Dagens anbefaling hvis du er tørst som faen:

Spør en venn om råd! Helst en med hue.

I dag legger regjeringen fram de strengeste korona-tiltakene siden mars 2020. For Oslo- og Follo-regionen i alle fall. På mange områder er tiltakene strengere enn i mars. Forretninger stenger, folk blir permittert, skoler og barnehager havner på rødt nivå og alt settes på nytt på vent. Og Høie oppfordrer folk til å bruke hue. Han har altså fortsatt trua på oss, tro det eller ei. Han anbefaler igjen. Kjære Høie, den oppfordringen fordrer at det i utgangspunktet er et hue å bruke…

Det er relativt mange, ser vi, som ikke har et hue som fatter hva anbefalinger betyr! DET burde Høie og co også ha begynt å forstå nå når vi har drevet med dette snart et år. Så langt!

Som mannen i polkøa et eller annet sted i Bærum, Sandvika tror jeg, sa da han ble spurt om han ikke hadde hørt anbefalingen om ikke å krysse kommunegrensa:

«Nei, sier du det!». Han var fra Oslo vest og måtte forståss stille seg i polkø i nabokommunen da det første polet han oppsøkte i dag var koronastengt! Heft! Spesielt da han trolig akkurat hadde døtti ned fra månen.

Hvis jeg hadde reist på polet her i Stange (som jeg forøvrig kan anbefale på det sterkeste!) og møtt et skilt som sa at det var koronastengt på grunn av uoversiktlig og stor smitte i kommunen min, så hadde jeg kanskje ikke vurdert å stikke til Løten eller Hamar for å få årna MITT!?! Mulig jeg hadde tenkt at det antakelig var lurt at jeg holdt meg hjemme? Antakelig kommer det an på hvor tørst jeg var…

Jeg regner med karen i Sandvika var grisetørst og at han ikke liker hverken øl eller annet(som kan kjøpes på Kiwi) eller vatten. Han hadde nok definitivt mer tid enn vett siden ha valgte å bruke halve helga i køa som så ut til å nærme seg i alle fall en halv kilometer. Ifølge tilstedeværende journalister så besto den køa av minst 50% polflyktninger fra andre sida av kommunegrensa.

Slik jeg ser det så er moralen: ha aldri mindre børst i huset enn at du tåler en bitteliten nedstenging! Og spør gjerne en venn om råd hvis du står i en situasjon der det forutsettes at du bruker hue…
… det er min anbefaling!

Screenshot fra dagbladet.no i dag. Sitat to er fra proseccotørst hovedstadsfrue som klora på polkøa i dag formiddag…(hæsjtægg skuff).

Jo, de kan faktisk gjøre sånn. Du skal se det går bra, frue! (Tips om alternativt tørstedrikke: hvis du prøver å drikke vann av snø du har smeltet over bålet, ja da vil helt vanlig vann fra springen smake himmelsk!)

(ps: jeg syns litt synd på’n og jeg mistenker karen i polkøa for bare å late som han ikke skjønte at han ikke burde vært der. Eventuelt at journalisten framstilte ham som enda mer blåst enn han egentlig var. Ironi, kanskje? Jeg innbiller meg at han muligens bare ga faen. Tørst som faen!)

Uteligging 2021-edition!

Det er en helt vanlig onsdag i siste halvdel av januar. Arbeidsdagen er slutt, middagen er spist og det brenner i ovnen. Inne i stua er det nok om lag 23 varmegrader, lunt og trivelig.  Katta er rimelig harmonisk og Biden skal endelig insettes som president. Det er litt forskjellig å ta seg til om det er ønskelig. Eventuelt så kan jeg se håndballkamp på tv.

Ute snør det. Og det blåser. Det meldes om at lastebilene står og spinner i bakken en kilometer unna. Og det er stappende mørkt. Som det gjerne er på disse breddegrader en sen ettermiddag i januar.

Det er ut jeg velger å gå. Jeg har en stor sekk på ryggen med i overkant mye friluftsgreier oppi og truger på beina. I sekken fins det en hel rekke mer eller mindre nødvendige greier som jeg har anskaffet over lang tid, og som jeg anser som nyttig når frøken Frys skal tilbringe natta ute. En del greier er opplagte. Andre ting vil for mange anses som en gedigen overdrivelse, men for «prinsessen på erten» som tross alt liker et visst nivå av komfort, også til skogs, er det meste hensiktsmessig.

