Dette er ikke og skal aldri bli en matblogg. Ikke engang en turmatblogg.
Jeg er veldig glad i mat. Det er ikke det. Det er over gjennomsnittet digg å bli servert spennende retter, nye og mer velkjente, med skikkelige råvarer som base. Jeg syns til og med det kan ære artig å mekke noe fresht og godt sjøl. Men grunnlag for blogging om mat: not so much.
Akkurat i dag derimot så føler jeg det er greit å skryte litt. I dag syns jeg studenten og jeg tok turmaten til nye høyder. Bokstavelig talt, nesten. Etter å ha syklet på kryss og tvers i fjellheimen i omkring 3 timer ble det behov for lunsj og propanapparatet ble fyrt opp i lyngen og arme riddere og turkaffe inntatt. Denne gangen pimpet opp med ferske jordbær og blåbær, pekannøtter og sjokolade som smeltet på ridderen… Nærmere himmelen er det vanskelig å ta seg. I alle fall i umiddelbar framtid. Takk til studenten for kreative bidrag.
Ferie!
Endelig var det klart for årets jentetur. Dag en besto av roadtrip, innsjekk, tur til topps og ned igjen (jeej!!!), vondt drikke og godt drikke og en velsmakende og gedigen middag.
I år skulle turen legges til sommerferien, så den yngste halvdelen slapp å ligge på tørkerommet til tining etter tur… Det gikk sånn passe! Men med håndstående, utfall og knebøy underveis OG ryggsekk holdt hun med nød og neppe kroppstemperaturen i levelig tilstand selv i knehønas tempo. Bra dag!
«Men det er ingen som vil ha dere, vet du!»
Nei, akkurat. Jeg vet jo det. Men inni mitt naive hode så kom jeg nok allikevel til å streife tanken at det skulle være bittelitt viktig å tilby slike som meg etellerannet, i alle fall når etellerannet eksisterer. Sorry for det. Min feil. «Ta’rei sammen!»
Det første avslaget om oppfølging av skrog og tilstand har altså landet i postkassa. I brevs form. 3 sider. Avslag på grått papir. På hvitt papir da. Ifølge fastlege og eier av sitatet, så var det vel kanskje ikke akkurat uventet. Helsevesenet er nok fortsatt mest tilpasset og antakelig mest glad i diagnoser som kan repareres. Jeg bebreider dem ikke. Det er ikke moro å kjenne at man kommer til kort. I know.
Dama med sitat og fastlegerolle formaner også som følger: Nå skal du ikke tenke «full fart forover». Det har du gjort. Det hjalp ikke. Du skal tenke at «her og nå er det slik og det kan være bra det også». Jeg mistenker at hun er inne på noe.
Så da skal dronninga av ventelister fortsette å stå på akkurat det. Ventelister. Til noe annet som ikke hjelper eller som i aller beste fall hjelper bittelitt. Tålmodighet kom gjerne til meg, her skal du få litt å bryne deg på!
Imens leser jeg «Men du ser ikke syk ut» av Ragnhild Holmås. Jeg har en sterk mistanke om at det kommer til å prege denne bloggen noe framover. Blir både forbanna, lei meg, ler og frustreres av ordene. Engasjert med andre ord. Advarsel gitt. OG jeg har skaffet meg plass på et annet tilbud. Sjøl. Det kostet meg en mail og 300 kr. Hva jeg forventer av det? Ha’kke peiling. Noe, tror jeg.
Og jeg prøver å gjøre ting «her og nå» som er litt ålreit. Som å henge i skogen hele natta, se på solnedgangen og soloppgangen, høre regnet tappe på tarpet, lage mat på propan, bade og bade litt til. Sammen med åbbår, rompetroll og ender. Til og med en badende gjest på tobein, MED kaffe på termos. Øyeblikksnytelse!
Og jo: jeg ser syk ut. Ganske ofte. Rett før denne vakre selfien for eksempel. Når slagsida er såpass påfallende at kjepp, altså gåstav, er fullstendig påkrevet for å ta seg 2,5 meter fra hengekøya til vannet for å ta seg et deilig morgenbad. Da ser man sjuk ut. Det gjelder å forte seg uti for når jeg endelig er omgitt av vann gjør det ikke så mye om jeg bikker…
Henger med ungdommen.
