Så kom dagen igjen. Dagen jeg skulle underlegge meg et nytt avtaleregime. Bilen ble pakket full, covidtest tatt og godkjent, milene ble unnagjort og jeg befinner meg igjen et sted langt av lei for å finne gode utviklingsmuligheter for skroget. Forhåpentligvis.
Jeg er på rehab. Rehabiliteringssenter. I dag var det kun reise, innsjekk, inntakssamtale og informasjonsmøte. Og jeg er fullstendig kaputt. I morgen er det tre treningsavtaler pluss avtaler med fysioterapeut og mer infomøte. Ut over det skal jeg kun møte opp når maten er klar. Heldigvis.
Avtaleregimet er i gang og jeg er spent. Spent på innholdet. Spent på meddeltakerne og spent på kombinasjonen MS og denne typen rehabilitering. Og aller mest spent på om jeg klarer å finne balansen et eller annet sted i dette avtaleregimet….
Har planer om å nyte denne utsikten innimellom alle avtalene. Og lage noen trugespor nedpå vannet der…Avtaleregime etter trafikklysmodellen. Grønt for lett, gult for midt-i-mellom, rødt for krevende…
Det er OL-tider. I alle fall om natta og gjerne litt tidlig på formiddagen. Sånn er det når greiene foregår i Kina. Foreløpig har jeg unnlatt å stå opp på nattestid for å få med meg spenningen. Og i dag var jeg på jobb da Klæbo tok gull. Like greit fant jeg ut, for jeg blir så stressa når jeg ser på slikt live. Bedre å vite hvordan det går da, slik at pulsen kan holdes på et fornuftig nivå når undertegnede skal se på rennet. Og så kan jeg velge å la være å se om det går dårlig…. Jada, jeg er såpass kynisk.
Ellers så må jeg innrømme at jeg har et noe ambivalent forhold til OL i Kina. Og til IOC. Når jeg tenker på IOC så tenker jeg automatisk pamper og korrupsjon. Kombiner det med Kina så kommer den litt emne smaken i munnen automatisk. Utøvere og ledere klager over måten de blir behandlet på. Er de så uheldige å teste positivt for covid så blir de uten et ord hentet ut av deltakerlandsbyen og låst inne på et rom i isolasjon. Der får de dårlig mat og går sultne rundt og gråter. Ifølge mediene.
Jeg tenker at når Kina kan gjennomføre opplegget sitt på denne måten når de har alles øyne på seg, som de har når det gjelder internasjonale idrettshelter i OL, hva kan vi da tenke at de finner på når ingen ser det? Hva med behandling av såkalt sivilbefolkning og da ikke minst minoritetsgrupper internt i landet….? Jeg vet ikke om de som klager på behandlingen under ol har reell grunn til å klage, men at ting oppleves både skremmende og som overgrep er det vel ingen tvil om. Jeg tenker det kun er «light-utgaven» som blir utført. Minoritetene har det nok rimelig mye tøffere.
OL-refleksjon nummer to handler om jobb.
Under OL på Lillehammer i ’94 var jeg såkalt frivillig. Iført frivilligantrekk, type en-fasong-passer-alle, det vil si ingen, jobbet jeg med akkreditering. Det vil si tok bilde av blant annet utøvere og ledere og laget adgangskort. En rimelig grei innendørsjobb da det stort sett var 28 minusgrader ute hver eneste morgen de fjorten dagene det pågikk.
I dag har jeg vært OL-funksjonær igjen. Denne gangen i barnehagens OL. To øvelser sto på programmet på jordet i dag. Jeg fikk både være standplassansvarlig ved skiskyting og jeg fikk være speaker under hopprenn. Artig begge deler. Og idrettsgleden var det i ingenting å si på. Stor glede over både å få lov til å gå strafferunder og ikke minst når utøveren kun datt to og ikke fire ganger i hoppbakken. Og når sola skinner og det kun er en minusgrad kan ikke denne OL-funksjonæren ha det særlig mye bedre.
