Jeg bøyer meg i hatten.

Jeg bøyer meg i støvet for alle tradisjonelle husmødre. Alle de som har syltet, hermetisert, saftet og kokkelert i alle år. Uten alle tekniske duppeditter og -datter vi har tilgjengelig i dag. Litt av en jobb de har hatt!

I dag har jeg saftet. Det var på tide. Årets solbæravling var ikke av det største slaget. Solbærbuskene er et noe glemt og forsmådd kapittel i dette småbrukerlivet. Og avlinga blir deretter. Men jeg plukket dem alle.

Så har det seg sånn at i fryseren hos meg så fantes det solbær fra i fjor. Og fra året før. Både frosne bær og frossen råsaft av solbær. Og det fantes blåbær, rips og rabarbra. I såpass mengder at det begynte å gå ut over plassen til andre ting.

Så da var dagens prosjekt klart. Sukker ble kjøpt og flasker rengjort. De fins det jo relativt mange av i ølbryggerhuset. Jeg begynte å koke bær. Først i saftkoker. Så med sukker og sitron. Nedkoking til konsentrert saft var planen.

Og det kokte. Og det kokte. Og det kokte. Og det koker fortsatt.

Det er noe magisk over saftkoking når safta plutselig begynner å renne ut av saftkokerslangen. Det er gøy. Det andre handler mer om tålmodighet. Det er ikke så gøy. Men det blir saft. Til slutt. Tror jeg.

Og jeg? Jeg har fått en påminnelse om at «noe særlig til husmor» er jeg ikke. Som avleggeren sa en gang tidlig i tenåra eller deromkring. Så jeg bøyer meg i hatt og støv og alt jeg kan komme på for husmødrene!

Saft suse.
Kokekokekokekoke…

Kålhue!

Det var et skikkelig skjellsord da jeg var en smule mindre og yngre enn jeg er nå. «Ditt kålhue!», kunne vi si når noen var skikkelig teite eller sa noe dumt. Det var vel gjerne småsøsken. Eller irriterende smågutter. Jeg har minner om at jeg brukte et og annet en smule sterkere uttrykk også, men akkurat den lar vi ligge.

Kålhue! Neida. Ikke denne gangen. Nå er det snakk om salathue. Det er i ferd med å eksplodere rundt meg. Ikke salathuene. De er foreløpig intakt og akkurat slik salathuer skal være, tror jeg. Men reddikene har eksplodert. De er forvokst, sprukne og markspiste. Blomstrer gjør de visst også. Takk  for seg.

Men jeg spiser salat, potet, gulrot, løk, sukkerert, squash, persille og mynte fra egen hage for tida. For harde livet. Chilien er på gang og det samme er tomatene og agurken. Epler, rips og solbær likeså. Blir kostholdet grønnere nå så vet jeg ikke helt.

Men det er fint. Det er godt for kroppen og det er både kortreist, sunt og snilt for miljøet. Men aller viktigst: det smaker godt!

Selv om jeg ikke ser snurten av noe kålhue!

13945 skritt.

Du kan vel trygt si at det er i meste laget for en slik som meg. I alle fall på asfalt og i løpet av noen få timer. Men om det er verdt det, så gjør det i grunn ikke så mye. Dessuten så finnes det stort sett en benk eller noe det går an å sitte på i umiddelbar nærhet nesten overalt. Slike ting oppdager en når en får bruk for dem! Det er ikke farlig å bli sliten. Og i og med at mitt funksjonsnivå må antas å være rimelig lavt i uoverskuelig framtid, så kan ikke slike hensyn tas for alvorlig. Det vil si at vi, jeg, prøver å få gjennomført så mye av det som er planlagt som mulig. Og så hviler jeg etterpå. Sånn som i dag.

I går fikk mora mi 70-års -gaven sin. Det var en bytur med undertegnede samt avleggeren med togtur til «by’n», innlagt vaffelfest hos sistnevnte, vandring og utforsking i Botaninsk Hage samt Afternoon Tea med full pakke. Som den svima jeg er så hadde jeg jo glemt hva det var hun egentlig hadde blitt lovet i gave, men det var dette jeg husket og dermed slik det ble.

Det ble en fin dag og jubilanten og vi andre var fornøyd. Så vidt jeg vet. Vi klarte å bestille perfekt sommervær, kjemikaliene i skrotten gjorde ikke mer ut av seg enn jeg klarte å overvinne, hagen var vakker og velduftende, vaflene gode, selskapet trivelig og teseremonien både smakfull og avslappende.

