7 kroner og korona.

Noe av dagens trimtur var av det litt nyttige slaget. Altså, tur er jo nyttig både for hode og kropp hver gang. Og ikke minst for humøret. Men denne hadde enda en dimensjon.

Og så innbringende da gitt!  Hele sju kroner. Og en corona.

Langs min snaue 500 meter lange eiendomsgrense mot vegen, kalt åker og juletrefelt for meg men veggrøft for deg, plukket jeg med meg ymse. Panten var ikke så mye å skryte av. Hadde den som kastet valgt å la ølbokser og brusbokser være hele i stedet for å klemme dem flate før de kastet dem ut av bilvinduet så kunne inntektene ha beløpt seg til minst tre ganger så store summer. Pant på ispapir og sjokoladepapir hadde også vært innbringende.

Dere som putter sneipene tilbake i sigarettpakka for så å kaste den langs veien når pakka er full, ja for det må være mer enn en av dere med de mengdene, jaja… Jeg tenker at bilen må være helt på randen full for at det ikke da går an å ta med den pakka med sneiper til nærmeste søppelkasse. De greiene der råtner ikke, folkens.

Gjengen på 5 som hadde spist gourmet og drukket godt på maccer’n hadde vært rimelig synkrone. Drikkebegerne hadde de i alle fall kastet ut bilruta i kor. De lå på rad og rekke med bare noen meters mellomrom. Matbeholderne ligger vel hos en eller annen litt lenger nedi veien her, for de har jeg ikke sett noe til. Naturlig nok var dere vel ferdige med å spise fra dem litt før…

Iblandet litt bildeler, udefinerbart papir og andre greier, samt en tom corona, så ble det et par poser ekstra i dunken her. Og sju kroner i pant. Hvis jeg husker å ta de med i butikken da. Den ene flaska måtte tømmes for noe grønnblanke greier som definitivt ikke hadde noe med cola å gjøre. Det var ikke spylevæske…. Kanskje det hadde vært mer innbringende å selge innholdet heller enn å pante flaska?

Du som får akutt behov for å tømme søpla di i fart og da selvfølgelig utelukkende på andres eiendom; hva om åkeren min skulle brukes til dyrefor!? Dyrefor iblandet metallbiter fra boksen du kastet ut vinduet? Hva om rådyra som holder til langs veien gnafser i seg sigarettesken med alle sneipene, eller om haren som hopper forbi slafser i seg et par pent brukte snusposer? Spiller ingen rolle for deg, kanskje? For kjøttet du spiser kommer jo fra kjøledisken på Kiwi. Og du som kaster i fra deg glassflasker ut gjennom bilvinduet. Du får jo ikke pant på den uansett, jeg vet det. Men hva skjer med glass og tørt gress når sola steker? Eller hva skjer med den, uansett om det er tobeint eller firbeint, som tråkker på glasskårene av den knuste flaska? Eventuelt med den firbeinte som spiser glasskåret?

Folk som kaster søpla si ut gjennom bilvinduet eller «mister» den langt til fjells er noe av det mest ignorante og tullete jeg vet. Det kan du ta deg en corona på. Men ta med flaska hjem. Hverken jeg, Dagros eller Bambi har bruk for den.

I dag er det sånn omtrent to uker siden dette innlegget ble skrevet. Forrige dagen så jeg en boks til borti der. RedBull, tror jeg. Jeg rakk ikke å ta den før det ble harvet. Forhåpentligvis holder den seg mellom asfalten og åkeren, så kan jeg ta den til høsten. Da blir det et par kroner til…

Alt annet er irrelevant.

I alle fall for han her. Han har endelig begynt å fungere som pelsterapi. Akkurat i dag var det nemlig på tide å finne ut at det faktisk går an å ligge og kose seg på fanget uten å spise på knapper, nappe i bukser, klore og bite på hender og andre hyss som bare en liten kropp full av energi kan komme på.

For aller første gang gikk det altså an å roe seg på fanget. Ja til og med sovne. Og da er det meste annet irrelevant. Det gjelder å ha fokus på de viktige sakene. Pelsterapi for eksempel.

 

 

Når du blir irrelevant.

Jeg fant det!

Til slutt fant jeg det. Etter å ha ryddet sammen kyllinger, egg og fjernet et par malplasserte høner. Og til og med byttet ut gule duker fra et par bord. Eggene fra Praha var lagt pent i boks og årgangskyllingene fra avleggerens tidlige produksjon var limt sammen og reparert etter en noe fysisk påskefeiring.

Men et egg var søkk borte. Hovedmistenkte tok det hele med knusende ro. Han hadde ikke noe bevisst minne om noe som helst, egentlig. Men noen hadde “rydda” i tilhørende stæsj, ingen tvil. Sporende var utvilsomme. Litt lettgjennomskuelig påskekrim der.

