Dagens lunsj ble inntatt ved bordet til en gjeng 4-5-åringer. Blant mye annet ble det diskutert alder. Alder er viktig for de her, og ikke minst den forjettede alder 6 år. Det er da skolehverdagen starter, gjengen avanserer fra barnehagebarn til skolejente og skolegutt og de blir skikkelig «store».
Så ble det skikkelig spennende for neste spørsmål var: Hva tror du at du skal drive med når du blir 25? År altså.
Noen skulle jobbe på veterinærkontor. Mest fristende var det å bli veterinær for store dyr. Ikke elefant eller kenguru, men hest. Boaslange ble foreslått, da måtte man være skikkelig modig, men det var hest som var greia. En og annen ku og sau fikk gå, men dyret skulle være stort. Helst hest. En annen ville jobbe i blomsterbutikk. En skulle bli bonde og kjøre masse traktor og en hadde politi som førstevalg på yrkeslista. Det ble diskutert om det gikk an å ta med barna sine på jobben. Men det ble konkludert med at det ble så mye styr å passe på at de små ikke trykket på knapper og andre ting som var forbudt på kontoret. Eller knuste blomstervaser, tømte ut jord, stakk seg på sprøyter eller kastet plaster utover. «Og det orker jeg ikke», som 5-åringen sa.
To av de skulle definitivt være gift. Med hverandre. Og de skulle bo sammen. Og så skulle de ha babyer. Så langt var de enige på den helt selvfølgelige måten bare 5-åringer kan oppvise.
«Hvor mange babyer da?», spurte jeg.
«Fem», sa «mannen» i huset. Nå fem år.
Jeg lurte på om de skulle ha alle fem på en gang. Men i følge ham skulle de komme en etter en…
«Hvor mange syns du da?», spurte jeg «fruen».
«Tre kanskje», svarte hun. «Eller kanskje en».
Den blivende mannen hennes så rimelig skeptisk ut. Hele fjeset viste i grunn at det her fort kunne bli et konfliktfylt tema. Jeg ante bråk og tenkte det kom til å bli heite diskusjoner de neste 20 åra.
Da kom det kontant fra den blivende fruen:
«Men det er kona som bestemmer da!»
Den blivende mannen var strategisk og begynte å snakke om noe annet. Hvor de skulle bo, blant annet. Det skulle være en bondegård med traktorer, men ikke for langt fra butikken. Men ifølge ham så var det vanskelig å finne slikt. Realismen har med andre ord slått til allerede.
Så kom det fra hun som syns fem babyer var i drøyeste laget: «Hvis du absolutt vil ha så mange så får du få en eller to med ei anna kone!». Løsningsorientert og praktisk dame. Heldigvis har de 20 år på å tenke seg om. Og på å lete etter det perfekte gårdsbruket i nærheten av butikken.
Og jeg fikk litt å tenke på: Hvem bestemmer hjemme hos deg? Er det kona? Gjelder det kun antall babyer, eller hva med bondegård kontra leilighet? Og gjelder det bare om du er gift, tro?
Jeg bestemmer! Men ikke fortell det til Gamle Gubben Grå….
Ska’kke si no’😉
Hahahah heldigvis har de mange år foran seg !!!
Jeg ser at JEG bestemmer mye 😉
Sånne samtaler forgyller virkelig dagen. Og gir perspektiv. Noen ganger så er det den typen naivitet som trengs 🙂
Ha, ha, så morsom samtale. Helt herlig. Her bestemmer jeg! Ingen til å protestere heller :).
Helt genialt🙂