Sekken var altså fryktelig tung, ingen tvil om det. På beina hadde jeg, foruten varme sko to størrelser større enn jeg egentlig bruker, truger! Og heldigvis var det nedoverbakke helt til camp. Kombinasjonen dyp snø, mørke, tung sekk og egentlig litt utmattet kropp gjorde at 250 meter fra dør til camp var akkurat passe. I alle fall da jeg måtte gå opp igjen en tur for å hente mer av «prinsessen-på-erten»-riggen. Da hadde jeg jo tross alt gått opp spor så det kjentes en smule lettere. Dessuten var sekk nr to lett som ei fjær i forhold til den første.

Etter en høyst påkrevet pause da jeg hadde bikket av meg sekkene(i flertall) var det tid for neste oppgave. Lars Monsen sier i boka 101 Villmarkstips at det det første du må gjøre da du ankommer en leirplass, er å tenne bål. Han har et poeng. Siden akkurat denne leirplassen står klar hele året så er jeg så heldig at den inneholder ved. Tørr ved. Men grov. I tillegg har den øks. Fint å slippe å bære. I alle fall øks av den kaliberen som denne leirplassen innehar. Ingen fare for å bli kald foreløpig. Med diger øks og ekstremt grov ved ble det bål før senga ble satt sammen av diverse innhold fra sekken. To liggeunderlag, ett av typen oppblåsbart, saueskinn samt to soveposer må til når prinsessen på erten skal tilbringe natta ute. Ikke rart sekken blir tung. Dunjakke som hodepute, og nødplagg om frostriene skulle sette inn, samt tørre sokker, lue og votter havnet i posen. Utpå kvelden etterfulgt av to varmeflasker type imsdal med nykokt vann. I tillegg til en slags varmepakning fylt med gele jeg en gang gikk til anskaffelse av. Nødvendig for kalde tær mye av det der. Men gelepakkene kan dere droppe, altså. Det var dagens turtips. Kan begrunne for dem som spør.

Klokka 22 lå jeg i soveposen. Da hadde jeg spist kveldsmat, drukket kakao, og lest i maaange timer. Samt kløvd litt mer ved hver gang det var nødvendig. Jeg hadde stirret en del tomt ut i lufta foran meg også. Vekselvis med og uten hodelykt påslått. Det er ikke stort mer å gjøre i en gapahuk i januar når det er stappmørkt et kvart døgn før normal leggetid. Jeg rakk å tenke tanken at folk må ha lagt seg tidlig før glødelampa ble oppfunnet mange ganger.

Natta forløp rimelig rolig, som den stort sett pleier. Jeg sov som en stein. Prinsesseriggen fungerte aldeles utmerket denne gangen og jeg forlot den ikke før et nødvendig ærend klokka 06.00. I januar er det mørkt da også. Og i dag regnet det. Nytt bål ble tent og jeg krøp tilbake i posen, siden det ikke var noe som hastet. Det er fint. At ikkeno’ haster. Og det er fint med en varm sovepose eIler to når morgentoalettet slik som i dag innebar en rimelig kald regndusj over korsryggen. I grålysningen et par timer senere våknet jeg igjen og oppdaget at det var på tide å legge mer ved på bålet. Siden det sammenfalt med behovet for kaffe, besluttet jeg at det var morran og sto opp.

I løpet av alle mine overnattingsturer i skogen og fjellet de siste årene har jeg erfart det som Torbjørn Ekelund skriver om i boka Året i skogen: Det er stor forskjell på kveld og morgen når man er alene i skogen. Kvelden preges av en umiskjennelig følelse av melankoli. I alle fall kjenner jeg ofte på det. Spesielt i den mørke årstida. Når jeg våkner om morgenen er alt lettere, både hode og kropp kjennes lett og pågangsmotet er som regel høyt selv om nattesøvnen har vært varierende.

Denne turen var kort. Den bød ikke på de store naturopplevelsene. Ikke engang særlig utsikt. Mørke og høy granskog sørget for det. I tillegg var været elendig. Snø, vind og regn gjorde den bratte men korte turen hjem rimelig tung. Spesielt i og med at undertegnede besluttet at prinsesseriggen denne gangen skulle bæres i en omgang. Når sekken er så tung og klumpete at den må rygges inn i stedet for å løftes på for at den i det hele tatt skal havne på ryggen. Og du må ha tre forsøk for å lykkes med det: ja da vet du at å snuble i løssnøen ikke er noe alternativ. Altså: ikke tryn!

