Vi er perverse.

«Prisene er perverse» kan Dagbladet melde i ettermiddag. Det handler om en lottomillionær som har kjøpt seg hytte i Hafjell. Til 27 millioner. Perverst? Joda, det kan jeg være enig i. Og hytta i seg selv er jo av det noen av oss kanskje vil kalle vulgær. Dette er jo langt i fra det pittoreske og enkle hyttelivet vi opprinnelig hadde i «gamle dager». Der var det utedo og vedovn og vann måtte bæres inn og ut  uansett vær. Om vinteren måtte isen slås høl i før vannhenting også.

Hafjell-hyttene har så mange fasiliteter at undertegnede nok har falt av lasset for lenge siden. Varmekabler, spa-avdeling og «ring-hytta-varm» er vel for dagligdags å regne. Både vulgært og perverst, tenker jeg.

Og det er jo vi som har blitt helt perverse når det gjelder forbruk og overforbruk. For det er jo ikke akkurat bare lottomillionærer som kjøper eller bygger seg slike hytter. Og vi har tatt fullstendig av, tror jeg, når det gjelder VEKST. Som i at alt skal være større, bedre, fortere og enklere. Behovene våre skal rett og slett tilfredsstilles med noe større, vi skal ha det raskere og enklere. Vi er umettelige. Sånt har jeg jo skrevet om før, her:

Oppsynsmannen.

Og jeg kan vel gjenta meg sjøl, jeg som alle andre. For denne Dagblad-overskriften er jeg i grunn rimelig enig i. Prisene er perverse. Om det så er snakk om strømpriser, matpriser eller kvadratmeterpriser når du skal inn på boligmarkedet. Og slike hytter, som dette landet nå har alt for mange av, er perverse i sin natur. De står for et overforbruk og et luksusfenomen som virker som går som en pest gjennom befolkningen. Og da tenker jeg for så vidt ikke på lottomillionæren som for all del får svi av så mange millioner han bare vil for min del.

Det er jo mulig jeg bare er misunnelig. Ei hytte til fjells hadde jo fristet!? Men jeg er ganske sikker på at et byggverk sterkt angrepet av gigantomani og sentralt plassert i et vulgært område ikke hadde vært det helt store for meg. Det hadde jeg ikke orket!

 

Er du klar?

Er du klar for 2021, skrev jeg på denne dagen for et år siden. Jeg syntes 2020 hadde vært et møkkaår som rommet mye stusslig både personlig og for folk jeg bryr meg om. Nå har det jammen meg gått enda et år og 2021 er plutselig historie.

Jeg kommer ikke til å bidra med noen form for personlig tilbakeblikk på året hverken her eller på andre sosiale medier jeg er bruker av. Det har ikke året fortjent. Selv om det har inneholdt både positive opplevelser, overraskelser og små og store morsomme og ikke så festlige skandaler. Året har gått og det ble som det ble. Både gode og mindre ønskelige opplevelser. Ikke mitt år dette helle, kjennes det som. Jeg har det nok til gode!

Årets siste skogstur er gjennomført. Den begynte helt strålende. Intensjonen var å kun tenke på hvor heldig jeg er som fortsatt kan rusle meg en tur i skogen, i alle fall en kort en, når jeg vil. DET er det ikke alle som får til. Men jeg kan!

Det gikk sånn passe etter hvert. Etter omkring 600 meter kom frustrasjonen og tanken klarte ikke lenger å kjempe mot en kropp som skrek av motvilje. Jeg kan konkludere med at det var en dårlig dag. I alle fall for skogstur. Skogen var fin da. Vinterstille med lave skyer, begrenset med lys og spor fra ekorn og rådyr.

