3 lørdagsgleder.

Det gjelder å telle de små gledene. De bittesmå prosjektene som faktisk er gjennomførbare. I dag er gledene så enkle som bare det. Og at de i det hele tatt er gleder er noe som oppdages kun når akkurat slike prosjekter er mangelvare. Så her kommer dagens:

  1. Skogstur med innlagt fotografering i mageliggende. Det er hvitveis på bakken. Og bare det å komme seg både ned og opp igjen fra mageliggende stilling krever sin kvinne.
  2. Jeg har dusja! En glede som slettes ikke oppleves som noen stort prosjekt til vanlig. Men når dusjforbudet har vart i 13 dager, grunnet sykdom og diverse remedier på og i kroppen, blant annet dren, så oppleves en helt vanlig dusj som en skikkelig lørdagsluksus. Det skal sies at kroppsvask med klut er undervurdert og fungerer overraskende godt i alle fall i 13 dager.
  3. Jeg har fått både kake og lammestek. Og begge deler smakte godt til tross for en noe slakk matlyst.

Denne travle lørdagen (ironi!!!) går mot slutten og i tillegg til alt dette (fortsatt ironi!) så har jeg utført et par bittesmå oppgaver både i hus og hage. OG ikke minst betalt min restskatt. Riktignok med en smule ambivalens. Det kjennes en smule urettferdig at akkurat JEG skal skylde skatt. Jeg som ikke akkurat har all verdens inntekt. Samtidig så er jeg storforbruker av skattepenger, les helsetjenester, så slik sett så føler jeg at jeg får «valuta» for penga. Og vel så det!

Vel, både lørdagen og restskatten er snart historie. Tross alt en dag med nok av lørdagsgleder!

Fotografen inntok mageliggende og fikk gleden av å kjenne lukta av disse.

Passerte 1000!

I dag ble det endelig skogstur. Av den veldig korte og lavterskel typen. Men jeg passerte 1000. Både skritt og sette hvitveis, antar jeg. I alle fall skritt. Og det er rekord slik fysikken har oppført seg i det siste. Det ble en kilometer på kryss og tvers i egen skog. Det var helt på sin plass.

Kroppens «all-time-low» når stadig nye, ikke høyder, men dybder. Formen har tross alt økt kapasiteten fra tur-retur do, via en runde rundt huset, via postkassa til dagens stunt offroad. På bare noen dager. En hvitveistur på omtrent akkurat en kilometer fortjener dermed en klapp på egen skulder, tenker jeg. Og jeg tror jammen jeg passerte 1500 skritt også. Ikke verst, når 1000 var målet.

#fuckcancer
Og opp av alt det brune og grå strutter nytt liv. Det er vår.

1-0 til meg!

Hahaaa! Dagens sykehusvisitt ga gode svar. Blodprøvene ser bra ut og infeksjonen er bortimot bekjempet. Kirurgen er fornøyd, medisinering og dren har gjort jobben så langt. Ti dagers hestekur har gjort nytta si. Drenet er ute og mobiliteten på opptur!

Og hva skjer hos friluftsheidi da? Joda. Det legges planer. Morgendagen skal brukes til både rydding, vasking og litt vårpuss her og der. Og ikke minst skogstur. I alle fall fabler innsida av hue om alt det der. Stooore planer, med andre ord. Hårete mål. Overdrivelse er tross alt en av mine få sterke sider…

Så tok jeg en tur til postkassa. Sola skinte og det så både varmt, vårlig og deilig ut. Da slo realiteten inn. For det første holdt jeg på å fryse i hjel. Selv om jeg hadde bukse på. Det har ikke vært noen selvfølge de siste par ukene. Bukse, altså. For det andre så ble jeg andpusten og rett og slett ganske gåen. Kvalm ble jeg også. Før jeg gikk inn igjen. I følge helseappen var det snakk om i underkant av 900 skritt.

