Noe av det aller beste jeg vet er kanotur. Og aller helst på ukjent grunn. Ikke bokstavelig som å gå på grunn, men som på uutforskede vann eller elver der jeg ikke har vært før. I dag gjennomførte småbrukeren og jeg en slik padletur.
Selvfølgelig hadde jeg vært der før, men da med helt annen målsetning. Og jeg hadde kun vært i enden der vi satte ut kanoen. Dessuten kan jeg vel tippe det er minst 25 år siden jeg satte min fot der, så slik sett så var det meste ugjenkjennelig. Men flott.
Med sol, bortimot vindstille og fin flyt fikk vi en perfekt oppdagelsesferd over vannet og opp elva. Forbi et stort antall beverhytter, gjennom utallige svinger, over grunner og gjennom kulper. Fantastisk framkommelighet med denne farkosten. Og veldig lite utsatt for sjøsjuke, heldigvis. Kano er en fantastisk måte å bevege seg inn i marka på. Selv om anda vi jagde opp 17 ganger nok fikk et snev av forfølgesesvanvidd før hu ga opp og fløy sin vei.
Vi padlet så langt vi kom, spiste lunsj der vi måtte snu, fikk årets første myggestikk og var en stakket stund i villmarka. Helt for oss selv. Når turen da kan avsluttes med en dukkert mens småbrukeren rigger kanoen på biltaket, kan man ikke ønske seg mer. Og heldigvis fikk vi ingen åbbår, så vi rundet av med lokalt øl og burger på grillen.
Dit, men ikke lenger.Her begynte strykene og dermed ble det lunsjplass.Padlegliset er på. Og padlevestene fra nittenpilogbue…I beverens rike. Vet ikke om han var hjemme.
Du vet, den typen hjerne som har så tjukt «non-stick»-belegg at ingenting fester seg. That’s me.
I går skrøt jeg av at jeg kunne et og annet om kart og kompass. Fint å kunne. Andre ting derimot: not so much. Tydeligvis. Etter snart 48 års erfaring med fenomenet har jeg ikke klart å lære noenting, sier småbrukeren og avleggeren. Hverken gjennom teori eller gjennom direkte og innimellom smertefull erfaring. Jeg tenker på sol og sommer. Og spesielt på kombinasjonen sol og meg!
Jeg liker finvær. Men! Og det er et gigantisk stort men! Jeg tåler ikke sol. Det vil si at huden er såpass blek, type nesten grønn på kroppen, at ei litt for god værmelding på tv helst bør sees med solfaktor 50. Såpass vondt for å bli noe annet enn litt annerledes hvit, eventuelt griserosa, at folk nekter å tro at jeg har vært både i Afrika og på Granca når jeg faktisk har vært der.
Så spesielt de første finværsdagene i mai/juni hvert år er med andre ord en real utfordring. Og med teflonhjerne vil det som regel si en real runde med solbrent småbrukerkjærring. Selv om tubene med tosifret faktor av alle slag opptar relativt store deler av baderomskuffene her. Stort sett hver gang, skjer det. Inkludert i år.
God pinse, folkens! Nyt sola og fridagene. Jeg solte leggene i litt mer enn et kvarter i går så i dag er jeg tilbake i skyggenes dal. I langbukse…
I dag hørte jeg på bilradioen at det var den store «lær deg kart og kompass-dagen». Jeg har jo ikke DAB i bilen så jeg er prisgitt relativt lokale radiostasjoner. Noen vil muligens påstå at de aldri har hørt om denne dagen (inkludert meg) og at det må være feil. Jeg har derimot ingen grunn til å tro at dama på eteren jugde, så jeg tar det hele som god fisk.
Altså «lær deg kart og kompass-dagen». Basta. Nå er det sånn at jeg hevder å kunne litt kompass. Og kart. Så akkurat der påberoper jeg meg altså en smule kunnskap. I alle fall nok til å ta ut kurs og ende på riktig sted, med 50 meters slingringsmonn da, i kombinasjonen tett granskog, regnvær, tåke og stummende mørke. En god kollega kan bekrefte påstanden. Når det gjelder kart så syns jeg det er fryktelig stas. Såpass stas at jeg kan studere nevnte papir i timer. Uansett hvor godt merket og hvor bred autostradaen av en sti er så liker jeg følge med på kartet hvor jeg er. En god kollega og turvenn kan bekrefte dette også.
