Jeg velger meg april!

Lunefull og spekket av kontraster. En måned som skriker “skar’ru værra med så heng på”. Skal jeg først danse, ja så velger jeg altså april. Som de fleste vet så danser jeg lite. Manglende evne må ta skylda, rett og slett. Jeg er mer av typen som henger i baren og lar skravla gå. Sånn er det med den saken.

Men så kom det en utfordring. Og utfordringer er til for å tas imot! «Dans våren inn» iført kjole eller noe annet etter ønske, var utfordringen. Takk til frodith for utfordringen. Det er ikke hvem som helst som får meg til å danse! Det syns nok på bildene også… Og du fikk meg faktisk til å danse hele to ganger!

Apropos bilder. Dansinga er dokumentert og den har til og med havnet på kunstutstilling. Hos http://frodith.blogg.no. Bildene er altså begge tatt i april. Med nøyaktig en ukes mellomrom. Samme kjole, samme sted, samme hatt og briller og samme kjærringa. Til og med samme positur. Det er den eneste jeg kan!

Skal det danses: ja da velger jeg meg april!

 

 

 

The fast and the f…rozen!

Til og med jeg er ganske så kjapp når skroget skal senkes ned i det eneste ikke-islagte vannet heromkring på denne tida av sesongen. Badesesongen, altså. I dag er den offisielt i gang. I alle fall for min del.

Og jeg må rett og slett skylde på avleggeren denne gangen. For første gang på i alle fall ti år så klarte hun kunststykket å dra i gang badesesongen før meg. Ifølge bildebevis og vitner så hoppet hun i havet på Aker brygge allerede siste dagen i mars. Og det var av det planlagte slaget med bikini og hele pakka, altså. Ikke no’ «ramle-over-bryggekanten-etter-en-fuktig- aften-på-by’n», der i gården. Som vi alle vet er det jo ikke mulig med fuktige aftener på by’n for tida. Ikke at hun hadde drevet så mye med det ellers heller akkurat. Måtte vel ha blitt bading da.

I og med at søndagsturen gikk langs Mjøsa i dag. Og det så vidt jeg vet er det eneste vannet i friluft her i Innlandet som ikke har is for tida, så var muligheten der. Badesesongen er åpnet! Jeg var fast. I alle fall så fast som det går an å være med numne og følelsesløse bein og hender! DET var fast. Men jeg var ikke så furious. I alle fall ikke i dag.

Frozen, derimot! Er faktisk litt kald enda… I alle fall når jeg akkurat nå leser at NRK melder om is-tsunami på Mjøsa. Se lenke under.

The fast and the frozen.

Bålkaffe og AnthonBerg-leftovers fra påsken fungerer som drivstoff for lynraske badere.

“Drivved” til bål i massevis også langs Innlandshavet.

http://www.nrk.no/innlandet/fanga-video-av-_is-tsunami_-ved-jessnes-langs-mjosa-1.15451244

Å juge på bloggen!

Det er fort gjort ser det ut til. Å juge på bloggen. På sosiale medier generelt har jeg inntrykk av. Jeg leser både innlegg som jeg bestemt mener er jug, og jeg leser innlegg som jeg håper er jug, og som i alle fall burde vært det. De fleste, for ikke å si alle, vet at jeg har jugd også! Det skjer ikke veldig ofte, men jeg slo ei skrøne for et par dager siden. Ei relativt urealistisk ei.

Det gjelder nemlig, som jeg har nevnt før, å velge sine bilder med omhu. Gjerne være fryktelig bevisst på hvilken vinkel de knipses i utgangspunktet også. Det er for eksempel en god ide å ha bilen bak seg når villmarksbilder og utsiktsbilder skal tas. I alle fall når imaget som uteligger og friluftsmenneske skal pleies og opprettholdes. Nok om det. Ikke si at jeg har sagt det. Photoshopping av rynker og valker er visst også ei greie for den som liker slikt. Der er min framgangsmåte mer å la være å ta selfie…det er så mye annet fint å fokusere på!

Men vinkel. Det er det juginga dreier seg om da. Jeg kan «berolige» eventuelt skuffe alle med at jeg slett ikke har stått på henda. Jeg er definitivt mer horisontal enn som så. Kroppen er overhodet ikke kapabel til slike stunt. Og så vidt jeg husker så har jeg vel aldri fått til akkurat å stå på henda heller. Hverken som barn, ungdom eller voksen. Og slett ikke de siste åra.