Etter inntak av te og mat så var vi såpass fornøyd at det ble togtur hjem rimelig umiddelbart. Og enda en gang har jeg klart å oppholde meg en hel dag i hovedstaden uten å shoppe noe som helst. Var ikke innom en butikk engang. Hvis ikke de 100 grammene med eksklusiv te som ble med hjem regnes med, da.

I dag hviles det. Jeg er tilbake i kø på sykehuslabben. Satser på at te og makroner kun slår positivt ut på blodprøvene 😉

Botanisk Hage.

Disse to.
Ting som kan foregå over hodet på en når en sitter på en benk og venter på de som orker å gå litt lenger.
Nammenam.

Nå.

«Nå.

Et meget lite ord.

Nå.

Likevel rommer det

hele evigheten.»

Hans Børli

 

Jeg hører bekken suse og trosten fløyte.

Jeg kjenner draget av svale nsom sneier over tunet

før den forsvinner oppunder låvetaket.

Jeg lukter på villjordbæra på trammen. Den som ligger der alene

etter at huset forlot den i brann for over 50 år siden.

Men jeg spiser dem ikke. Det får noen andre sette seg ned og gjøre når de blir modne om noen dager.

Jeg lar knotten og myggen surre.

Og jeg kjenner lukta av gammelt treverk mens jeg hører tømreren sage på stabburet.

Stabburet har fått nye spiker og både jeg og tømreren har fått ny ro.

 

Vi har vært på «workation» midt i en oase, småbrukeren og jeg. I to døgn har vi bodd, sanset, snekret og gjort vedlikehold på et bortgjemt men ufattelig vakkert tun langt inni Eidskog. Vi har levd noen timer på Oppistun Børli. Hans Børli sitt barndomshjem. Heldige meg som fikk være med småbrukeren på jobb som museumshåndverker.

Jeg har ikke vært til så mye nytte hverken for tømreren eller Oppistun, men det gamle bruket og ikke minst ordene der har vært til nytte for meg. Jeg har latt ord og opplevelse sette seg i kroppen.

Jeg har kjent på NÅ.

Oppistun Børli, juni 2022. Stabburet ble soverom for håndtverker og friluftsheidi.

Villblommer omkranser tunet.
Takk for nå. Jeg håper å kommet tilbake.

 

Melonmysteriet.

På småbruket priser vi sommeren og da hører vannmelon med. Vi spiser den som snacks og vi griller den.

Men hvem har forsynt seg her? Hvem er så gjennomført lat at å skjære av skallet på melonen anses som for mye jobb? Hvem tar sjansen på å utfordre undertegnedes sans for system og orden på denne måten? Og hvem tenker at skall…det får noen andre ta seg av? Hvem er den skyldige?

Siden vi er kun tre personer med melontilgang så utpekte det seg tidlig en hovedmistenkt. Den hovedmistenkte ble både utpekt og konfrontert med ugjerningen. Urettmessig. Den egentlig skyldige lot som ingenting og gjorde gode miner. At den skyldige har en tendens til å forsyne seg noe uortodoks av for eksempel ost også, burde satt meg på sporet av ugjerningsmannen med en gang. Men naiv som jeg er…

Melonmysteriet er nå løst. Den skyldige er tatt og har innrømmet ugjerningen. Uten å ha møtt noen nevneverdige konsekvenser for så vidt. Annet enn en smule vennskapelig sosial hets rundt middagsbordet. Greit med et melonmysterie som dagens drama på småbruket, kanskje?

Alle gode ting er 3!

Og i dag klarte vi nummer 3 av 3. En ekte trønderkonfirmasjon fikk avrunde konfirmasjonsperioden for friluftsheidi med familie. Takk til konfirmant med familie og vertskap og ikke minst takk til konfirmantbroren som til enkeltes overraskelse brente av tidenes tale til lillesøster.

Sodden er spist, kakene var gode, og mange nok…. (ikke overraskende!)., konfirmanten var usedvanlig vakker og undertegnede er veldig glad for at hun mot alle odds klarte å ta seg til happeningen. Slett ingen selvfølge i disse dager, men det går jo alltids et fly for den som har nok trass😉

Takk for oss og takk for laget🙂

 

Two down. One to go.