Å beregne avstand og høydekurver derimot. Der har jeg litt å gå på. Det merkelige er at det man tror er toppen, alltid viser seg bare å være en hump på vei til den virkelige toppen. Nå har jeg derimot fått litt mer peiling på hvor fort, eventuelt evinnelig sakte, jeg beveger meg i terrenget, så da er det mulig å regne ut omtrent hvor langt jeg har kommet på kartet. Kilometer i timen og slikt, vettu. Summen er som regel latterlig lav, men uansett er det interessant å se om kartet stemmer!
I anledning dagen så har jeg studert kart. Ikke kompass da jeg stort sett har befunnet meg på asfalt, i nødvendige butikker og hjemme.
Men ifølge bilradioen har altså kart og kompass sin egen dag, og selv om jeg ikke trengte hverken det ene eller det andre av det for å finne motivet på bildet, så vil jeg påstå det egner seg over sofaen også.
Fornøyd med nytt bilde på stueveggen. Foto: meg selv. Og hobby: kart.
Husker dere haren fra «Reveenka»? Han som kom sprettende med både salto og hoppsasa og var så glad og lettbeint at han nesten ikke klarte å stoppe på sin frierferd? I går møtte jeg en slik en på tur i skogen. Den var så diger at jeg først mistenkte at det var kenguru som kom sprettende. Det er jo ikke spesielt sannsynlig å møte kenguru på skogstur i innlandet, men at tanken slo meg er jo ikke helt borti natta. Det er faktisk bare noen år siden jeg deltok i kengurujakt i skogen her i bygda. Tro det eller ei. Da var det en som hadde sett sitt snitt til å stikke av fra nærliggende dyrehage. Så det er mulig. Men denne gangen var det altså hare av det velfødde slaget.
Hade!
Lettbent var’n. Det er mer enn man kan si om undertegnede. Den første halvtimen går etter forholdene bra, det skal sies. Det går ikke fort, men det går sånn relativt jevnt framover. Så sant det det ikke er for ugreit terreng. Så går det litt og litt dårligere helt til 50-skrittsmetoden må tas i bruk. Det vil si stabbe 50 skritt, så stoppe og tøye og henge på medbrakte gåstaver. På denne måten tar det nødvendigvis litt tid å ta seg fra a til b. For ikke å si til c… Den minste lille ekspedisjon offroad blir gjerne heldagstur. Det handler altså ikke lenger om å gå langt. Jeg pleier å si at jeg går lenge!
Men på den positive siden: da småbrukeren var med på tur søndag så ytret han følgende «du er mye mer lettbeint nå enn sist vi var på tur!». Der kan du se! Jeg tror det var helgas kommentar! I alle fall fikk både legen min og jeg en god latter av den meldinga. Tror legen mente det var ironi. Jeg gadd ikke bli fornærma! Og i alle fall ikke krenka. Vi var skjønt enige: det går framover!
I år skjedde det uvanlig sent. I alle fall til undertegnede å være. Jeg har med andre ord vært direkte somlete denne våren. Jeg har ikke kommet i gang. Selv om isen gikk for mange uker siden har jeg altså holt meg på land.
Men nå er endelig sesongen i gang. Badesesongen er åpnet. Heldigvis står det enda mai på kalenderen, så det er store muligheter for at den kan vare i omkring 6 måneder i år også. Vanligvis bader jeg så sant det ikke er is på vannet. Begynner altså tidlig, helst i april og holder på så lenge det frister eller er mulig utover høsten. Et par ganger har romjula også blitt brukt til bading i friluft. Men det fordrer selvfølgelig åpent vann, og da blir det stort sett kun når denne landkrabba er i nærheten av saltvann.
Heldigvis er bikinikroppen intakt. Eller, bikini er jo sjelden påkrevd da. I dag ble det helt vanlig undertøy. Relativt godt kledd sammenliknet med andre tilfeller, faktisk… men med bading i såpass grisgrente strøk risikeres ingen krenking. Heldigvis!
For det hjelper helt sikkert å skrive det på engelsk. Undertegnede skal nå øve seg på å «være her og nå», ta et kvarter om gangen og ikke legge planer eller lure på hva som skal skje til sommeren eller utover høsten.
