Det var da voldsomt, tenker du kanskje. Og du har helt rett. Jeg hater kanskje ikke lilla. Men det er ikke akkurat noen favorittfarge. For meg som digger turklær av alle slag, inkludert jakker, bukser og ikke minst ullundertøy, så kjennes det ut som det er alt for mye lilla her i verden. I alle fall i klesverdenen. Jeg prøver å unngå det så langt det lar seg gjøre og kan dermed fort ende opp med noe blått eller grønt fra herreavdelingen.
Jeg har lilla lys i adventsstaken. Eller ser lilla rimelig fraværende når jeg velger omgivelsene mine selv.
Men her er et unntak. Lilla solnedgang og lilla skyer. Bare vakkert. Til og med for meg som egentlig ikke liker lilla. Bildet er tatt en februardag i 2018. Rett utafor, nettopp, gjerdet her hjemme hos meg. Og da var det lilla. Og oransje. Og vakkert.
På min grundig beskrevne trugetur på torsdag ettermiddag ble jeg forbigått av relativt mange. Etter at jeg kom til skiløypa, vel og merke. Det er nemlig overraskende mange folk i enkelte skiløyper en helt vanlig torsdag ettermiddag i januar.
Noen av de som passerte meg var et par spreke damer på ski. De syns det passet med en stopp der i oppoverbakken. Og det var jeg i grunn helt enig i. Da fikk jeg høre at de var på «hjemmekontor» på hytta, men at de bare måtte ut en liten tur før det ble mørkt. Det holder jeg med dem i.
Jeg har vel for så vidt en mistanke om at hjemmekontoret muligens var et «gjemmekontor». Dem om det. Frisk luft fikk vi alle tre og jeg kom på et blogginnlegg og gjemmekontor jeg skrev for omkring et år siden:
Du er offensiv i forhold til sykdommen din, sa nevrologen. Offensiv i forhold til å håndtere symptomer, mobilitetsutfordringer og smerte, forsto jeg at hun mente. Jeg er usikker på om torsdagens aktivitet går inn under den offensiviteten hun siktet til, eller om hun vil karakterisere hele greia som komplett vanvidd. Jeg har en mistanke om at ingen av de fagfolka jeg har med å gjøre vil anbefale meg å gjøre det igjen. De vil vel heller kalle det trass.
Torsdag fikk jeg i grunn testet de greiene der, offensiviteten, føler jeg. Og det var ikke meningen engang.
Tilfeldighetene gjorde at det som skulle være en overkommelig utfordring – en trugetur på ca 3 kilometer med sekk på ryggen – ble noe helt annet. En fight mot både kropp og elementer egentlig.
Det startet med underlaget. Truger innbyr til å transportere egen kropp i terreng. Utenfor oppkjørt løype eller brøytet vei. Jeg la i vei med kurs direkte mot målet. Med riktig kurs kunne jeg lett spare en halv kilometer på lengden. Og jeg liker meg utenfor allfarvei, i kratt og der det ikke er naturlig for alle å ferdes. Dermed er truger helt perfekt.
På vei. Det er ikke mørkt enda, målet ligger bare 3 km fra start (innbiller jeg meg fortsatt) og jeg har enda krefter til selfievirksomhet…Magisk å lage trugesti med rosa slør over det hele.
Rakk akkurat det som var av solnedgang på toppen.
Jeg angret. Underlaget ga såpass etter at trugene sank akkurat så langt ned at hvert skritt ble beinhardt. Bortsett fra akkurat der det hadde gått en skiløper før meg. Der var det litt hardere. En rask revurdering brakte meg inn på oppkjørt skiløype etter ca en kilometer. I den grad det var igjen noe av den. 17 sekundmeter vind gjør noe med skiløyper. Snøfonner og direkte fokk ga skikkelig fjellfølelse og etter en god del baksing i sno og motvind og relativt sliten kom jeg fram. Trackeren på telefonen sa at jeg hadde hatt to pauser. Det er direkte jug. Jeg hadde så mange at å telle blir meningsløst…
Planen var å bli ved målet til dagen etter. I sekken fantes både sovepose, kveldsmat og frokost. Da slo tilfeldighetene inn. På en måte som tilsa at åstedet skulle forlates ganske med en gang. Et par telefoner ble tatt og plan B skulle settes i verk. Jeg skulle gå tilbake. «Klarer du det da?», var spørsmålet i andre enden av telefonen.
