Smittesladder, pølsevev og koronakakling i kjøkkenhagen!

I ei bygd i Nordfjord er det så mye sladder rundt hvem som er koronasmittet, hvordan de har blitt smittet og hvem som har skylda at ei småbarnsmor går ut på NRK og maner folk til å besinne seg etter at sønnen hennes på 2 år ble koronasmittet i barnehagen.

«No tek ho sterk avstand frå ryktespreiinga som har skjedd i Nordfjord den siste tida om kven som er smitta og kvifor. Sjølv vel ho difor å vere heilt open.

– Eg synest det er veldig synd at folk spreier rykte. Eg tenker at det ikkje skal vere noko tabu eller hemmelegheit at du har korona.»

Artikkelen kan leses her:

https://www.nrk.no/vestland/sonen-_2_-koronasmitta_-_-vi-ma-tore-a-snakke-ope-om-det-1.15260788

Jeg tenker at dette er et godt eksempel på at åpenhet er en fin ting. Men, og det er et stort men: sladder og rykter har ingenting med åpenhet å gjøre. Mora til den koronasmittede gutten forteller gjerne at han er smittet, hun eier sin egen historie og er åpen om det. Hun vet hva som er riktig. Det gjør ikke de som kakler og skravler og synser.

Jeg har generelt lite til overs for karantene- og isolasjonsbrudd, slett smittevernarbeid og mangel på personlig ansvarsfulle handlinger. Tidligere innlegg på bloggen kan vel bekrefte det. Men er det noe jeg avskyr så er det nettopp SLADDER. Jeg har blogget om det før. Da het bloggen utfordret.no og jeg hadde tydeligvis ei høne å plukke med sladrekjerringer (av begge kjønn) allerede da.

 

Ingen kan sladre om at jeg ikke beskytter meg…det eneste jeg mangler er ørepropper: Mot kakling!

 

Og siden det nok er mange, ikke bare i Nordfjord,  som fortsatt må «ta seg sammen» og kakle mindre om ting de ikke har greie på så hiver jeg ut deler av innlegget på nytt:

Kakling i kjøkkenhagen

– heter ei bok av Sven Nordqvist som nesten ikke handler om høner og kakling i det hele tatt. Derimot handler den om en katt, Findus, og eieren, den noe eksentriske småbrukeren og ungkaren Pettersen. Jeg har med stor iver og glede lest om Pettersen og Findus både til eget barn og andres. Og sett dem på film. Pettersen har høner i hønsehuset. De gjør seg både i bokform og på film. Og de kakler. Både i hønsehuset og i kjøkkenhagen. Om det meste. Spesielt om andre og om noen gjør noe som er litt uvanlig. Da girer de seg opp til et spektakulært nivå der fjæra fyker. Og de kakler om det. Som høner flest.

Det bor ingen hane i hønsehuset til Pettersen. Ergo er de bare damer der. Jeg lurer litt på om det hadde blitt kaklet like aktivt om det hadde vært en hane tilstede. Hadde de dempet seg eller hadde de kaklet enda verre? Jeg mistenker at de hadde kaklet en del for oppmerksomhetens skyld, men viktig kakling hadde de nok tatt når hanen var vekk. Sov eller var på do eller noe.

Høner er som regel flinke til det. Å kakle. Spesielt da det bare er de og de andre hønene tilstede. Damer også. Spesielt når det bare er de og de andre damene tilstede. Jeg vet det er en påstand, og noen er sikkert uenig. Den uenigheten kan du gjerne kakle litt om sammen med venninner eller andre høner, unnskyld damer, som du foretrekker til formålet. Helt innafor. Jeg har imidlertid øvd i nesten 48 år på å være jente, dame, høne, whatever, så jeg står for påstanden. Kakling er ei hønegreie. Hanene driver med noe annet. Galer for eksempel. Og brisker seg og sparker i bakken. I alle fall et par av de hanene jeg kjenner.

Damer kakler ikke bare i kjøkkenhagen. Altså i gamle dager, og da mener jeg ikke på 90-tallet eller der omkring, men da a bæssmor var ung, da kaklet de nok en del i kjøkkenhagen, tror jeg. Hun ble født i 1929 og kjøkkenhage var derfor et naturlig oppholdssted for jentene og dermed kaklinga på den tida, tenker jeg. Nå for tida er min erfaring at damer kakler en del andre steder også. Over et glass vin, for eksempel. Da kakler vi fælt! Kaklinga kan nok eskalere i både hurtighet, intensitet og ikke minst lydstyrke etter hvert som kaklemiddelet (les: vinen) virker. Ukontrollert kakling kan oppstå. Undertegnede har vært borti både vin ved navn «Skravlevin» og «Brisa» så det ligger liksom i prisen.

Vi kakler hvis vi sitter sammen med noen på bussen, eller kjører bil sammen. Vi kakler på telefon og chat. Og det kakles på jobb. Både i og utenfor pauserommet. Jeg har opplevd kakling på pauserommet som har vært både i dybde og tema såpass intenst at hanen som ankom så seg nødt til å forlate åstedet. Han var heldigvis såpass ung at det muligens er håp for at han kommer seg i løpet av en 10-15 års tid. Ellers så har undertegnede også deltatt i kakling som var såpass viktig at fjelltur måtte avbrytes. Sekk av og kaffe og sjokolade fram. Kaklingen i dette tilfellet krevde såpass med konsentrasjon at makspuls i tillegg passet dårlig. Fin kakling forresten. Lite tilhørere sånn pluss minus 1500 meter over havet.

Sekk av, kaffe og sjokolade fram: viktig kakling pågår!

Kakling i kjøkkenhagen, hønsehuset, over vinen eller på fjelltur kan være fryktelig tilfredsstillende. Ingenting er som å dele tanker, nyheter og spørsmål med andre høner som en kjenner. Og det beste er hvis medkakleren har både nyheter og tanker å dele. Da kan kaklinga ta nye høyder. Noen ganger så store høyder at en eller flere av hønene nesten detter ned av pinnen sin.

Undertegnede har gått på ei kakleblemme både en og to ganger. Blogging er i så måte et minefelt. Kaklinga har nok mer enn en gang kommet ut av kontroll på den ene eller andre måten. Fort gjort å kakle for aktivt over et glass eller i kampens hete ellers. Da er det mulig noen får en høne å plukke med meg eller deg etterpå.

Hva skal til for at du detter ned av pinnen din? Eventuelt oppfører deg som hanen som måtte forlate hønsegården, ehhh pauserommet, tidligere i innlegget? Hvor går grensa di? Hva er det greit å kakle om? Hvem er det greit å kakle om? Trenger det å være sant det vi kakler om? Og ikke minst, hva skjer når ei av hønene eller damene tar kaklinga med seg ut av hønsehuset eller pauserommet og kakler det videre i neste hønsehus eller over neste glass vin?

Er det da det går dit høna sparker? Eller dit koronaen svever?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg