Jeg er i rett alder for en del diagnoser. En del kroppslige og for så vidt mentale utfordringer som har vært mulig å holde fra livet inntil nå, er helt normalt å stifte bekjentskap med i min alder. Reservedeler blir mer og mer reelt å etterspørre nå, tror jeg. Undertegnedes situasjon bekrefter teorien.
Jeg visste derimot ikke at det var så vanlig med demenssykdom hos 21-åringer. For å være helt ærlig så trodde jeg at det var enormt mye større fare for at jeg sjøl skulle stifte bekjentskap med den utfordringen med det første. Jeg er klar over at det nok kan påstås at det toget allerede har gått. Nok om det. Jeg tar meg friheten å ikke utbrodere akkurat det noe videre.
Det begynte med at student en glemte pc-laderen sin i studentleiligheta da hun i pur glede over å ha gjennomført vårens siste eksamen stakk fra hovedstaden fredag. Ikke noe problem. Student to tok med seg laderen oppover til innlandet da hun kom etter et par dager senere. Student to glemte derimot å ta med laderen så hun fikk levert den til student en da den ene skulle besøke den andre i går. Og i dag skulle student to tilbake til hovedstaden mens student en skulle på jobb og laderen befant seg på bygda 6 mil unna. Student en, i samarbeid med student to, presterte også å glemme å ta med halve gaven til student tre i gårsdagens gaveoverrekkelsesvisitt. Noe som førte til at student en oppsøkte student tre en ekstra gang i dag tidlig før fuggelen feis.
Lurer litt på om denne kanskje egentlig burde i karantene…?
Laderen er nå forent med sin demente eier, student en, etter at student to kastet den ut fra toget på avtalt stasjon da hun passerte på vei til hovedstaden i dag. Den bortimot usynlige mora til student to plukket den opp på stasjonen. Bra man kan brukes til noe…
I dag ser du meg ikke. Ingen gjør det. I dag er jeg usynlig. Jeg var nok usynlig den 20. april også. Derfor kommer blogginnlegget fra den dagen i reprise. Det er det jeg kan få til som usynlig. Og når jeg er usynlig blir det heller ingen selfie. Da er det fint å finne en gammal en. Og det får være bra nok. den gir i alle fall gode minner.
Mitt liv den 20. april:
I presentasjonen av denne bloggen skrev jeg at det skulle handle om livet. Mitt liv slik det var og slik det ble. Det ligger litt langt inne å skrive om helheten, kjenner jeg. Sannheten er at livet slik det er akkurat nå ikke alltid er så lett å ta med humor. Jeg er rett og slett ganske lei. Både lei og lei meg.
I dag skulle jeg stått klar i barnehagen og tatt imot en gjeng inspirerende, glade og lekesultne unger etter, for de fleste av dem, flere uker uten barnehage og lek med venner. Det ble ikke sånn. Jeg måtte kaste inn håndkleet allerede i februar, så kom coronaen. Det hjalp ikke og her sitter jeg.
Det kjennes både feil og rart å sitte og blogge midt på en blank mandag. Spesielt om noe både personlig og på grensa til selvmedlidende. La det ikke bli en vane. Men ei som kjenner meg godt foreslo det her som en form for terapi, tror jeg. Så får da prøve. Jeg har riktignok vært en tur i skogen i dag, fra i går faktisk og i hele natt, men vanlig «utebarnehageliv» er det så langt i fra her om dagen. Mye er uaktuelt. Noe kanskje for alltid. Det finnes visst en egen følelse for dette. Sorgen for det som var og det som aldri ble og sorgen over noe som kunne ha vært. Den er der. Den er min, hvor stor eller liten den er.