Dermed var oppfyllelse av årets nyttårsforsett i gang. Det vil si, i realiteten så er det vel en reprise. For 6 år siden startet nemlig min uteliggertilværelse. I alle fall den som hadde mål og som for min egen del ble dokumentert. Såpass omfattende dokumentert at enkelte lurte på om jeg i det hele tatt hadde seng. Innendørs. I 2015 hadde jeg som mål å sove ute minst ei natt hver måned hele året. Det var nyttårsforsettet. Et nyttårsforsett som jeg klarte med glans. Jeg vant til og med en premie for det. Flere måneder, i sommerhalvåret vel og merke,  ble det mange netter ute. Og forsettet er begrunnet i et utall av tidligere blogginnlegg.

I år gjentar jeg altså forsettet. Jeg repeterer meg selv. Latskap? Mest på grunn av at jeg savner å prioritere tur og at jeg liker å oppleve natur gjennom alle døgnets timer. Og fordi utesoving kan gjennomføres selv om kroppen ikke orker å gå så langt på tur. Men jeg oppnår allikevel å være lenge på tur. Dessuten så gir korte turer mulighet for «prinsessen-på-erten» rigg, noe en kranglete kropp både setter pris på og er avhengig av. Lett tilgjengelig og ekstremt koronavennlig er aktiviteten også.

Så i 2021 skal friluftsheidi sove ute minst ei natt hver måned. Igjen! Jeg kan ikke love spektakulære ekspedisjoner, men jeg kan garantere bilder. Mange! Antakelig flest med nøye uttenkt vinkel for å unngå hus og biler i bakgrunnen.

Kveldens soverom.

Bak dette krattet ligger camp januar. Jeg holder ikke på å gå overende. Det er terrenget som bikker.

Denne sekken skal ikke dettes med. I alle fall ikke i en meter løssnø.

Kveldstryne og morratryne er til forveksling like på slike uteliggere.

Denne boka har jeg lest og referert så mange ganger at jeg nesten burde hatt provisjon…

Torbjørn Ekelund, Året i skogen, 2014.

Nyttårsforsettenes D-dag…

Dagens facebookminne fra 19.januar i fjor forteller meg at nyttårsforsettene mine heller ikke da handlet om grønnsaker, kilo eller trening…eller kanelboller:

Synd jeg ikke har kanelboller i hus…Mer om nyttårsforsetter:

Glapp nyttårsforsettet? Eller ligger du fortsatt godt an?

 

 

 

Glapp nyttårsforsettet? Eller ligger du fortsatt godt an?

Er nyttårsforsettet ditt å trene mer? Eller begynne å trene? Det er ikke mitt. Ikke i år heller. Jeg bruker prosentvis relativt mye av min energi på trening som jeg gjør. Slik var det før nyttår og slik er det nå på nyåret. Som jeg har skrevet om tidligere – ikke nødvendigvis så hard trening, mer riktig trening. I alle fall er det målet. Og det tar lang tid med en skakkjørt kropp som det jeg har til rådighet.

Jeg har nyttårsforsett. Så absolutt. Jeg har det hvert eneste år. Og noen ganger når jeg de forsettene også. Men trening er ikke et av dem. Trening er derimot et middel for å nå noen av dem. Kanskje alle, egentlig!?!

Jeg leser i dag, som mange andre dager, harvestmagazine på nett. Der skriver Simen om at han innser at han må trene mer og mer målbevisst for å kunne gjøre mer av det han har lyst til. Og glede seg mer over det. Han vil gå på ski. Og han vil gå langt. Men han innser at for å få til det på en trygg måte så må han ha en viss fysisk form. Og at formen må være på et visst nivå for at han skal kunne glede seg over skituren.

På min måte har jeg det akkurat på samme måte. Jeg innser at skitur, uansett lengde, antakelig ikke vil la seg gjøre denne vinteren. Uavhengig av hvor mye jeg trener. Muligens begir jeg meg ut på en rundtur rundt åkeren, på fjellski og i egentråkket «stoppe» som n’bæssfar kalte det. Altså i løype tråkket av meg sjøl. Ellers så handler min trening om håpet om å bli i stand til å gjøre dette:

Livsglede på truger.

Og å gjøre det såpass langt fra vei at bilen ikke syns på bildet uansett hvilken vinkel jeg velger på kameraet. Foruten å fungere såpass fysisk at det er aktuelt å jobbe litt mer, selvfølgelig. Men det aller viktigste er faktisk å klare å være på tur. I både fjell og skog. Uten at det stopper seg og krever helikoptertransport hjem (!) eller eventuelt ender med dager under dyna etterpå. Som jeg har lært så handler det om livsglede. Ikke bare om arbeidsglede. Men jeg har en mistanke om at det første trekker med seg det andre. Vinn, vinn med andre ord.

Dagens visitt hos fysioterapeuten avdekket foruroligende mangel på styrke i enkelte deler av legemet. Jeg tror til og med fagmannen var rimelig forbauset over hvordan ståa var. Til tross for at vi har jobbet rimelig målrettet med problemområdet siden november. OG det faktisk allerede har oppstått forbedring. Jeg for min del var også ganske sjokkert over hvor dårlig det faktisk sto til. Jeg visste jeg var råtten, altså, men graden av kraftløshet var vel hakket verre enn til og med jeg hadde forestilt meg.

Men som han sa: «muskler kan trenes og jeg tror så definitivt at du vil oppnå bedring»!!! Så fikk jeg beskjed om å gå hjem og fortsette den målrettede treninga. Han ville ikke se meg før om 3 uker…

Det er bra for de nye øvelsene jeg fikk var så tunge at minst en av dem klarte jeg ikke i det hele tatt. Han angret da han så hvor lilla jeg ble i trynet av å bevege legemet omtrent 3 millimeter i foreskrevne øvelse. «Jeg tror vi skal prøve noe annet i stedet», var beskjeden.

Å trene mer er vårt vanligste nyttårsforsett. Og antakelig det som går oftest i vasken også. Hvis selve målet med treningen er mer konkret, men også noe som kjennes viktig og handler om glede, så vil kanskje motivasjonen bære lengre. Det skriver Simen i Harvest. Da er det større sjanse for at vi når nyttårsforsettet, mener han.

For meg er tur og naturopplevelse hovedmotivasjon for å utøve det du kan kalle trening både ute og inne. Jeg må gjøre en viss innsats, ekstremt mye kan det se ut til, for å være i stand til å gjøre det jeg har lyst til. Og det tar tid. Og energi. Og du som eventuelt ser meg trave rundt i snøen midt på lyse arbeidsdagen – det er en investering i livet. Og det handler om mål som jeg har satt meg. Både for i år og neste år. Jeg har stor tro på at både livsglede og arbeidsglede kommer med økt mestring og ikke minst dersom jeg skulle klare å nærme meg målene. Og husk, du ser ikke det som skjer mellom øktene!

Kilde: harvestmagazine.no

Klemmen som gjorde dagen!

«Ha en god dag!», sa 4-åringen da jeg skulle dra hjem fra jobb i dag. Og så, helt ut av det blå, han deler ikke ut slikt i hytt og pine han der, så kastet han seg rundt halsen min og ga meg en klem.

Han skulle bare visst hvor mye det betyr! Og akkurat der og da kan alle smittevernhensyn gå og gjemme seg. Nå skal det sies at jeg jobber i barnehage, og 1-2 meters avstand er helt umulig og uaktuelt uansett. Det er ikke slik jeg driver pedagogikk. Men ungene tenker på det. I alle fall de største. De har sluttet å dele rosiner og frukt fra matpakka si blant annet. «Det er den koronaen, vet du», som en av dem forklarte i dag! Nemlig. Og er du 4 år så har du snart levd en fjerdedel av livet med koronarestriksjoner! (!!!)

Takk og pris så har de ikke sluttet å dele ut slike spontane klemmer. Og de er spesielt gode da de kommer fra en litt bustete, ullkledd kar som akkurat har kommet inn etter 20 minutters aking i 23 minus og som egentlig er opptatt av et puslespill men allikevel tar seg tid til å si «hade» til meg!

Takk skal du ha!

