Bildene vi legger ut av tur er som regel en relativt retusjert sannhet. Det vil i alle fall jeg påstå. Jeg har mange ganger sagt at det er viktig å vinkle kameraet slik at bilen ikke syns på selfien. I alle fall ikke på samme bilde som en tydelig ferdig oppsatt leir. Villmarkspreget blir noe redusert da, liksom. Imaget også.
Min siste tur er et typisk eksempel. Jeg ser gjennom bildene jeg tok. Det er sol på vei ned. Kopp med rødvin, god mat, vannspeil og hu sjøl ser relativt blid og fornøyd ut på alle selfiene. Alt tyder på en vellykket uteovernatting i et egnet kratt en finværsnatt i mai.
Kratt var det definitivt. Et relativt tett område med passe stor furu slik at hengekøya kunne henges opp med utsikt til elva som fløt stille og rolig forbi. Tilsynelatende perfekt, jeg var sterk i trua. At samtlige trær var myke som kokt spagetti slik at undertegnede drev på så svetten haglet sammen med ukvemsordene i hele en og en halv time før rimelig køyeplass var inntatt forteller ikke bildene noe om. Blir liksom ikke til at man drar opp kamera i kampens hete. Ikke ble det bilde da hu sjøl gikk på ratata et par ganger på grunn av svikt i uegnet kne og da hu ble bitt av en skokk småfrustrerte maur underveis heller. Da køya endelig hang på egnet plass, den fjørtende jeg prøvde, var den omtrent nøyaktig 5 meter fra veien. Og bilen kunne jeg skimte mellom småfuruene. Jaja, kun en ting å gjøre: snu ryggen til og fokusere på elva. Gikk i grunn greit, bortsett fra:
Det kjører sjokkerende mange biler på en støvete grusvei til ingensteds en maikveld med sol i grunn, men de fleste dro hjem og la seg utpå kvelden og da var det bare meg og ei and som fløy i sikksakk over hue mitt og kvekket.
Med borti 20 varme om ettermiddagen var det allikevel en bitteliten overraskelse at kuldegradene skulle innta leiren så til de grader utpå natta. Nesa, som av naturlige årsaker stikker ut av soveposen nattestider, ble så kald at den holdt på å dette av og rimet lå på både sovepose, sekk og bakken om morgenen. Heldigvis var det finvær, men hu sjøl hadde feilberegnet morgensola og antakelig satt opp køya på det stedet i skogen der sola kom aller sist! Siden hu frøys og nekta å stå opp før sola varmet hengekøya gikk det derfor ei stund før det nødvendigste morgenærendet ble unnagjort.
Etter det gikk det fint, altså. Frokost i sola, som endelig kom på leirplassen, fuglesang og tining av både kropp og utstyr. Og til og med et par avstikkere offroad i rekognoseringens tegn etterhvert. Og den store fordelen med å campe nesten oppå bilen er jo at en ikke trenger pakke så nøye når man skal hjem. Det er helt innafor å gå flere turer de 5 meterne.
