Dette hadde jeg gått glipp av om ikke småbrukeren hadde en egen forkjærlighet for veteran- Saaber. Her sitter jeg nemlig i det som jeg ikke riktig vet om jeg skal kalle “veghjelp-bilen” eller “følgebilen”. Jeg sitter litt sånn musestille og avventende og tenker at jeg gjør best nytte om jeg ikke syns eller høres. Bare følger med.
Motorstoppen i gammalsaaben skjedde sånn omtrent 500 meter hjemmefra. Han som kjørte ringte hjem til hu som ikke tok telefonen, men han fikk i alle fall gitt en slags beskjed. Etterhvert tuslet han hjem etter riktig verktøy, DET skal jeg beskrive senere, og så kjørte jeg ham tilbake i en sånn ca 60 år yngre bil. I tilfellet “reparasjonskitet” ikke gjorde susen.
Jeg satt å så på. Og må innrømme at jeg var litt mildt skeptisk. I alle fall når “reparasjonen” var et faktum og de to første startforsøkene ikke ga resultater. Men PLUTSELIG! Der sto blårøken som ei sky bak bilen og den for bortover veien. Det var bare for meg å starte og følge etter i full fart. Rundt svingen holdt han god driv, men da vi nærmet oss hjemme så jeg at det gikk saktere og saktere. Sjåføren i bilen som lå mellom oss lurte nok en smule på hva som egentlig skjedde. Den lille røde trillet i mer og mer moderat fart, men klarte til slutt å svinge inn på gårdsplassen hjemme og var vel i havn. Småbrukeren fortalte etterpå at det igjen var motorstopp like etter svingen men at han hadde klart å “holdt den på trillen” til han var reddet!
Og “reparasjonen”? Joda, den var jo av den høyst midlertidige men relativt kreative typen: ei brusflaske med en ørliten skvett totaktsbensin, med en gummislange, festet med gaffateip… Ikke si det til noen! Og ikke prøv på noen som helst bil. I alle fall ikke på en som er yngre enn sånn omkring 1965-modell, tipper jeg.
Småbrukeren har nå bestilt ny bensinpumpe til doningen. Og jeg sto i veien bare en gang da han skulle få klenodiet inn i garasjen igjen!