Vi innførte til og med en ny OL-øvelse.
Her kommer vi nemlig til OL-refleksjon nummer tre:
Den nye øvelsen kalles «skikasting». Jeg kan berolige alle med at det handlet om kasting av sandposer på blink. Ikke ski. Altså en barnevennlig avart av skiskyting. Skikasting. Jeg kjenner et par som er gode til å kaste fra seg skia. Jeg har sett noen på tv også. På jordet i dag var det heldigvis ingen som ble så forbanna at skia ble kastet.
Jeg kjenner at akkurat nå så foretrekker jeg skikasting på jordet framfor både Kina og Lillehammer.
Sommerstuga søkes. Eller hytte, sommerhus, stuga, kall det hva du vil. Småbrukeren trenger pause fra lavvo, villmarks- og kanolivet og dermed søker han og jeg hytte til leie uke 30, eller der omkring.
Hva vi ønsker oss? Fiskemuligheter, helst med båt, men vi kan ta med kano. Bademulighet. Begge deler uten å måtte kjøre bil først. Friluftsheidi liker å ta morgenbad og da er avstand til nettopp det vesentlig. Utsikt over vann er heller ikke å forakte. Det trenger ikke være hav. Sjø eller tjern duger. Fire sengeplasser. Vi trenger bare to, men avlegger´n og samboer´n kan jo eventuelt komme på besøk et par dager.
Innedo og dusj er en fordel. Skal vi først bo i hus osv….Trafikkert vei som vi ser og hører er uaktuelt. Det har vi nok av hjemme. Område: fra sånn ca Valdres i vest til Värmland i øst. Opp til omkring 2 1/2-3 timers kjøring fra Hamarområdet, i hvilken retning som helst. Nord, sør, øst, vest.
Har du eller kjenner du noen som vil leie ut hytte, stuga, sommerhus eller sæter i uke 30 så er vi veldig interessert.
Og ps: skulle du vite om det perfekte sted noe lengre unna enn som så, så ser jeg ikke bort fra at det kan bli aktuelt med en roadtrip 😉
Denne tomta var helt genial. Tenker allikevel at 2022 er året for å oppgradere til hus…
Når jeg skal ut på tur så er det etter hvert såpass krevende å få på seg alt av hjelpemidler og stæsj at bare den prosessen i seg selv kan regnes som ei treningsøkt.
«Jag har köpt en bil
Nu ska jag åka ut till havet
Så ska jag se vad som händer
Vid vågorna och vinden»
Det synger Lars Winnerbäck. Jeg hører en del på ham. Det er musikk og tekst som passer meg. Jeg er innom mange ulike sjangre og artister i løpet av en periode, men jeg kommer alltid tilbake til Winnerbäck.
Uka startet helt normalt. En helt ordinær januarmandag. Den første dagen i uka men den siste mandagen i måneden. Så hva gjorde jeg denne mandagen?
Jeg var på trening, innom apoteket og postet et brev. Skikkelig spenstig.
Og så kjøpte jeg en bil.
Jeg skal ikke ut mot havet. Men jeg har da vært i nærheten av innlandshavet i dag. Det får holde. Men jeg har kjøpt en bil. Og jeg skal se hva som hender…
“Ser du en hvit bil?” Nei, ikke jeg heller. Men hvit snø.Se hva som händer…
En sum som er grundig diskutert og påpekt i media den siste tida. En sum noen av oss er fullstendig klar over. En sum de fleste aldri tenker over eller har noe forhold til.
Frikortgrensa. Når du i løpet av et kalenderår har betalt så mye som kr 2921,- hos lege, sykehus, fysioterapeut og for medisiner, blant annet, så får du frikort. Det vil si at da syns AS Norge at du har hatt nok utgifter på slikt, og de går inn og betaler for deg. De fleste av oss er ikke i nærheten av å nå frikortgrensa. Ikke den tidligere jeg heller. Selv om jeg knasket migrenetabletter rett som det var.
