Kort ved øra og langt bak.

Den optimale hockeysveisen. Eller «mullet» som de kaller det over dammen. Det var mye av det da jeg vokste opp. Spesielt  på 80-tallet. Vi likte hår. Det skulle være mye og det skulle være stort. Og krøllete.

Mitt hår var rimelig glatt fram til en eller annen gang omtrent samtidig som jeg bikket inn i tenåra. Da oppdaget jeg hjemmepermanenten. Jeg kan fortsatt kjenne hvordan det lukter om jeg tenker meg om. Kjemisk og hverken miljø-eller hodevennlig, vil jeg tro. Det kunne i alle fall svi litt. Og de første par ukene etter gjennomført prosedyre så liknet hodet på en ufrisert sau, egentlig. Før det gikk seg til.

Det ble mange runder med permanent de åra der. Og det gikk mye hårspray. Og jeg ble god til å stå på på huet når hårføneren skulle gjøre jobben sin.

Jeg har fortsatt mye hår. Og jeg bruker hårspray. Om enn i noe mindre kvanta. Det rareste er at jeg fortsatt har krøller. Når jeg IKKE føner håret med hårføner! Etter at jeg ga meg med permanenten en eller annen gang tidlig på 90-tallet så har korketrekkerne vært der i nakken og bakhodet så sant håret får lufttørke og det er langt nok. Det skjer ikke ofte. Men de er der, tro meg. SÅ sterk var altså den hjemmepermanenten!

Men så digert hår som jeg hadde i 15-års alderen og litt oppover, DET får jeg nok aldri igjen.

Plastøreringer og palme i håret. Tror det feires en eller annens 15-årsdag. Det er riktignok stetteglass på bordet, men det som jeg først trodde var ei flaske er ei krydderkrukke 🙂

Takk for frisyre-utfordring, dixierose.

En skulle vøri 50 år i romjul’n.

En skulle vøri 50 år

I romjul’n

Og kjint no’n jinter som var

Noenogførr (pluss/minus)

Og ælle skulle klædd seg ut med kroner

Og feire jøbburs

Slik bære dassa kæn.

 

Og klokka skulle vara

Ætter planen.

Og vægen skulle vara

ferdig strødd (alderen tatt i betraktning).

Og ælle bikkjer skulle ta seg sammen

Og ælle biler måtte bære stå (ingen er sjåfør i MIN bursdag, ama).

 

Bæssmorhusa i nærheten sov forhåpentligvis over alt det her og litt til. Og den som kikka bak gardina måtte være forberedt på sterke scener. For noen måtte helt sikkert justere litt på «maska» på vei inn før dom garantert klampet en del med høge hæler. Helt til skoa av praktiske årsaker ble kastet rett før de fysiske stuntene. Komiteen hadde lagt opp til både taktile, sanselige, fysiske og intellektuelle (?) utfordringer. Allsidig og pedagogisk. Akkurat som klientellet. Med konkurransetilsnitt og premiering. Og selvfølgelig vant den smarteste, også kalt «ulv i fåreklær».

Da sushi, opptil flere desserter som også fungerte som pynt, og en god del lettdrikkelig vare var konsumert, gikk restene i dattera som kom hjem fra jobb… «Nei, nå tror jeg at jeg legger meg», kvinket hu. Med «jugebukkmål» og lett ironisk blikk. Mens sjefsjugebukkene, både de på noenogførr, de i 50-60 åra og de adopterte slett ikke var ferdig med romjulsfeiringa.

For akkurat slik foregikk det, nesten, i går. Da hu som for nøyaktig en måned siden, ifølge omverdenen og helt sikkert fødselsattesten, rundet 50. Den fødselsattesten er forresten såpass godt arkivert at ingen har sett den på mange år, så hva som egentlig står der er jo ikke godt å si… Muligens er det jug.

Men det skulle altså bli romjul før jubilanten ble feiret. «Hold av dagen», var beskjeden. Jeg startet hvilinga sent julaften 😉 For tidenes romjulsdrøm!

“Hva står det egentlig på de brillene? Det står Happy Birthday!”, sa a.

Blindtesting av smaksløker hos de i 50-åra. Marsipan er ikke marsipan! Og kamferdrops er vondt til og med med bind for øya.

Sekretariatet holder styr på statistikken. Juryen hadde visst utfordringer med kriteriene…

Når deltakerne beveger seg så fort at det ikke er mulig å få tatt et klart bilde.

“Klar, ferdig, gå!”

Min egen badeand.

Bildene ble tatt av: AØ, ACM og ÅS. Og meg.

 

50 + 1!