Jeg må innse at slik er det nå. Ikke mine ord, men jeg har i dag lovet en, riktignok godt betalt, tredjeperson å jobbe med den innsikten. Slik er det nå og det kan bli bra, sa dama. Jeg skriver det ned så det muligens synker inn etter hvert. Læring gjennom flere kanaler, godt pedagogisk virkemiddel. Hør, se, skriv, les, erfar det og si det. Ting ble ikke akkurat som forventet og denne omveien kommer jeg ikke utenom så det gjelder å finne et kvarter her og der som kjennes ålreit. Også underveis. Lykke til med det fra meg til meg!
I mellomtiden, mens jeg øver, prøver jeg å unngå åndenød og hyperventilering. I alle fall for ofte. Det er visst ikke sunt. Som OnklP sa, det hender seg «paniken» tar overhånd. Da er det bra å ha en blogg eller så får jeg gå en tur rundt huset som tidligere nevnte dame sa…
Jeg begynner med lunsj. Den ser god ut. Og alt drikke, bortsett fra kaffe kanskje, inntas heretter fra stettglass. Jeg har bestemt at stettglass bidrar til å forbedre alle situasjoner. Selv om innholdet er dovnet bris med sitronsmak. Det har i alle fall vært bobler der en gang…
Dagens facebook-minne viste seg faktisk å være et viktig innslag i min tur-historie. I alle fall i min overnatting-i -et-kratt historie. Det bekrefter også teorien om at det er de litt mislykkede turene som ikke gikk helt etter planen som huskes i ettertid. Og ikke minst gjør man seg en erfaring rikere og kanskje man til og med lærer litt.
For nøyaktig 2 år siden i dag hadde jeg igjen pakket tursekken og tatt meg ned den mildt sagt noe bratte lia for å overnatte under åpen himmel ved den lille elva som markerer eiendomsgrensa her på bruket. Jeg hadde på mitt som vanlig stabbende vis overvunnet bratt terreng a la slalombakke, krabbet under vindfall etter først å ha dyttet sekken under (var ikke plass til både meg og sekk samtidig) og inntatt leirplass.
Tidligere bekjentskaper med hoggorm i valgt område gjorde meg litt bekymret for hvor mange vi skulle være i soveposen utover natta, da jeg hadde planer om å sove på bakken under åpen himmel. Medbrakt tarp ble derfor lagt ut som underlag på mosen, med tilhørende pinner og oppbygging i hjørner og kant. Slik at det ikke skulle være så enkelt for orm eller andre uønskede besøkende å ta seg opp på liggeunderlag og inn i sovepose i løpet av natta. Tarp er en slags tynn turpresenning som vanligvis settes opp som tak over leiren. Denne gangen altså som golv. Eller ei slags balje…
Genialt som hoggormsikring antok jeg! Etter en god del styr, leting etter egnet sted, stein og pinner, samt dandering av alt, sa jeg meg fornøyd. Senga var hoggormsikret! Endelig kunne jeg åpne min ene og eneste ølboks og sette meg og nyte utsikten over elva. Finne skogens ro og meditere litt, med andre ord. Måtte sette på meg mygghatten tvert da millionvis med blodsugende en- og tomotors individer av type mygg syns det var artig med besøk der i skogen. Å drikke øl fra boks med myggnett over hodet tror jeg krever et helt blogginnlegg i seg selv. Tenker at det drøyer ølen, i alle fall.
Elva rant glitrende forbi og det var bortimot solnedgang. Det var med andre ord tilløp til idyll. Helt til jeg, med nesa mot elva, hørte en lyd bak meg… jeg snudde meg, slik jeg husker det ganske stille og diskret, og stirret rett inn i fjeset på en grevling. Like over hodet mitt! Ja, det er bratt!
Grevlingen, som vi vet at ser dårlig og dermed reagerte seint, ble omtrent like overrasket som meg og snudde på hælen (om grevlinger har sånt) og forsvant sørover. So far so good! Jeg tok en slurk til av ølboksen, tenkte litt, syns fortsatt det var ganske idyllisk, tross mygg, og tenkte så litt til…
Så kom panikken! Riktignok var soveplassen hoggormsikret. Men var den egentlig grevlingsikker? Og hvis grevlingen skulle komme tilbake utpå natta og begynne å snuse på hoggormtarpet mitt, hvem kom til å dø av skrekk først?
