Er du klar for 2021?

Et nytt år er på hell. 2020 er snart over. Det kjennes i grunn helt greit. Det har vært bratt på mange måter dette året. For mange veldig bratt. Det er i motbakke det går oppover. Men det får da vel være en grense? Jeg håper 2021 bringer noe godt og lar oss lage gode dager.

Denne nyttårsaftenen maner til ettertanke. Slik mange nyttårsaftener før også har gjort for min del. Overtenker som jeg er. Men akkurat nå kjenner jeg at hvis det blir mer ettertanke nå, så kommer handlingslammelsen til å ta fullstendig over.

I skrivende stund er vi strømløse på bruket. Vi har det varmt og godt for vedovnen leverer, men alt det andre vi hadde planlagt å gjøre i dag, ja det får vente. Det blir muligens hverken kalkun eller dessert som planlagt heller. Men det andre kan vi lage på vedovn eller bål, så sultne blir vi nok ikke i kveld heller.

I går fikk vi beskjed om at studenten ikke kan flytte tilbake til studentleiligheten etter nyttår da den ene samboeren der er koronasmittet. Noe trøblete da jobben kaller. På andre sida av by’n. Pendling fra småbruket frister visst ikke med til dels uregelmessige arbeidstider. Allikevel oppleves både korona og strømbrudd midt i kalkunracet som bagateller som er irriterende og ressurskrevende, men ellers helt ubetydelige. Og ellers: vi har et hus som står, katta har ikke ødelagt noe av betydning enda i dag og småbrukeren kjører snø. Harmoni. Og fortsatt oppleves det nesten som et mirakel at spesielt studenten fortsatt er koronafri etter å ha både bodd og studert i Oslo sentrum et år, jobbet på østkanten, hengt på Sognsvann og kjørt trikk og bane hit og dit i månedsvis.

Jeg håper faktisk 2021 gir oss litt MINDRE tid til ettertanke. Helsetilstand hos undertegnede samt korona har gitt litt for romslige muligheter for overtenking de siste månedene. Jeg vier med glede denne nyttårsaftenen til ettertanke. Jeg kommer til å tenne lys både for den ene og den andre og det ene og det andre. Men etter det er jeg klar for å ut og gjøre og oppleve. I alle fall håper jeg at jeg er klar. Det gjelder å gjøre det meste jeg kan ut av livet hver dag, det minnes vi visst stadig på. Fyrverkeri har jeg ikke kjøpt på årevis, men jeg har ei flaske bobler i kjøleskapet. Jeg får se om jeg gidder åpne den. Det blir i tilfelle for å feire egen overlevelse av dette møkkaåret. 2020 fikk nemlig det navnet av en meget klok dame allerede i sommer… for flere måneder siden, altså.

Så kjære 2021: jeg syns du skal ha følgende nyttårsforsetter: Vær grei mot oss alle og behandle oss alle pent. Og la hver enkelt lage seg gode dager med opplevelser som betyr noe for akkurat han eller henne. Jeg skal gjøre mitt, og jeg forventer at du, 2021, bidrar med ditt! Sammen kan vi lage magi!

Gratulerer med dagen, bæssfar!

“En farfar i livet skulle alle ha”, synger Odd Nordstoga. Denne jula er det nok mange farfarer og bestefarer som savnes og savner. Mange som ikke får være sammen slik de pleier.

I anledning husets farfar sin bursdag i dag, som han feirer hjemme i sørsverige uten noen særlig oppmerksomhet fra familien annet enn et par telefoner så kommer dermed dette blogginnlegget i reprise:

 

En farfar i livet.

Gratulerer med dagen, bæssfar!

PS! Det ordnet seg for studenten som fikk feire jul med faren sin.

 

God jul til deg fra meg!

God jul til deg!

Ja akkurat deg, ja. God jul til deg som sitter alene. Eller står. Eller ligger. Uansett grunnen til at du gjør det. Uansett om du har valgt det fordi det er det du liker best, om du er i isolasjon på grunn av pandemi, eller om du må være alene av helt andre grunner.