I år brukte jeg nøyaktig en måned på å bruke disse pengene. I dag tikket nemlig meldingen fra helsenorge inn. Det vil si at jeg kun i januar brukte den nette sum av kr 2921,- på helsa mi. Antakelig litt mer. Regnskapet er ikke helt klart. Det kan ta opptil tre uker før alle utlegg er registrert hos Helfo, sier nettsida.
Og jammen er jeg glad for den ordningen. Januar blir definitivt ikke den «dyreste» helsemåneden min i år. Det vet jeg. Bare i februar har jeg en mistanke om at jeg ville endt på et femsifret tall om jeg skulle stått for alt sjøl. Og skulle jeg ha lagt ut mange tusen kroner hver måned hele året…ja da hadde jeg mildt sagt hatt lite igjen å leve for. Kr 2921,-. Ingen gedigen sum i seg selv. Men hvem har den betydning for? I fjor var summen kr 2460,-. En differanse på under 500 kr. 500 kr mindre å leve for for de som allerede har minst. De som lurer på hvordan de skal få hverdagen til å gå rundt både økonomisk og helsemessig. Lommerusk for den som er frisk og i arbeid og fortsatt kan tjene normalt med penger.
Jeg har råd til å være sjuk. Foreløpig. Og AS Norge har trygdeordninger som gjør at jeg klarer meg i hverdagen. Enda. Men det skjæres ned. I januar la jeg ut 500 kroner mer enn jeg måtte i januar i fjor. Jeg lurer på hvordan det blir neste år?
I serien “bilder som ikke har noe med saken å gjøre”. Annet enn fri. Som i både frihetsfølelse og frikort…
Så vidt jeg husker har jeg knapt skulket noe som helst gjennom hele mitt liv. Jeg vet om en eller to enkelttimer på videregående der jeg i kampens hete valgte å gjøre noe helt annet og sikkert ekstremt viktig. Jeg valgte bort rettslære, tipper jeg.
Men ellers så har jeg møtt opp. Jeg har møtt opp til det kjedsommelige. Ikke har jeg vært mye sjuk og hatt såkalt gyldig fravær og vært borte fra skole eller jobb heller. Jeg har hele livet vært den som møter opp. Alltid. Og mange ganger den som er igjen til slutt. Ikke for at jeg er så glad i å rydde, altså. Antakelig mest fordi jeg er redd for å gå glipp av noe. Og av ansvarsfølelse.
Til og med de gangene jeg har vært sykmeldt har jeg møtt opp på en del greier. Da jeg var innlagt på rehabiliteringssenter for behandling i 2018 så møtte jeg opp på personalmøter på kveldstid. Fordi jeg ville det sjøl. Ikke fordi noen krevde det av meg. I ettertid så kan det diskuteres om det var spesielt lurt.
Nå øver jeg på å ikke møte opp hvis jeg ikke må. Jeg øver på å begrense min egen «burde»-tilværelse. Jeg øver på å ikke være en del av alt. Og jeg øver på å la ting foregå uten at min tilstedeværelse kjennes nødvendig. Jeg øver på å ikke spille noen rolle.
En eller annen gang i enden et sted så håper jeg all denne øvingen vil gjøre litt nytte for seg. Jeg håper min reise fra «den som alltid stiller» til «den som må tas hensyn til» ender et eller annet sted jeg kan slå meg til ro. Jeg håper jeg finner en identitet som balanserer både den gamle og den nye meg. Jeg vil spille en rolle, men den må være en annen.
Akkurat nå skulle jeg ha vært på personalmøte på jobben. Jeg er ikke det. Jeg sitter i sofaen. Jeg var på jobb før i dag, har hatt en behandlingstime, og restituerer nå for en ny halv arbeidsdag i morgen. Men det maler i hodet mitt. Jeg skulle vært på møte, men jeg har prioritert det bort og er hjemme. Rett og slett fordi jeg må. Det kjennes som skulk.
Det hjelper å ha noe pent å se på når jeg ikke er så god til å skulke med stil enda. Skaftø, romjula 2021.
