Den skal jo være såkalt og på godt (!) norsk oversized, men avleggeren syns den var i største laget for henne. Så dermed har hun bestilt seg en annen genser fra a bæssmor, og denne som er ferdig er ledig. Den er strikket i small, men på grunn av fasongen passer den for oss som bruker både M og L også. Jeg, derimot, var alt for stutt. I alle fall sluttet armene mine lenge før genseren sine! Blant annet.
Sånn er det og sånn er ikke så lett å se eller skjønne før et produkt er ferdig og prøvd. Noen er for stutte, andre er for butte, en er for lang, og noen er for liten!
Uansett så ser jeg ikke helt bort i fra at det blir mer overskudd på hjemmestrikk her. Jeg har nemlig også bestilt meg gensergarn. I en størrelse som muligens blir for liten. Vi får se da den blir ferdig. En gang uti 2026. Eller ’27…
Denne genseren er ferdig, og kjøpt som strikkepakke:
Elg i solnedgang har vi vel alle hørt om. Et fast og vesentlig innslag i det vi vel kan kalle “kitch”-interiør. Og i alle fall var innslaget av “elg i solnedgang” et klassisk innslag i manges interiør da jeg vokste opp.
Jeg har en solnedgang på veggen over sofaen sjøl, jeg. Så vidt meg bekjent så finnes det ikke noen elg der. I alle fall ikke synlig på bildet, men hvem vet. Det er mye skog og natur foran den solnedgangen, så hva som skjuler seg i skyggene er ikke godt å si 😉
Her på bruket har vi hatt “sau i solnedgang” i dag. Eller lam da. I alle fall pinnekjøtt i solnedgang. Etter den gangen for fryktelig mange år siden da vi trekte pinnekjøttet på kjøkkenet inne – uten avtrekksvifte og uten dør å stenge fra kjøkkenet inn til stua – så har vi trekt pinnekjøttet ute. Det var første og siste gang.
Nå har vi kjøkkenvifte over komfyren. Men vi kjører fortsatt “sau i solnedgang” sånn omtrent en gang hver jul. Hvis det er sol da. Hvis ikke blir det “friluftssau”. Uten sol. En umiskjennelig, men heldigvis ganske svak eim av bløt ullsokk – eventuelt røkt pinnekjøtt, kjennes riktignok. Men denne gangen er det levelig.
Nå er det gjort. Og jeg legger merke til at jeg blir mer og mer beslutningsdyktig for hvert år. Så nå er det omhyggelig valgt ut, behørig merket og ikke minst er det konferert med sjefen. Nå er treet klart.
For det er jo så klart snakk om årets julegran og i den forbindelse juletresjefen. Juletresjefen er sjef så lenge treet er ute og helt til det står klart på fot, justert for lutende golv og skakk stamme og klart til pynt. Så tar en annen sjef over, før den første får sjefe over grana igjen når det skal bæres ut. Arbeidsfordeling og ansvarsfordeling kalles det.
Men ansvar for å bestemme hvilket tilligger meg. Jeg hadde med småbrukeren som konsulent i år. Dermed kunne vi bli enige i løpet av noen minutter. Det var noe færre kandidater å velge mellom, så det var nok også en god grunn til at det var litt enklere å bestemme seg. Og så er det jo det fakta at erfaring sier at «det blir bra uansett». Så det er ikke såååå farlig!
Nå er julegrana forskriftsmessig merket og jeg fikk en tur i egen skog som ukas søndagstur. Både bål, kanelsnurrer og bålkaffe fikk vi også. Og heldigvis ingen hjortelusflue.
Ferdig til jul er vel å ta i en smule. Men to julegaver er bestilt. Og julegrana er valgt!
Dagens lille stunt, i den grad det kan kalles lille, handlet om tre kofferter, en 75 liters tursekk, et par vesker og poser…og ei bøtte. Samt friluftsheidi og avlegger. Herved er nemlig transport av flyttelass via kollektivtransport testet ut! Heldigvis kun deler av et flyttelass. Jeg er noe usikker på om jeg kan anbefale løsningen. Jeg tror stikkordet er “deler” – altså deler av et flyttelass. Ikke hele. Ikke halve. Men litt.