I går var det kake og blomster og pakker og oppmerksomhet. I dag er jeg tilbake på venteplass 6. Og både radiologisk og blodprøver. Blant annet. 50 + 1.

Og snart er det adventstid og jul. Det blir tradisjonen tro et par lettvinte løsninger i år også. Fint med slike tradisjoner. Lettvinte. Til alles tilfredshet og glede. 50 + 1 og en ferdigkjøpt adventskalender i år. Gleder meg til 50 + 4! DA er det advent!

50 og kake –  50+1, gaveskjerf og adventskalender.

Nailed it!

Kake, sa dama. Og det ble kake. Jeg tror jaggu meg jeg gjorde det, gitt. Nailed it! Så er det bare å håpe at den smaker.

Friluftsheidi gjør ting hun ikke kan… I dag; Kakelag! Hurra! Og god første adventssøndag, folkens!

Gruppearbeid: avleggeren og friluftsheidi. 

Bilde: pepperdelight.com

 

Det ryktes at jeg fyller år. Rundt tall. I dag. På bursdagen min i år skal jeg spise kake. Har du lyst på og stikker innom så får du også! Vil du i tillegg eller i stedet støtte Kreftforeningen, vipps #2277 eller MS-forbundet, vipps #96977 så kan det gjøres her uten at det står på det «o’ store internettet» hvor mye du har spandert!

 

Hva skal jeg velge?

Hva skal jeg velge?

Ikke vet jeg, og dette innlegget preges av at jeg ikke vet. Facebook har nemlig mast på meg ei stund. De har mast på at jeg skal sette i gang en innsamlingsaksjon fordi jeg snart har bursdag. En god ting, det. Jeg har levd såpass lenge at jeg har det meste jeg trenger. Og en unnskyldning eller oppfordring til å gi til et godt formål tar ingen skade av. I fjor hadde jeg akkurat fått diagnosen sekundær progressiv multippel sklerose da jeg hadde bursdag. Og derfor ble det i forbindelse med at jeg fylte år samlet inn en liten sum penger til MS-forbundet. Til forskning.

Det var tøft å få den diagnosen. Det er fortsatt tøft. Hver dag preges av symptomer og funksjonsnedsettelser og framtida er usikker. Men sånn omtrent nøyaktig to og en halv måned etter den samtalen med nevrologen så fikk jeg en ny utfordring i fanget. Legene fant kreftceller i en føflekk jeg hadde fjernet og det ble påvist malignt melanom. Føflekkreft med spredning. Etter det så ble i grunn ms-en nedprioritert. Den fikk leve sitt eget liv, mens kreften har blitt kirurgisk behandlet. Medisinering skulle jeg hatt for begge deler, men siden medisinering for den ene diagnosen risikerer å gå ut over den andre, og omvendt, så ramlet jeg til slutt hardt ned mellom to stoler. Nå skal kroppen min klare seg uten immunterapi for begge deler. Så både jeg, nevrologen og onkologen krysser så mye vi kan uten å gå på snørra, og satser på at AS meg og min skrott klarer å holde begge deler på avstand. Og klarer den ikke det så må det prioriteres på nytt. Hvis ikke forskningen har hatt ytterligere gjennombrudd slik at det fins trygge medisiner for meg. På kort sikt så kjenner jeg det er helt greit å spisse minst mulig medisiner. De som finnes per dags dato er ikke akkurat bivirkningsfrie.

Så nå er jeg medlem av både MS-forbundet og Kreftforeningen. Jeg er «en av dem». Og jeg er inntil det motsatte er bevist hverken i livsfare eller i fare for å havne i rullestol. Jeg er heldig. Jeg er så frisk jeg kan til jeg ikke er det lenger. De som leser blogg, mer spesifikt «friluftsheidi», vet at det ikke alltid betyr fryktelig frisk. Men tross alt…

I fjor samlet jeg altså inn til MS-forbundet. I år vet jeg ikke. Men jeg vet dette: Vi trenger forskning!

Akkurat nå holder ekspertene på Haukeland på å forske på nye behandlingsmuligheter som potensielt kan gi muligheter for å bedre funksjonen til oss ms-pasienter. Forskning har tidligere ført til at det nå finnes medisiner som bremser og hindrer nye ms-attakker og -skader. Allerede oppståtte skader i hjerne og sentralnervesystemet er det i dag ikke mulig å gjøre noe med. Nå forskes det på medisiner som potensielt kan reparere slike skader. Det vil si at jeg kan få tilbake førlighet som jeg har mistet! Vel og merke hvis forskningen kan gjennomføres og den gir resultater.