Mine tanker går til akkurat deg i dag. Fordi jeg syns at du fortjener det. Uansett så fortjener du respekt for den situasjonen du befinner deg i og du fortjener omtanke fra oss alle.

Tradisjonen tro så stikker jeg til skogs og tenner et bål på julaften formiddag. Det er min måte å la julefreden senke seg. Ofte trenger jeg å puste litt ut. Og litt inn. Om det er julestemning med snø og kulde varierer, men noe som ikke slår feil så er det at det blir ei gylden stund ved bålet. Og i den stunda passer jeg på å sende noen tanker til de som ikke kan og de som ikke har, eller de som velger annerledes. Jeg for min del opplever høytid der i skogen sånn like før ribbetåka setter inn for fullt.

I år sender jeg spesielt en hilsen til alle de som er tvunget i karantene eller isolasjon etter å ha fått eller vært i risikosonen for pandemismitte. Dere som har stått på for AS Norge og deg og meg siden mars. Dere som er i førstelinjen for at viktige funksjoner i samfunnet vårt skal gå rundt. Takk for innsatsen! Og riktig god jul til dere alle!

PS! Her kom familiens yngste ut av karantene for 21 timer siden. Etter å ha blitt syk, testet og fryktet isolasjon fra alt og alle hele jule- og nyttårshelga. Vi er alle takknemlige!

Og når julekveldsbålet har brent ned og bålkaffen er drukket, ja DA er det jul! God jul til deg og alle sammen! Lag deg gode dager!

 

Så glad kan man faktisk bli!

 

Så glad kan faktisk ei helt vanlig småbrukerkjærring bli når avleggeren endelig blir klarert for å henge med opphavet og et par andre i jula. Koronatesten var negativ!

Så da stikker jeg inn og lager gløgg! Med julekonsert på stream og ungdom, sylte og lefse i hus blir alt såre vel. God lillejulaften, folkens!

Jeg dro på adventsturne i år allikevel!

Heldigvis var det av den type turne som kunne gjennomføres til tross for de fleste restriksjoner – og uavhengig av korona, smitte og vaksine. Det eneste jeg må holde meg unna, eller i alle fall være bevisst på når rundturen utføres, er bilkjøring. Og siden vi stort sett bør og skal holde oss hjemme allikevel så er den problemstillingen så godt som eliminert.

Så langt har jeg vært innom både den ene og den andre destinasjonen som jeg antakelig ikke hadde tenkt på å besøke ellers. Enkelte plasser har jeg til og med vært flere ganger.

Årdal har stått på turneprogrammet. Der traff jeg til og med ei hulder som jeg aldri rakk å ta bilde av. Jeg har vært på Sunnmøre, i Trysil, Trondheim, Voss, Florø og Kristiansand. I Lom tok jeg høgruta og i Bergen de 7 fjell. Så dro jeg til Grimstad. Puh!

En liten svipptur innom både Tyskland, England, mer konkret London, og Tsjekkia har det også blitt. Heldigvis uten karantene. Og både her til lands og utenfor grensa har jeg lett unngått kollektivtrafikk. For øvrig fryktelig lett å unngå det her på småbruket. Mye vanskeligere å faktisk treffe på noe som helst kollektivt.

Jeg kan ennå rekke et par destinasjoner før julefreden senker seg. Det blir spennende å se hvor jeg havner. Og det er rimelig herlig at dette landet har så mye å by på selv for oss som syns det er greit å leve både smitte- og karantenefritt.

Jeg befinner meg faktisk fortsatt på turne. Og den fullføres ikke før utpå kvelden på julaften, så det er bare å henge i stroppen. Blir nok en hektisk innspurt da jeg allerede ligger litt på etterskudd… helt naturlig, når en av dem som planla løpet før desember startet gikk for 0,75 liter ene dagen og både 9 og 10% på innholdet andre dager.

