En ørliten porsjon.

Porsjonskontroll har blitt hobbyen min. Helt ufrivillig. Tidligere kunne jeg forsyne meg av alle døgnets 24 timer. Fylle dem med innhold. Jobbe, vandre, hoppe, oppleve, skravle, være med, delta, planlegge og rekke det meste. Jeg hadde jo timesvis å ta av hvert døgn. Bare jeg fikk sove noen timer innimellom.

Nå er det porsjonskontroll som gjelder. Jeg trenger luft. Luft mellom aktiviteter. Det jeg før kunne rekke på ei helg må jeg nå fordele over kanskje tre. For jeg har nok med en brøkdel. Energien er kanskje nok til to timers aktivitet av noe slag. Resten av tida må bestå av hvile og «luft».

Som for eksempel i helga. Planen var en bytur med småbrukeren. Litt «dugnadsarbeid» i leiligheta til avleggeren mens hun er på utveksling. Gå ut og spise og rusle litt i nærområdet for å bli kjent og nyte litt historisk grunn.

Skulle jeg avtale å treffe noen av de mange som har ytret ønske om en kaffe-og skravlestund? Ei gammel studievenninne som bor i nabolaget? En slektning jeg ikke har sett på lenge? Ei barnsomvenninne? Eller foreslå å gå på kafé med ei lettskravla bloggvenninne? Skulle jeg endelig stikke innom den spennende vintage-butikken jeg så sist og skulle jeg gå på en utstilling eller kunne vi få med oss en teaterforestilling?

Nei, denne gangen ble det ingen av delene. Det ble litt praktisk arbeid i leiligheta. Det ble middag på Lorry, kulturhistorie og god mat i skjønn forening akkurat det. Det ble rusletur i en historisk bydel (der jeg aldri har vært) og litt problemsøking og problemløsning på diverse installasjoner i den unge damens bopel.

Og en del ren stillesitting og stirring ut av vinduet. For når formen og spesielt energien er såpass begrenset som den er for tida, så er det mer enn nok. Det finnes ikke overskudd til mer enn det jeg «må». Og det er ikke fordi jeg ikke vil. Jeg tror jeg mer enn gjerne hadde tatt et par timer med godsnakk over en kaffe eller tre på kafé med alle de som har hintet om at det er en mulighet. Jeg ville gått på en konsert, en utstilling, sett en forestilling eller besøkt et galleri eller museum også, jeg, om jeg hadde hatt energi til det.

Men denne gangen ble det sånn. Kun meg og småbrukeren. Og egentlig i stor grad jeg som så på at småbrukeren gjorde dugnadsarbeid og drev problemløsning.

Jeg tenker bare «bedre lykke neste gang». Og satser på at det vi brukte tid på å få til å virke denne gangen faktisk virker neste gang. Og DA kan jeg prioritere litt annerledes. Uansett om den mildt sagt uforutsigbare «energibanken» min er full eller mer slunken 😉. For akkurat det er ikke godt å vite.

Og hovedstaden er fin den når den byr på en god porsjon «nestensommer» og fargeprakt i oktober. I helga ble dette akkurat den ørlille porsjonen byliv jeg trengte. Og det er jeg i grunn ganske fornøyd med at jeg tross alt skjønte 😉.

Bygater med vakre gårder og fargesprakende trær.

Gressløken troner i ensomhet med utsikt til både fargerike og mer anonyme nabobalkonger.

Han her er inntar sin faste plass når morgensola treffer vindusruta.

Heldigvis er blomstene hos avleggeren av typen som tåler noen måneder uten særlig stell.

Og høstkveldene byr på strålende fargesprakt gjennom persiennene.

6 timer og 45 minutter.

Jeg var på vei ut av senga i dag tidlig, etter en rolig kaffekopp og dagens oppdatering fra Kobe, Japan (der avleggeren befinner seg) da «Amy» traff småbruket. Hun traff ikke så veldig tidlig og egentlig ikke så veldig hardt heller. Det er tross alt indre østlandet med lite fjell, sjø og dype daler her omkring. Men hardt nok til at strømmen forsvant.