Når du skal rekke flest mulig turer på akematta på 20 minutter rekker du ikke å bli kald selv i 23 minus. 

 

Det blir noen tøffe uker framover…

Det blir noen tøffe uker framover. Sa han. Igjen. Bent Høie. Hvor mange ganger har han egentlig har sagt akkurat dette eller noe liknende de siste 10 månedene?  Ja ikke vet jeg. Men jeg vet en ting. Jeg kjenner det i magen hver gang han sier det. «Det blir noen tøffe uker framover!»

«Det gjelder å stå på. Å stå løpet ut. Å yte det lille ekstra slik at alle får det så bra som mulig». Ressurser? Kan dere ikke bare ta i enda litt til? Strekke dere enda litt lenger?

Jeg hadde unnet alle mine kolleger i barnehage og skole å starte 2021 med en arbeidshverdag i alle fall noe mer preget av normalitet. Men nei! Jeg visste dere var seigmenn og -damer. Men jaggu er dere seige også!

«Det blir noen tøffe uker framover!», folkens. Enda en gang. Jeg får virkelig håpe det blir bare noen uker!

I fare for å gjenta meg selv til det kjedsommelige – her er reprise av bekymrede tanker fra 2020…la meg slippe å gjenta dem for mange ganger i 2021!!!

Rykk tilbake til start, superhelter!

Det var jo ikke dette vi ville!

 

Nå syns jeg synd på studentene våre!

Skole er viktig for barn og unge. Sa Guri Melby for noen minutter siden. Unge opp til 19 år, slik jeg forstår det. De andre driter vi i.

Hvor mange studenter på høyskole og universitet vet du om som ikke er avhengig av jobb i tillegg til studiestøtte for å få den økonomiske hverdagen til å gå rundt? Hvor mange studenter tror regjeringen det fins som ikke har en jobb i tillegg til studiene? Og hvor mange av disse som har vært så heldige å ha julefri tror dere at kan «ta fri» eller ha «hjemmekontor» fram til 18.januar? Minst.

Hvor stor del av studentmassen rundt i landet har en reel mulighet til å «la være å dra tilbake til studiestedet» før 18.januar? Jeg bare lurer litt, altså….

Denne studenten måtte tilbake til hovedstaden 1. januar. Da var juleferien over. Jobben kalte 2.januar kl 09.00 og fridagene var over. Det er realiteten så lenge butikker og kjøpesenter skal være oppe som vanlig. Og muligens bingo, hørte jeg akkurat (sic). Så da får hun slenge seg på trikk og bane rett som det er for å komme seg til og fra jobben på kjøpesenteret på andre sida av byen. Ellers får hun holde seg på hybelen, som er lånt, i og med at samboeren i bofellesskapet er koronasmittet og i isolasjon inntil videre. Ikke besøk, ikke treningssenter og i alle fall ikke forelesning og kollokvie.

Jeg må si jeg syns synd på alle studentene nå! På’n igjen. Hold dere vekk og hold dere hjemme. Men møt opp på jobb slik at alle som har hjemmekontor kan handle alt de vil helt som vanlig. De som fortsatt har en jobb får være glad til og tviholde på den. Det er nok av dem som står uten for tida. Studenthybelen blir ikke noe billigere av at du ikke får bruke den. Jeg syns ikke det er rart om en og annen dropper ut av studiene i løpet av disse månedene. Eksamen blir sikkert heller ikke noe lettere selv om studiestedet er stengt!

Jeg krysser alt jeg har og håper tiltakene hjelper slik at dere kan få en skikkelig studenthverdag så fort som mulig.

Fra Dagbladet i går.

 

Hopp, Linn! Hopp!

“Hopp, Karoline, hopp!”, sa Bjørnstjerne Bjørnson. Historien sier ikke noe om hun hoppet eller ikke. Karoline, altså. I alle fall så vet ikke jeg om hun gjorde det. Hun hadde antakelig grunn god nok. Og det var i grunn hennes egen ide, sies det.

Det gleder meg derimot relativt mye at Linn ikke hoppet. Selv om de sa hun skulle. Trolig noen hankjønn som på et eller annet tidspunkt tenkte det var ei festlig greie. Jenter som hopperav glede. Festlig for kamera! Ser dere for dere Bolsjunov hoppe, forresten? Legg merke til at jeg omtaler ham med etternavn. Jeg skulle jo sagt Aleksandr, eller noe… Akkurat som Linn…

Selv om jeg under løpet heiet på Jessica, så heier jeg veldig på Linn for akkurat det. At hun ikke hoppet. Viktigere å hvile beina enn å drive med slikt fjas, mente hu. Heia Linn!