I 2022 skal jeg så definitivt øve meg på å tenke på alt jeg får til, i stedet for alt jeg ikke klarer. At jeg gikk 5,5 kilometer for 4 dager siden, mot 740 meter i dag for eksempel. Fokus. Det blir hard jobbing. Men jeg har noen gode fagfolk rundt meg som jeg har stor tro på at skal klare å hjelpe meg på vegen. Som de sier, fagfolka, «den fysiske treninga har du kontroll på», så der blir det ikke så store forandringer selv om vi plutselig skal skrive et nytt årstall. Om noe så blir det mindre av den (!).

Det er mye annet som blir som det har vært også. Så om det heter 31.desember, 16. mars, eller 1.januar – livet går sin gang og om et nytt år gir nye muligheter, så gir det også muligheter til å ta med seg gode ting fra det gamle. Og det fins faktisk mye som er verdt å videreføre. Ingen vits i å kaste alt på båten selv om årstallet forandrer seg.

Men kjære 2022: jeg syns du skal ha følgende nyttårsforsetter: Vær grei mot oss alle og behandle hver enkelt av oss pent. Og la hver og en lage seg gode dager med opplevelser som betyr noe for akkurat han eller henne. Jeg skal gjøre mitt, og jeg forventer at du, 2022, bidrar med ditt!

Sammen kan vi lage magi! Jeg er klar.

Årets siste skogstur.

 

 

Ett år.

I dag er det ett år siden verden bokstavelig talt raste sammen. Et boligfelt med barn, voksne, enslige, familier, katter og bestemødre forsvant i mørket. En ufattelig tragedie for de som ble rammet og de nærmeste. Vi som så på fra trygg avstand felte også tårer. Tårer av medfølelse og fortvilelse, men fortsatt ute av stand til å ta fullstendig inn over oss hva som egentlig skjedde.

I dag gikk innbyggerne i boligfeltet i fakkeltog til minne om dem som ikke er der lenger. Og for å hedre alle enkeltpersoner som i kraft av stilling eller som medmenneske hjalp til. Redningspersonell, kommuneadministrasjon, hjelpeapparat og gode naboer.

For meg er det rart å tenke på at det allerede har gått et år. Jeg ønsker at alle berørte, både pårørende, rammede og de fine folka i hjelpeapparatet får ei fredelig og varm nyttårshelg.

Jeg tenner et lys for dere i kveld!

Hva skjedde med ønskelista?

I fjor var det vanskelig å skrive ønskeliste. Det var vel i grunn det i år også. Jeg kjøpte meg et par ting sjøl som jeg hadde lyst på, og så fikk jeg penger.

Ellers fikk Røde Kors det meste av julegavepengene mine.

Og selv om jeg ikke har sett på Monsen i dag, så er innlegget fra i fjor fortsatt aktuelt:

Hva skjedde med ønskelista?

Livredd

I serien «friluftsheidi gjør ting hun ikke tør» har vi nå beveget oss til nye høyder. Bokstavelig talt. Hun har kjørt pariserhjul. For første gang i sitt drøyt 49 år gamle liv. Og ja, hun overlevde. Kun litt støl i noen muskler som nok har spent seg en ørliten smule mot skrekken.

«Tør vi dette da, mamma?», sa avleggeren. Et betimelig spørsmål fra ei som er klinkende klar over mora sin skrekk for alt som foregår mer enn, la oss si, en halvmeter over bakkenivå. Gardintrapper er en utfordring. Det samme er trapper som er åpne og tar deg mer enn en etasje opp…det meste er skummelt, med andre ord. Fly går bra. Det er noe helt annet, virker det som. Fullstendig uten logikk, men en kjennsgjerning som har preget både ferieturer og toppturer hele livet, egentlig.

Og avleggeren er ikke så mye bedre. «Men jeg tror jeg glemmer at jeg har høydeskrekk helt til jeg plutselig befinner meg i høyden», som hun sa. Akkurat i det vi dinglet rundt på toppen av pariserhjulet. Over Oslo. Og tittet ned på Grand Hotel og Oslo Rådhus.