I den grad aprilspøken klarte å lure noen som helst, noe jeg sterkt tviler på, så må jeg altså dementere! Det gjelder bare å velge vinkel, få unna løse deler og jage småbrukeren opp i ei gardintrapp for å knipse. Og så legge seg flatt med armer, bein og sveis i riktig vinkel. Til og med jeg klarer å holde henda over hodet de sekundene småbrukeren gidder å holde på med slikt. Til slutt er det bare å beskjære nok til å få redigert bort katta, og så er det bare å trykke publiser.

En får ikke mer moro enn det en lager sjøl! Og til dere som kommenterte med brølesmilefjes, takk for det forresten, det er jo lov å late som dere tror jeg er sprek! Jeg gidder ikke bli krenka, det er tross alt veldig ålreit med rimelig realitetsorienterte folk. Dessuten er det vel ingen som tror på alt de leser på nett? I alle fall ikke 1.april!

Jug. Også kalt aprilsnarr.

Iscenesetting, med ting som ble redigert bort….inkludert gardintrapp og katt.

Endelig vertikal!

Påsketradisjon – dagsfyll uten ski !

Nett og sosiale medier renner over om dagen. Om folk som mot sin vilje har hjemmepåske. Hytteturister som er «alene» i bakken og ikke kan ha slekta på påskebesøk. Restauranteiere på skidestinasjoner som må holde stengt. Vi sitter fortsatt her på vår egen tue og forholder oss så godt vi kan til dagens anbefalinger og smittevernsrestriksjoner. Folk legger ut bilder med minner fra den forgjettede påsken 2019 og savner med store bokstaver. SAVNER!

Jeg savner også. Både påskebesøk på andres hytter, Bohuslânpåske og bypåske. Men heldigvis er det enkelte påsketradisjoner som fortsatt er absolutt gjennomførbare, både i fjorårets og årets koronapåske. De siste par årene gjennomført i lavlandet selv om grunnlaget tross alt ble lagt i fjellet.

Ingrediensene er som følger:

  • 2 stykk relativt unge damer.
  • 1 stykk bålpanne eller annet påtent av type ved. Gammel edelgran fra jul anbefales ikke da det kan føre til askebiter i proseccoen.
  • Sol, i alle fall glimtvis.
  • Snø er ikke så farlig, dette har definitivt ikke nødvendigvis med afterski å gjøre.
  • Ull, i passe mengde, det kan fort bli varmt i sola.
  • Solbriller: mysing er uheldig for unge damers ansiktshud.
  • Bobler eller vin eller øl, i vårt tilfelle: alt det nevnte.
  • Noe godt å spise.
  • En egnet ettermiddag, ikke start for sent, ettermiddagen kan gjerne begynne når klokka bikker midtpådagen…

Resultatet blir fryktelig hyggelig og har tradisjonen tro navnet påskedagsfylla!

Solbriller er et must. I sola. Foto: Å.S.

Gule påsketulipaner kan også være en viktig ingrediens.

Bål, altså!

Solnedgangen er vakker også i lavereliggende strøk.

 

 

 

Endelig vertikal!

Endelig kom våren! Og endelig kom det en ny vår til denna skrotten! Den som har lest friluftsheidi det siste året og ikke minst den som har vært i nærheten av meg live både fra februar 2020 og før det har hørt, sett og opplevd mye syting og frustrasjon rundt helse. Rett og slett ei krasjlanding!

Men så snudde det gitt! Endelig kan kroppen brukes til noe annet enn horisontal virksomhet. Heretter er det opp ned og bak fram for dette skroget. God vertikal påske!

Verdens beste treningssenter.

Er treningssenteret ditt stengt? Og har vært det ei god stund, sier du? Det er vel ei god stund sida du har fått benyttet deg av slike fasiliteter, tipper jeg. Om du ikke er av typen som har sneket deg inn på senter i andre kommuner da, enten klatret over sperringer eller lurt deg inn med andres id-kort eller med fiktiv adresse. Eller eventuelt befinner deg i litt mer grisgrente strøk av landet. Det vil si alt utenom det som kalles «det sentrale østlandet».