Og det er bra. For når minst den ene hånda til enhver tid må være ledig til å støtte skrotten med en stav og sekken er såpass at den er av typen du virkelig må sette sjøbein under, ja da er flyttelasset endelig stort nok.
Men nå er det i hus. Det huset det skal være i. Eller rettere sagt den leiligheta. Både alskens dupeditter som trengs samt mat både av typen innkjøpt på Harrytur og høstet i kjøkkenhagen på småbruket.
Til vår noe perplekse overraskelse så var det faktisk ikke vi som hadde mest bagasje på toget. Det er mange med bagasje i disse ferietider. Folk er på tur. Men ikke så mange flyttelass. Men altså: der befant det seg nemlig en familie med både store barn, små barn i barnevogn, mor, far og besteforeldre – med seks gigantiske kofferter pluss ryggsekker, barnevogn og ymse løse deler. De skulle til Legoland. Og jeg fikk forsikret meg om at både mor og far hadde igjen ei feriuke når de kom hjem 😉.
Det var der bøtta fikk sine fem minutter i rampelyset. Den holdt på å velte da Vy forserte en sving såpass skarpt at ting inni toget begynte å leve sitt eget liv. Vi fikk både den og kofferter, sekker og barnevogner på rett kjøl. Og faren i familien lurte på om vi hadde langt å gå fra Oslo S med det lasset.
Og avskjedskommentaren da gjengen forlot toget på Gardermoen var: «Pass på bøtta 😉!»
Sommerferie er det visst. Og vi spiste middag på terrassen i dag, det er riktig. Og der har vi da fått til både frokost, middag og litt til selv om regn og temperatur minner aller mest om noe helt annet enn sommer. Men nok om været! Til tross for at det er sommerferie. Det får vi ikke gjort noe med. Og derfor får vi ta det vi får og gjøre det beste ut av akkurat det.
Så i dag har vi hatt stolleken på terrassen. Overhodet ikke i tradisjonell forstand. Mer med grønnsåpe, klut og skrubb! Og lite sitting. Endelig skal det grønne kjøkkenbordet og stolene fram i lyset igjen. De skal faktisk flytte til nettopp; Grønland! Så dagens stollek på terrassen var kun for å vaske vekk minst 20 års spindelvev, støv, møkk og annet udefinerbart som havner på slike ting som står lagret på låveloftet.
Dermed stolleken. Med klut. Mulig det blir en liten malejobb for avleggeren og samboeren utpå høsten. Det får de bestemme. Og det kommer helt an på hvor på skalaen eksisterende «patina» blir vurdert.
Nå her de i alle fall fire stoler (og ett bord) så stolleken skulle være mulig!
Boligmarkedet er rimelig aggressivt for tida. Det vet alle som forsøker å komme seg inn på det. I alle fall i byene. Men jeg kan bekrefte at våren har vært røff på det området også her i mer grisgrente strøk.
Det har vært en smule kamp om objektene. En god del skrål og fighting både på visninger og i tida etterpå. Nå ser det imidlertid ut til å ha roet seg noe. De som har flyttet inn har stort sett satt full fart på familielivet og de fleste ser ut som de lykkes ganske bra.
Noen av vinnerne i «budrundene» her i nærområdet finner dere her:
Kjøttmeis.Her bor kjøttmeisen.Svart og hvit fluesnapper vant det “gjeveste” kassa på epletreet.
Og fluesnapperungene vil ha mat støtt.
Disse bor i den grønne kassa i skogen.Her.Og i kassa på leveggen er disse kjøttmeisungene klar for flygetrening.Mens her vant vepsen budrunden.
Siden markedet stort sett er under kontroll heromkring akkurat nå, så kan vi jo konsentrere oss om øvrig marked. Det i hovedstaden for eksempel. Avleggeren og samboer blir husløse i august og leter etter trivelig bosted å leie. Antakelig litt større og med noen flere fasiliteter enn bildene tidligere i innlegget.