Egentlig skulle jeg ha sittet i et godt og fastboltet teatersete og bare tatt i mot. Sugd til meg god musikk og muligens sunget med bittelitt. Jeg skulle egentlig ha sett MammaMia denne fredagskvelden. En ørliten, og en smule langvarig, pandemi satte en stopper for det. Da var det bare å finne på noe annet da. Noe litt mer spenstig enn en pose pottis og et glass vin på en fredag. Noe som huskes, men ikke ekstremsport…

Som jeg sa: «Jeg tør egentlig ikke, men hvis jeg først er der så får jeg bare lukke øya og prøve å overleve til det går over hvis panikken inntreffer. Heldigvis krever ikke opplevelsen noe som helst av fysikken. Det er bare å sitte.» Vi turte, og fikk en magisk solnedgang og full oversikt over Jul i Vinterland på kjøpet. Og det hjelper å fokusere på filming, selfier og fotografering når du henger der på toppen et utall antall meter over verden og kokongen du er inni begynner å dingle hit og dit. For ikke å snakke om når det kommer en langsom og illevarslende gnisselyd på vei mot nedfarten. Ikke heldig for sarte sjeler. Etterpå ble det gløgg og gjensidig krisepsykiatri for begge to. Les: marsipan og julegaveshopping.

“Livredd i pariserhjulet”, har avleggeren kalt dette bildet. Foto:OØE

Oslo Rådhus i solnedgang. Gutta hadde glemt å pusse glasset på “kolben” vi satt i.

Det hjelper å fokusere på noe annet enn hvor langt det er ned… Foto: OØE

Vi var enige om at det hadde vært farligere for oss å prøve oss på isen enn det var å kjøre pariserhjul…
Ny ladning “kuvøser” på vei opp.
Alle hestene hadde egne navn.
Søtsaker hører med og passer til å spise seg til mot.
Freia i det fjerne.
Friluftsheidi og avlegger.
Jul i Vinterland.

Vi ser dere…

…sa kunnskapsministeren til oss som jobber i skole og barnehage for et par dager siden. Vi som jobber med barna vet at det er viktig. Å bli sett. Vi jobber hver dag for og med å se enkeltbarnet og møte det på best mulig måte på det stedet han eller hun er. I mitt tilfelle så foregår dette i barnehagen.

Men Tonje, Jonas og dere andre. Jeg lurer på et par ting:

I går da jeg tørket snørra til 4-åringen, som vanlig – så dere meg da?

I går da en annen 4-åring hostet så han brakk seg i snøen og jeg måkte vekk sølet, trøstet og viste omsorg – så dere meg da?

Da den tredje 4-åringen hostet meg rett i fjeset for 57 gang – så dere meg da?

Og så dere da den ene hostet over matpakka til en andre, den tredje tørket snørra si i votten før hun i neste stund overleverte spaden til den fjerde, med samme vott? Så dere dem?

Det er økende smitte blant barn og unge. De aller fleste smittede er nå faktisk barn og unge. Vi som jobber med disse er som vanlig relativt usynlige. Muligens fordi vi ofte er tett omringet av 4-åringer og andre eller ligger underst i ungehaugen nederst i akebakken.Vi vet at det er viktig å se den enkelte og den enkeltes behov, utfordringer og styrker. Og sette inn tiltak ut ifra det. Med en gang.

Det er lett å si det Tonje og Jonas. Jeg vet det. Men hva har dere tenkt å gjøre?

Har dere tunnelsyn?

 

“Kanskje du må sitte der til jul?”

Heldig er jeg som kan la pandemi være pandemi og krype inn gjennom tunnelen og havne i en annen verden. Inn i tunnelen som endte i en snøborg. En stille og beskyttet verden der ingen ser inn og ingen ut. Bare jeg hvis jeg reiser meg opp. De som var med var ikke lange nok til å se over kanten.