Sannsynligheten for at undertegnede kom til å gå ei søvnløs natt i møte ble plutselig så stor at undertegnede rykket med seg sovepose, underlag, tarp og alle andre løse deler og stappet alt i sekken. De som kjenner meg vet at det ikke akkurat er lite som skal opp i den sekken. Evakuering var i gang! Løsningen ble tipien litt lenger opp i lia. Tipien er altså en slags permanent lavvo vi har i skogen. Det siste jeg rykket med med før jeg forlot åstedet var den halvfulle ølboksen. Den måtte jeg klatre opp lia med i hånda.
Denne uteovernattingen er foreløpig den eneste jeg har avbrutt. Og det var faktisk akkurat der og da det skjedde. Det var i det sekundet grevlingen vippet meg av pinnen avgjørelsen ble tatt. JEG KJØPER HENGEKØYE! Og det gjorde jeg! Den er nok grevlingsikker!
«Veien blir til hvis du går» sa Handlingens menn, altså Nils og Ronny for noen år siden. Det betyr for meg at det gjelder å holde i gang. Det skjer ikke noe hvis du ikke prøver.
Så handler det om å sette seg realistiske mål da. Mål som i alle fall teoretisk sett skal være oppnåelig selv med en kropp som har glemt hva samarbeid betyr. En kropp som stort sett ikke virker.
Jeg var veldig usikker på dagens. En sti jeg aldri hadde gått før og et mål i andre enden som jeg hadde et sterkt ønske om å nå fram til. Men så var jeg såpass usikker på om det var oppnåelig for meg at jeg ikke engang hadde turt å nevne målet for turfølget.
Vi la i vei og det gikk fint. Etter hvert gikk det litt mindre fint og undertegnede tenkte at målet kanskje burde justeres. Kartet ble studert…halvparten var igjen. Turfølget hadde allerede nevnt i forbifarten at vi (altså jeg!) måtte huske på at vi skulle gå tilbake også. Men han hadde også sagt at det i alle fall kunne være ålreit å komme så langt at vi så målet… Etter at vi fant ut omtrent hvor vi var ble undertegnede enda mer sikker på at mål for dagen muligens burde justeres.
Men siden man er æresmedlem av trass.no, og det tross alt ikke kunne være igjen så himla langt, ikke sant? Samt at grensa for snubling, raving og bikking enda ikke hadde nådd grensa for hva turfølget godtok, så stavret vi (igjen jeg!) oss litt videre. Plutselig så åpnet landskapet seg og målet åpenbarte seg nærmere enn vi trodde!
Hurra! Målet ble faktisk nådd. Javisst tok det tid, men med begrenset fart, hyppige pauser og generelt meget enkelt terreng, så gikk det faktisk!
Når man da fornøyd kan legge seg i lyng og mose, riktignok noe fuktig etter regnskurene, og innta kaffe og arme riddere fra kokeapparatet. Ja da er det helt ålreit! Da sola kom ble det til og med nesten varmt.
“Liggeilyngenutsikt”.Nostalgi-filteret passer til gamle folk.
Forventningene til tilbaketuren var pause hvert 50. skritt og laaang tid. Men turen ble jammenmeg unnagjort på omtrent like kort, eventuelt lang, tid som turen til. DET må denne kroppen si seg fornøyd med! Og jammen syns jeg det var fortjent med en søndagstur som tross at den var litt lenger enn tidligere i vår, faktisk var gjennomførbar på en noenlunde trivelig måte! Takk til skrog og kne for det lille smule samarbeid! Og takk til småbrukeren som har blitt fast sekkebærer! Også kalt sherpa.
Nesten framme ved bilen igjen. Mission accomplished.
Bildene vi legger ut av tur er som regel en relativt retusjert sannhet. Det vil i alle fall jeg påstå. Jeg har mange ganger sagt at det er viktig å vinkle kameraet slik at bilen ikke syns på selfien. I alle fall ikke på samme bilde som en tydelig ferdig oppsatt leir. Villmarkspreget blir noe redusert da, liksom. Imaget også.
Min siste tur er et typisk eksempel. Jeg ser gjennom bildene jeg tok. Det er sol på vei ned. Kopp med rødvin, god mat, vannspeil og hu sjøl ser relativt blid og fornøyd ut på alle selfiene. Alt tyder på en vellykket uteovernatting i et egnet kratt en finværsnatt i mai.
Rødvin i kopp og rødvin i pølse. Dobbeltvinn.
