Gratulerer med dagen, bæssfar!

“En farfar i livet skulle alle ha”, synger Odd Nordstoga. Denne jula er det nok mange farfarer og bestefarer som savnes og savner. Mange som ikke får være sammen slik de pleier.

I anledning husets farfar sin bursdag i dag, som han feirer hjemme i sørsverige uten noen særlig oppmerksomhet fra familien annet enn et par telefoner så kommer dermed dette blogginnlegget i reprise:

 

En farfar i livet.

Gratulerer med dagen, bæssfar!

PS! Det ordnet seg for studenten som fikk feire jul med faren sin.

 

Så glad kan man faktisk bli!

 

Så glad kan faktisk ei helt vanlig småbrukerkjærring bli når avleggeren endelig blir klarert for å henge med opphavet og et par andre i jula. Koronatesten var negativ!

Så da stikker jeg inn og lager gløgg! Med julekonsert på stream og ungdom, sylte og lefse i hus blir alt såre vel. God lillejulaften, folkens!

Vi krangler om julevasken.

Her i huset er vi helt tydelig ikke helt på linje når det gjelder vurdering av når det bør og skal vaskes. I alle fall ikke julevask.

Jeg hadde egentlig bestemt, uten demokratisk medvirkning av noen andre, at julevask var overflødig. Småbrukeren hadde ingen innsigelser så vidt meg bekjent. Såre fornøyd med beslutningen begge to og helt inneforstått at vi begge prioriterer andre ting.

Så da tok jeg støvsugeren en lett runde, rett og slett for at husets levende mopp hadde dratt fram uidentifiserbart materiale fra husets mørke kroker i hele høst.

Så skulle jeg bare ta en dusj etter anstrengelsen. Moppen, les katta, syns tydeligvis julevask er viktig og at min variant var noe mangelfull og tok saken i egne hender – øhhh, poter!

Ca 7 minutter etter støvsugerstuntet så stuegolvet slik ut:

Hovedmistenkt, og direkte dømt uten rettergang ses litt til venste på bildet. Planta var i utgangspunktet ikke så pen, men overraskende nok, og selvfølgelig, hadde den da i alle fall vann i potta si. På bildet sees vann, jord, planterester og potteskår i god miks. Siden den mistenkte sørget for å lage møkkpotespor over hele stua, inkludert under sofa, stuebord og på veggen bak gardina, så ble en relativt omfattende vask også nødvendig.

Da den lille firbente tydeligvis er så opptatt av at julevasken SKAL tas, fikk han seg en tur under springen sjøl også. Så da kan det meldes om at julevask er tatt av både stuegolv, kattepoter og deler av vegg. OG jeg har støvsugd bestikkskuffen! Nå får det pokker meg holde! Katta kan mene hva den vil, heretter inndras oppholdstillatelsen hvis han insisterer på mer grønnsåpe!

Nyvasket pote til jul…

Vi får vel ikke mer adventsmagi enn vi lager sjøl?

«En skulle vøri fire år i romjul,n», synger Alf Prøysen. Vi som er en del sammen med 4-åringer tenker at det må være bra å være fire år i adventstida også. Eller 5, eller 7.

I helga opplevde jeg adventsmagi. Eller julemagi. Et sirlig skrevet og pyntet brev til julenissen ble overlatt i min varetekt i hellig overbevisning om at julenissen, jo han bor i skogen her på bruket. I brevet var det ønsker, både av det materielle og det mer humanitære slaget.

Jeg lovte å sørge for at brevet var tilgjengelig slik at nissen skulle finne det.

Og gjett hva! Han fant det. Og han leste det. Så en av disse dagene poster visst nissen et svar som forhåpentligvis kommer avsenderen av ønskelista i hende en av dagene før jul. Hvis nissen har funnet riktig adresse da.