I kveld er jeg husvill. Åhhh, så synd…
Eller ikke. For slike som meg som i følge småbruker og samboer er uhelbredelig angrepet av “krattsjuka”, er en kveld som dette aldeles helt gull.
For de uinnvidde så skal jeg forsøke å forklare. “Krattsjuka” er en form for avhengighet som må tilfredsstilles med jevne mellomrom. Alternativet er at slike som undertegnede blir sur, utilpass, ufattelig rastløs og rett og slett på grensa til aggressiv. Det vil vi jo overhodet ikke ha. Ikke småbrukeren heller. Så da huset i kveld skulle brukes til noe jeg ikke nødvendigvis hverken trengte eller ønsket å være en del av så var valget greit. Kratt!
Det viser seg jo at jeg ikke er alene. Jeg henger med ungdommen?Se bilde.
Leteaksjon.
Der var’n gitt.
Men herregud som jeg har lett. Manisk surring gjennom hele huset. Endevending av baderomsskap. Gjennomgang av 17 kiwiposer som viste seg å være tomme. En tur ned i garasjen og gjennomsøking av bagasjerom på bilen, som også viste seg å være tomt (bortsett fra isskrape, en møkkete søppelsekk og en mildt sagt lite oppdatert førstehjelpspute). Inkludert åpning og gjennomgang av rommet UNDER bagasjerommet. Der varseltrekanten og slikt ligger, vettu. Sømfaring av trapp og dertil nærliggende område utenfor trappa. Der varene etter storhandlinga hadde blitt transportert fra bil til hus. Gjennomgang av skap på bad nr. 2. Og så en ny endevending av bad nr 1. OG ny finkjemming av de 17 kiwiposene. Null resultat.
Konklusjon: innkjøpt vare hadde enten a) ramlet ut av pose på sin vei mellom butikk og bil eller b) aldri havnet i nevnte pose, en av ca 7 denne gangen. Kr 39,90 kastet ut av vinduet. Ikke helt nødvendig å søke luksusfellen enda med andre ord. Men derimot sterkt behov for å få restene i den gamle til å vare noen dager til. Helt til undertegnede gidder dra på butikken igjen. Jeg ga opp og skrev det på kontoen for hjernekoma og komplett surr i stedet for å skrive savnetmelding.
Så går det 2 dager. Og der, mellom c-vitaminer, magnesium og omega 3 og litt til høyre for brød og havregryn dukker det opp en oransje kork som ser mistenkelig malplassert ut gitt. Logikken i å sette deodoranten sammen med vitaminene er ukjent. Men jeg har en hovedmistenkt.
Og jeg er helt sikker på at jeg hoppet over vitaminene i går…
God helg!
Testkjøring.
I dag har knehøna og invalidkjærringa fått ei real testkjøring. Undertegnede fysiske katastrofeområde har vært på skogstur med den beste gjengen, altså. Høydemeter og ulendt terreng, både oppover og oppover og så litt til oppover og så nedover etterpå. Inkludert snublefeller for knehøner i form av steiner, røtter og mer eller mindre tørrlagte bekker. Med litt deilig, myk myr innimellom.
Først var det spennende om a kom opp. Det gjorde hu. Med sommertemperatur på øvre 20-tall også over 800 moh var forholdene eksepsjonelle. Svett var det, men med turfølge på 4 år pluss og oppover, så hang a på.Takk til de på 4, 5 og 6 og de bittelitt eldre som bidro.
Så kom den riktige utfordringen. Ville a komme ned igjen samme vei? På egne bein?
