Dette er et stille skogsvann i rimelig uberørt natur en septemberkveld. Bildet er tatt fra hengekøyeleiren til undertegnede med følge:

Dette er vindmøller. Disse står i Sverige og er brukt til å male korn. Bilder av bilder tatt av undertegnede på ferietur for en del år siden:

Dette derimot er ikke vindmøller. Dette er vindturbiner. Bilde fra fosenvind.no:

Nærskogen her jeg bor er nå truet av «vindeventyret» som det rett som det er blir kalt både av utbyggere og de som har interesse av det og også en smule ironisk av motstandere. Turbiner benevnes som redningen både for klima, økonomien, nærmiljøet og menneskeheten. Og i samme slengen kan vi lese om dommer i utlandet MOT vindturbinparker. Vi kan lese om LOVNADER til lokalbefolkning som ikke blir overholdt. NATURØDELEGGELSE som følge av vindturbinetablering. Forskere er klare på at nedbygging av natur er en alvorlig trussel for klimaet og de fraråder det og ber om at det settes inn ressurser for å finne andre løsninger for å få ned bruken av fossil kraft. Men utbyggere og forkjempere fortsetter å argumentere med penger, vekst og «nødvendighet for framtida».

Jeg skriver leserinnlegg. Dette er foreløpig mitt siste i en serie som inntil i dag består av fem innlegg. Så langt. Lenkene nederst i innlegget anbefales for de som vil lese mer om saken.

Det er jo skog overalt!

Ikke sant? Eller?

I Norge lever vi med den overbevisning at vi har fryktelig mye natur. Vi har store fjellområder, frisk luft, elver og daler. Og tar du en kjøretur oppover Østerdalen så er det jo skog overalt!

Men er dette egentlig riktig?

Ifølge Dag O. Hessen er dette en villfarelse. «Forestillingen om Norge som et villmarksland er en myte», sier han til forskning.no. Og når vi vet at de siste fem årene så har vi i Norge i snitt bygget ned 79 kvadratmeter natur hvert minutt, så forstår selv den minst regnekyndige av oss (for eksempel meg) at vi kommer til å gå tom. Raskere enn vi tror. Et googlesøk der tallmaterialets opprinnelse er Miljødirektoratet, MDG, norskfriluftsliv.no og regjeringen.no forteller at vi her i landet de siste snaut 30 årene har bygd ned arealer tilsvarende omkring 7000 fotballbaner. HVERT ÅR! 75 % av dette er skog. På denne måten blir det jo tomt!

Den største trusselen for biomangfoldet vi er så avhengig av er nedbygging. Nedbygging, oppstykking og arealendring. Ved å bygge ned villmarka bygger vi også ned vår buffer mot klimaendringene som skjer. For villmark, og spesielt uberørte skogsområder, hjelper oss med å ta opp karbon og utslipp. Og urørte skogsområder gir dyr og planter større mulighet for å tilpasse seg og overleve de klimaendringene som vi ser i dag og ikke minst de som kommer i framtida.

NINA (Norsk institutt for naturforskning) skriver om det glemte klimatiltaket. Vi har allerede verdens beste metode for å binde karbon (enda). Naturen gjør jobben gratis for oss! Naturen tar karbon ut av atmosfæren og hjelper oss med å bremse klimaendringene. Men til tross for det og i jakten på gode tiltak for å kompensere for menneskeskapte klimautslipp glemmer man også her i Norge å regne med både karbonutslipp fra inngrepene og tap av naturmangfold. Utbygging av vindkraftindustri er et eksempel på dette. I vår villfarelse og der målet er å erstatte fossil kraft med for eksempel vindkraft så tror vi at etablering av vindindustri er grønt. Vindindustrien «grønnvaskes» (Dag O. Hessen), naturinngrep og miljøødeleggelsene underkommuniseres og vi ender med å tape i klimaregnskapet. Arter mister sine levesteder av nedbygging og oppstykking og naturkrisa øker.

Nå trenger vi løsninger som tar hensyn til både klima og natur! For klima avhenger av uberørt natur og naturen påvirkes av klimaet. En sirkel av gjensidig påvirkning og avhengighet. Vi trenger ikke flere vindturbiner. Og vi trenger ikke flere utredninger om vindturbiner er klimavennlige eller ikke.

«For å redusere utslipp til 2030, må Norge redusere nedbygging av nye arealer, særlig produktiv skog og myr. Dette er tiltak som gir umiddelbar effekt i klimagassregnskapet, samtidig som det er positivt for naturmangfoldet, sier miljødirektør Ellen Hambro i Miljødirektoratet.»