La gå da at 3-åringen var en smule bekymret for om jeg egentlig kom meg ut igjen. Hva om tunnelen var for trang? Og hva om jeg ble sittende fast på vei ut? «Kanskje du må sitte der til sommeren når snøen smelter? Eller i alle fall kanskje helt til jul?», sa han.

Jeg slapp det. Heldigvis. Selv om vi tenkte litt på om julenissen egentlig kom til slike snøhuler. Det var fint inni der da. Og lite preget av nedstenging og smittevern. Meteren tenker vi heller ikke så mye på i og ved slike snøborger. Det verken vil eller kan vi.  Det er verre når 3-åringen må hindres og så forklares hvorfor han ikke kan leke der som 5-åringen leker i dag. Han har jo så lyst. Men er det gult nivå så er det gult nivå. Vi må dele uteplassene mellom gruppene. Heldigvis er jordet og snøborgen ledig. Masse plass å dele på for både den ene og den andre gruppa. Og heldigvis er skogen bare noen skritt unna.

Kanskje jeg må bli inni den til sommeren? Jeg må innrømme at det frister. I alle fall til jul!

Kommer egentlig julenissen hit?
Kanskje jeg må sitte her til jul? Eller til sommeren?
Eller her?

 

Krenkekalender.

De som kaller det adventskalender blir krenket av de som sier julekalender. Når «adventskalenderfolket» påpeker at det heter akkurat det, fordi det faktisk er i advent vi har den, ja da blir julekalenderfolket krenket.

De som sitter oppe natt til 1.desember og pakker inn 72 kalendergaver til alle de tre håpefulle blir krenket om noen stiller spørsmålstegn om hvorfor de gjør det. Hvorfor de gidder? Og de som ikke gjør det blir krenket hvis noen påpeker at legokalender er for de late. Og sjokoladekalender er både politisk ukorrekt og kun for de fullstendig håpløse. De som havner i båsen for «misunnelige fordi de ikke har noen å lage kalender til», ja de blir rett og slett krenket av kalenderhysteri generelt. Det er helt sikkert mulig å fylle 24 luker med ulike folk som er krenka eller provosert kun av konseptet kalender.

Det er en smule tankevekkende og vittig å bevege seg rundt på sosiale medier om dagen. I alle fall for oss som er gamle nok til å akseptere at ting må gjøres sjøl og så faktisk gjøre det som en klok kvinne jeg kjenner nettopp har sagt og skrevet. (Takk, Mette.) Vi som opptil flere ganger har laget kalender til oss sjøl, med andre ord.

Jeg kjenner jeg har funnet et konsept som passer meg ypperlig. Et kalenderkonsept altså. Jeg var tidlig ute med pakkekalender. Allerede i 2001, tipper jeg. Da var avleggeren 2 ½ og pakkekalender var lett. Det var ganske enkelt i mange år faktisk. Relativt rimelig også. Klistremerker, hårstrikker, sjokoladehjerter og annet småtteri slo an som bare det. I flere år. Dessuten så er det i dette tilfellet snakk om kun en avlegger. Det forenkler også konseptet. Og gjør innføring av denne typen tradisjoner noe mer fleksibel og overkommelig.

Så kom tenåra og konseptet kalender ble en smule mer utfordrende. Det gikk i noen år fortsatt an å lure inn en og annen kul blyant eller noe annet festlig, for ikke å snakke om nyttigheter som ullsokker og undertøy. Men dyrere og dyrere ble det. Avleggeren ante utgangen på greia og var kjapt ute med å foreslå felles kalender. Hun fikk nok en følelse av at hele kalenderkonseptet fort kunne gå av moten og bli avlyst hvis hun ikke fant på noe som motiverte mora litt. Og pakker motiverer denne mora. Annenhver dag pakker jeg inn en overraskelse til henne. Og annenhver dag pakker hun inn en til meg. Konseptet er såpass motiverende at det fortsatt gjelder.