Nå sitter jeg i stolen igjen. Litt sånn smålykkelig over å være kvitt kabler og poser og koblinger og svineri, altså dren. Litt som da jeg inntok senga for dagens siesta, det vil si halvannen times helt nødvendig soving midt på ettermiddagen. En kompresjonsbandasje på et en smule bulkete lår er i grunn omtrent tusen ganger bedre å leve med. Både med og uten bukse. Og gleden over å kunne snu seg i senga uten å omorganisere poser, slanger og koblinger er til å ta og føle på!

Men jeg innser at jeg må prioritere. Og da kjenner jeg meg sjøl såpass godt at jeg vet hva som kommer øverst på prioriteringslista i morgen: skogstur! Jeg vet jeg klarer 900 skritt. Og det gleder jeg meg til! Tipper jeg kan klappe meg på skuldra og innkassere 2-0 til friluftsheidi i morgen. Tipptopptommelopp!

Skal i alle fall karre meg forbi denne bjørka i  morgen.

 

Takk for hjelpen og god vakt!

Forrige uke kan jeg på mange måter tenke meg å glemme. Ta hele opplevelsen, pakke den sammen og kaste den ned i et høl der sola aldri skinner, eller noe slikt. Og ikke tenke mer på det.

Men jeg sitter selvfølgelig igjen med mange inntrykk og opplevelser. Og ikke minst mange refleksjoner og tanker. Spesielt refleksjoner over «englene i hvitt». Disse notorisk arbeidsomme, oppofrende og omsorgsfulle medmenneskene som har sitt daglige virke på sykehusene i landet vårt. De som sørger for at vi blir tatt vare på når vi er på det aller mest sårbare og ikke er i stand til å sørge for oss sjøl og vårt eget ve og vel. Sykepleierne. Og selvfølgelig legene, renholdspersonalet, kjøkkenpersonalet og alle som gjør at sykehusene i AS Norge går rundt. Men akkurat i dag aller mest sykepleierne.

Jeg er i alle fall ytterst takknemlig. Min opplevelse er at systemet fungerer. Når du er skikkelig sjuk så står de der. Klare til å hjelpe. Klare til å drive omsorg og klare til å behandle.

Jeg bøyer meg i støvet. Men jeg klapper ikke. Klapping har det blitt en del av de siste par åra. Det gir ikke smør på brødskiva for noen av dere. Men dere skal vite at slike som meg som plutselig ble helt avhengig av hjelpa deres er fryktelig glad for at dere er der. Hadde jeg fått bestemme så skulle dere blitt verdsatt mye høyere, både i kroner og øre og ikke minst i status.

1.påskedag ble jeg altså hasteinnlagt på sykehus med en infeksjon etter operasjon. En infeksjon som sendte meg inn i feber, smerte og generelt elendig allmenntilstand. Turen gikk via legevakt, til akuttmottak og videre til sengepost. Ikke akkurat den påskeavslutningen jeg hadde sett for meg.

Mitt førsteinntrykk da jeg liggende i senga ble trillet opp på avdeling denne ettermiddagen var som følger:

Jeg ble liggende på gangen i noen minutter slik at akuttsykepleieren kunne avlevere rapport og avdelingens sykepleiere skulle finne et rom til meg. Der overhørte jeg følgende fra et rom bak hue mitt et sted:

Sykepleier, av type smørblid og sprudlende: «Skal vi lage ei pen flette i håret ditt?»

Pasient: «Nei, je vil itte ha flette. Je er lei ta flette!»

Sykepleier, fortsatt blid og sprudlende; «Da kan vi lage en fin hestehale da!»

Pasient: «Nei, je vil ha flette!» (!)

Så foregikk det en del romstering og småprat som den febersvimete friluftsheidi ikke helt fikk med seg, før friseringen var ferdig og neste punkt på agendaen kom:

Sykepleier smørblid kvitrer: «Så pen bluse du har».

Pasient: «Den er dritvond å ha på seg!»

Sykepleier smørblid ler og sier noe mer hyggelig, like blid. Pasienten kjefter litt mer og sykepleieren kvitrer tilbake, like blid og tålmodig.

