På denne dag for ett år siden bedrev jeg ifølge bloggen bobleyoga. Det var vel muligens dagen før det ble gjennomført da, men det var den 28. det ble beskrevet.
Meget lokal og praktisk forskning førte til dette innlegget: Les og lær:
I dag, den 28.februar 2022, har jeg ikke sett snurten av hverken bobler eller yoga. Ikke smågodt heller. Den som leser innlegget fra i fjor fatter sammenhengen.
Jeg lurer derimot på om det er på tide å utvide reportoaret. Jeg tenker kanskje en form for bålyoga…? Eventuelt bare bål…
Siterte jeg fra @stjernekast for noen dager siden. Noen ganger oppleves det som «de gode grepene» er vanskelige å finne. Jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal ta tak. Det blir liksom bare grep i løse lufta.
Da gjelder det å finne på noe. Fort. Og med faren for å bli fullstendig låst til sofaen så var det frisk luft som sto øverst i behovspyramiden min i dag. Da gjelder det å så fort som mulig mobilisere den som er nærmest til å ta ansvar for at behovet skal oppfylles. Meg selv. Hva kan jeg gjøre sjøl for å få det litt bedre i dag? Hva er utenfor min kontroll og hva er det jeg kan gjøre noe med på egenhånd? Hva trenger jeg akkurat nå?
I dag trengte jeg en engel. Jeg trengte mer frisk luft, dagslys og å lea litt på skrotten også. Og jeg trengte en engel. Da er det fint at jeg kan lage en sjøl. En engel i snøen.
Når du trenger en engel…lag en!Godt å legge seg nedpå litt også…
Jeg kom meg ut i dag. Det var nok ikke akkurat kroppen som forlangte det. Mer huet…
Slike som meg som drømmer om fjellturer med innlagte topper og ubegrenset utsikt over fri natur må jo det. Rett som det er. I dag ble det en kilometer i nærskogen. Med korte skritt, solide brodder og lang tid til rådighet var det absolutt innafor. Bålpanne, kaffe og bolle fikk jeg også med meg før sofaen måtte gjøre nytten igjen.
Nye turmuligheter kommer i morgen. Tommelopp.
Godt turføre og turvær for folk med snublefot og gangsperre.
Eller home sweet home kan jeg vel også si. En fredag i hjemmets lune arne er i alle fall ikke å forakte akkurat nå. Og en landing i sofaen med en liten skål pottis, boblevann i fancy glass og vakre blomster gjør sofalivet levelig på en fredda’. Lag deg ei god helg.
Fredagskos på sofakanten.
“I have a dream”, sa’n. Han Martin Luther King var det. Og han drømte. Stort for sin tid og sitt folk.
I dag drømmer jeg også. Og for meg akkurat nå ganske stort. Jeg drømmer om tur, selvfølgelig. Turer jeg har lyst til å gjøre og turer jeg kunne tenke meg å gjenta.
Jeg syns det er helt på sin plass å drømme om slikt på en dag som dette. En dag der jeg akkurat nå er på 10-ende timen uten å hverken klare eller få lov til å gå så langt som på do alene. Litt svimmel, kan du si. Men akkurat nå endelig i stand til både å lese et par sider i Fjell&Vidde, blogge OG drømme. Jeg SKAL nemlig på tur igjen. Plutselig!
«Fjellet leverer», skriver vi på instagram. Eller så deler vi «super dag på ski» eller «naturens stillhet» på sosiale medier. Vi snakker ofte med store bokstaver og klisjefylte formuleringer når vi beskriver natur og opplevelser i friluft. Ofte bidrar slike formuleringer til glansbildet vi fremstiller på sosiale medier. Hvor kaldt det var, hvor bakglatte ski vi hadde og hvor hinsides slitsomt det var forbigås i mer eller mindre stillhet. Det er ikke da vi strever med å holde varmen eller da vi kjemper for å komme opp bakken og svetter som en gris vi tar bildene vi deler heller.
Men av og til så dukker de magiske øyeblikkene opp helt uten forvarsel eller uten at det letes etter det perfekte bildet. I helga fikk jeg noen minutter i sola, på en sparkstøtting, rett utenfor husveggen. Da oppdaget jeg dette:
Med hjertet utenpå.
Treet bød på hjerte og det passet i grunn ganske bra der jeg satt. Jeg hadde vært på tur før jeg satte meg, men jeg var hverken svett og anpusten, kald eller hadde bakglatte ski. Jeg bare satt. Og treet «leverte».
Etter 12 dager på rehab og rett og slett mannefall…i alle fall kvinnefall rundt meg, så var jeg i grunn forberedt på strekbonanza her. Det berømte viruset har rykket stadig nærmere den siste uka, og jeg har vel i praksis vært nærkontakt til alle tilfellene, 5 stykker, som har dukket opp.
I helga kom den siste, som jeg hadde sittet ved siden av opptil flere ganger de siste døgnene. Så i dag var det tid for test nr 5 etter ankomst.
Og jeg har fortsatt ordene mine fra våren/sommeren 2020 i behold: «datta der skar je itte ha!»
Terapi kan være så mangt. Det viktigste er å finne en form som passer deg. Denne søndagen har jeg bedrevet terapi.
På ukeplanen her på rehab står det: «Bruk for eksempel søndagene som hviledag eller gå på tur…». For meg er det ikke enten eller. Tur er hvile. I alle fall for hodet. En terapeutisk søndag.
Øyhopping, trugestyle kan være fin søndagsterapi.En vakker start på søndagen.Snart er kaffen klar.Rim i håret.Har alltid hatt sansen for disse. “Ørderkongler”.Avsluttet dagen med kanefart gjennom skogen.
Dietten på rehab er sunn. Vi eter fisk og grønnsaker og fettfattig og sukkerfritt. Pølsene er av kalkun, det samme er kjøttpålegget. Lasagnen har grønnsaksfyll og brødet er grovt.
Men vi eter hele tida. I alle fall i ukedagene. Og godt smaker det. Så kostholdet på rehab er sunt!
Så lenge skapdøra holdes lukket. Det har gått bra i ukedagene. I alle fall nesten. Men i går var det ingen vei utenom. Det var fredda, og en ørliten smule trøstespising var helt nødvendig. Da var det rutinert å ha et sjokoladeskap.
Dermed røk en del av skapets innhold allerede i går. Selv om det ikke var lørdag og lørdagsgodt. Det ble igjen en del. Det går nok i kveld. Greit i grunn, så er det ikke så mye mer å tenke på.
Og med trøstespisinga sikret samt strålende sol i kombinasjon med gå- slæsj skravletur med usedvanlig hyggelig dame, så blir dagen slett ikke verst.
Har du blitt litt for svimmel på fest, det vil si såpass full at du sjangler så kan du bare si «det er ms’en». Det ser omtrent akkurat likt ut. Bare spør fysioterapeuten min.
Eller de som har gått bak meg i gangene her den siste uka…
Med truger og løssnø lar det seg gjøre å gå rimelig rett.Eller svinge litt…
Og er ikke det mulig, så går det alltids an å “rulleskli” ned en bakke…