Du får ikke mer moro enn du lager sjøl, er det noen som sier. Kanskje vi ikke får mer magi enn vi lager sjøl, heller? Og når en 6-7-åring hardnakket og med overbevisning tror at julemagien fins i nærskogen, ja da skal hun jammen få julemagi! Nissemagi, faktisk.

En skulle vøri 4 år i romjul’n, eller 7. Eller 48.

Det aller viktigste brevet!

Brevet til nissen. I fjor virket det, sa avsenderen.

Det kunne mammaen bekrefte også. Så da var det nok riktig kanal. Dermed ble juletreselgeren postbud for desembers viktigste post også i år. Som ansvarlig for postgangen lovet jeg å sjekke om nissen hadde vært der og hentet posten i morgen. Avsenderen regnet med at han ikke ville komme mens det var lyst, så hun overlot villig det viktige dokumentet i undertegnedes varetekt. Så lenge det fikk henge på samme spiker som sist!

Jeg håper nissen kommer i natt. Brevet henger der på veggen og han kan bare hente det. Kanskje blir det sporsnø slik at jeg ser om reinsdyra er med? Jeg håper avsenderen ble fornøyd med juletreet hun hogget og bar opp til bilen sjøl og jeg håper nissen gir henne det hun ønsker seg!

Så fikk vi oss et lite stykke julemagi der i juletrefeltet i dag, både avsender og juletreselger.

Noe så inni granskauen godt!

Det er i granskauen vi holder til for tida. Det er egentlig der vi har oppholdt oss i desember de siste åra. I granskauen. Slik er det å drive denne familiebedriften. Heldigvis så er det et par-tre driftige arbeidskarer i tillegg til småbrukerfamilien som gjør at butikken går rundt i desember hvert år. Det er jo kun i desember den er åpen, så det lar seg ikke gjøre uten dem. I dag er det fire personer i aksjon. På utsalgssteder og i juletrefeltet.

I dag for eksempel er det småbrukeren og avleggeren som er på vakt i granskauen. De selger juletrær på rot til de som vil komme og hogge tre sjøl. Sist jeg kikka bort så var det en bil på parkeringsplassen, så de har det vel ikke direkte travelt. Og trivelig jobb er det også. Frisk luft, lett snøvær, trivelige kunder og lukt av gran. Bålkaffe og pølsegrilling hører med. Og dermed kommer julestemningen.

Undertegnede passer hus og satser på å servere noe varmt og passe sterkt å drikke til småbrukeren og avleggeren da de kommer inn etter en lang dag i snøværet. I morgen er det min tur til å passe granskauen, så jeg lader opp. Og gleder meg!

PS! Avleggeren likte julebrygget meget godt! Noe helt inni granskauen, faktisk. Lite visste hun at hun skulle kose seg så mye med litt akevitt en tidlig lørdagsettermiddag 😉

Deler av granskauen har tatt seg en tur til torget. Fru Enebær er ikke å se. Småbrukeren og avleggeren befinner seg derimot inni buskaset der et sted.

Det er en kunst å forberede seg mentalt!

 

Spesielt til noe som er drepende kjedelig. OG med en kropp som skriker med alt den har av signaler at den ikke vil. Men da gjelder det som jeg har lært av Alnes. Jeg tror det var av han i alle fall. Treneren til Warholm’en, altså, Leif Olav Alnes.

«Stick to the plan an carry on!», sa han. Så da gjør jeg det. I dag gjaldt det å iføre seg riktig utstyr for oppgaven. For å være mentalt forberedt på jobben. En oppgave som blant annet inneholdt et snev av grønnsåpe og klut. Så da ble det gummihansker, hårstrikk, crocs (!!!) og Superwoman-trøye. Det gjelder å bli minnet om at jeg tross alt er uovervinnelig hver gang jeg passerer et speil.

Superwoman.

Så nå har jeg vasket badet, tørket støv av William Wallace (google om du ikke kjenner han) og måkt et lass jord og noe som likner planterester fra hver vinduskarm. Lagt der av katten. Yoda, 17 uker.