I februar sa kroppen stopp. Etter snart et tiår med økende og tilbakevendende trøbbel med kroppen, bein og armer og nakke og hue og mage, you name it, så var det stopp. Bråstopp! Alle tidligere forsøk på bot og bedring, både ved hjelp av helsevesen, kurs livsstilsendringer og egeninnsats kjentes forgjeves. Årevis med åndenød hver søndag ettermiddag fordi kroppen slett ikke var klar for ny uke. Med skrekkslagne forsøk på egenmotivasjon: «det er snart fredag», det blir sikkert bra! «Jeg får prøve» og så får jeg heller dra hjem om det ikke går». Jeg klarer litt til. Det er ikke sååå vondt i dag. Du får hvile snart.
Særlig! Det passer aldri å bli sjuk. Og det er alltid en grunn for å henge i stroppen bare litt til. Det er alltid en eller annen som sliter med noe mer akutt. Til slutt venner man seg til smerte og utmattelse og hverdagen blir et maraton som ikke har en ende. Helgene blir for korte til restitusjon, uansett hva du bruker eller lar være å bruke dem til.
Så gjør man så godt man kan og beveger seg etter hvert på en tynnere og tynnere knivsegg. I februar var det slutt. Fastlegen møtte et sjelvende, haltende, pjuskete og på gråten kvinnfolk som rett og slett fikk beskjed om å gå hjem og sove. Hvis jeg ville ut så fikk jeg beskjed om å gå meg en tur rundt huset. Og så legge meg på sofaen igjen.
Ja. Hurra! Givende. Det er altså denne kroppen jeg har fått. Det synes ikke utapå at jeg ikke er helt hundre. Jeg ser i alle fall ikke påfallende annerledes ut enn jeg hadde gjort uten diagnosen, så vidt jeg vet. Det påstås at jeg ikke ser sjuk ut. Nei takk og pris for det! Det holder lenge å kjennes ut som en har fått juling med stokker. Tror ikke jeg hadde taklet å se slik ut også. Og så er det jo slik: når jeg er på mitt verste er det ingen som ser meg! Det enkleste som fins er å pynte litt på det som syns når en skal ut blant folk. Saccosekkvarianten er forbeholdt husstandsmedlemmene.
Jeg kommer ikke til å krepere av diagnosen. Jeg er tross alt heldig. Jeg kommer til å ha den til jeg dør av noe annet. Spørsmålet er hvor mye den kommer til å påvirke hverdagen. Det finner jeg nok ut etter hvert. Og etter hvert skal denne kampen tas den. Må bare komme opp av denne dalbunnen først. «Det er først når en er på bånn en kan begynne å grave seg ned».
Jeg gjentar: jeg er heldig. Det er fryktelig mange som opplever verre ting og jeg er helt sikker på at de fleste av dem har måttet gått mange runder med seg selv for å takle sitt liv. De har en kjempejobb hver dag. Jeg heier på dem. Noen av dem skriver også blogg. Mange av dem er ungjenter (ja, i forhold til meg er de det) som mammapaahjul.blogg.no osv. Ære være!
Nå sitter jeg her i sofaen og tenker på livet slik det var. Aktiv jobb, fritidsinteressen var tur, reiser, småbruk og sosiale sammenkomster. Nå er det bittelitt tur. Bare ørlite granne lenger enn rundt huset. Livet står ikke helt til forventningene for tida, med andre ord. Håpet er at skroget skal bli så bra at det går an å gjenoppta litt av det. Hvis noen vet hvor de selger tålmodighet, i pakke eller løsvekt, så si i fra. Dette tar tid og det er uvisst hvor det ender. Men veien blir til hvis du går, som Nils og Ronny sa. Og selv om veien ikke var den jeg hadde planlagt, så må jeg bare gå den. Jeg har ikke noe valg!
Jeg er fortsatt på vei. Eller: jeg prøver å finne ut hva som er livet mitt her og nå. Og være fornøyd med det. Og da blir jeg lett litt usynlig innimellom.