Klimafokuset i verden har vart mye lenger enn naturfokuset. Det er ikke rart i og med at karbon i atmosfæren er målbart og det kan dermed brukes som et effektivt mål for å følge utviklingen i klimasystemet. Tap av natur er vanskeligere å måle, fordi naturen er så variert og sammensatt. (Graciela Rusch, seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning, NINA).

Andre steder i verden har hatt vindturbiner lenger enn oss. Og de har kommet lenger enn oss i å se hvordan miljøet påvirkes. På alle måter. Store områder er allerede tatt i bruk til for eksempel vindturbiner og konsekvensene begynner å bli tydelige. Ikke minst for lokalsamfunnene. I Frankrike har domstoler ikke bare stanset drift av vindturbinanlegg på grunn av fugledød. Frankrikes høyeste forvaltningsdomstol har også utstedt et midlertidig forbud mot godkjenning av nye anlegg og videre utvikling av eksisterende vindindutstrianlegg. Klagepunktet i denne saken var ikke tilstrekkelig utredning og håndtering av støyproblematikken. Støyproblematikk er også i Odalen et punkt som berørte opplever at ikke blir tatt på alvor.

Så da er mitt spørsmål:

Hvorfor holder det ikke for Stange Almenning, Statkraft og NVE å lese seg opp på allerede eksisterende utredninger, rettsaker, erfaringer og forskning for å forstå at utbygging av vindkraft ikke er løsningen for et framtidig og bærekraftig lokalsamfunn her i Stange kommune?

Med så mye tilgjengelige fakta fra både troverdige og forskningsbaserte kilder, både nasjonale og internasjonale, så vil det overraske undertegnede voldsomt dersom en egen utredning for akkurat vårt område vil konkludere med noe helt annet enn det som allerede er erfart og kartlagt.

Så derfor, igjen: Det finnes ikke en utredning i verden som vil endre på dette fakta: Utbygging og arealendring er den største trusselen for både klima og naturmangfold på kloden vår! Dette er kjent og vi må handle NÅ!

Det anbefales å lese denne artikkelen der NRK beskriver naturtapet her til lands:

https://www.nrk.no/dokumentar/xl/nrk-avslorer_-44.000-inngrep-i-norsk-natur-pa-fem-ar-1.16573560

På den tida det tok meg å lese den «mistet» vi i følge «telleverket» nederst i saken 978 kvm natur. Og da var ikke for eksempel veier til vindturbinanlegg tatt med!

Kilder vedr. domstolvedtak Frankrike:

https://www.document.no/2023/12/13/turbinene-dreper-tusenvis-av-fugler-fransk-domstol-stenger-vindmollepark/

https://www-epochtimes-de.translate.goog/politik/ausland/paukenschlag-franzoesisches-gericht-stoppt-genehmigungen-fuer-alle-windkraftanlagen-an-land-a4636288.html?welcomeuser=1&_x_tr_sl=de&_x_tr_tl=no&_x_tr_hl=no&_x_tr_pto=wapp

Takk til Torben Daub som informerte om denne dommen blant annet på Facebook.

Kilder vedr. natur som klimatiltak og konsekvenser av nedbygging:

https://www.forskning.no/naturvern/dag-o-hessen–det-viktigste-er-ikke-a-restaurere-naturen-men-a-la-vaere-a-odelegge-den/1811297

https://www.nina.no/Om-NINA/Aktuelt/Stories/Det-glemte-klimatiltaket

https://www.miljodirektoratet.no/aktuelt/nyheter/2023/april-2023/redusert-nedbygging-er-bra-for-klima-miljo-og-landbruk/

https://www.mdg.no/redd-naturen

Tidligere innlegg om saken “på merittlista”:

 

Sikkert. Her i huset kjører vi derimot med tidenes største, mest vulgære og etterhvert ganske stygge lilla glitterpåskeegget. Innkjøpt av en i sin tid i overkant lilla-elskende 8-9-åring en eller annen gang før 2010, tenker jeg.

Fjor sendte vi film av påskeegget som det kom en kattunge ut av, nemlig Nasse, på videolink til Tokyo-studenten. I år er egget uten katt og heller live på småbruket.

Men nå er gjetteleken unnagjort og både avlegger og småbruker har prøvd seg på ulike gåter og fått bokstaver i premie.  Både PENGE, PLANKE og BONG ble foreslått uten nevneverdig applaus. “Men vi kan faktisk skrive CHAMPAGNE, tror jeg”, sa avleggeren. Og løsningsordet ble selvfølgelig CHAMPAGNEBALKONGEN.

