Den første refleksjonen er som følger:
Det er OL-tider. I alle fall om natta og gjerne litt tidlig på formiddagen. Sånn er det når greiene foregår i Kina. Foreløpig har jeg unnlatt å stå opp på nattestid for å få med meg spenningen. Og i dag var jeg på jobb da Klæbo tok gull. Like greit fant jeg ut, for jeg blir så stressa når jeg ser på slikt live. Bedre å vite hvordan det går da, slik at pulsen kan holdes på et fornuftig nivå når undertegnede skal se på rennet. Og så kan jeg velge å la være å se om det går dårlig…. Jada, jeg er såpass kynisk.
Ellers så må jeg innrømme at jeg har et noe ambivalent forhold til OL i Kina. Og til IOC. Når jeg tenker på IOC så tenker jeg automatisk pamper og korrupsjon. Kombiner det med Kina så kommer den litt emne smaken i munnen automatisk. Utøvere og ledere klager over måten de blir behandlet på. Er de så uheldige å teste positivt for covid så blir de uten et ord hentet ut av deltakerlandsbyen og låst inne på et rom i isolasjon. Der får de dårlig mat og går sultne rundt og gråter. Ifølge mediene.
Jeg tenker at når Kina kan gjennomføre opplegget sitt på denne måten når de har alles øyne på seg, som de har når det gjelder internasjonale idrettshelter i OL, hva kan vi da tenke at de finner på når ingen ser det? Hva med behandling av såkalt sivilbefolkning og da ikke minst minoritetsgrupper internt i landet….? Jeg vet ikke om de som klager på behandlingen under ol har reell grunn til å klage, men at ting oppleves både skremmende og som overgrep er det vel ingen tvil om. Jeg tenker det kun er «light-utgaven» som blir utført. Minoritetene har det nok rimelig mye tøffere.
OL-refleksjon nummer to handler om jobb.
Under OL på Lillehammer i ’94 var jeg såkalt frivillig. Iført frivilligantrekk, type en-fasong-passer-alle, det vil si ingen, jobbet jeg med akkreditering. Det vil si tok bilde av blant annet utøvere og ledere og laget adgangskort. En rimelig grei innendørsjobb da det stort sett var 28 minusgrader ute hver eneste morgen de fjorten dagene det pågikk.
I dag har jeg vært OL-funksjonær igjen. Denne gangen i barnehagens OL. To øvelser sto på programmet på jordet i dag. Jeg fikk både være standplassansvarlig ved skiskyting og jeg fikk være speaker under hopprenn. Artig begge deler. Og idrettsgleden var det i ingenting å si på. Stor glede over både å få lov til å gå strafferunder og ikke minst når utøveren kun datt to og ikke fire ganger i hoppbakken. Og når sola skinner og det kun er en minusgrad kan ikke denne OL-funksjonæren ha det særlig mye bedre.
Vi innførte til og med en ny OL-øvelse.
Her kommer vi nemlig til OL-refleksjon nummer tre:
Den nye øvelsen kalles «skikasting». Jeg kan berolige alle med at det handlet om kasting av sandposer på blink. Ikke ski. Altså en barnevennlig avart av skiskyting. Skikasting. Jeg kjenner et par som er gode til å kaste fra seg skia. Jeg har sett noen på tv også. På jordet i dag var det heldigvis ingen som ble så forbanna at skia ble kastet.
Jeg kjenner at akkurat nå så foretrekker jeg skikasting på jordet framfor både Kina og Lillehammer.