Bilde: Dagbladet

Sett meningsfylte spor i 2021! Godt nytt år!

Et helt nytt år ligger urørt foran oss. akkurat som nysnøen som kom i natt og ga supre forhold for å lage trugespor i skogen. Sjelden har jeg ønsket et nytt år sååå velkommen! Ettertankens nyttårsdag kommer med varme tanker og en digital klem til alle som trenger den! Lag deg gode dager med akkurat det innholdet som gir deg mening. Fyll hverdagen med omsorg for deg selv og de rundt deg. Utfordre deg selv og opplev magien ved å mestre noe. Sett meningsfylte spor!

Og ikke minst: Jeg håper du får en ekte klem i løpet av 2021!

Mine første spor i 2021.

Tanker fra nyttårsaften:

Enda et år er oppbrukt. 2020 er over. Det kjennes i grunn helt greit. Det har vært bratt på mange måter dette året. For mange veldig bratt. Det er i motbakke det går oppover. Men det får da vel være en grense? Jeg håper 2021 bringer noe godt og lar oss lage gode dager.

Denne nyttårsaftenen maner til ettertanke. Slik mange nyttårsaftener før også har gjort for min del. Overtenker som jeg er. Men akkurat nå kjenner jeg at hvis det blir mer ettertanke nå, så kommer handlingslammelsen til å ta fullstendig over.

I skrivende stund er vi strømløse på bruket. Vi har det varmt og godt for vedovnen leverer, men alt det andre vi hadde planlagt å gjøre i dag, ja det får vente. Det blir muligens hverken kalkun eller dessert som planlagt heller. Men det andre kan vi lage på vedovn eller bål, så sultne blir vi nok ikke i kveld heller.

I går fikk vi beskjed om at studenten ikke kan flytte tilbake til studentleiligheten etter nyttår da den ene samboeren der er koronasmittet. Noe trøblete da jobben kaller. På andre sida av by’n. Pendling fra småbruket frister visst ikke med til dels uregelmessige arbeidstider. Allikevel oppleves både korona og strømbrudd midt i kalkunracet som bagateller som er irriterende og ressurskrevende, men ellers helt ubetydelige. Og ellers: vi har et hus som står, katta har ikke ødelagt noe av betydning enda i dag og småbrukeren kjører snø. Harmoni. Og fortsatt oppleves det nesten som et mirakel at spesielt studenten fortsatt er koronafri etter å ha både bodd og studert i Oslo sentrum et år, jobbet på østkanten, hengt på Sognsvann og kjørt trikk og bane hit og dit i månedsvis.

Jeg håper faktisk 2021 gir oss litt MINDRE tid til ettertanke. Helsetilstand hos undertegnede samt korona har gitt litt for romslige muligheter for overtenking de siste månedene. Jeg vier med glede denne nyttårsaftenen til ettertanke. Jeg kommer til å tenne lys både for den ene og den andre og det ene og det andre. Men etter det er jeg klar for å ut og gjøre og oppleve. I alle fall håper jeg at jeg er klar. Det gjelder å gjøre det meste jeg kan ut av livet hver dag, det minnes vi visst stadig på. Fyrverkeri har jeg ikke kjøpt på årevis, men jeg har ei flaske bobler i kjøleskapet. Jeg får se om jeg gidder åpne den. Det blir i tilfelle for å feire egen overlevelse av dette møkkaåret. 2020 fikk nemlig det navnet av en meget klok dame allerede i sommer… for flere måneder siden, altså.

Så kjære 2021: jeg syns du skal ha følgende nyttårsforsetter: Vær grei mot oss alle og behandle oss alle pent. Og la hver enkelt lage seg gode dager med opplevelser som betyr noe for akkurat han eller henne. Jeg skal gjøre mitt, og jeg forventer at du, 2021, bidrar med ditt! Sammen kan vi lage magi!

aANNONSØRINNHOLD

STOR OVERSIKT: DISSE NETTBUTIKKENE HAR ROMJULSSALG