«Jeg får prøve», sa jeg. «Det kommer nok til å ta litt tid». 50 skritt på veien tilbake samme vei som jeg kom kjentes det ut som jeg ikke skulle klare det. Den samme følelsen var der egentlig på 100 meter, 150, 300 og 500 også… Det var ikke før jeg hadde gått halve distansen tilbake, omkring halvannen kilometer, at jeg virkelig skjønte at dette kunne gå. Da var det for lengst stappende mørkt rundt meg og det eneste jeg så var lyskjeglen fra hodelykta og lyset fra en og annen overivrig skiløper som kom ut av mørket. Løypa var mer eller mindre borte, beina sto i vinkel og gikk i kryss, og smerten var med. Jeg hadde for lengst gått over til «50-skritts metoden». Den går i all enkelhet ut på at jeg går 50 skritt, så pause, før jeg går 50 skritt igjen. På den måten kommer jeg til slutt fram. Sakte går det, og vondt er det, men det går framover.
Og jeg holdt varmen! Og det var nesten ingen oppoverbakker. Og med gode venner som agerte redningskorps og som kom meg i møte og tok sekken så kom jeg til slutt i mål. 3,1 kilometer fra der jeg egentlig trodde mål var. Tilbake ved bilen. Da trugene kom av virket høyrebeinet såpass dårlig at jeg gikk på snørra da jeg skulle prøve å stå på det og jeg måtte vente noen minutter før jeg kunne operere pedalene på bilen. Men sånt går over for offensive folk vet jeg.
Jeg er ikke av de som klarer alt selv med MS. Jeg er ikke av de som er verst rammet enda. Og jeg er ikke av de som har minst skader heller. Men jeg er offensiv. I alle fall så legger jeg meg ikke i fosterstilling og snør ned. Torsdag risikerte jeg å forsvinne i snøen uten å legge meg også, så det var i grunn greit jeg fikk til en viss form for framdrift.
Nå to dager etter så verker det meste fortsatt. Selv om jeg fikk meg en restitusjonstur dagen etter, altså i går. Denne gangen i dagslys, uten sekk og akkurat passe lang. Fortsatt med pauser og pussig gange mot slutten. Offensiv som faen!
Elton John, Heidi Weng og Svein Østvik har det. Madonna, Donald T. og Kristofer Hivju har hatt det. Men itte je.
Og itte har je tenkt å få det hell! Det har jeg påstått i snart to år. Og så langt har det gått bra. Tross jobb uten munnbind, utallige besøk på ikke mindre enn fire ulike sykehus, bruk av både tog og t-bane. Jeg har til og med deltatt på en og annen sosial sammenkomst. Innenfor gjeldende smittevernreglement, åff kårss. Jeg har så langt klart meg uten covid i kroppen.
Men nå rykker det stadig nærmere. Kollegaer og bekjente får positive tester og det kjennes som nettet snører seg sammen. Og nå passer det ekstremt dårlig, altså! Enda dårligere enn til vanlig. Om nøyaktig 2 uker reiser jeg til en rehabiliteringsinstitusjon for å få litt mer hjelp til ms-skrotten. Og det blir ikke noe av med hverken alfa, delta eller omikron i kroppen. Det er sikkert.
Dagens lille seier kom på jobb. Med hjelpemidler stroppa på skoen bare for å klare å løfte beinet til vanlig så var det ingen selvfølge at det skulle la seg gjøre. Men heldigvis er jeg ikke av de som ikke prøver, selv om jeg i utgangspunktet var rimelig skeptisk til akkurat dette prosjektet.
Så i dag har jeg faktisk gått på ski. Stort sett var alle de jeg gikk sammen med atskillig kjappere enn meg. Både bortover, oppover og ikke minst nedover. De var tross alt både fire og fem år gamle. Med dertil hørende skikkelig lange bein. Jeg ble både forbigått og fragått. Men kunne også komme med noen tips til hvordan ta seg opp bratte skrenter på ski. Og dermed slapp jeg å miste all form for troverdighet.
Og jeg datt ikke. Selv om det et par ganger var nære på. Og jeg ga meg mens leken var god. Heldigvis var de fleste i gjengen klare for lek og aking etter en passe kort skiøkt. Og jeg var vel også ganske klar for å få på vintersko og brodder igjen. Det føles i grunn en smule tryggere med det utstyret når balanse og bevegelse i skrotten er rimelig så som så.
Men jeg klarte det. Jeg gikk på ski. På jobbskia. Fisher-ski. Fra ca 1986.
Her var jeg ikke fragått, altså. Men siden fysikken og tyngdekraften gir meg en smule mer fart i nedoverbakke enn de foran så var det greit med litt avstand.
Dagens lunsj ble inntatt ved bordet til en gjeng 4-5-åringer. Blant mye annet ble det diskutert alder. Alder er viktig for de her, og ikke minst den forjettede alder 6 år. Det er da skolehverdagen starter, gjengen avanserer fra barnehagebarn til skolejente og skolegutt og de blir skikkelig «store».
Så ble det skikkelig spennende for neste spørsmål var: Hva tror du at du skal drive med når du blir 25? År altså.