Men egget var sporløst forsvunnet. Ikke bak skapet, ikke under sofaen og ikke bak klesvasken. Jeg slo meg til ro med at det sannsynligvis dukket opp i en eller annen støvsugerseanse en gang nærmere jul. Og var klar til å bære greiene opp på kottet.

Men til slutt fant jeg det!

Jeg trodde jo dette var ferdig tova….

Dagens…så langt!

Altså:

Når du starter dagen med å trampe i din egen bæsj, for så å legge igjen “avtrykket” på småbrukeren sin dyne slik at alt av sengetøy inkludert dyna må vaskes umiddelbart, for så å rydde håndkleskapet på badet:

Før du ribber en årgangspåskekylling designet og produsert av en relativt ung avlegger:

Ja da er det vel greit å gå frivillig i bur:

Den er foreløpig ikke snudd opp ned….kurven altså.

Og å ligge på en pose klesklyper er jo litt for yoga å regne….

God søndag, hilsen Nasse-pusen!

Tilvenning.

Hva betyr det for deg? Å venne seg til, ikke sant? Vi blir på en eller annen måte vant til en ny måte å gjøre ting på, en ny smak eller nye omgivelser. Satt i system og etter en plan og bevisst tanke om at noe skal vennes til så kaller vi det ofte tilvenning.

Når jeg googler ordet «tilvenning» kommer det utelukkende linker til artikler om tilvenning i barnehage. I alle fall så langt som jeg gidder å scrolle. En ettåring med foreldre som skal ut igjen i jobb etter permisjon skal gjennom tilvenning i barnehage. De skal venne seg til å være borte fra foreldrene, de skal venne seg til å si hade, de skal venne seg til andre barn og bli vant til nye voksne og helt nye omgivelser.

De skal spise, sove, skifte bleie, leke, utforske, gråte og le i en helt ny setting. Foreldrene skal også tilvennes den nye situasjonen. Ikke minst de, forresten. Det er en kjensgjerning at den overgangen krever tilvenning for både store og små. Stikkordet er trygghet. For alle.

Den typen tilvenning er et rimelig kjent begrep i mitt yrke. Men jeg er slett ingen ekspert. Jeg er nok ikke spesielt god. Har rett og slett øvd for lite. Mitt område er jo litt større barn. Og selv om det tilvennes når de store bytter barnehage og avdeling også, så er de tross alt vant til, tilvendt, konseptet.

Men nå, på tross av både kunnskaps- og erfaringshull, er det akkurat dette jeg holder på med. Tilvenning. Vi har nå kommet til punktet der det går an å spise mat når man er sulten, drikke  når man er tørst og gå på do når det trengs. På riktig sted. Til og med litt lek og en og annen ekspedisjon til naborommet er mulig. Selv om retretten til teppet på skittentøydunken er rimelig kort enda. Eventuelt bak vaskemaskina eller under dusjkabinettet. Der er det jo så trivelig…

Fra starten der det gjaldt å trykke seg så flat som mulig og helst gå i ett med teppet, og i alle fall ikke komme med en eneste lyd, så har det altså gått framover. Litt spising i senga måtte til de første timene. Det samme måtte drikking.

Via en og annen rusletur rundt på det ikke så alt for store badet, samt litt lureri med såkalt godteri og masse stryk og kos har vi nå på dag 3 kommet et steg videre. Det er til og med maling og en og annen mjauelyd å høre. I alle fall et slags kvekk. Så tilvenningen går sin gang. Nice and steady. Ikke akkurat kjempefort, men det bør jo stå i stil med pedagogiske prinsipper ellers…

Hils på Nasse. 14 uker. Akkurat flyttet fra mor og rimelig mye mer lik Nasse Nøff i personlighet enn sitt opprinnelige navn: Emil. Så tilvenning til nytt navn er også i gang.

Nasse.

Til leie.

Bolighaien her leier nå ut 3 nye boliger med nærhet til skog og mark kort vei til friluftsliv og rikholdige matfat bestående av mengder av mygg og meitemark. Denne utleieren er en smule somlete. Det skal glatt innrømmes. Boligene skulle ha vært «nøkkelferdige» og på egnet tomt for minst et år siden.

Men bedre sent enn aldri. I dag er de klare. Sesongen er såpass i gang at det er fare for at innflytting ikke skjer før neste år, men mulighetene for de mest desperate er der.

3 innflyttingsklare nye enheter leies nå ut. Klare til møblering. Såkalt studioleiligheter? Meget rimelig leie. Ingen gjenboere. Førstemann til mølla gjelder.

