka. Eller rettere sagt ipaden vi har hengt på veggen, i følge enkelte som ikke syns størrelsen er imponerende. Utvalget av oppussingsprogram og brudekjoleprogram er uendelig på herværende kanaler. Ingen tvil om det.
Jeg avstår fra å kjøre bil. Naturlig nok. Jeg tenker at det er greit å vente med til jeg har en viss oversikt over hvilken dag det er og hvor jeg skal og når…. Jeg bør antakelig også unngå å tenke for lenge på hva alle knappene er til hver gang jeg skal bruke de….
Nå har jeg hatt et par dager uten den der morfinen. Det er lurt, tror jeg. Den er fin når det trengs, men grei å få ut av kroppen og hue på lengre sikt. Håper det skjer fort for jeg regner med at jeg må huske et passord eller to snart og rett som det er kan det være praktisk å bruke bil siden småbrukeren har evakuert til fjells….