En påminning fra avleggeren tidlig i høst førte til at pakkekalenderen fortsatt lever. Avleggeren har nå samboer og bor 13 mil herfra… jeg skrev for mange år siden at jeg sikkert kommer til å holde på med de pakkene til hun er 40. Med det jeg vet i dag så tipper jeg at jeg hadde rett. Jeg kan forresten trøste alle som sliter med å tenke ut pakkeinnhold til tenåringene med at det faktisk blir myyye enklere igjen da avleggerne blir eldre. Det er utrolig hvor mye småtteri de trenger når de skal stifte eget bo…

I 2017 oppdaget jeg konseptet ølkalender. Og kjøpte en. Til meg selv fra meg selv. Det var en spennende reise. Såpass spennende at småbrukeren i løpet av de siste årene har invitert seg selv inn i kalenderen. Så dermed er det ølpakke fra ham til meg annenhver dag og fra meg til ham annenhver dag. Hele desember.

At det så vidt jeg vet også finnes akevittkalender for eksempel, tenker jeg at han ikke har godt av å vite noe om.

Her har jeg altså klart å innføre ikke mindre enn to kalendertradisjoner, som med tid og stunder har inntatt en form som kommer meg sjøl til gode. En vinneroppskrift, vil jeg påstå. Hvis noen føler seg krenket av det så er det kjett for vedkommende. Hvis ikke, bare vær en bevisst kalenderdirigent. For deg selv. I betydningen tenk deg om før du innfører tradisjoner, også når det gjelder kalendere. Innfør kun tradisjoner du har lyst til å fortsette med. Også kalendertradisjoner. Spesielt de av typen adventskalender…ja for jeg mener de heter det. Advent er nå. Jula starter den 24.

PS: Et år kjøpte jeg legokalender i januar, til halv pris, og brukte den neste jul. Håper ikke avleggeren blir krenka av den innrømmelsen…

Småbrukets kalenderhjørne anno 2021.

 

22 måneder.

Det er lenge. Men denne uka ble det hælj midt i vikun, som Vazelina synger. Vi syns i grunn en aldri så liten feiring er på sin plass. Hår dag er det fæst, synger de også. Akkurat det er jeg litt usikker på.

Men etter 22 måneder uten å treffe den svenske delen av familien så ble det i går endelig på tide. Bestefar med følge kunne endelig innta småbruket. Heldigvis har ingen blitt nevneverdig eldre i løpet av de månedene og skravla går som før.

Pandemien har skylda for de 22 månedene. Ingen av oss kunne vel ane at jula 2019 skulle bli den siste gangen vi så hverandre på så mange måneder. Dermed ble det etter lang og lengre enn lang tid endelig klart for pizzafest med høy stetteføring denne uka. Festen startet i grunn allerede onsdag da avleggeren ankom småbruket. Det er alltid stas. Og det ble skikkelig godstemning på torsdagen da «svenskene» kom, etter nesten to års fravær.

Det ble hælj midt i vikun og pizzafæst. Til og med på denne sida av Mjøsa. Og i dag ble det grillfest. Stas.

Grillfest i oktober.

Regjeringskabalen…

…i mikroperspektiv.

Det er regjeringskabalen de jobber med nå, sies det. Jonas og Trygve og de. De skal finne ut hvem som egner seg til hvilke oppgaver og ikke minst skal de kjempe om posisjoner. Her på bruket kjemper vi ikke så mye om posisjonene. Vi fordeler. Og så tar vi roller etter hvert som det passer AS småbruket. Det fungerer rimelig greit. I alle fall for det meste. Som hos folk flest, går jeg ut ifra. Men om vi skulle fordele postene… da…

La meg se. Det blir litt av en kabal. Vi er tross alt kun to personer i denne husholdningen. Tar jeg med katta, som i det minste er en personlighet, så er vi tre. Og for variasjonens skyld så tror jeg at jeg inkluderer avleggeren også. Selv om hun både har samboer og jobb i by’n. Vi kan kalle det stortingshybelen hennes. De greiene med skatt og slikt blir hennes problem.