Pasient: «Nei nå får det være NOK altså, Anne!» Med trykk på Anne. Som jeg går ut fra at hun hadde lest på navneskiltet til sykepleier smørblid.

Og så lo begge to. Så kom «Anne» ut fra rommet. Like blid. Og var akkurat Anne. Også kalt sykepleier smørblid. Akkurat denne «Anne’n» kjente jeg litt fra før. «Du skulle jo ikke vært her», sa hun til meg. «Nei, men det er jeg», sa jeg. «Og du også».

«Ja og det har jeg vært hele påsken», sa hun. Før hun hastet videre til neste flette eller neste dostol.

Tenk så heldige vi er her i dette landet, som uansett helligdager eller natt eller hva som helst har «Anne’r» som står på, øser av sin tålmodighet, gir medisiner og stell, hjelper med dogåing og dusj, skifter på sår, henter mat, rer senger, kler av og på og bare er et trekk i snora unna når vi trenger dem. Takk for tålmodigheten og takk for den gode hånda å holde i når smertene satte kroppen i helspenn.

Takk for den utrettelige innsatsen både dag og natt. Og takk for at du, så vidt jeg har opplevd, gjør alt dette med et smil og et godt ord til den som trenger det. Jeg håper dere alle har gode sko som bærer dere lett gjennom både dagvakter og nattevakter.

Og jeg håper at alle vi både med og uten flette viser vår takknemlighet. Dere er gull verdt.

Så takk til «Anne», Martine, Kari, Mina, Randi, Dyveke og alle dere som har navn som har blitt borte både i febertåke og vanlig glemsel. Jeg husker flere fjes enn navn.

God vakt! I dag kommer jeg tilbake. Jeg satser på bare for noen timer, men jeg vet dere er der om det skulle trengs.

Når medisinene ikke vil inn i armen er det godt med en hvitkledd Reodor Felgen, Anne om du vil, som finner en løsning der tyngdekraften kan bidra.

Blå vår.

Det er skikkelig vår ute. På et blunk ble is og snø borte. Bekken går fritt og småfuglene kvitrer og bygger og stresser av gårde og hit og dit. I skogen er det masse hvitveis, sier småbrukeren. Akkurat nå er jeg ikke i stand til å nyte slikt noe. Jeg har et håp til helga.

Jeg som har nok med en og annen tur rundt huset får derimot nyte det jeg faktisk ser. Og det er, foruten småfuglene i egenproduserte fuglekasser, bjørk med museører og solskinn, dette:

Scilla. Jeg vet ikke om det er en scilla siberica eller en scilla bifolia. Den flyttet nemlig inn på småbruket lenge før meg. Ved hjelp av tidligere generasjoner småbruker. Men blå er den. Litt unnseelig og beskjeden. Men et sikkert og insisterende vårtegn.

 

 

Den perfekte pupp.

Finnes den egentlig? Den perfekte pupp?

Ikke vet jeg. Det jeg vet er at det fins like mange forskjellige pupper som det fins forskjellige damer. Og noen menner. Noen er lange, noen er små, noen er slappe, noen er spretne og noen er store. Og noen er nesten ikke der.

Hvorfor jeg er så opptatt av pupp at jeg må skrive om det? Jo, i går var jeg nemlig på puppekontroll. Jeg har nådd en såpass framskreden alder at mammografiprogrammet har plukket meg opp. Da får slike som meg, altså damer, tilbud om puppescreening annethvert år. Puppene blir fotografert og de som tolker og vurderer bildene avgjør om alt ser normalt ut. Gjør det det så er jeg good to go et par år til.

Jeg møtte opp, ble geleidet inn av en dame i hvitt, svarte på noen spørsmål, betalte en beskjeden sum og kledde av meg. Så var det armene over hodet for en visuell sjekk, litt sånn som enkelte av oss gjør når vi står på en fjelltopp.

Så bar det inn i et rom med tre nye hvitkledde damer. Den ene satt bak en skjerm og styrte med teknikken. De to andre dyttet og dro, klemte og vrei og fikk puppestellet på plass imellom glassplatene slik at bilder kunne tas. «Stå slik og snu hodet den veien». «Sett rompa ut og senk skuldrene».