Noen skulle jobbe på veterinærkontor. Mest fristende var det å bli veterinær for store dyr. Ikke elefant eller kenguru, men hest. Boaslange ble foreslått, da måtte man være skikkelig modig, men det var hest som var greia. En og annen ku og sau fikk gå, men dyret skulle være stort. Helst hest. En annen ville jobbe i blomsterbutikk. En skulle bli bonde og kjøre masse traktor og en hadde politi som førstevalg på yrkeslista. Det ble diskutert om det gikk an å ta med barna sine på jobben. Men det ble konkludert med at det ble så mye styr å passe på at de små ikke trykket på knapper og andre ting som var forbudt på kontoret. Eller knuste blomstervaser, tømte ut jord, stakk seg på sprøyter eller kastet plaster utover. «Og det orker jeg ikke», som 5-åringen sa.
To av de skulle definitivt være gift. Med hverandre. Og de skulle bo sammen. Og så skulle de ha babyer. Så langt var de enige på den helt selvfølgelige måten bare 5-åringer kan oppvise.
«Hvor mange babyer da?», spurte jeg.
«Fem», sa «mannen» i huset. Nå fem år.
Jeg lurte på om de skulle ha alle fem på en gang. Men i følge ham skulle de komme en etter en…
«Hvor mange syns du da?», spurte jeg «fruen».
«Tre kanskje», svarte hun. «Eller kanskje en».
Den blivende mannen hennes så rimelig skeptisk ut. Hele fjeset viste i grunn at det her fort kunne bli et konfliktfylt tema. Jeg ante bråk og tenkte det kom til å bli heite diskusjoner de neste 20 åra.
Da kom det kontant fra den blivende fruen:
«Men det er kona som bestemmer da!»
Den blivende mannen var strategisk og begynte å snakke om noe annet. Hvor de skulle bo, blant annet. Det skulle være en bondegård med traktorer, men ikke for langt fra butikken. Men ifølge ham så var det vanskelig å finne slikt. Realismen har med andre ord slått til allerede.
Så kom det fra hun som syns fem babyer var i drøyeste laget: «Hvis du absolutt vil ha så mange så får du få en eller to med ei anna kone!». Løsningsorientert og praktisk dame. Heldigvis har de 20 år på å tenke seg om. Og på å lete etter det perfekte gårdsbruket i nærheten av butikken.
Og jeg fikk litt å tenke på: Hvem bestemmer hjemme hos deg? Er det kona? Gjelder det kun antall babyer, eller hva med bondegård kontra leilighet? Og gjelder det bare om du er gift, tro?
Dagens innlegg blir et «til minne om»-innlegg. På denne dagen, i alle fall på denne datoen, for fire år siden så dukket det opp noen nye bekjentskaper i livet mitt. Nemlig disse tre. Og facebook minner meg jo på viktige hendelser i livet, heldigvis.
Grunnlaget var et strømbrudd. Da strømmen gitt på helseinstitusjonen jeg var så heldig å tilbringe dagene på, så drev kjedsomheten undertegnede, samt en håndfull partners in crime, til denne formen for kreativitet. Jeg går rett og slett ut fra at det var en form for yrkesskade og et sterkt behov for å finne på noe der vi satt langt til skogs. I mørten. «Hvorfor være inne når alt håp er ute?», som det sies.
Om et par uker forsvinner jeg til et liknende sted med mål rehabilitering av helse. Treningsleir, muligens. Jeg lurer på om strømmen kommet til å gå? Og om det er potensielle partners in crime der? Og om det muligens kanskje blir noe kram snø en eller annen gang uti februar?
Tusen takk til @ingridgjessinglinhave som hjalp meg å «komme ut». Jeg har sett det lenge. Og selvfølgelig vært avventende betenkt. Men siden den dyktige optikerassistenten, for øvrig min egen datter @odaengen, insisterte på at det var de rette, så ble det de. Og ifølge Ingrid og brillebutikken hennes så er de trendy. Og slikt er man jo opptatt av. Not!
Og så sitter jeg der da, og ser på pressekonferanse etter pressekonferanse. Litt beskjemmet og betenkt. Men heldigvis ikke krenka.
Ingrid og jeg har politikerbriller. Ingen sammenlikning forøvrig. Men det gir oss i følge Ingrid sine følgere fritt leide for å snakke svada og slippe å innfri lovnader….akkurat som det skulle være noe nytt😉
Men tross alt: jeg vil heller ha @ingridgjessinglinhave-briller enn politikerbriller! Så Ingrid, du slapp meg ut!
Takk til @ingridgjessinglinhave for å kalle en spade for en spade. Og forøvrig til min telefon som automatisk legger inn filter ( gammalkjærringfilter antakelig) på selfiene….