Og skulle reiselysten bli for stor i romjula, så vet jeg at kjøleskapet inneholder både kornblanding fra Stange, Polen, Tyskland, Tautra i Trønderland og en og annen urban variant både fra Gjelleråsen og Drammen. Det blir ei råd! Og det er morosamt med jula for dessa som er små…og dessa som liker nye smaker!

 

 

Juleshop till you drop!

Denne småbrukerkjærringa er ikke ofte å observere på kjøpesenter. Det er så langt fra en foretrukket syssel for undertegnede at slike steder unngås så langt det lar seg gjøre.

Denne type fasiliteter oppsøkes så sjelden som overhodet mulig. Det shoppes altså så lite, i alle fall i fysisk butikk av type ikke-dagligvare, at undertegnede egentlig skulle vært millionær så lite penger går det til slikt. Ikke noe luksusfelle-skandaleforbruk her med andre ord.

Ikke desto mindre: denne høsten har jeg besøkt etablissement av typen kjøpesenter hele to ganger! I dag var den siste. Og etter mine beregninger så er jeg nå ferdigshoppet til jul. Det var ikke så mye jeg skulle ha, det meste var gjort på i underkant av to timer. Omtrent det jeg har kapasitet til. Og det var inkludert en nisselatte og en solid porsjon gjærbakst.

Vill i blikket men ellers ved godt mot. 

Det var flere som shoppet i dag, gitt. Men allikevel romslig nok til å observere ymse fenomener over kanten på munnbindet. Mistenkelig mange menn. Stort sett såkalt «middelaldrende» og oppover som så ut til å henge sånn tilfeldig rundt omkring. Litt som om ei stor hånd skulle ha tatt et dusin av dem og bare strødd dem utover. Litt utilpasse og litt forlatte og usikre i blikket. Helt klart ventende på de som hadde forlatt dem. Fruene, tipper jeg, som nok var å finne i nærmeste forretning med haukeblikk etter det rette å høste til barn og barnebarn, naboen, tanta, søskenbarnet og bikkja. Mens gubben sto der forlatt og minst like malplassert som meg. Selv om jeg slett ikke ventet på noe som helst. Jeg hadde klinkende klart for meg alt jeg skulle ha, detaljert post-it lapp, og en klar plan for hvilke etablissementer jeg dermed måtte oppsøke. Så ikkeno henging i løse lufta på meg, nei. Jeg hadde hverken sjåfør, bærer eller psykologisk støtte.

Heldigvis var det kun blikket som ble villere og villere som syntes over munnbindet. Og etter toogenhalv time var det over. NÅ skal jeg ikke ha mer. Ferdig!

Shoppingrestitusjon.

Har friluftsheidi blitt sofagris?

Mistanken har ligget og gnagd hos undertegnede ei stund. Og den som leser bloggen kan, med rette, antakelig lure på om det navnet egentlig er relevant. Navnet på bloggen, altså, friluftsheidi. Er a egentlig noe særlig ute? Og hva er det egentlig a skriver om? Har det noe særlig med uteliv og friluft å gjøre?

Vel. Jeg er nok mindre ute for tida enn jeg i perioder har vært. Ingen tvil om det. Dessverre. Men, som jeg tidligere har kommentert: når jeg er ute på tur skjer det alltid ting oppi topplokket. Tanker, refleksjoner, problemstillinger og blogginnlegg blir virkelig vendt opp og ned og på kryss og tvers. Inspirasjon kan det også bli ut av det. Og aller viktigst: jeg har aldri angret på en tur ut! Uansett vær, føre eller kroppslig kollaps underveis eller etterpå.

Naturen er fortsatt åpen og den korte nærturen er tilgjengelig for alle! De aller fleste av bildene under er eksempler på det. Knipset innen 200 meter fra egen inngangsdør.

Til og med en sølepytt kan bli vakker i frostskrud i november.

Inn i tåka eller ut av tåka.

På to hjul i høyfjellet.

Høsten byr på magiske solnedganger.

Camp friluftsheidi. Helt alene i Femundsmarka.

Kaffebål.