Jeg gjorde stort sett som jeg fikk beskjed om, bildene ble tatt og det hele var over på ti minutter.

Uansett om du har små, store, lange eller stutte: møt opp når du får innkalling fra Mammografiprogrammet. Det er fort gjort, lite plagsomt og en god forsikring for å få beholde begge puppene, og livet,  resten av den tida du var tiltenkt.

Jeg tror forresten at jeg har de perfekte puppene. I alle fall for mammografi.

Perfekt pupp i solnedgang.

 

Søndagstur, eller?

Tidligere i vår ble småbrukeren og jeg enige om at søndagstur, det skulle vi få til hver uke. Det vil si ut på tur i skog og mark, med kokeapparat og kaffe i sekken, gjerne et nytt sted og en ny sti hver gang.

Forrige søndag gikk turen via legevakt til akuttmottak og videre til sengepost. Med bil og seng. Ikke akkurat etter planen. En søndagstur jeg ikke kan anbefale.

I dag er det søndag igjen. Jeg har ikke vært utendørs siden langfredag. Bortsett fra til og fra bil et par ganger. I dag ble det derimot søndagstur. I alle fall en slags.

Jeg har gått rundt huset. På utsida. Med bukse på. Til og med en liten tur nedom bekken nederst i hagen, og bortom bjørka fikk jeg til. Slett ikke verst. Småbrukeren var ikke med. Katten Yoda derimot, møtte opp.

Og denne søndagsturen bød på virkelig vårstemning. Sola varmet. Påskeliljene hadde brutt ut i full blomst, bjørka trenger kun et par dager til før museørene overtar og i fuglekassene innredes det med både mose og gress.

Så i dag ble det en liten dose frisk luft. Søndagsturen er gjenopprettet. Tur er tur. I alle fall relativt sett. Dessuten har jeg sittet på den innglassede balkongen med vinduet oppe. Nesten overdose frisk luft antakelig.

Vårstemning på trappa.
Snart “eksploderer” bjørka.
Her er innredningen i gang.

Et slags vakthold…

Og det ble kveld 5.dag.

Påsken fikk en rimelig brå slutt for undertegnede 1.påskedag. Legevakt, akuttmottak og innleggelse tok over for påskeegg, blåveisplukking, tur i sola og påskekrim. Men så ble det heldigvis kveld den 5. dag og jeg fikk lov til å returnere til heimen med både kyllinger og gule servietter fortsatt på vakt. Og det skal de få lov til å være hele helga. Endelig blir denne påsken avsluttet på et vis. Litt forsinket for påskekyllingene i kjøkkenvinduet.

Og endelig kunne jeg nyte solnedgangen fra egen terrasse. Antrekket er nytt. Jeg gikk fra relativt klam sykehusskjorte og – badekåpe til tøfler og egen badekåpe. Bukse vurderer jeg sterkt å slutte med for godt 😉. Det blir et for det meste bukseløst liv til drenet i lysken er ute i alle fall. Det håper jeg skjer på onsdag. Da håper jeg å gå ut av sykehuset et dren fattigere og med normal cpr og null infeksjon i skrotten.

Utsikten er skiftet ut. Det er samme solnedgang, men endret vinkel. Fint er det. Og det beste er at den nå kan nytes fra egen balkong. Det er samme skrotten også. Litt oftere i vertikal i dag. Men fortsatt aller mest i delvis eller helt horisontal. Resten av behandlingen skal forhåpentligvis foregå hjemme. Jeg satser i alle fall på at det går bra. 5 døgn innlagt på sykehus holder for meg i denne omgang.

Nå er det småbrukerens tur til å være sykepasser. Jeg er spent på om han dukker opp i hvit kjortel og insisterer på sjekk av blodprøver, oksygenopptak, blodtrykk og temp hver morgen og kveld. Uansett så skal han vel få kjørt seg. En 5-dagers tid eller noe 😉

Kan da nyte solnedgangen hengende ut av vinduet i alle fall.