10 år.

10 år har gått siden det verste skjedde. Et jubileum som ikke skal feires. Ingen ulykke, men en person som tok et valg på grunn av sin ideologi. I dag skal jeg bruke noen minutter til å minnes og tenke. Jeg skal tenke på hvor heldig jeg er som har ei datter som får lov til å være student og får lov til å møte livet som ung voksen. Hun var 12 år i 2011. Så vidt litt yngre enn de som ikke er så heldige. Hun gikk i rosetog sammen med mora si og bestemora si i etterkant. Hva annet kunne vi gjøre?

I dag lover jeg meg selv at jeg skal bli enda flinkere til å si imot. Si imot om noen har meninger eller forfekter et syn som jeg opplever som radikalisert eller moralsk på villspor. Være tydelig og vise klart hva jeg syns er innafor og hva jeg syns er forkastelig.

Ellers skal jeg leve livet. Hva annet kan jeg gjøre?

Bilde: Bestseedsonline

6 unnskyldninger for ikke å skrive blogg.

Den er ikke nedlagt. Bloggen altså. Den har bare ferie. En dag eller to eller tre innimellom.

Blogg fordrer tid for meg selv. På rehabiliteringssenter kan jeg rydde meg en del av det. Dermed ble det innlegg stadig vekk i forrige uke. Etter hjemkomst har det i grunn gått slag i slag. Gullbryllupsfeiring og feriering med familiebesøk fra andre landsdeler gir et annet fokus. Dermed har det blitt litt bloggferie.

Feriesysler som ikke har havnet på bloggen, enda, de siste dagene er da:

  1. Bueskyting. Både kurs og turnering. Katta forsøkte å bidra som levende blink. Heldigvis var det mange til å lokke og jage…
  2. Bading ved innlandshavet. Skikkelig sommerstemning med et par timer på stranda. Et par timer er omtrent det jeg orker. Både fysisk og mentalt. Men veldig deilig da.
  3. Skogstur med bålkaffe, firhjulingkjøring og kanelsnurrer. Veldig trivelig. Så trivelig at til og med katta ble med. At leteaksjon og intens lokking måtte til for å få han med hjem får gå. Da var’n rolig resten av dagen i alle fall.
  4. Grilling, grilling og mer grilling. Her har blitt grillet svinefilet, pølser, tomahawk, kylling, burger, koteletter ….det meste som lever over vann. At tilbehøret stort sett kommer fra egen potetåker, drivhus og kjøkkenhage er bare stas.
  5. Drinker og hjemmebrygg. Både småbruker og nevø viser seg å ha teft for å blande gode sommerdrinker. Både med agurk fra drivhuset og mynte fra blomsterbedet. Og når lillebror kommer og tilfører sin irish coffee-spesial til drinkkartet blir det enda bedre. Det har visst gått en og annen selvbrygget ale og ipa også.
  6. Kaffe og is og litt stuntshopping på lokal gårdsbutikk med vidunderlig utsikt. Shopping er ellers å betrakte som straff. Men på lokale, små og spennende nisjebutikker kan det faktisk være både gøy og interessant.

 

 

Indianarane kjem.

 

 

Bade.

Skogstur både for de som ville og de andre som ble med…

Som alle vet: det gjelder å ha mest mulig mat i munnen når bildet blir tatt.

Mojitoen, jeg mener mynten, vokser frodig for tida.

Kaffestopp og shopping etter bading. For lokalkjente: ja vi tok den speilvendte varianten.

Både gullbryllupsfeiring og klatring i trær har vært nevnt men utover det har gode skravlestunder og sene kvelder med solnedgang og god temperatur skjøvet blogging ut i kategorien «ikke prioritert». Er det ferie så er det ferie!

Ingen vaksine på meg…

Endelig kom den etterlengtede sms-en fra helseboka og kommunen. Det er endelig min tur og jeg kan logge meg inn og bestille vaksinering. Eller….

Vent litt. Her blir det ingen vaksine, nei. Siden denne kroppen er så heldig å ha fått innvilget mer utredning av diverse plager og symptomer. Noe som medfølger både karantene og innleggelse i sommer så blir det ingen vaksine NÅ. Enda så fælt som jeg har venta!

Sånn kan det gå når de underliggende sykdommene er «feil» i forhold til køa. Alt for ung og sprek, med andre ord. Heldigvis sier jeg. Så dumt har jeg også fått høre. Selv om mitt forhold til kø mildt sagt er anstrengt. Jeg liker det ikke. Men jeg sprenger ikke i køer, altså. Unntatt i barkøer.

Jeg er glad jeg skal utredes. Og jeg er glad fornuftige folk har fått vaksinekøer og systemer til å virke. Dere har gjort og gjør en kjempejobb. Hurra for dere!