Med riktig ekstrautstyr og en halvtimes forsprang på 4-åringene og de andre gikk det. Hu rakk til og med en liten matbit før de andre kom etter oppi lia. Det gikk ikke fort, rett og slett ulidelig sakte, men heldigvis ble det ikke kø, det var bilder å knipse underveis og mange steiner å huke rompa nedpå. Skuldre og armer verker etter å ha klamret seg til gåstaver, eller stokker som ungene kaller det, hele dagen. Beina syns også det er greit at det er fri resten av dagen. Såpass råtten er kroppen at entring av ettermiddagens badevann mer kan kalles å rave uti. Selv med stav til støtte. Heldigvis er badetemperaturen mer enn lunken så det er bare å la tyngdekraften rå! Morgendagen vil muligens gi svar på om testkjøringen ble bestått.
Å få avslutte dagen med et velfortjent bad, var i grunn akkurat på sin plass. Og helt nødvendig når beina har befunnet seg i fjellstøvler med absolutt påkrevet støtte og tilhørende ullsokker hele dagen!!!
Spa.
Det var relativt mange som syns det fristet med et spa-bad i kveld. Det ble derimot ikke trangt om plassen. De fleste kunne ikke svømme, men oppdaget det litt for sent. Pool-boyen, les undertegnede, fikk de fleste i håven før spa-ritualet kunne utføres. Dessuten var de ganske så små.
Bortsett fra hu ene. Hu er akkurat så lite lang at diameteren på spa-badet holder til full strekk og akkurat så tjukk at hvis hu legger seg helt ned i horisontalen så dekker vannet hele kjærringa. Og siden spa ikke på noen måte innebærer hverken crawl eller annen forsering av svømmelengder i mosjonsøyemed, så holder det!
Med diverse spa-aktige remedier så lukter det til og med godt omkring hage-spaet. Det mangler bare bobler, egentlig. Men heldigvis er det lenge siden kjærringa har inntatt ertesuppe…
Kjære bæssmor.
Å vokse opp i et hus 250 meter unna besteforeldra sine er en velsignelse.
Alltid trygt og godt og et tak og et samlingspunkt i livet jeg og vi alle har satt pris på i alle år. Nå er taket borte. Generasjonen har gått ut av tiden og huset står tomt.
Å få beholde besteforeldre til en er over 47 år er en helt annen velsignelse, som jeg er så heldig å ha hatt helt til forrige lørdag. Nå er a bæssmor og’n bæssfar borte begge to.
A bæssmor var alltid der.
Hu var nesten støtt hjemme. Og hu drev med noe nesten støtt. Men uansett så hadde hu tid og rom til en prat. Eller et glass gul saft.
Fingra hennes bæssmor var alltid i virksomhet. Jakka mi på bildet er et eksempel på det. Den er bare et par år gammal, men et eksempel på hva fingra hennes produserte. Det var ikke lite.
Jeg vet at hu lagde minst et par tilsvarende jakker etter denne. Men som sagt det var jo ikke lite hu produserte.
Hekleduker i hundretall. Strikkejakker og ikke minst så mange hjemmestrikkede sokker. Jeg har slitt ut mange par. I tillegg har jeg gode minner fra baksida hennes bæssmor. Den som jeg husker at stakk opp over en eller annen grønnsaksbenk eller potetåker eller blomsterbed der hu drev å høste eller luke. Utrettelig i arbeid før hu skulle innat og lage middag til seg å’n bæssfar. Alltid 3 retter. Suppmat, hovedrett og dessert.
Da vi fikk beskjed om at a bæssmor hadde sovnet inn var vi akkurat i ferd med å sette oss for å drikke kaffe og eta kake. Vi skulle feire arvingen sin 21-års dag. Ei rar feiring vart det. Men på en eller annen måte så passet det litt også. Jeg har sjelden opplevd så mye godt til kaffen som hver gang a bæssmor sto for kakelaget. Det er det nok flere som kan skrive under på.
Takk for alt du var og alt det fine vi kan minnes. Det er helt greit å være fornøyd nå, bæssmor. Jeg og vi alle unne deg å kvile!
Å vera i livet
(Tre vers til mor)
Dette: å vera i livet,
open for alt ikring,
bunden med sterke røter
til menneske og til ting,
gi både hjarte og hender
i omsorg som aldri svik,
var det som gav meining til ferda di
og let deg få kjenne deg rik.