Når selfier fra “hangoversøndager” etter fest med påfølgende hengekøyeovernatting er bedre enn dagens selfieforsøk sier det meg at i dag er jeg usynlig…
Det høres veldig lite ut. Men prøv å legge deg ned. Og så ligger du rolig i nøyaktig 8 minutter og 46 sekunder. Du har stoppeklokke på smarttelefonen din, alarm også, så det skulle være greit å følge med.
Jeg gjorde det. Som så mange andre rundt i verden som la seg ned i protest så gjorde jeg det også. Jeg klarte å ligge der i omkring 23 sekunder, tipper jeg… 8 minutter og 46 sekunder er ikke så veldig lite allikevel, tenker jeg. I alle fall ikke på asfalt med et lass med politifolk oppå seg. For meg er det vanskelig å forstå at et menneske har mage til å bokstavelig talt plage livet av et annet menneske i nesten 9 minutter…
Jeg lå på plenen i mine 23 sekunder. Det er min protest. Og den er smittefri.
Jeg har ikke tenkt å mene noe om demonstrasjoner, protester, karantene og smittefare utover det. Jeg håper inderlig ikke at all innsatsen befolkningen i Norge og verden har gjort og fortsatt gjør elimineres av at frustrerte og rasende folk samles for å uttrykke sin motstand. En motstand som for øvrig er helt på sin plass. Jeg velger derimot å uttrykke meg alene og smittefritt. Dagen ble ellers brukt til blant annet å besøke ei sjuk bestemor på 91 på sykehjemmet. Ute og i 15 minutter, uten klem, nettopp på grunn av smittefare. Er jeg heldig får jeg gjøre det igjen. Da hadde det vært for dumt av meg å være i karantene eller å dra med meg smitte til henne, de som passer på henne og medpasientene.
Jeg registrerer også alle historiene på nett om folk som opplever rasisme i hverdagslivet sitt. I Norge. I dag. Det er visst fler av dem enn vi aner. Og det er veldig mange, også flere enn vi aner, som mener å sitte på sannheten. Den eneste sannheten om hva vi skal gjøre. Hvordan vi skal oppføre oss og hvordan det er her. «Her i Norge er det jo ikke rasisme.» Jeg opplever at det er delte meninger om blant annet akkurat det.
Jeg registrerer at 8 minutter og 46 sekunder er lenger enn jeg trodde. Jeg feiga ut etter 23 sekunder.
For farlig å prøve dette på asfalten her jeg bor, men den er rett bak grana, asfalten altså.
I mitt liv har ukeplaner fått en relativt stor plass. Jeg lager vanligvis ukeplan for både meg selv, kollegaer, unger og foreldre som jeg har med å gjøre hver eneste uke. Den som leser den får om de er heldige vite både hva ungene deres får servert av mat i løpet av uka, om vi skal i turnhallen, hvem som jobber denne uka og når vi vil at de tar med matpakke og tursekk. Rett som det er fører vi på ukeplanen andre aktiviteter, og det hender også at vi utfører aktivitetene etter planen. Det hender også selvfølgelig både titt og ofte at planen i beste fall anses som veiledende. Det handler om å gripe dagen. Er det sol, går vi ut. Om vi har planlagt inneaktiviteter denne dagen, kan den lett forskyves eller bortprioriteres. Eller tas med ut. Er det regn, kan det også hende vi går ut. Hvem vet. Som sagt: en plan er i beste fall veiledende! Eller til for å brytes. Noen av oss kaller det å gi rom til impulsivitet.
Nå er vi snart i uke 24. Slikt blir en opptatt av når en lever med ukeplanlegging i såpass mange år som meg. Akkurat nå vet jeg det kun fordi jeg får mail fra turnusansvarlig på jobben om hvem som skal jobbe når, hvor og hvordan. Navnet mitt står ikke på den planen. Litt mye rom for impulsivitet når det gjelder oppmøte på jobb der, altså. Ellers er planlegging en litt mindre aktuell problemstilling for undertegnede for tida. Ifølge legen direkte uønsket aktivitet, faktisk.