Det blir min tur. Det stikket kommer når det kommer. Jeg er frisk nok til å vente. Har god plass og er grisegod på sosial distanse….hau. Jeg skal bare utredes litt opp og ned og i mente først. Og har jeg flaks så finner de ikke noe som hindrer meg fra et lite skudd phizer utpå sommeren.

Kø. Jeg kommer sikkert til å skrive mer om utredning og hva og hvorfor senere. Når jeg orker. Men jeg er vel stort sett omtrent like stiv og lite fleksibel i skrotten som denne gjengen, det kan sies…

 

 

Dråpen som fikk det til å renne over!

http://www.nrk.no/norge/regjeringa-vil-prioritere-laerarar-og-tilsette-i-barnehagar-i-vaksinekoen-1.15548468

Dette er så provoserende at jeg har ikke ord! Jeg leser i ei overskrift at lærerne jubler. Jeg kjenner overhodet ikke noe behov for å rope hurra. Hvor lenge har vi etterlyst dette? Til og med FHI reagerte allerede i april. Hadde vi i barnehage og skole jobbet og reagert like sakte som kunnskapsministeren her, så hadde vi fortsatt holdt på med julegrøt på denne tida….

Til og med jeg som er både blond og barnehagelærer klarer å regne ut at det er mer enn 12 uker til 1.august da barnehagen «min» åpner etter to uker sommerstengt. Selv om jeg skulle få første dose i morgen så blir det oktober før jeg kan regnes som fullvaksinert.

Det er for sent, Guri! Kanskje klarer AS Norge å tilby alle barnehageansatte første dose til august starter. For alle barn og foreldre og for kontinuiteten og stabiliteten i barnehagen så håper jeg det.

Stemmen min går fortsatt til noen andre! Det håper jeg din også gjør, kjære leser.

Barnehagelærer som IKKE jubler for kunnskapsministeren, men for noe helt annet!

 

 

Jadda! Klokket inn på 9000 meter!

Det gikk!

Ikke vet jeg helt hva som skjedde, men resultatet ble måloppnåelse nummer to på tre dager! Akkurat nå går jeg rundt i en slags småforvirret fornøyd-rus og kjenner på at dette faktisk var mer enn jeg trodde bodde i denna skrotten for tida. Ni kilometer er minst fem kilometer lenger enn jeg har maktet på lenge… Her må reflekteres over en god del greier…når euforien har lagt seg!

Målet for dagen ble altså nådd, ganske så mye enklere enn forventet også. Den karamellen skal suttes på minst et par dager, tenker jeg. Foreløpig har premien vært ei brødskive med baconost og en sjokoladekjeks…

En oppgradering er underveis 😉 Når sherpaen våkner etter en ekstremt velfjortjent powernap!

Kjerringa med staven gikk ikke over bekken etter vann i dag. Men hun krysset en del bekker for å komme til fossen, det gjorde a…

Og på tilbaketuren kjente både sherpa og friluftsheidi seg så gærne at de la turen oppom en topp…helt drøyt, men mulig!

Tre tanker på en fredagskveld.

En.

I går leste jeg metteJosteinsdatter sine tanker og refleksjoner om mestring. De som kjenner meg i jobb vet at akkurat mestring er et veldig viktig begrep for meg. Og det Mette skrev…det kunne handlet om meg. Jeg kjenner meg igjen i alt. Fra turglede, tårer, frustrasjon og til mestring. Takk for fin beskrivelse av akkurat hvordan det oppleves, Mette. Les innlegget her:

balanse, svimmelhet, tårer og mestring…

I dag klarte jeg 6 timer på jobb. Det ga meg mestring.

 

To.

Dagen i dag har gitt meg en påminning om hvor ulik verden vi lever i ut i fra hvilket ståsted vi har. I min hverdag diskuteres det om vi kan ha sommeravslutning for skolestarterne i barnehagen med en eller to foreldre, eller om alt må avlyses. Utendørs altså. Korona, selvfølgelig. Og fryktelig kjedelig for de familiene der de må trekke lodd om mamma eller pappa får lov til å være med… Jeg vet at jeg hadde blitt lei meg om jeg tapte loddtrekningen og måtte bli igjen hjemme. Mens andre står i bilkø på grensa og er forbanna fordi koronatest og papirsjekk ved innreise tar tid.

 

Tre.

Jeg har fått meg en favorittsau. Jeg liker ull. Såpass godt at hele året er ullsesong for meg. Jeg liker lammestek og fårefilet også. Og fårikål. Jeg er derimot ikke så glad i innpåslitne sauer når jeg skal overnatte til skogs og jeg direkte misliker sauebæsj i gapahuker og rundt bålplasser. Men denne var ganske sjarmerende.