Siden sist jeg skrev om treningssenter så har det gått et år. Og tro det eller ei så har jeg i løpet av det året begynt å bruke et slikt etablissement selv. Rimelig regelmessig. Men nå er jeg også utestengt. Treningssenteret «mitt» ligger tilfeldigvis i nabokommunen, så de vil ikke se meg der for tida. Så får vi se når jeg er velkommen igjen.

Greit for meg. Jeg har et rimelig velutstyrt treningsrom hjemme. Et rom jeg faktisk bruker flittig. Dessuten så er verdens beste treningssenter fortsatt åpent. Det står klart hele tida. To meter avstand til andre er overhodet ikke noen utfordring. Tips til bruk av «treningsapparatene» ligger i originalinnlegget.

Med litt mer målrettet bruk av verdens beste treningssenter så er det ikke umulig å slå “klatrerekorden” på 30 cm….kanskje…

For øvrig så melder hovedstadsstudenten at styrketrening, for eksempel utfall og knebøy, fint, om ikke akkurat lett, lar seg gjennomføre med en ryggsekk full av bøker på ryggen. Også på 6 kvadrat. Velg type litteratur selv… Har du bare lydbøker, sier du? Da blir det verdens beste treningssenter på deg da…

Verdens beste treningssenter!

Gratulerer med jubileet!

24.mars 2020 gjenoppsto undertegnede i bloggverdenen. Friluftsheidi så dagens lys, og de som ikke evner å scrolle forbi har delt gode og mindre gode dager med meg det siste året. Du som leser har tatt del i dager med gullkant, elendige dager og tanker om dette og hint. Mer eller mindre meningsfullt. I alle fall variert. Både i innhold og kvalitet, så vidt jeg kan bedømme selv. Og i bloggverdenen, i alle fall når man som meg effektivt unngår den såkalte «bloggtoppen», så er det jo en selv som vurderer og bedømmer. Jeg hevder bestemt at jeg sensurerer meg selv. Og det anser nok de fleste som lurt. Selv om noen mener filteret og sensuren burde vært betydelig kraftigere.

Siden 24. mars 2020 har undertegnede i følge statistikken delt 403 innlegg, i alt 12548 ganger. Leserne har befunnet seg i 19 forskjellige land. Statistikk kan være voldsomt fascinerende. Enkelte dager har det vært noen hundre lesere, andre dager under 10. Fascinerende det også, syns jeg. Og innimellom ganske uforutsigbart hva som «slår an» blant lesere.

I dag er det altså jubileum! Og jeg benytter dermed anledningen til å gratulere friluftsheidi med 1-års dagen i dag!

Måtte resten av 2021 bli mulighetenes år!

Jubileet ble feiret som seg hør og bør: på jobb og ikke minst med BÅL!

Innlegget fra nøyaktig ett år tilbake leses her, for den som vil:

 

Gjenoppstått!

To gode nyheter.

Visste du at 20. mars er FNs internasjonale dag for glede? Dagen ble lagt til i listen over FN-dager i 2012 og det var Bhutan som tok initiativ til det. Der hadde de lenge fremmet tanken om brutto nasjonallykke. Bhutan, dere.

Ganske fascinerende, syns jeg. Og besnærende. Jeg har hørt mye om brutto nasjonalprodukt og slikt. Jeg har jo, tro det eller ei, noen studiepoeng blant annet i samfunnsøkonomi. Brutto nasjonallykke. Jeg smaker på begrepet og må innrømme at det setter i gang både filosofering og refleksjon over temaet. Hva er det egentlig og hvordan i all verden måler de det?

Om bruttonasjonallykke kan måles i antall hjerter…her kommer et bidrag!

Mens jeg sitter og tenker på hvordan brutto nasjonallykke egentlig måles så slår det meg at vi muligens ligger litt dårlig an når det gjelder dette akkurat nå. I alle fall mange av oss. Det gjelder i alle fall lokalt for meg om du spør friluftsheidi. Det gjelder vel hele verden i grunn. Selv om veldig mange her i landet har det så fryktelig mye bedre enn mange i andre deler av verden. Også nå midt i pandemien. Tross alt.

Den siste perioden syns jeg imidlertid at har vært rimelig krevende. Jeg tror mange har kjent på alt annet enn lykkefølelse den siste tida. Det kjennes ut som det er lite å rope hurra for. Noe som garantert må ha innvirkning på vår brutto nasjonallykke.