Kratt var det definitivt. Et relativt tett område med passe stor furu slik at hengekøya kunne henges opp med utsikt til elva som fløt stille og rolig forbi. Tilsynelatende perfekt, jeg var sterk i trua. At samtlige trær var myke som kokt spagetti slik at undertegnede drev på så svetten haglet sammen med ukvemsordene i hele en og en halv time før rimelig køyeplass var inntatt forteller ikke bildene noe om. Blir liksom ikke til at man drar opp kamera i kampens hete. Ikke ble det bilde da hu sjøl gikk på ratata et par ganger på grunn av svikt i uegnet kne og da hu ble bitt av en skokk småfrustrerte maur underveis heller. Da køya endelig hang på egnet plass, den fjørtende jeg prøvde, var den omtrent nøyaktig 5 meter fra veien. Og bilen kunne jeg skimte mellom småfuruene. Jaja, kun en ting å gjøre: snu ryggen til og fokusere på elva. Gikk i grunn greit, bortsett fra:
Det kjører sjokkerende mange biler på en støvete grusvei til ingensteds en maikveld med sol i grunn, men de fleste dro hjem og la seg utpå kvelden og da var det bare meg og ei and som fløy i sikksakk over hue mitt og kvekket.
Med borti 20 varme om ettermiddagen var det allikevel en bitteliten overraskelse at kuldegradene skulle innta leiren så til de grader utpå natta. Nesa, som av naturlige årsaker stikker ut av soveposen nattestider, ble så kald at den holdt på å dette av og rimet lå på både sovepose, sekk og bakken om morgenen. Heldigvis var det finvær, men hu sjøl hadde feilberegnet morgensola og antakelig satt opp køya på det stedet i skogen der sola kom aller sist! Siden hu frøys og nekta å stå opp før sola varmet hengekøya gikk det derfor ei stund før det nødvendigste morgenærendet ble unnagjort.
Sekk med rim.
Etter det gikk det fint, altså. Frokost i sola, som endelig kom på leirplassen, fuglesang og tining av både kropp og utstyr. Og til og med et par avstikkere offroad i rekognoseringens tegn etterhvert. Og den store fordelen med å campe nesten oppå bilen er jo at en ikke trenger pakke så nøye når man skal hjem. Det er helt innafor å gå flere turer de 5 meterne.
Endelig sol og frokost. Filteret virker dessverre ikke på turhår som har overlevd natt med lue, sovepose og hengekøye
Så vidt jeg vet er dette den eneste jusstudenten som setter poteter før hun går på forelesning om morra’n. I alle fall den eneste jeg har hørt om. Altså hu på firhjulingen, ikke han med hatten. Han driver med andre ting.
En perfekt kombinasjon av nytt og gammelt. På mange måter.
En smule forutintatt i mine oppfatninger, jeg innrømmer gjerne det, men kanskje ikke helt på jordet (!). Eller potetåkeren. Ifølge studenten selv så var det nemlig noe eksotisk over å være jusstudent uten en haug med jurister i familien fra før. Slik sett er dama i utgangspunktet «mot normal». Legger en til en tilbøyelighet til kampsport og fantasy, så finner du antakelig ikke den typiske blondine. Men hva er vel det?
Altså, min påstand er at stereotyp ikke er så stas. Å bli satt i bås kjennes ikke behagelig og kan føre både den i båsen og den som har delt inn båsene ut på vidda.
Stereotyper eller sortering i bås er derimot helt nødvendig for vår oppfattelse av omverdenen og vår kommunikasjon og tenkning, visstnok. Stereotyper er «bilder vi får i hodet» når vi snakker om eller tenker på enkelte grupper. Trøndere har bart, går med tresko og skinnvest og liker karsk. Bergensere er høylytte og litt masete og hedmarkinger er trege, det vil si de har ikke bare beina plantet på jorda, men nedi jordet! Nordlendinger banner hele tida, sørlendinger er religiøse og sunnmøringer svømmer med motsatte svømmetak, altså er de både grådige og gjerrige. Vi er gode til å lage stereotyper her i landet, ser du.
Internasjonale stereotyper har vi også:
Himmelen er
der politiet er britiske kjøkkensjefene franske elskerne italienske mekanikerne tyske og alt er organisert av sveitsere
Helvete er der politiet er tyske kjøkkensjefene britiske elskerne sveitsere mekanikerne franske og alt er organisert av italienerne.
