Forrige uke kan jeg på mange måter tenke meg å glemme. Ta hele opplevelsen, pakke den sammen og kaste den ned i et høl der sola aldri skinner, eller noe slikt. Og ikke tenke mer på det.
Men jeg sitter selvfølgelig igjen med mange inntrykk og opplevelser. Og ikke minst mange refleksjoner og tanker. Spesielt refleksjoner over «englene i hvitt». Disse notorisk arbeidsomme, oppofrende og omsorgsfulle medmenneskene som har sitt daglige virke på sykehusene i landet vårt. De som sørger for at vi blir tatt vare på når vi er på det aller mest sårbare og ikke er i stand til å sørge for oss sjøl og vårt eget ve og vel. Sykepleierne. Og selvfølgelig legene, renholdspersonalet, kjøkkenpersonalet og alle som gjør at sykehusene i AS Norge går rundt. Men akkurat i dag aller mest sykepleierne.
Jeg er i alle fall ytterst takknemlig. Min opplevelse er at systemet fungerer. Når du er skikkelig sjuk så står de der. Klare til å hjelpe. Klare til å drive omsorg og klare til å behandle.
Jeg bøyer meg i støvet. Men jeg klapper ikke. Klapping har det blitt en del av de siste par åra. Det gir ikke smør på brødskiva for noen av dere. Men dere skal vite at slike som meg som plutselig ble helt avhengig av hjelpa deres er fryktelig glad for at dere er der. Hadde jeg fått bestemme så skulle dere blitt verdsatt mye høyere, både i kroner og øre og ikke minst i status.
1.påskedag ble jeg altså hasteinnlagt på sykehus med en infeksjon etter operasjon. En infeksjon som sendte meg inn i feber, smerte og generelt elendig allmenntilstand. Turen gikk via legevakt, til akuttmottak og videre til sengepost. Ikke akkurat den påskeavslutningen jeg hadde sett for meg.
Mitt førsteinntrykk da jeg liggende i senga ble trillet opp på avdeling denne ettermiddagen var som følger:
Jeg ble liggende på gangen i noen minutter slik at akuttsykepleieren kunne avlevere rapport og avdelingens sykepleiere skulle finne et rom til meg. Der overhørte jeg følgende fra et rom bak hue mitt et sted:
Sykepleier, av type smørblid og sprudlende: «Skal vi lage ei pen flette i håret ditt?»
Pasient: «Nei, je vil itte ha flette. Je er lei ta flette!»
Sykepleier, fortsatt blid og sprudlende; «Da kan vi lage en fin hestehale da!»
Pasient: «Nei, je vil ha flette!» (!)
Så foregikk det en del romstering og småprat som den febersvimete friluftsheidi ikke helt fikk med seg, før friseringen var ferdig og neste punkt på agendaen kom:
Sykepleier smørblid kvitrer: «Så pen bluse du har».
Pasient: «Den er dritvond å ha på seg!»
Sykepleier smørblid ler og sier noe mer hyggelig, like blid. Pasienten kjefter litt mer og sykepleieren kvitrer tilbake, like blid og tålmodig.
Pasient: «Nei nå får det være NOK altså, Anne!» Med trykk på Anne. Som jeg går ut fra at hun hadde lest på navneskiltet til sykepleier smørblid.
Og så lo begge to. Så kom «Anne» ut fra rommet. Like blid. Og var akkurat Anne. Også kalt sykepleier smørblid. Akkurat denne «Anne’n» kjente jeg litt fra før. «Du skulle jo ikke vært her», sa hun til meg. «Nei, men det er jeg», sa jeg. «Og du også».
«Ja og det har jeg vært hele påsken», sa hun. Før hun hastet videre til neste flette eller neste dostol.
Tenk så heldige vi er her i dette landet, som uansett helligdager eller natt eller hva som helst har «Anne’r» som står på, øser av sin tålmodighet, gir medisiner og stell, hjelper med dogåing og dusj, skifter på sår, henter mat, rer senger, kler av og på og bare er et trekk i snora unna når vi trenger dem. Takk for tålmodigheten og takk for den gode hånda å holde i når smertene satte kroppen i helspenn.
Takk for den utrettelige innsatsen både dag og natt. Og takk for at du, så vidt jeg har opplevd, gjør alt dette med et smil og et godt ord til den som trenger det. Jeg håper dere alle har gode sko som bærer dere lett gjennom både dagvakter og nattevakter.
Og jeg håper at alle vi både med og uten flette viser vår takknemlighet. Dere er gull verdt.
Så takk til «Anne», Martine, Kari, Mina, Randi, Dyveke og alle dere som har navn som har blitt borte både i febertåke og vanlig glemsel. Jeg husker flere fjes enn navn.
God vakt! I dag kommer jeg tilbake. Jeg satser på bare for noen timer, men jeg vet dere er der om det skulle trengs.