Og der hadde påskeharen vært, for ikke å si -høna, og lagt egget sitt, gitt. Det lilla. Ikke noe gullegg! God påske! Lag deg gode dager med eller uten gullegg, høner eller påskeharer.

Noen ganger gjelder det å gjøre mest mulig ut av seg på den korte tida en er i rampelyset. Slik som han her:

Han syns nok helt klart at vi tobeinte i huset har vært mye borte i dag. Så da gjaldt det visst å gjøre seg bemerket da undertegnede var innom så vidt ved lunsjtid.

Helga ble brukt til julebesøk! Altså; vi er ikke ekstremt tidlig ute med julefeiring anno 2024. Laaangt i fra; det er jula ’23 som varer og rekker…

I helga fikk vi endelig til en etterlengtet tur til vår Bohuslänfamilie. Den turen vi egentlig skulle hatt en eller annen gang i romjula. Nå var det hverken sykdom eller snøstorm og underkjølt regn, så etter å ha plukket opp avleggeren på en parkeringsplass på Manglerud, så bar det sørover. Og dess lenger sørover vi kom, dess mindre snø ble det.

Vi har kost oss veldig. Skravlet og gjenopptatt tråden med vertskapet som sto på pinne som alltid har vi gjort. Spist store mengder både julemat, ris a la malta, kanelbulle og sill. Og gått tur i joggesko på bar bakke med utsikt over opprørt hav. Så lenge vi orket å stå der i 24 sekundmeter blåst.

I dag har vi returnert til snøen og vinteren her hjemme. Og gjett om jeg gleder meg til våren! Jeg tok meg sjøl i å observere mer enn en hengekøyeplass både på tur ned og på hjemvei. Såpass at turnerden i meg måtte google allemannsretten i Sverige da jeg kom hjem.

Men NÅ tror jeg jula er slutt! Takk for ei fin feiring!

Og heldigvis for det! For i dag har vi pakket julepølse, lefse og kransekake og drar på julebesøk! Et julebesøk som skulle foregått i romjula, så klart, men som ble avlyst.

Så i dag feirer vi litt til. Litt utsatt, kan du si. Men etterpå har vi tenkt å gi oss med jul vi også altså. Det eneste som bekymrer er jo fortsettelsen på sangen; «og innimellom kommer FASTE!». Jammen bra jula har vart så lenge, og at påsken kommer tidlig i år. For akkurat det tror jeg vi hopper over…

Når turen ut med søpla blir til en ekte ekspedisjon så vet du at det er vinter i Norge!

Da jeg kom hjem fra jobb i går så var vegen stengt (igjen!) og i nordgående fil utafor huset her sto det sikkert 10-15 vogntog og ventet på at politiet skulle skru av blålysa og åpne for trafikk. Bakerst sto brøytebilen! Det var de heldige som sto på veien. Lenger nedi bakken sto det visst en to-tre på tvers (igjen!). Derfor politi.

Småbrukeren hadde i grunn måkt snø hele dagen (igjen!). Og begge var rimelig fornøyd da vi kunne bunkre oss innadørs med fyr i ovnen og dagens dumt unnagjort. DA kom meldinga. «Husk at matavfall og papir hentes i morgen…..» og så videre. Søppeldunkene skulle ut til veikanten. Om det nå var mulig å finne ut hva som var veikant. Og hvor sannsynlig er det at renovatørbilen kommer i denne snøhaugen?

Det ble en slags ekspedisjon. Med både skallbukse og -jakke, hodelykt og snøskuffe. Om Fritjof Nansen hadde reinkarnert og dukket opp i mørten med Lars Monsen, Veiviseren og hele røkla i hælene så hadde det vært en helt naturlig del av konseptet. Hele opplegget virket noe suspekt. Og en smule meningsløst egentlig. Jeg er fortsatt i tvil om det var noen vits. Men det ble gjort! Og nå står dunkene ved veien. I veikanten. Tror jeg.

 

Når bålterapi så absolutt er påkrevet, men verden byr på 28 minus og formen er så der, ja da må slike som meg skaffe meg bålterapi på litt andre måter. Løsningsorientering ble vel stikkordet for dagens bålterapi.