Morgensol fra køya sommeren 2020.

Novemberbad 2020.

Våt november 2020.

Et godt alternativ til sofa når sola skinner. Sittebenk i egen skog.

Bekken.

Solnegang på hengekøyetur.

Ute og uler mot månen.

I måneskinnet kan jeg se verden utenfra.

Og sofagrissyndromet er herved avlyst. Jeg tar ikke så mange bilder derfra i alle fall 😉

 

Hurra for meg!

Gratulerer til meg med enda et gjennomført år! Skriver ikke vel gjennomført da 2020 for det meste har bydd på utfordringer av det mer frustrerende slaget. Herfra kan det bare gå en vei: strake veien oppover!

Men: det er et privilegie å få bli 48! Selv om jeg nok kan konkludere med at hodeplaggene tapte seg utover dagen. Takk for lunsj og takk for sang! Nå har jeg fått en øl mens småbrukeren helt tydelig holder på med noe hvitløk i ei stekepanne på kjøkkenet!

God helg!

Smittesladder, pølsevev og koronakakling i kjøkkenhagen!

I ei bygd i Nordfjord er det så mye sladder rundt hvem som er koronasmittet, hvordan de har blitt smittet og hvem som har skylda at ei småbarnsmor går ut på NRK og maner folk til å besinne seg etter at sønnen hennes på 2 år ble koronasmittet i barnehagen.

«No tek ho sterk avstand frå ryktespreiinga som har skjedd i Nordfjord den siste tida om kven som er smitta og kvifor. Sjølv vel ho difor å vere heilt open.

– Eg synest det er veldig synd at folk spreier rykte. Eg tenker at det ikkje skal vere noko tabu eller hemmelegheit at du har korona.»

Artikkelen kan leses her:

https://www.nrk.no/vestland/sonen-_2_-koronasmitta_-_-vi-ma-tore-a-snakke-ope-om-det-1.15260788

Jeg tenker at dette er et godt eksempel på at åpenhet er en fin ting. Men, og det er et stort men: sladder og rykter har ingenting med åpenhet å gjøre. Mora til den koronasmittede gutten forteller gjerne at han er smittet, hun eier sin egen historie og er åpen om det. Hun vet hva som er riktig. Det gjør ikke de som kakler og skravler og synser.

Jeg har generelt lite til overs for karantene- og isolasjonsbrudd, slett smittevernarbeid og mangel på personlig ansvarsfulle handlinger. Tidligere innlegg på bloggen kan vel bekrefte det. Men er det noe jeg avskyr så er det nettopp SLADDER. Jeg har blogget om det før. Da het bloggen utfordret.no og jeg hadde tydeligvis ei høne å plukke med sladrekjerringer (av begge kjønn) allerede da.

 

Ingen kan sladre om at jeg ikke beskytter meg…det eneste jeg mangler er ørepropper: Mot kakling!

 

Og siden det nok er mange, ikke bare i Nordfjord,  som fortsatt må «ta seg sammen» og kakle mindre om ting de ikke har greie på så hiver jeg ut deler av innlegget på nytt:

Kakling i kjøkkenhagen

– heter ei bok av Sven Nordqvist som nesten ikke handler om høner og kakling i det hele tatt. Derimot handler den om en katt, Findus, og eieren, den noe eksentriske småbrukeren og ungkaren Pettersen. Jeg har med stor iver og glede lest om Pettersen og Findus både til eget barn og andres. Og sett dem på film. Pettersen har høner i hønsehuset. De gjør seg både i bokform og på film. Og de kakler. Både i hønsehuset og i kjøkkenhagen. Om det meste. Spesielt om andre og om noen gjør noe som er litt uvanlig. Da girer de seg opp til et spektakulært nivå der fjæra fyker. Og de kakler om det. Som høner flest.