 

Jeg ønsker alle ei god helg. Uansett om du skal på harrytur eller fordele sommeravslutning på «rettferdig» vis. Jeg håper på glede og mestring for alle. Sjøl lader jeg opp til mestring til fjells over helga. Og en sommeravslutning eller to om det er plass til meg. Fortsatt uvaksinert, men like blid!

Tusen takk for ingenting! Lønnsforhandlinger og landbruksoppgjør.

Mars 2020 til mai 2021 :

 

Applaus for sykepleierne som står på så både covid-syke og andre syke får den hjelpa de trenger. Dere er kjempeviktige for landet vårt!

Heia bonden for maten vi får på bordet til tross for stengte grenser. Det er bra vi produserer en del selv. Vi. Hvem, sa du? Javel, bøndene da.

Applaus for skolelærere, barnehagelærere og andre ansatte som går på jobb og sørger for at barnehage og skole kan holde åpent både for de sårbare barna og for at foreldrene skal kunne bidra i den norske verdiskapningen. Hva skulle vi gjort uten dere?

Norge stopper opp uten dere! Stå på! Fortsett dugnaden. Bare litt til!

 

Juni 2021:

 

Lønnsoppgjør og streik for sykepleiere, barnehagelærere og skolelærere. Tvungen lønnsnemnd. Dere er fortsatt viktige, altså. For viktige til å streike. Men lønn til å leve av… nei det kan dere ikke få! Dere er ikke sååå viktige. Se å kom dere på jobb nå. Vi har jo klappa for dere fra balkongen!

Landbruksoppgjøret. Null, niks og nada . Kan dere ikke bare fortsette å jobbe 2 årsverk på gården samt ha en “vanlig” jobb ved siden av? Og har utsikten fra turstien jeg begynte å gå under pandemien og artsmangfoldet i naturen med beitedyr å gjøre sier du? Blir utsikten borte hvis jeg bytter ut kjøtt med tofu? Det er det ingen som har sagt… Nei, du får drive på. Det er tross alt selvvalgt å være bonde…

Takk skal dere ha! For meg som er aktiv bruker av både helsetjenester, mat og pedagogikk er det klinkende klart og har vært det lenge hvem som IKKE får min stemme i valget til høsten. Vi som forvalter liv og helse, ekte mat og Norges verdiskapning i form av framtidas arbeidskraft må fortsatt klare oss med applaus! Matprodusentene får endatil kjeft for jobben de gjør, hører jeg i dag. At applausen ikke betaler regningene våre er stadig vårt eget problem.

 

Tusen takk for overhodet ingenting!

Bra jeg har knapper og glansbilder sjøl. Gleder meg til å levere det i banken, sammen med rungende applaus, når lånet skal betales.

 

 

 

En uke til deadline.

I høst gikk jeg på kurs. Det handlet om smertemestring og en kognitiv tilnærming til det å mestre en helsemessig ny livssituasjon. Der snakket vi om viktigheten av å sette seg mål. Både mål for dagen og litt mer langsiktige mål. I løpet av høsten satte jeg meg noen mål. Og flere delmål. Delmålene var i alle fall i mitt hode oppnåelige. Det var innafor hva jeg kunne klare med noen måneders målrettet og intens forberedelse. Målene var rimelige, til og med for en slik «kraka» som meg. Friluftsheidi anno 2013 hadde ledd av dem og tenkt at de måtte i alle fall være dobbelt så vanskelige. Friluftsheidi anno 2020 var en annen, hadde andre forutsetninger og visste bedre.

Men at tida skulle gå så inni granskauen fort, selv om den går sakte, DET hadde jeg ikke regnet med.

Jeg har øvd og jeg har trent. Og øvd og trent litt til. Jeg har forberedt meg både mentalt og ikke minst fysisk. Jeg har gått til behandling og fagfolka har hjulpet meg slik at jeg har fokusert på de riktige tinga… Jeg har prøvd å balansere aktivitet og hvile, gjøre lure ting for å virke litt innimellom, både på jobb og fritid.

I dag er det nøyaktig ei uke til et av delmålene skal innfris. I alle fall etter planen. Jeg tror jeg klarer det! Det handler om en fjelltopp. En av de lett tilgjengelige som jeg har vært på før. Dermed så vet jeg hva jeg kan forvente. Jeg er så forberedt som jeg kan bli. Jeg har så god kondisjon som kroppen tillater meg, jeg har både hjelpemidler og verdens beste sherpa og turfølge med meg. Hun skal bære sekk, gå passe fort, les sakte, og ellers være motivator og støtte på turen. Jeg er mentalt forberedt på det som kroppen min kommer til å melde og jeg har tenkt gjennom hvordan utfordringen må gripes fatt for at jeg skal ha størst mulighet til å gjennomføre. Pauser i strikt regime er et stikkord. Fart også. Eller mangel på sådan, egentlig.