Håp!

Så vi trenger forskning! Omkring 13 000 mennesker lever i Norge i dag med multippel sklerose. Vi er like forskjellige som alle andre. Og vi har helt ulike forutsetninger og ulike funksjonsnedsettelser. Det samme gjelder kreftpasienter. Bare at der er det mange flere. Ved utgangen av 2021 var det ifølge Kreftforeningen 316.145 mennesker i Norge som har hatt kreft eller som lever med sin kreftsykdom. DET er mange. Jeg kjenner noen. Og du kjenner helt sikkert noen. Og mange vet du ikke om at du kjenner. Forskning har nemlig funnet fram til medisiner som vi kan få uten at det synes så godt utapå. Cellegift betyr for eksempel ikke lenger automatisk at du mister håret og blir rund i fjeset.

Jeg var ikke med av disse drøyt 316 tusen ved forrige årsskifte. Min kreftsykdom ble oppdaget i år. Og gjennom den ble jeg kjent med en brøkdel av all forskning som skjer på området og hvor mange flere behandlingsmuligheter det finnes nå i forhold til for bare 3-4 år siden. Ikke minst så har jeg blitt opptatt av den forskningen som gjøres på senskader. En grunn til at så mange overlever og lever med kreft er jo utviklingen som har skjedd i forhold til behandling. Men at du har fått effektiv behandling for den aktive sykdommen, betyr jo ikke at du er frisk og som før. Det fører med seg senskader.

Så jeg vet altså ikke hvem jeg skal lage innsamling til i år. Men jeg vet at forskning er viktig. Ekstremt viktig. Og jeg vet at forskning gir håp. Både for meg, rent egoistisk sett, og for alle andre som får en diagnose i fanget sjøl eller er nær en som gjør det.

Så om du vil kan du gjerne støtte MS-forbundet eller Kreftforeningen med ei krone eller to. Alle monner drar og begge disse foreningene støtter forskning med store summer hvert eneste år. Forskning virker! Og det gir håp! Håp for deg og for meg og alle som trenger det. HÅP!

Derfor blir det ingen «facebookinnsamling» for meg på bursdagen min i år. Jeg klarer nemlig ikke velge og sier derfor «Ja takk, begge deler!» Vil du være med så heng på.

Vipps til MS-forbundet: #96977

Vipps til Kreftforeningen: #2277

Jeg sier ærbødigst og både egoistisk og generelt takk uansett!

 

 

Enhver 50-åring.

«Enhver 50-åring med respekt for seg sjøl bør feire med akebursdag», sa en klok kvinne for noen timer siden.

Det er ikke enhver 50-åring som gjør det så vidt jeg vet, og det er ikke enhver 50-åring som er så blid når hun velvillig lar seg kidnappe som akkurat denne. Tett snøvær, stummende mørke og mange kuldegrader stoppet ikke hverken nesten-50-åringer eller de som var litt yngre. Muligens fordi vi visste at kvelden skulle ende i ei varm, god hytte med både mat, kake, bobler og smågodt. Selskapet bød på latter, både nye og gamle historier og ikke minst en god del løsing av verdensproblemer og mer personlige utfordringer. Sånn kan det bli en fredagskveld med gjengen. En god fredagskveld.

I den grad vi trengte en konklusjon: vi har alle behov for gode opplevelser i godt selskap og å virkelig være til stede med hverandre. Og aketurer med påfølgende mat og samvær gir mersmak.

En tur i akebakken er ren mindfullness. Frisk luft er godt. Snøvær og mørke er spennende. Og snøsprøyt i fjeset forfriskende. Om bakken esr lang og bratt ut når den skal forseres oppover og veien fra mageligg på akematta til oppreist stilling oppleves rimelig heftig for en stiv kropp, så kan aking anbefales .Og den som har lyst har lov.

«Ved 20-årsalderen bekymrer vi oss for hva andre sier om oss,

Ved 40-årsalderen bryr vi oss ikke om hva andre sier om oss.

På veien mellom 50 og 60 går det opp for oss at de aldri har snakket om oss i det hele tatt»

Fritt etter Ann Landers.

En fredagskveld i akebakken kan absolutt anbefales for alle aldre. Gjerne i snøstorm. Hodelykt og akedress med refleks kan anbefales. Det er lettere å finne igjen hverandre da…

Klar, ferdig, gå.

Viktig å balansere væskeinntaket før aking.

Heldigvis vært ute en snørik vinternatt før.

Reflekser og hodelykt forenkler stuntet.

Kake må alle 50-åringer ha.
Foto: ACM, AØ, HLØ.