Fredag kveld trodde vi ikke det skulle bli noen. Lørdag kveld var vi helt sikre på at det kom til å bli kun en. I kveld sitter vi med beina høyt og har klart to! Slettes ikke verst med en kropp med galopperende feber. Opp og ned og i hytt og gevær. Med kreftlege og legevaktslege, vakthavende på medisinsk avdeling og til slutt flere blodprøver enn det er mulig å telle for en enkel teflonbelagt hjerne så har målet vært å stabilisere kroppstemperaturen. Helst under 38 grader. Selv om jeg egentlig foretrekker under 37. Det har ikke vært lett. Og taktikken med å ta et kvarter av gangen og bråbestemme seg for hva som skal skje rett før har vært flittig brukt.

Men med vilje og taktikk så har vi altså deltatt på to hyggelige konfirmasjoner i helga. Stabilt ustabil. Med to utrolig flotte konfirmanter, mange kjekke søsken, foreldre og ikke minst hyggelige gjester å snakke med. God mat og kaker har vi fått, taler er avlevert, tårer er tørket og alle gjester og arrangører kan med god samvittighet legge beina på en krakk og si vel blåst. Takk for meg og takk for oss!

Nå henger bunadene til lufting og kofferten pakkes for snarlig avreise til neste konfirmasjon. Plutselig og før vi aner det.

Litt luft trengs før koffert.

Da kjerringa var hest.

Det lå an til hviledag i dag. Siden jeg selvfølgelig overdrev i går, såpass at kroppen helt glemte at det var lurt å sove i natt, så var planen å ta det mye roligere i dag. Jeg må lades for dagene som kommer. I den grad lading er mulig når batteriet er såpass flatt og begynner å dra på åra. Slike batterier tar dårlig strøm. Slike kropper samler ikke lett energi heller.

Men så var det det da. Hviledager kommer ikke alltid etter planen. Og det er jo sånn med småbruk og matproduksjon at været bestemmer mye. Så også her. Værmeldinga sier regn de neste dagene. Mer eller mindre. Mengden er høyst usikker. Og skal man ha greier i jorda så begynner det å bli på tide.

Så dermed ble det potetsetting. Vi må jo ha mat ;-).Noe manuelt, men jobben min var først og fremst å kjøre firhjuling og lage og dekke potetfårer. Være hest på en måte. Og gjødsle med kunstgjødsel. Den letteste jobben. Småbrukeren gjorde alt det tyngste og resten. Og litt til.

Pulsen var høy. Såpass at brekningene innimellom var hyppige, men ellers så fikk vi knollene i jorda. Gjødslet med både kunstgjødsel og kumøkk. Så nå regner vi med å være selvberget med potet et år til. Været bød på naturlig vanning hele tida. Og da vi var ferdige ble det riktig så mye av det. Regn.

Og resten av dagen blir som planlagt. Jeg er ferdig med å være hest for ei stund. Hviledag nå.

Kjerringhesten hadde heldigvis motor.

10.08.2020-16.05.2022

Takk for laget Yoda. Takk for all kos. Takk for alle skogsturer. Takk for alle mus levert på trappa. Takk for alle fine stunder med morgenkaffe og katt. Takk for all frustrasjon. Takk for leken. Og ikke minst: takk for all pelsterapi du har gitt meg de siste halvannet året.

Det er nesten utrolig hvor mye 4,7 kilo pelsterapi kan ha å si. Spesielt når det butter.

Du var mye. Du var både morsom og irriterende. Du hadde all verdens påfunn og du hadde din helt egne personlighet. På godt og vondt. Du var du. Og mest av alt så var du selskap. Du var en mammadalt som ga meg mye. Både selskap, underholdning, en god del jobb og masse trøst.

Til og med hardt skadd og nesten ikke i stand til å gå kom du tilbake til mammaen din. Med blikket ditt og med å male så prøvde du å si «det går bra, mamma». Men det gjorde ikke det. Jeg fikk være sammen med deg da du sovnet inn. Jeg ville det. Det er nemlig det som er prisen. Prisen for å skaffe seg en firbent venn, en pelsterapi, og bli glad i denne. Da må man også ta belastningen med å være med når det lille pelslivet avsluttes. Det var vondt. Men det var fint.

Så kjære lille Yoda. Takk for alt du var og alt du ga. Jeg tror du visste hvor viktig du var og hvor mye godt du ga i den tøffe tida som mammaen og pappaen din har hatt. Savnet og tomrommet er stort. Større enn 4,7 kilo smågal pelsterapi.

Ute på tur, 09.05.22
Hmmm….

rhdr

Du bød på mye kos.
oznorCO

Du skapte en del frustrasjon…
…og en god del latter.