De fjærkledde er i hus – kanskje bloggen kan hjelpe å få avlegger & co i hus også?
I år har jeg fått meg sommerjobb. Så nå vet jeg i grunn akkurat hva jeg skal drive med når jeg ikke er ute på tur, griller, bader, drikker vin eller henger i hengekøye mellom et par trær et eller annet sted denne sommeren. Evnetuelt alt på en gang.
Jeg satser på at det blir litt regnvær innimellom. Og jeg satser på at kapasiteten og formen er akseptabel. Ambisjonen er nemlig å lese alle disse i sommer:
1943-1975En skatt.
Og helst klare å skrive minst en planlagt og «bortlovet» artikkel til ei egnet bygdebok ut fra innholdet. Bøkene er av typen 7.sans og fulle av nedtegnelser om været, hvem som kom på besøk, barn som ble født og når det egentlig ble satt poteter i jorda det aktuelle året. For eksempel i 1954.
«Historien» starter som bildet av bokryggene forteller så smått i 1943. Men der har min oldemor i ettertid skrevet fremst i boka: «Vi turde ikke skrive hva som hendte oss, det var farlig, alt var farlig…».
Jeg grugleder meg. Det blir et dypdykk i historien til forfedrene og -mødrene. Sett gjennom deres egne øyne. En skatt. Og slikt noe må behandles varsomt og med respekt. Foreløpig har jeg sett på bilder og skumlest litt sporadisk blant annet om rasjonering og søknad om innkjøp av sko til ungene. Det kjennes i grunn ut til at denne sommerjobben kan bli noe omfattende. Ikke så rart når «råstoffet» strekker seg over tredve år og nevner minst tre-fire generasjoner 😉
De to som skrev bøkene: oldefar Sverre (1892-1977) og oldemor Sina (1901-1995).
Champagnebalkongen sitt alter ego er nemlig akkurat det. Værstasjon. I ettermiddag bemannet med to; undertegnede og katta! Katta bryr seg mindre om været så lenge det ikke er ekstremt i noen retning. Hverken for varmt, for kaldt eller for mye vind eller bråk av regn på taket. Hula er best uansett.
Nå sitter vi her altså. På champagnebalkongen som ble til værstasjon. Og ser og hører at regn- og tordenbygene kommer snikende vestfra. En og annen «blitz» observeres også. Og romling! Akkurat passe langt unna nå. Men det drypper mer og mer på taket her, og skurene ser ut til å nærme seg, så vi får se hvor trivelig det blir på denne balkongen etter hvert. Nå lyner det rimelig ofte også, faktisk.
Også sett fra champagnebalkongen som aldri har sett snurten av noe champagne, egentlig. Men vær – DET har vi!
Dagens store spenningsmoment var om han som fikk disse da han kom hjem fra jobb egentlig visste hvorfor han fikk dem!?!
Han påsto at han gjorde. Selv om dama i blomsterbutikken mente det var et taktisk godt grep å sørge for blomster på bordet sjøl! I og med at det i alle fall var en av oss som husket datoen. Det gjelder vel erfaringsmessig for det meste; ta ansvar når du kan!
I dag har nemlig småbrukeren og jeg hengt sammen slik offisielt i 30 år. Helt fra 16.mai 1994, faktisk. Akkurat da ble kompisen en smule snurt fordi småbrukeren ikke ville være med på fest. Han var nemlig opptatt med å få seg dame 😉. Og han ble aldri kvitt a, heller. Og siden jeg kom på det igjen fordi jeg lette etter bilde av en niese som har bursdag i dag, så tenkte jeg at det var verdt ei rose eller to. Uansett hvem som kjøpte dem.
Og 30 år fortjener både roser og egentlig en medalje, tenker jeg. Så applaus og gratulasjoner er helt på sin plass. Jeg skal sørge for at de kommer til rette vedkommende. Småbrukeren, for eksempel!