Dette er jeg ganske sikker på at jeg skal fikse. Målet er oppnåelig. Jeg skal opp. Og jeg skal nyte utsikten. Til og med værmeldinga ser lovende ut.

Jeg skal hit.

Jeg er mer spent på delmålets dag to. Planen er da rett og slett å holde seg på flatmark. Tanken er å unngå alt som heter høydemeter. Men det blir tur. Og det blir fjell.  Denne dagen er det avstand som blir utfordringen. Så langt har denne kroppen, spesielt den ene halvdelen av den, hatt en smertegrense og funksjonsgrense på omkring fire kilometer utendørs. Etter den distansen er det meltdown. Tirsdag om en uke skal den etter planen virke i det dobbelte. Åtte kilometer tur retur…

…det målet føles såpass hårete at det ikke er fritt for at jeg er noe spent. Hu der som jeg engang var, omkring 2014 engang ville lagt til en 7-8 kilometer. Men hu finnes dessverre ikke lenger.

Og jeg skal hit. Hu her gikk til toppen på det forrige bildet etter at dette bildet var knipset…

Jeg må vel innrømme at jeg gruer meg litt. Men jeg gleder meg også. Og med innstilling og forberedelser og et turopplegg som er rimelig likt det første, så skal det kunne gå.

Og en ting er sikkert: det blir et glass vin etter turene uansett! Fjellet: here we come!

Og hu her skal bære sekken. La oss krysse fingrene for at hun slipper å bære meg…

Gratulerer med 6.juni.

Gratulerer med dagen!

Til Annica og Knut. Gratulerer så mye med svenska flaggans dag. Her på bruket vaier ikke det blågule så veldig. Det er stiftet fast på veggen. Men det er ei godt selskap sammen med svensker i alle størrelser.

La oss feire litt allikevel og ikke minst håpe at andre halvdel av 2021 blir året da vi sees igjen!

Hils Carolin og Daniel med familier og de to eldste.

rhdr
rhdr
qrf

Kort applaus til mamma og pappa!

Kjære alle mammaer og pappaer.

Det er dere som tar støyten. Vet dere hvilken knivsegg hverdagen og jobben deres har befunnet seg på i over et år? Jeg tror dere har kjent på det. Noen av dere har vel også lurt på hvilken verden og hverdag kunnskapsministeren lever i og tror vi lever i?

Takk for at du har snudd hverdagen på hodet. Kortet inn arbeidsdagen. Svart på behovsundersøkelse fra styrer så nøkternt du kan. Og bare sendt den håpefulle til barnehagen når du absolutt må. Levert senere og hentet før slik at du har forholdt deg til kohorten din. Hatt hjemmekontor MED barna hjemme…

Du har bidratt til at det har vært mulig å holde barnehagen oppe. Til at de som må på jobb fordi hjemmekontor ikke er et alternativ har kunnet sende barna sine i barnehagen. Takk for at du fortsatt står i vaksinasjonskø sammen med de aller fleste av de barnehageansatte. Takk for samarbeidet! Vi får det til sammen. Så får de på “tinget” kjøre sitt eget løp.

Dere er nok som oss: vi som klarer oss med kort applaus fra balkongen og et “bra jobba, det er jo en dugnad”! Vi som har stålkondis og holder ut. «Bare litt til», «det er snart over». Hørt den før? Jeg må innrømme: det kjennes litt som å klippe litt for mye plen…når du endelig er ferdig med de siste meterne, ja da må du starte på nytt igjen. Bare litt til!

Det snakkes om å prioritere barn og unge. Jeg påpeker følgende: akkurat det er det DU som gjør! Og jeg! Politikere og media syns det er viktigere å snakke om utenlandsreiser, harryhandel og ølservering på by’n. Media har ikke nevnt deg siden de en gang i mars 2020 klarte å hoste opp en mor som klagde over hjemmekontor med ungene rundt stolbeina. Etter en dag (og ei helg)! Det er DU som lapper hverdag. Uten vaksine.

Noen av de jeg er sammen med har levd en fjerdedel av livet sitt i pandemi. Eller dugnad, om du vil. Andre, som jeg på grunn av kohort dessverre ikke kjenner så godt, har kun gått i barnehagen i kohort. Halve livet deres har vært dugnad. Da gleder meg faktisk over 4-åringen som lurer på hvorfor hun ikke kan leke med de hun ser på andre sida av sperringene: det forteller meg at foreldrene og vi har klart å skjerme ungene, slik at pandemi ikke kveler alt i livet deres.

Kort applaus for det også!

Et hjerte til alle som trenger det. I tillegg til kort applaus 🙂