Da er det bare å legge kabalen:

Finansminister. Denne ministeren har ansvaret for å planlegge og iverksette den økonomiske politikken. Her hos oss er det ingen tvil om at denne posten går til småbrukeren. Hans finansielle posisjon og ikke minst evne er såpass overlegen undertegnedes, at det ikke finnes tvil. Han lager til og med husholdningsbudsjett. Som jeg følger når jeg har lært meg systemet. Mer eller mindre. Dessuten har han hatt. Vi som husker Sigbjørn Johnsen vet jo at enkelte finansministere liker å bruke det. Muligens kan avleggeren utfordre ham på stillingen. Men jeg antar hun ikke har tid.

Utenriksminister. Utenriksministeren jobber for Norges interesser internasjonalt. Denne posten går utvilsomt til avleggeren. Hun går tross alt «internasjonale studier» og bor på Grønland. Altså det som ligger relativt sentralt i Oslo. Stilig med en utenriksminister på 22.

Kultur- og likestillingsminister. Kulturministeren har ansvar for kultur, medier, idrett, frivillighet, tros- og livssynssamfunn og lotteri. Her kom det en ministerpost til friluftsheidi. Kultur og medier er mitt område. Og jeg har en gang i nittenpilogbue vært aktiv idrettsutøver. Så selv om både avlegger og småbruker har drevet organisert idrett lenge etter at undertegnede hadde lagt opp, og på et myyyye høyere nivå, så tar jeg meg den frihet og ikle meg den. Når det gjelder tro- og livssyn så er vi like gode eller dårlige alle tre. Om ikke annet så er vi nøytrale. Lotteri driver vi ikke med. Men bestemor likte bingo.

Forsvarsminister. Sikkerhet og forsvar er småbrukerens område. Han sørger for at alt er i orden. Passer på grenser og skriver under nabovarsel og slikt når naboene skal bygge på. Det norske forsvaret skal jo også håndtere våpen. Her på småbruket skytes en del med pil og bue. Ellers er det kun småbrukeren som håndterer skytevåpen. På jakt. Det er jo han som har vært i forsvaret også. For et kvarters tid sida.

Minister for høyere utdanning og forskning. Her tror jeg vi må samarbeide. Avleggeren har nok etter hvert høyest utdanning, selv om friluftsheidi også har testet ut slikt noe både i dette århundret og i forrige. Forskning er jeg rimelig erfaren med. Det er jo det jeg driver med på jobb hele tida. Med forskningsassistenter yngre enn 6 år.

Kunnskaps- og integreringsminister. Har visstnok ansvar for barnehage og grunnskole samt integrering. Denne er min. Jeg jobber tross alt i bransjen og har gjort det i 26 år. Og mener en del om det også.

Klima- og miljøminister. Denne må jeg nok også ta. Den ivrigste på å sortere søpla er tross alt meg. Dessuten så er det stort sett jeg som triller ut søppeldunkene når de skal hentes av renovasjonsselskapet. Det er nemlig jeg som får renovasjons-sms…

Justis- og innvandringsminister. Her tror jeg avleggeren får bidra. Hun har tross alt studert juss. Og igjen: hun bor på Grønland. Selv om småbrukeren håndhever den lokale «innvandringen» på småbruket. Det dreier seg altså om mus som sjelden får oppholdstillatelse, selv om de gjør en iherdig innsats nå på høsten. De møtes av musefeller. Eventuelt av katta.  Streng og rimelig brutal innvandringspolitikk her altså.

Digitaliseringsminister. Digitale løsninger, apper og sosiale medier er friluftsheidis domene. Jeg tipper småbrukeren er rimelig fornøyd med å slippe å forholde seg til denne ministerposten. Avleggeren vil nok være meget tvilende til friluftsheidis evner på området og muligens gjøre hevd på posisjonen. Med rette. Men en ting er sikkert: jeg vet hvem jeg ringer for å få hjelp…og det gjør jeg nok.