Uansett; jeg klarer ikke å dy meg. Mot anbefalinger og bedre vitende legger jeg fortsatt planer. Litt mindre omfattende enn før og ofte enda mer fleksible. Eller veiledende, som vi jo har valgt å kalle dem. Og så har jo planene fortsatt en tendens til å endres etter hvert. Modifiseres etter hva som dukker opp, dagsform, forventninger, behov og ren og skjær lyst. Jeg kjenner det er en utfordring å legge disse planene til et realistisk nivå. Fjellturer, jobbvisitter, trening, småbruk…jeg går i planleggingsfella rett som det er.
Å møte enda ei uke uten mål og mening er ei skikkelig nøtt for en planleggingsjunkie for meg. Ingen ukeplan. Det er litt jug, jeg har jo et par ting jeg ønsker å få gjennomført selvfølgelig, men siden det ikke legges ut på nett så er det bare jeg som vet om den planen.Så offisielt sett er uke 24 er foreløpig planlagt til å bli en øvelse i «her og nå» ikke «full fart forover».
Jenter på fest. Akkurat nå har jeg litt greie på det, føler jeg. Som nevnt i forrige innlegg så styrte jeg rett i neste felle slash jentefelle slash jentefest i går. Plan A som ble til plan B og ble gjennomført som plan C viste seg være en høydare. Har akkurat landet litt i godstolen etter meget hyggelig samvær med 10 jenter i ulik alder. Såpass utstrekning var det at alderen varierte med over 25 år og såpass hyggelig at musikk faktisk var helt unødvendig. Og ingen hadde fått den med seg uansett. Og såpass hyggelig at undertegnede «forsov» seg til ryddinga i dag formiddag. Med ørepropper og dansende regndråper på terrassetaket var ikke det så vanskelig. Gode forhold for uteligging, med andre ord.
Det ble lite dansing på bordet på denne festen. Det ble ikke tid. Det ble derimot mye spising! Disse jentefestene har lett for å inneholde en del mat. Med passende drikke til. Såpass mye, mat altså, at undertegnede fortsatt er mett, egentlig.
Og de inneholder en god del snakk. Skravling rett og slett. Herregud for et støynivå. Det skravles om ungene, gubbene, jobben, søsken, interiør, hengekøyer, strikking (!), husdyr og hybler. Blant annet. Gjerne alt samtidig. Og noen synger og noen ler. Av og til hender det at noen griner også, men det er det heldigvis lenge siden jeg har opplevd.
Jeg innbiller meg at akkurat denne sammenkomsten ble lite dokumentert med mobilbilder og videoer. I alle fall det jeg fikk med meg. Forfriskende. Det er greit å slippe å bekymre seg for alt som skal ut på instachat og facetube og slikt. Nesten som i gamle dager, det her med andre ord. Holdningen til det hele blir mer avslappet da, tenker jeg. Da er vi mer sånn: mat og vin er godt. Fyll opp! Skravling er topp! Og jeg er meg og jaggu er det morsomt når noen detter ned fra hengekøya! Mere vin!
Noen drar relativt tidlig. Noen legger seg relativt tidlig. Noen drar etter hvert. Og noen drar ikke, nesten. De blir til langt ut på dagen etter. Da kan det skje at noen andre har stått opp og ryddet imens. Man sover nemlig godt ute i regnværet etter å ha blitt trampet i fjeset av lykkelig hund tidlig på morraskvisten. Det kan man lett bli litt overrasket av, men så er det jo ekstra godt å sove ferdig etterpå. Da er det godt med kaffe. Noen ganger.
Noen legger seg relativt tidlig. Spesielt polarhunder.