Det bor ingen hane i hønsehuset til Pettersen. Ergo er de bare damer der. Jeg lurer litt på om det hadde blitt kaklet like aktivt om det hadde vært en hane tilstede. Hadde de dempet seg eller hadde de kaklet enda verre? Jeg mistenker at de hadde kaklet en del for oppmerksomhetens skyld, men viktig kakling hadde de nok tatt når hanen var vekk. Sov eller var på do eller noe.

Høner er som regel flinke til det. Å kakle. Spesielt da det bare er de og de andre hønene tilstede. Damer også. Spesielt når det bare er de og de andre damene tilstede. Jeg vet det er en påstand, og noen er sikkert uenig. Den uenigheten kan du gjerne kakle litt om sammen med venninner eller andre høner, unnskyld damer, som du foretrekker til formålet. Helt innafor. Jeg har imidlertid øvd i nesten 48 år på å være jente, dame, høne, whatever, så jeg står for påstanden. Kakling er ei hønegreie. Hanene driver med noe annet. Galer for eksempel. Og brisker seg og sparker i bakken. I alle fall et par av de hanene jeg kjenner.

Damer kakler ikke bare i kjøkkenhagen. Altså i gamle dager, og da mener jeg ikke på 90-tallet eller der omkring, men da a bæssmor var ung, da kaklet de nok en del i kjøkkenhagen, tror jeg. Hun ble født i 1929 og kjøkkenhage var derfor et naturlig oppholdssted for jentene og dermed kaklinga på den tida, tenker jeg. Nå for tida er min erfaring at damer kakler en del andre steder også. Over et glass vin, for eksempel. Da kakler vi fælt! Kaklinga kan nok eskalere i både hurtighet, intensitet og ikke minst lydstyrke etter hvert som kaklemiddelet (les: vinen) virker. Ukontrollert kakling kan oppstå. Undertegnede har vært borti både vin ved navn «Skravlevin» og «Brisa» så det ligger liksom i prisen.

Vi kakler hvis vi sitter sammen med noen på bussen, eller kjører bil sammen. Vi kakler på telefon og chat. Og det kakles på jobb. Både i og utenfor pauserommet. Jeg har opplevd kakling på pauserommet som har vært både i dybde og tema såpass intenst at hanen som ankom så seg nødt til å forlate åstedet. Han var heldigvis såpass ung at det muligens er håp for at han kommer seg i løpet av en 10-15 års tid. Ellers så har undertegnede også deltatt i kakling som var såpass viktig at fjelltur måtte avbrytes. Sekk av og kaffe og sjokolade fram. Kaklingen i dette tilfellet krevde såpass med konsentrasjon at makspuls i tillegg passet dårlig. Fin kakling forresten. Lite tilhørere sånn pluss minus 1500 meter over havet.

Sekk av, kaffe og sjokolade fram: viktig kakling pågår!

Kakling i kjøkkenhagen, hønsehuset, over vinen eller på fjelltur kan være fryktelig tilfredsstillende. Ingenting er som å dele tanker, nyheter og spørsmål med andre høner som en kjenner. Og det beste er hvis medkakleren har både nyheter og tanker å dele. Da kan kaklinga ta nye høyder. Noen ganger så store høyder at en eller flere av hønene nesten detter ned av pinnen sin.

Undertegnede har gått på ei kakleblemme både en og to ganger. Blogging er i så måte et minefelt. Kaklinga har nok mer enn en gang kommet ut av kontroll på den ene eller andre måten. Fort gjort å kakle for aktivt over et glass eller i kampens hete ellers. Da er det mulig noen får en høne å plukke med meg eller deg etterpå.

Hva skal til for at du detter ned av pinnen din? Eventuelt oppfører deg som hanen som måtte forlate hønsegården, ehhh pauserommet, tidligere i innlegget? Hvor går grensa di? Hva er det greit å kakle om? Hvem er det greit å kakle om? Trenger det å være sant det vi kakler om? Og ikke minst, hva skjer når ei av hønene eller damene tar kaklinga med seg ut av hønsehuset eller pauserommet og kakler det videre i neste hønsehus eller over neste glass vin?

Er det da det går dit høna sparker? Eller dit koronaen svever?