Og den som er rik vil ha seg
eit hus som er såleis bygt
at alle som høyrer til huset
kjenner det godt og trygt,
og såleis at framande gjerne
kjem innom dørene der
og aukar den rikdom som finst der før
med alt det dei sjølve er.
Fattig var du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.
Haldis Moren Vesaas
Nattamørkt.
«Du ska ikkje sova bort sumarnatta» og så videre, sier sangen. Jeg skal ikke ha skylda for alltid å drive å sove bort natta jeg altså. Ikke i helga i alle fall. Natt til lørdag ble det nattmat før sengetid kl. 03.00. Etter å ha passert et par døgnville katter og et rådyr som ikke kunne bestemme seg for hvilken side av veien det var grønnest gras på hjemvei fra rekeselskap med gode kolleger. Godt med brødskive med gulost på trappa når sola tenker på å stå opp. Og relativt lyst.
Natt til søndag ble det heldigvis leggetid noe før. Men med spektakulær utsikt til fargesprakende solnedgang gikk det ei stund før Ole Lukkøye slo inn hos undertegnede denne natta også. Og siden knotten fikk fri tilgang til kjærringa sammen med soloppgangen allerede 04.16, ble også dette ei kort natt.
Da var det greit å stappe inn ørepropper og gå litt i koma i går kveld. Komaet holdt seg helt til skjærene satte i gang konserten utafor soveromsvinduet før fuggelen feis, i alle fall de andre, i dag tidlig.
Uansett: sove kan jeg jo gjøre når jeg blir gammal. Eller når det blir nattamørkt igjen. Sommerlyset og sommernatta er ellers til for å nytes.
«Vi skal ikkje sova bort sumarnatta» er ei norsk vise med melodi av Geirr Tveitt og tekst av Aslaug Låstad Lygre. Kilde: Wikipedia
«Når jeg våkner i morgen er jeg en sommerfugl».
Helgas ekspedisjon var ikke så lang. Og den mest beskrivende kommentaren kom nok på forhånd. Av ei som ikke var med. «Jeg gleder meg til å våkne i morgen for da er jeg en sommerfugl», eller noe der omkring. Utsagnet kom ifølge den som refererte fra en hengekøyeturist som nettopp hadde lagt seg til i køya for natta.
Genialt, spør du meg. Og helt på sin plass. Å krype inn i soveposen og dra igjen myggnettet på hengekøya der den henger mellom to trær et eller annet sted i den frie naturen må definitivt føles som en form for forpupping. Og alle vi som en eller annen gang har stiftet bekjentskap med noen form for faunaopplæring vet jo at etter forpupping kommer sommerfugl.
I natt var vi fire damer i vår beste alder, alle relativt nært beslektet med hverandre, som ville henge litt i skogen sammen. Badevannet ble benyttet opptil flere ganger. Turtapas, vin og annet godt drikke ble fortært. Det ble strikket, badet, fisket og skravlet og besøk kom og gikk igjen. Før det ble natta.
I natt var det ikke så stort behov for sovepose i puppen, eller hengekøya om du vil. En smule godt vær sørget for at den føltes overfødig. Sammen med ullundertøy, lue og varmeflaske som ellers ofte er standardutstyr når undertegnede skal henge i skogen. Kokongen var endelig varm nok som den var uten.
Myggnett derimot var absolutt påkrevet. Synd at glidelåsen på mitt revna kl. 04.16 da egentlig… selv om lyset var magisk og temperatur og stemning upåklagelig var det en smule tidlig å stå opp da. Knotten hadde derimot stått opp. Hvis den i det hele tatt hadde lagt seg. Og den syns innsida av kokongen min var ganske så trivelig. Jeg lykkes da til slutt å sovne litt igjen og våknet ikke før to av sommerfuglene allerede hadde befridd seg fra puppen.
Morgenbadet ble utført litt før 08.00 sammen med hu som hadde sovet aller best. Og det var hu som aldri hadde forpuppet seg i hengekøye før. Gratulerer.
Sånn kan det gå en midtsommernatt ved et tjern i innlandet når asfaltprinsesser blir til sommerfugler over natta.