Jaja. Heldigvis var småbrukeren oppe og i gang og vi rakk både å koke tevann og egg og steke croissanter ferdig på ettervarmen. Litt flaks skal man ha.

Og resten av dagen? Tja. Det ble ikke noe av det vi egentlig skulle. Så det var bare å fyre i vedovnen, tenne lys og lese bok. Ikke det dummeste å bruke en strømløs dag til der det ikke anbefales å gå ut noe særlig. Formiddagskaffen ble kokt på stormkjøkken på oppvaskbenken og kanelsnurrene ble varmet på vedovnen.

Og fårikålen ble kokt på den gamle vedkomfyren i bryggerhuset. Idet poteter, kål og lam var ferdig – da kom strømmen tilbake. 6 timer og 45 minutters strømbrudd var unnagjort.

Lysene brenner fortsatt og det er fyr i ovnen. Men hodelykta er lagt vekk. Men jeg vet hvor den er. For jeg er ikke helt overbevist om at det ikke blir behov for den igjen i kveld eller i morgen. Men helst ikke i 6 timer og 45 minutter.

Potetferie.

Før i tida hadde vi potetferie. Omtrent på denne tida av året. Da hadde vi fri fra skolen og kunne bidra til potetopptaking enten hjemme eller hos en potetbonde der vi fikk betalt. Lommepengene eller lønna da kunne vi bruke på mart’n helga etterpå. For den kom så klart ETTER at vi hadde tjent «grovt» på potetplukking. Nå heter det høstferie. Og det er i grunn helt greit. Her i området starter høstferien denne helga. Og potetferie er det nok ikke for så mange. For at potetopptaking har noe med ferie å gjøre – ja det motsetter jeg meg sterkt. Dette er hard jobbing.

De siste par årene har vi «grøvi potet» på den definitivt manuelle måten. Med grev. Jeg har ingen anelse om hva «grev» er på bokmål. Men det er altså det jeg hakker og graver i jorda med for å finne potetene.

I noen år kjørte vi med gammel potetopptaker type hest, altså som hesten tidligere dro, for å kaste potetene opp av jorda slik at vi lett kunne plukke dem. Men vi har ikke hest, så vi brukte firhjuling 😉. Men da opplevde vi at den potetopptakeren ødela mange poteter. Den skar dem i to litt for ofte.

Da bestemte vi oss, siden potetåkeren består kun av fire-fem relativt beskjedne fårer, at vi kunne grave manuelt. Dessuten så har vi en erfaren potetgraver på 74 år, som stiller med eget grev og arbeidsevne og arbeidslyst. Dermed er potetønna unnagjort på et blunk. Nesten. Takk for hjelpa!

Nå skal det være poteter nok til hele vinteren og erfaringsmessig helt fram til neste års nypotet er klare til å bli spist. Det blir nok noe saltbakte småpoteter eller noe i den duren allerede i ettermiddag 😊.

Campingstolen er til fotografen. For det var hu som måtte ha pause oftest.

 

Vi sees neste år.

Enda en gang. Enda en gang har jeg lånt bort kofferten min. Enda en gang skal den på langtur uten meg. Enda en gang reiser avleggeren ut i verden. Målet er, som vanlig (😉) den andre siden av kloden.

Første etappe går kun tilbake til basecampen i hovedstaden. Men uti uka drar både avleggeren og kofferten tilbake til solens rike. Japan. Der var de begge to i nesten et halvt år i 2023. Det ga visst mersmak hos avleggeren. Kofferten har jeg ikke spurt.

Denne gangen er det Kobe universitet og -student-«residence» som skal være «hjemme» et semester.

Det blir et eventyr. Gled deg! Når du kommer tilbake er du rikere på opplevelser, kunnskap, mestring, vennskap, erfaring og moro. Da tenker jeg hovedsakelig på avleggeren.

Vi sees neste år!

 

Kosedyret mitt.

Kosedyr er ukas helgeutfordring fra utifriluft.  Her. Og kosedyr skal bli. Som liten hadde jeg både bjørnen Colargol og flere andre som jeg ikke husker. Avleggeren derimot har hatt maaaaange flere. Særlig viktig har ulike varianter av Nasse Nøff vært. Inkludert en kjempediger variant som måtte få plass i en venninnes koffert hjem fra Tallin en gang. Det har vært flere andre også, Gule Bamsen, Gule Pus og mange varianter av tigre og løver. Men altså; Nasse Nøff har alltid vært den viktigste.