Helseminister. Helseministeren har ansvaret for helsevesenet og offentlige helsetjenester. Denne posten går også til friluftsheidi. Av den enkle grunn at hun for tida er mer eller mindre storforbruker av helsetjenester. Må vel lære noe av det her. Her bedrives også en del forskning. Fungerer det med sykehus i fire byer eller ønsker jeg meg et storsykehus?

Barne- og familieminister. Denne posten er også friluftsheidi-mat. Barnehagejobben er hovedgrunn. Det kommer ikke flere unger i denne familien før det eventuelt kommer barnebarn.

Nærings- og handelsminister. Småbrukeren får bekle denne posten. Han har tross alt drevet egen næring både «ute og hjemme» og har greie på slikt. Han er ikke så glad i å handle, da. Men når han først gjør det, så går det noen kroner. På veterantraktor for eksempel.

Samferdselsminister. Siden småbrukeren akkurat kom inn etter å ha skiftet til vinterdekk på bilen min så går denne posten også til ham. Samferdsel for oss her på småbruket betyr bil. Og vei. En vei som forresten går omkring fire meter fra soverommet vårt og skaper mye frustrasjon. En frustrasjon som småbrukeren har delt med vegmyndighetene i årevis. Fortsettelse følger.

Fiskeriminister. Småbrukeren igjen. Han fisker. I alle fall litt. Det gjør friluftsheidi også. Men tålmodigheten er om mulig enda dårligere enn småbrukeren sin. Jeg liker å spise fisk da. Særlig sushi.

Olje- og energiminister. Småbrukeren hogger ved og bærer ved. Så dermed går denne posten også til ham. Olje er det også han som skifter. Stort sett på veteranbilene da. Strømregninga må vi dele på.

Eldre- og folkehelseminister. Siden friluftsheidi er eldst så går denne posten til henne.  Enkel logikk.

Kommunalminister. Her inngår boligpolitikk, plan og bygningsloven, kommuneøkonomi og regional- og distriktspolitikk, leser jeg. Bygninger og tak over hodet er småbrukerens domene. Han er tømrermester. Skal noe bygges, og det er større enn ei fuglekasse, så er det småbrukeren som ordner det.

Arbeids- og sosialminister. Jeg påberoper meg en liten smule flere sosiale gener enn småbrukeren. Dermed tar friluftsheidi denne posten. Selv om småbrukeren nok er sterkere på det med arbe’…

Utviklingsminister. Her må avleggeren ta litt ansvar. Det høres logisk ut at denne posten tilkommer neste generasjon. Spennende å se hvordan hun vil utvikle småbruket…

Samfunns­sikkerhets­minister. Posten tilhører justis- og beredskapsdepartementet. Her henger jeg meg opp i beredskaps-delen og innsetter dermed småbrukeren. Det er han som sørger for at vi er beredt. Med ved og slikt…

Landbruks – og matminister. Han som dyrker grønnsaker til den store gullmedalje både i kjøkkenhage og drivhus må visst ta seg av denne posten også. Han lager forresten det meste av maten i tillegg, så det er egentlig ingen tvil. Småbrukeren igjen.

Han får det travelt han der småbrukeren. Å fylle ministerposter er ikke for amatører. Det er godt han er allsidig og brukanes til mye. Ikke mindre enn 9 ministerposter fikk han i denne regjeringskabalen. Det hadde vært noe det Trygve!

Til slutt så gjenstår vel igrunn bare statsministerposten. Den har det stått Jonas på i ukesvis. Skulle gjerne påberopt meg den selv jeg, altså. Den her på småbruket altså, ikke den Jonas vil ha.

Men jeg kjenner vel egentlig at det blir litt feil. Her på bruket går vi for stasminister i stedet. Og det er katta.

Klar til å legges. Greit å ha en og annen joker å spe på med.