Fint der sikkert…
Her er hele grupper av mennesker gitt visse karakteristiske trekk og vi setter dem automatisk i bås. Så lenge vi fortsetter å si at italienerne er dårlige til å organisere så blir det det etter hvert en sannhet for oss. Kanskje vi aldri har møtt en italiener en gang? Vi har en stereotyp oppfatning av en person som kanskje ikke stemmer overhodet hvis vi en dag møter en italiener. Kanskje enkeltmennesket ikke passer i denne båsen i det hele tatt?
Vi har dem på jobb og vi har dem på fritida. Fordommene eller oppfatningene som gjør at vi sorterer folk og grupper i stereotyper. Hvis du spør en kollega: Hvem er den huslige på arbeidsplassen? ALLE vet hvem det er. Det er hun (det er jo som oftest en hun, eller?) som ordner så alle får mat, husker å sette på vaskemaskina og setter kakerestene i kjøleskapet så vi kan kose oss med restene i morra. Møter vi et nytt menneske (hurra) så kategoriserer vi dem fort. Hva ser du for deg når jeg sier lege? Tipper mange lesere ser for seg han superheltaktige fyren fra Greys nå. Her har jeg helt klart fordommer som gjør at jeg tenker at leseren er en viss steretyp. Dessverre husker jeg ikke hva han heter akkurat nå for jeg har aldri sett’n. Undertegnede wannabe-rosablogger har aldri sett en episode Greys i sitt liv. Og det er faktisk ikke jug! Får man medalje for sånt, forresten?
Eller: ser dere for dere en litt unnvikende fyr, bustete på håret, i joggebukse og med en sliten bil som bare nesten starter hver gang han skal på jobb? Mulig denne siste stereotypen utøver et annet yrke i deres hode også.
Kjell Aukrust heter en østerdøl som hadde et forhold til mange stereotyper. Se østerdølen for dere: henda i lommene på vømmølsbuksa, litt ettertenksomt avventende, med østerdalslua godt ned på hue og gjerne tyggende på en skråtobakk. Fryktelig mye «fremmedord» her, vet det, så bruk gjerne oppslagsverk, eventuelt gamle, illustrerte Aukrust-bøker. De fleste kjenner vel både Reodor Felgen, Solan og Ludvig. Aukrust sjøl hadde alle disse stereotypene inni seg og brukte egen personlighet i forfatterskapet. For ikke å snakke om Sjeik Ben Redik Fy Fasan og Medel Svensson … Stereotypene hagler i Aukrust sine historier. Han gjør det enkelt å forstå historien ved å bruke stereotypene. Vi er liksom ikke i tvil om hvem som er svensken.
Definisjonen på stereotyp er selvfølgelig gresk. De var tidlig ute med det meste der. (Stereotyp oppfatning, men ikke ren fantasi!). Stereo betyr «fast» og typos betyr «form». Altså er stereotyp lik «stivnet i sin form», «ensformig» eller «uforanderlig». Huffameg! Ikke så stas,spør du meg.
Å være foranderlig og åpen for nye ting er noe vi liker. Et menneske som lærer og utvikler seg er et levende menneske. Selv er jeg så heldig å få ha mitt yrkesliv sammen med veldig unge mennesker. De er på en måte «førstereotype». De har ikke stivnet i noen form og kanskje jeg har fått være med å motvirke at de gjør det. Eller i det minste latt stereotypene i dem leve side om side slik som Aukrust sine. Jeg tror vi har en Solan og en Ludvig i oss alle og noen har vel til og med en Reodor der inne. Her er både nytenkning, skepsis og en smule kreativitet representert. Ikke så dumt når vi skal ut i verden, kanskje?
Vi som ikke er førstereotype har nok alle stereotypene i oss vi også, slik som Aukrust. La dem leve og vær så snill og ikke sett meg i en bås! Det bor en hedmarking inni meg, i alle fall. Og både en Solan, en Ludvig og forhåpentligvis en Reodor. Erfaring tilsier at det også fins noe bergensk og ørlite nordlending… Trønder er det nok også er jeg redd, men sørlending? Den må du nok lete godt etter!
Hilsen en blond hedmarking med briller, ryggsekk, bergenskjeft og som attpåtil blogger!!!
Jusstudenten har snart eksamen. Tiden vil vise om hun kommer velberget gjennom eller om hun er helt på jordet. Det kan uansett være fint å være litt som poteten: å kunne brukes til alt!