For min egen del så har jeg ikke unngått å irritere meg over et par «elementer» den siste perioden. Det er flere ting som muligens har vært en utfordring både for meg og vårt brutto nasjonallykkenivå. Folk smittes av pandemi, det strammes stadig inn på smittevernnivå, unge folk blir syke, skikkelig syke, og folk går hverandre generelt på nervene.

MEN: At Erna feirer stor familiebursdag og Julia drar til Spania er egentlig knekkende likegyldig. Det har ikke så mye å si for hverdagen min og det fritar i alle fall ikke meg for individuelt ansvar. Og jeg ser ingen grunn til å senke meg sjøl ned på det nivået.

Jeg vil at de her pandemigreiene skal ta slutt og jeg vil at jeg sjøl og de jeg bryr meg om rundt meg skal komme gjennom det med helsa sånn rimelig i behold.  Jeg har tvers gjennom egoistiske grunner til å følge smittevernregler, anbefalinger og råd. Tilfeldigvis og heldigvis så samsvarer min motivasjon med fellesskapets beste. Det er ofte slik. Og kanskje akkurat det bidrar til brutto nasjonallykke?

Uansett. Det gjør meg ikke gladere å fokusere på denne bursdagen eller Spaniaturen. Det jeg vil ta med meg fra denne uka, et år etter at pandemien traff, er følgende:

For et par dager siden sa Bent Høie at vaksinerte, mot tidligere fryktet, allikevel ikke kunne bære smitte og smitte andre. Hipp hurra! DET var en god nyhet!  Tidligere i dag leste jeg at FHI har målt at R-tallet i Oslo nå har gått ned fra 1,5 til 1,3. Noen vurderer dette slik at smitten er i ferd med å flate ut. Igjen. Hurra for det også!

For meg er i alle fall dette to meget gode nyheter som jeg syns er verdt å fokusere på og ikke minst glede seg over. Og siden FN har bestemt at denne dagen er den internasjonale dagen for glede, så passer det jammen godt med noen gode nyheter.

Hurra for det og hurra for brutto nasjonallykke!

Screenshot fra dagbladet.no 20.mars 2021.

 

Gullbarbie – igjen?

Jeg lar meg sjelden sjokkere av folk – og slett ikke av såkalte influensere.  Deres verden innebærer så mye himla rart at slike som meg har gitt opp å finne logikk for lenge siden. Hør på ordet: influenser! For meg er det til forveksling lik influensa! Trenger ikke google latin og uttrykks opprinnelse for å legge sammen to og to her. Noe som sniker seg på, smitter over og påvirker deg, med andre ord. Ikke på en positiv måte, dessverre.

Tidligere i vinter vant Sophie Elise årets Gullbarbie 2021. Det er altså en pris som deles ut til noen som tjener penger på at ungdom får dårlig selvbilde og dårlig psykisk helse!

I dag, eller det var vel i går, beklager treghet i systemet her, så må det være på sin plass å dele ut en til. Kall det barbie eller whatever, men makan til måte å få både ungdom, eldre, voksne og rett og slett folk i alle aldre til å få dårlig psykisk helse! Jeg snakker selvfølgelig om frøken(fryd) Julia Nyland, som bare MÅ ta seg en tur til Spania. Fordi hun driter i andre og hva andre mener og for blant annet å bli MOTIVERT!

Velkommen til verden, kjære du! Reis! Med en gang! Og bli borte. Helst leeeeenge! Og du, bruk tida til å tenke deg godt om mens du er der nede, forresten. Og blir det for stritt: spør en voksen om råd! Jeg tror i utgangspunktet ikke nødvendigvis at du er en dårlig person, Julia, men også relativt ok folk kan bæsje på leggen.

Jeg hater når slike oppnår overskrifter. Jeg hater når de får oppmerksomhet. Jeg hater at jeg blir provosert og girer meg opp. Og jeg hater at jeg sjøl sitter her og skriver og gir det hele oppmerksomhet! Gi oppmerksomhet til det du vil ha mer av og overse så langt det er mulig uønsket atferd, er et av mine beste pedagogiske virkemiddel. Allikevel sitter jeg her og taster meg opp i puls, kjenner jeg. Pokker, altså!