Etter at avleggeren ble voksen har kosedyrene fortsatt plass på hylla over senga på jenterommet. Selv om eieren kun sover der sporadisk. Hun har tross alt bodd i hovedstaden i over fem år. Men vi har enda en Nasse vi!

For litt over to år siden kom nemlig en engstelig liten fyr og flyttet inn på småbruket. Han fikk, fordi det passet så godt, navnet Nasse. Han er høyst levende, ikke rosa annet enn på snuten, og bare kosete innimellom. Men han er definitivt et kosedyr:

Gras.

 

Eller gress. Men vi sier gras. «Je trudde nesten di hadde fløtt!», sa besøket som kom her om dagen. Det var visst graset som satte ham på de tankene. Eller den såkalte plenen. Den har fått utfolde seg fritt og uhemmet siden 15.mai. Og det bar den vel i grunn rimelig kraftig preg av. Strå og blomster hadde tatt over gressmatta. Fint for humler og andre insekter. Rett og slett litt lokalt naturvern, egentlig. Men plen, kunne den nok ikke kalles lenger.

Det må vel sies at det er tilfeldighetene som har brakt den i denne tilstanden. Vi har vært litt bortreist, litt for travle, det har regna når vi har tid og energi nok, eller vi har hatt andre ting som har vært mer nødvendig å prioritere. Da blir fort plenen omdefinert til eng.

Men nå er det plen igjen. Småbrukeren har vært umåtelig effektiv i dag og hele stasen fikk seg en stuss. Så får vi se hvor lenge den er kort og prydelig denne gangen. Og hvor lange strå vi oppnår før neste plenklipp.

Og nei, vi har «itte fløtt».

Før til høyre – etter til venstre.

 

De første.

De første er høstet. Og de første er spist. Til og med en håndfull kan bli med tilbake til hovedstaden i ettermiddag.

Og de første levende grønnplantene på “nybalkongen” blir mynte og gressløk. Optimisten venter bare på at de første skal bli til de mange slik at vi kan fråtse i ikkereiste grønnsaker utover sommeren👍

Dugnadsdøgn på “hytta”.

Ett døgn med noe intensivt dugnadsarbeid, kall det gjerne D-dagen, så fikk avleggeren både bilder på veggene, persienner og gardiner i leiligheta si. Vi fikk planlagt mer knagger og hyller, og ikke minst; vi fikk ryddet i boden! Den som ble stappet aldeles full da flyttebyrået ekspederte flyttelasset for et par uker siden. Der advarte avleggeren og sa at døra kun skulle åpnes på eget ansvar, for hun visste at de to kvadratmeterne var fylt såpass til randen at blant annet sekketralla hennes måtte dyttes inn opp ned og døra stenges med makt. Så vi lot henne låse opp og åpne sjøl 😉.

Med stableevner av en annen verden, godt samarbeid og småbrukerens muskelmakt ble boden som ny. Nesten alt skulle inn i den igjen, men denne gangen så tror vi alle fall at det er mulig å ha en viss oversikt over innholdet, samt finne igjen det man leter etter. Inntil videre.

Såpass fornøyde var vi med egen effektivitet at vi lot resten være den ettermiddagen. Vi hadde jo noe å feire! Avleggeren har hatt eksamen med godt resultat, flyttet inn i ny leilighet OG fylt 26 år på noen få uker. Så dermed måtte leilighetas første cremant sprettes (i alle fall med denne eieren) og det måtte skåles for alt sammen og avleggeren fikk bursdagsgave. Før bursdagsmiddagen ble fortært et eller annet sted i Midtøsten. Libanon ifølge vinen.

Altså, vi gikk to minutter fra leiligheta. Maten derimot var midtøstensk meze og lammekoteletter. Og vin fra Becca-dalen. Nam!