Jeg glemte dessverre å støvsuge bestikkskuffen, det er nødvendig en gang iblant, så helt ferdig til jul er jeg ikke, Ikke skal jeg feire jul oppi den skuffen heller så…. Jeg ser ikke bort fra at jeg husker det før julaften. En eller annen julaften!

William Wallace, i egen høye person, eller ikke så høye juletrepyntversjon.

Adventshelg med nogo attåt!

Så langt har i grunn nogo attåt satt sitt preg på det meste. Det er muligens derfor det heter akkurat det. Nogo attåt.

Det startet i grunn med en relativt sjelsettende tur innom nærbutikken for å plukke med meg noe jeg hadde glemt. Hva som ga et så til de grader inntrykk kan (dessverre eller heldigvis, stryk det som ikke passer) ikke deles. Men såpass inntrykk gjorde det at et par minutter råfliring i bilen før jeg kjørte videre var helt nødvendig. Jeg må påpeke at jeg var helt alene i bilen. Mens jeg lo kunne jeg nyte synet av både blinkende og fargerik julelyspynt tvers over veien. Det blir mer og mer av den for hvert år, og det er såpass mye allerede at “bra nok” ser ut til å være prinsippet for opphenging. Det er jo ikke nødvendigvis så bra å være perfeksjonist?

Velkomstdrinken hos det eminente vertskapet besto av lys julegløgg av det hjemmelagde og meget gode slaget. Med vertskap og gjester så besto selskapet av to – 2 – personer. Gløgg med nogo attåt – det vil i dette tilfellet si akevitt oppi. Slik som denne:

santamariaworld.com

Ørret av type rak med Rakøl i glasset, samt nogo attåt, selvfølgelig akevitt, ble inntatt. God, lokal akevitt. Godt.

Dessert ble et romslig glass rødt, og litt til, uten nogo attåt.

Taxisjåføren, som var iført munnbind og en trivelig kar, har nok nå også innført ørepropper som beskyttelsesutstyr. Med såpass med nogo attåt innabords så er jeg rimelig sikker på at drøye 2 km med undertegnede i baksetet holdt for de øra. I alle fall resten av dette året.

Dagen i dag har brakt med seg lefsebaking. For min del, lefsesteking, kaffedrikking og ellers mer “stå-i-veien”-rolle. Med nogo attåt. Det vil si: fortsatt akevitt i systemet.

Bilde: Anita Østerhagen

Da lefser, en og annen julekake og juleblomster var vel i hus i heimen, fortsatt med nogo attåt i systemet. Ja da dukket jaggu meg de bestilte fuglenekene opp på trappa også. Summen av juleforberedelser og adventsøvelser er dermed oppe i en anselig mengde allerede tidlig på en adventslørdag. Hele tiden med nogo attåt.

Men nå er det snart tid for pubmat inkludert påmmfri. Det pleier å gjøre susen mot nogo attåt!

Hater når det skjer!

Når jeg sniker meg opp på den forbudte kjøkkenbenken og får trædd meg sjøl inn i en brødpose som skal kastes – og ikke kommer meg ut igjen men blir ferska….

Hater når det skjer!

 

Når jeg blir oppdaget bak gardina – og må sitte heeeelt stille i stedet for å gå helt bananas med klatring opp og ned…

Hater når det skjer!

 

Når det er et vindu mellom meg og ekorn og småfugl på fuglebrettet så jeg ikke får lekt med dem…

Hater når det skjer!

 

Når noen bretter pleddet unna for å ta bilde og forstyrrer meg midt i huleboerleken…

Hater når det skjer!

 

Også kalt: en dag i mitt liv som katt, eventuelt mitt liv MED kattunge!

Yoda, 16 uker.

Jeg klarte det!