Det ble piknik ved bålet. Kakao, kaffe og nygrillede smultringer. På bålet. I peisen. Da kan temperaturen ute gjøre akkurat som den vil. Med langrenn på tv og lukten av den fortsatt friske julegrana inn fra venstre så ble det «skogsturmedbålfølelse» allikevel. I alle fall når godvilja og fantasien ble lagt til. Og det ble den jo! Takk til småbrukeren og avleggeren som ble med på «båltur»😊

Eller? Nytt år og ny rutine testes. Denne gangen «hvordan snike seg unna den tunge turen på matbutikken med alt for lang og komplisert handlelapp når energien ikke strekker til»?. Med en handlelapp som er så lang som et vondt år og litt til!

Dermed tester vi Oda! Så langt går det relativt bra også! Selv om vi fikk noe inni granskogen mye dopapir (?) denne gangen. Samt noe skrei… Som jeg ikke riktig vet om det var meningen at vi skulle ha.

Leketøy for husets katt fikk vi også med. Masse papphus å leke i 😉. Se bildet.

Etter å ha pakket ut sju esker med varer så kjenner jeg meg ikke så innmari lat allikevel. Selv om vi til og med har en Oda som lager middag disse dagene. Men utpakkinga – det var ikke akkurat latmannsliv.

 

Her er han som ikke likte kaka si:

I går, på selveste nyttårsaften, så fylte husets yngstemann år. Nasse, som fikk navnet sitt blant annet fordi han var usedvanlig redd for det aller meste da han var liten, hadde bursdag. For aller første gang. Han feiret ettårsdag. Med kake, lys og flagg. Og raketter og stjerneskudd. Rakettene og stjerneskuddene så han ikke noe til. Da var han på rommet sitt, også kalt badet.

«Kake», lys og flagg derimot, fikk han servert. Men likte han det? Neeeida! Han der eter kun tørrfor, et og annet kattegodteri og sausen av gourmet-boksene med kattemat. Resten legger han igjen eller går i stor omvei rundt. Og selvfølgelig fortærer han et og annet han klarer å få stjælt. Foreløpig er ullsokker og ørepropper favoritten. Ikke veldig spiselige greier.

Men nå er han i alle fall ett år. Og en dag.

Og mitt første bidrag til Frodiths januarmoro er altså om bursdagskatten som ikke likte kaka si😉.

“Frodiths lille januar-moro”- 1. Dyr

Hvilken personlighetstype er du?  Hvordan du reagerer når den første snøen faller om høsten sier muligens noe om hvilken personlighetstype du er? Jeg vet ikke akkurat det, men la oss for bloggens skyld forenkle det hele solid. Hvordan er din reaksjon når den først snøen faller? Jeg vet bare at reaksjonen er enormt forskjellig fra individ til individ.

Noen blir forbanna og rett og slett hater det som kommer ned. De hater både den rene nedbøren av type hvit og ikke minst tanken på at vi har månedsvis med vinter og mørke foran oss. De forbanner glatte veier og kulde. Noen jeg kjenner går så langt at de kaller snøen for «jævelpulver». De ser på snø som heft og gruer seg til å måke. Ikke så vanskelig å forstå akkurat det!

Så har vi den motsatte varianten. Det er de som fascinert kikker ut gjennom vinduet når fnuggene daler ned og ikke kan komme seg i uteklærne fort nok. De som stormer ut og bygger snømann, aker og fanger snøfnugg på tunga før de treffer bakken. Mange av disse lurer på når de egentlig kan ta frem skia. Ofte lenge før det hvite dekker plengraset. Jeg kjenner flest unger som er slik. En og annen overivrig voksen som helst skulle hatt skiføre hele året finnes også. Men min erfaring sier meg at de fleste snøelskere er under 10 år.

I forrige uke kom den første snøen her jeg bor  i innlandet. Det kom relativt lite av den. Kun et melisdryss. Det var den første snøen i år. For to år siden kom det mye. I alle fall nok til at brøytebilen fikk mange turer forbi småbruket.

Da var jeg en av de som måtte ut. Og bygge snømann (katt, faktisk). Og fange snøfnugg med tunga. Det er lenge siden jeg var 10. Yrkesskade antakelig.

Dagen etter var det heldigvis litt igjen. Nok til å kaste snøball på blink og bygge «snøtanks». «Snøtanks» består av litt snøballer av type som i snøborg, men satt sammen på en litt abstrakt måte og med mye teknisk utstyr som blant annet er spesielt effektivt om man blir angrepet av helikopter! Nemlig. Det sa ingeniørene som bygde den i alle fall. De var ca 4 år. Hver.

“Det snør! Himlens korrekturlakk over feilstavet sommer…”

(Anne Grete Preuss)

Lett redigert innlegg opprinnelig publisert i oktober 2020.