Dagen derpå var det tid for å skru. Og stryke. Og gå på butikken og bytte de persiennene som ikke passet. Småbrukeren hadde sekken full av drill og bits og vater og tommestokker og greier og han klarte å løse alt selv om vi først fant igjen bruksanvisningen etter at alt var montert. Undertegnede bidro med litt stryking etter at vi fant igjen strykejernet i boden. Selv om selvtilliten på slikt noe ikke akkurat har skutt i været den siste tida. Les dette: om stryking.

Knagger og bilder kom på veggen og vi kunne stikke en tur til Asia. Japan og Kina muligens. I alle fall sushi og vårruller til lunsj. Takeaway. Akkurat de greiene der misunner jeg byboerne. Det er nesten for lettvint å la noen andre lage maten. Så lenge budsjettet holder. Avleggeren rakk å bake midt i dugnaden også, så det ble hjemmebakst til kaffen. Hun har skjønt verdien av å holde blodsukkernivået på høyt nivå hos dugnadsfolket.

Siden vi var så innmari effektive så kunne vi forlate åstedet allerede samme ettermiddag. Da var persienner og gardiner, knagger og bilder hengt opp og ikke minst var boden ryddet og funksjonell. Og når bussen og toget går både titt og ofte, så forlot vi byen etter omtrent akkurat et døgn. MED avlegger denne gangen.

Siden vi kjørte internasjonal stil denne dugnaden så ble det indisk aften da vi returnerte til småbruket. MED ferdig mat bestilt og hentet i kommunesenteret. Jeg syns ikke det er så verst, jeg, å rekke over både Midtøsten, Asia og India i løpet av en og samme dugnad.

Og nå har småbrukeren og jeg «hytte» på St Hanshaugen. DET blir bra utover høsten!

Syns jeg var ganske lur.

I dag fikk jeg endelig sådd noen frø som forhåpentligvis skal forgrønne, forskjønne og fargesette terassen utover sommeren. Og i år syns jeg egentlig at jeg var ganske lur. Om jeg skal si det selv.

I stedet for å bruke stein som tidligere år, eller kjøpe dyre lecakuler eller liknende slik det reklameres for, så har jeg gått for noe annet. Kongler! Og gamle bukser!

Nederst i pottene fyller jeg furu- eller grankongler. Noen ganger så mye som i halve potta. Oppå der legger jeg et par stoffbiter fra ei utslitt og oppklipt linbukse – og så legger jeg på jord. Og så frø. Slik får jeg både drenering mellom konglene i bunnen, samt sperre mellom drenering og jord ved hjelp av buksa. Overflødig vann kan renne gjennom stoffet og ned i konglene og plantene (hvis frøene spirer) kan suge opp det de trenger. Det er tanken. Billig og gratis. Og ikke minst: pottene er nokså mye lettere å flytte på!

Nå gjenstår det jo bare å se om frøene spirer. Og jeg må ut og plukke flere kongler!

Den gang da.

Da helgeutfordringen fra utifriluft denne gangen var nettopp “Den gang da”, så måtte det bli et 17.mai-innlegg om bunad.

For avleggeren er den stolte eier av en riktig gammel variant med stor affeksjonsverdi. Denne:

Denne er vevd, brodert og montert av hennes oldemor, mi bæssmor, i 1948. Modellen er så vidt jeg husker  fra 1935. Bunaden er en Hedmarksbunad med ullstakk og ulliv. Avleggeren arvet den, tradisjonen tro, til sin konfirmasjon i 2014. Skjorta er av  lin og ble brodert og sydd til min konfirmasjon i 1987. Den gang da (!) var det JEG som arvet den av min mor. Og den gang da passet den:

Siden den gangen har jeg gått over til mer ekte bjørk. Denne bakgrunnen på konfirmasjonsbildet hadde vel de fleste av oss som ble konfirmert her i kommunen akkurat da. I alle fall vi som ble fotografert i dette studioet. Jeg har gått over til en annen bunad også. Samme modell. Annen størrelse:

Sånn kan det gå.

Forresten: Tidlig på 70-tallet, på den tida mora mi brukte arvebunaden, var jeg så klart også standsmessig antrukket på 17.mai. Den gang da tyder ansiktsuttrykket antakelig på en viss skepsis til å sitte på armen til en av gutta i “Gudfaren”. Selv om det er far min ;-).