Dette hjertet går dermed til alle som står på og faktisk følger alle anbefalinger. Til alle som hver dag ofrer noe for oss ale. Til alle som egentlig trenger en klem! Til mammaen til Julia, som muligens tenker at det blir vanskelig å møte blikket til naboen de neste ukene. Til alle som står i det og gjør sitt beste for å komme ut av denne pandemien og unntakstilstanden med den minste dose vett i behold! Trøst deg i dine mørkeste øyeblikk at det umulig kan gå så gæernt med det vettet at du ender som en viss influenser….

Klem fra meg

Dette hjertet dukket opp i dag da jeg utførte min “samfunnskritiske” jobb…filteret heter “vannfarger”. Det bruker vi en del av i den jobben….

Evakuert.

I går fikk jeg opp følgende minne på facebook:

For akkurat et år siden reiste vi altså inn til hovedstaden og evakuerte en noe engstelig student som egentlig akkurat hadde startet hybel- og studenttilværelsen. Vi var ikke innom noe sted hverken på veien dit eller på hjemturen. Kaffe, bolle og dopapir var medbrakt. Noe paniske, med andre ord. Etter en rekke telefoner fram og tilbake gjennom dagene etter 12.mars så turte hun ikke oppholde seg der lenger og hun og vi var skeptiske til kollektivtransport hjem. Alle var redde og usikre på alt og fryktet  at Oslo skulle bli stengt og alle innbyggerne stengt inne. Hun ble hentet og satt i isolasjon i 2.etg med mat levert i trappa noen ganger om dagen. Heldigvis hadde hun alt hun trengte, inkludert seng, internett, do og kjøleskap. Hun ble der i omkring 4 måneder. Ikke i isolasjon, altså, men på småbruket. Og med et og annet sporadisk besøk i hovedstaden for å se om rommet og leiligheta sto.

Det gjelder å holde væskebalansen i orden i begge etasjer også i frivillig isolasjon.

Jeg skulle gjerne hentet henne nå også. Oslo ER stengt! Det beskrives som et stusslig sted. Folk er ikke helt stengt inne og det er lov å reise over kommunegrensa, selv om det ikke anbefales. Men går du ut så kan du kun handle mat, medisiner, brennevin og briller. Og ta det med hjem før du nyter det, selvfølgelig. Eller fikse neglene på salong! Media hauser opp og maler et nedslående bilde av hele byen. Og gjør i grunn sitt til å skremme vannet av oss alle. Smitten øker hos de yngre og det er flere folk i 20-åra som havner på sykehus.

Smitte er det generelt mye mer av enn i mars i fjor. Situasjonen et år etter er mye verre. Slik sett skulle jeg egentlig ønske studenten befant seg på småbruket og langt fra folk. «Hvorfor er du i Oslo?», får hun stadig spørsmål om fra medstudenter som har forlatt åstedet forlengst. På snap, antakelig.

Jo, siden noen av oss alltid skal gjøre ting motsatt av det «vanlige», så må hun altså bli i hovedstaden. Denne studenten klarte nemlig kunststykket å få seg ny deltidsjobb midt i pandemien. Heldig for henne. Og ikke minst heldig for økonomien. Og faktisk det eneste hun har å gå til for tida. Takk for det! Men det tvinger henne til å fortsatt bli på studenthybelen selv om all undervisning er digital. Hun må bruke trikk, buss og bane for å ta seg til og fra jobb og krysse hele byen på veien. For meg som egentlig syns to meter avstand til andre er litt kort, så kjennes det litt som å sende avkommet i krigen akkurat nå. Det må jeg innrømme. Og det er liksom ikke et alternativ å si opp en god jobb på grunn av ei panisk mor på bygda…

Jeg skulle gjerne hentet henne, som jeg sa. Men mest av alt så skulle jeg ønske at slike som henne fikk tilbud om vaksine innen året er omme. Hun kunne fått min! Men nå er det vel ingen garanti for at jeg får tilbud om noe stikk i år jeg heller….jeg er tross alt under 50! Og både hun og jeg er alt for friske til å være prioritert i noen kø, tross både hjerteoperasjoner og kronisk sykdom. Heldigvis for oss! Da gjenstår det bare å krysse fingrene og håpe. Det beste er i grunn å tenke minst mulig på slike begredelige ting, så langt DET faktisk er mulig. Og evakuere seg sjøl og bekymringshjernen sin til skogs eller en annen pandemifri sone innimellom.

Som hit:

Fått tretthetsbrudd av dugnad.