Toget til Tokyo.

Toget til Tokyo har gått. Avleggeren har gått om bord og forlatt stasjonen. Altså, hun skal slippe å ta toget hele veien da. Noen dagers jobb nå og så blir det en lengre tur, eller to, på vingene før nytt bosted og nye omgivelser inntas. Nytt land, nytt kontinent, nytt språk og ny kultur.

Hva møter deg?

Hvem blir du kjent med?

Hva kommer du til å lære?

Hva finner du på veien?

Hvordan vil det påvirke deg?

Hvilke opplevelser kommer til å etse seg inn og påvirke både utviklingen og minnene dine?

Toget forsvant med den unge damen. Og vi sa på gjensyn, sayonara, god tur, og ikke minst NYT og ta for deg av livet og opplevelsene.

Vi sees igjen i august!

Hade!

Kanskje hun møter noe slikt? Bilde: Rakuten.com

Sayonara!

I dag har vi arrangert «avskjedskaffeslabberas» for denne avleggeren som i slutten av måneden forlater vesten og flytter til 125,7 millioner innbyggere i en av verdens største byområder på andre sida av kloden. Besteforeldrene fikk kaffe og de fikk sagt hade’. Og avleggeren fikk sagt hade’ til dem. Nå ser hun fram til nye inntrykk, spennende lukter, smaker og kulturopplevelser på øystaten Nippon-koku. Solens land.

Avleggeren pakker kofferten og forsvinner til Tokyo. Grunnleggende språkkunnskaper i japansk er tilegnet, kontakt med karatedojo er opprettet og forelesninger i makro- og mikro-økonomi venter.

Undertegnede syns det er litt over gjennomsnittet spenstig og applauderer initiativet, ambisjonene og eventyret generelt. Og så sier vi sayonara og god tur!

Det gjelder å servere bakst som motiverer til å komme tilbake 😉
Litt bakst fra “søta bror” også for sikkerhets skyld.

Gratulerer med å være deg sjøl!

Jeg kjenner mange sterke kvinner. Kvinner som står på, oppnår ting for seg selv, de nærmeste eller verden. Kvinner som gjør spektakulære ting. Tøffe damer. Damer som har gjennomføringsevne og får til ting og oppnår greier.

Jeg kjenner damer som har en egen evne til å få andre til å føle seg bra. Jeg kjenner kvinner med omsorg. Jeg kjenner mange powerkvinner.

Og jeg kjenner mange litt mer puslete kvinner. Inkludert meg selv. Fellesbetegnelsen er at alle er seg selv. Alle kjemper akkurat sine egne kamper og er powerwomen på akkurat sitt område. Og det skal vi være glade for. Og ikke minst fornøyd med.

Så er det jo sånn at de fleste av oss kan hige etter å bli en bedre utgave av oss selv. Og heldigvis så handler ikke det nødvendigvis om å bli penere eller tynnere. Det handler om å gjøre ting som utfordrer en selv. Ting som er skummelt, nytt eller grensesprengende. For akkurat mine grenser! I helga var jeg litt superwoman. Jeg gjorde noe jeg slettes ikke tør. Og for meg viste det seg at det var utfordring nok. Jeg kjørte gondol. Vi var to stykker som egentlig ikke turde, men som tenkte som Harald Rønneberg «det er begrenset hvor gæernt det kan gå», lissom?

Det handler om å skape mening i sitt eget liv. Sprenge noen grenser uansett hvor de går. Være seg selv på godt og vondt og gjøre noe med det du kan gjøre noe med.

Dronning Sonja inviterte i dag 50 betydningsfulle kvinner til lunsj i anledning kvinnedagen. Jeg har ikke sjekket gjestelista. En klinikk som driver med slikt «feirer» kvinnedagen med 25% tilbud på fillers!!!!! Jeg tror jeg hadde hengt et par timer med Sonja i stedet, altså. Om det skulle ha vært aktuelt med noen som helst av de tilbudene der.

I fjor skrev jeg om Jessie: her.

Gratulerer med dagen til Jessie, Sonja, avleggeren, Annica som har bursdag, og meg selv. Vi er alle kvinner. Kvinner med ulike mål, forskjellige planer, ulike utfordringer og ulike utgangspunkt. Vi er mennesker. Og som jeg har sagt utallige ganger: folk er folk. Og alle folk kjemper en kamp, for seg selv eller for noe.

Som sagt og skrevet av Hans Børli i Tankestreif, 1991: «Dette er det vanskeligste av alt: å være seg sjøl – og synes at det duger».

Gratulerer med dagen!

To damer jeg kjenner godt som akkurat har utfordret seg selv en smule, og som stadig driver med den øvelsen.