Jeg har inntatt sofaen på mandag 30.november og klapper meg sjøl passe fornøyd og selvtilfreds på skuldra. Jeg klarte det, nemlig! Jeg har lært at det er viktig å gi seg sjøl ros for det jeg oppnår og det jeg får til. Så dermed: Jeg gikk gjennom hele forrige uke uten å dra visakort, master eller bruke peeng (som fylkesmann Johnsen sa). Jeg kjøpte altså ikke en puck hele black week!

Når begge mailbokser, ja i flertall for jeg har jo både jobbmail og privatmail, daglig må tømmes for et sted mellom 25 og 40 reklamemailer som alle handler om noe slikt som black week så står det ikke på tilbudet. Nettaviser og tv-reklamer er spekket med ufattelig gode tilbud av alle slag og blogger, instagram og facebook skriker mot meg med uslåelige tilbud. Det skal ikke stå på mulighetene. Da føles det godt å bare klikke det vekk og overse det hele! Så forrige uke gikk det altså ikke ei krone.

Nå var småbrukeren på Kiwi en tur og kjøpte nødvendig føde til meg og seg, inkludert kake og cheesedoodles til meg selvfølgelig. Men ellers så har jeg ikke så mye som betalt ei regning. Og han hadde heldigvis eget visakort.

I dag er det visst cybermonday. Så det er ikke for sent. Men jeg har allerede vært ute med bil i dag, og kjørt fort forbi både den ene og den andre butikken som sikkert fortsatt har fantastiske tilbud. Jeg stoppet ikke. Og nå er bilen godt plassert i garasjen igjen. Og alle kort er ute av syne så nettbutikkene skal få fred for meg ut dagen. Dessuten så har jeg huset fullt av mye mer enn jeg klarer å bruke opp på de neste åra, så jeg trenger faktisk INGENTING!

Det kan jeg sitte selvtilfreds å si mens jeg kikker til høyre. Der får jeg øye på desembers vakreste eventyr. Ikke mindre enn 2 adventskalendere befinner seg der. Den ene er delt med avleggeren etter at hun for mange år siden, sikkert redd for at jeg syns hun begynte å bli for stor til den slags, foreslo at vi skulle kjøpe annenhver pakke. Altså pakke til henne oddetall og til meg partall. Hun kjente jo mora si godt allerede da, så akkurat det måtte jo bli en tradisjon tvert. I år blir det pakkeåpning long distance. Ikke nødvendigvis på grunn av smittevern, men fordi avleggeren bor og studerer i hovedstaden.

Den andre deles med småbrukeren. Den er det kornblanding i. Brun, flytende, gjæret kornblanding. Annenhver flaske til meg, annenhver flaske til ham. Den varianten oppsto etter at undertegnede kjøpte ferdig ølkalender for noen år siden. Alene. Til meg selv. Det er også tradisjon. Altså med gave til meg selv fra meg selv. Beste garantien for å få det jeg ønsker meg. Men nå deler vi altså på kalender.

Siden jeg for en gangs skyld er unormalt og sjokkerende tidlig ute med enkelte ting så ble innhold til begge kalenderne anskaffet og innkjøpt leeeenge før black week. Det skyldes nok kun den alternative disponeringen av tid jeg holder på med for tida.

Så gjenstår det å se om småbrukeren har handlet kalenderøl på Kiwi. Tru’kke han tør, black week eller ikke. Det eneste jeg vet er at jeg gleder meg til i morgen! Og heldigvis blir det hverken black eller white week den neste måneden. Mer brun!

Adventskalender for småbrukere og småbrukerkjærringer.

Også kalender – stort sett fra avleggeren til meg, og noen få fra meg til avleggeren. Hun inntar da tross alt småbruket i løpet av desember en gang. Legg merke til vaktkatten. Direkte ustabil og uforutsigbar. Legg også merke til det interiørmessige høydepunktet: jif-flaska i bakgrunnen. Ingen snikreklame da den kun er fylt med vann i et forsøk på å holde vaktkatten i en form for sjakk.