Jentefest med 10-åringer: Marcus og Martinus, glitter, lipgloss, rosa, «elektrisk», kake, brus, «slalom»…
Jentefest med 15-åringer…da tenker jeg på: gutter, sminke, Justin Bieber, like bukser, like sko, likt hår, snap, rusbrus (?) (hau), selvkomponerte cupcakes…
Med 20-åringer på jentefest tenker jeg: rusbrus, vodka, kort-kort-kjole, sminke, hår, hæler, musikk, snus, taxi, utested, nach, snap, instagram, dagen derpå, rekonstruksjon og muligens walk-of-shame… 21-åringene som var med på akkurat denne jentefesten driver derimot ikke med slikt…
Med jentefest for 25-åringer (eventuelt 35-åringer, hva vet vel jeg) tenker jeg: rusbrus, øl, mat, skravling, snap til mann og barnevakt, «Går det bra der hjemme?», kjole, sminke, søndagsplaner, 2 timers søvn før barnebursdag dagen derpå…
Og jentefest for 29-åringer assosieres med: skravling, vin, mat, skravling, musikk, latter, skravling, råfliring, skravling, snap(!), vin, skravling….osv. Sånn omtrent som det jeg nevnte før her. Noen av oss har blitt såpass rutinerte i en alder av 29ognoe at vi overhodet ikke og under ingen omstendigheter planlegger noe som helst dagen derpå! Selvinnsikt! Og heldigvis blir man ikke eldre, så jentefest er og blir jentefest!
Neste gang jeg skal i festlig lag blir det muligens med hengekøye langt til skogs, men skravling og vin blir det. Garantert! Det gleder jeg meg helt vilt til!
Beklageligvis. Dagen i dag har vært av typen skadebegrensning…det vil si mye sofa. Det der energiregnskapet mitt er ikke helt i balanse, for å si det slik. Det koster en dag eller to å virke i fire timer.
Ikke desto mindre er jeg på skrivende tidspunkt på god vei ut i neste felle. Med vitende vilje. Noen feller er det verdt å gå i. Det handler om livskvalitet. Og ganske mye skravling forventes. Og jeg ser for meg noe sånt her:
Akkurat nå lever jeg i spenning. En spenning jeg godt kunne vært foruten, men som er høyst reel. Jeg har i dag, igjen, uttalt de bevingede ordene «jo takk, det går faktisk litt bedre nå». Bittelitt, altså. Sist jeg sa det gikk det skikkelig i svart både fysisk og psykisk etterpå, så at jeg er litt spent nå er nok helt på sin plass.
Men, jeg har vært på besøk på verdens hyggeligste plass i dag. Og fått verdens hyggeligste velkomst. Når du hører klientellet hyler navnet ditt taktfast lenge før du får parkert bilen, så er det lett å føle seg som ei rockestjerne! Siden hilsemetodene også på arbeidsplasser som mine har endret seg en smule i det siste, så ble det med en 3-4 klemmer. Rundt magen. Men de var gode. Og når små varme hender smyger seg inn i min for å vise meg de nye kopplammene, så er det lett å kjenne at; jo nå er det da jammen meg litt bedre med meg!
Men spenningen stiger. Nå har jeg låst døra, sendt bort småbrukeren, dratt ned persiennene i vinduet og inntatt sofaen. Mulig jeg gikk i fella igjen. Vi får se da vettø!
Det er skikkelig in med comeback for tida. Marit Bjørgen skal, leser jeg blant annet. Hun om det. Jeg planlegger et sjøl også. Selv om jeg har påberopt meg opptil flere: på fotballbanen. Minst to av dem etter fylte 40. Comeback kan være farlige greier.
Men nå leser jeg altså at det er duket for comeback i tekstilbransjen. Hvor etterlengtet det er kan nok diskuteres. Jeg kjenner at jeg er på nippet til å få kamferdropset og fyrstekaka i vrangstrupen helt til jeg får klikket meg inn på lenken og finner ut at det er en betydningsfull og kjær venn som står for comebacket.
Ball-genseren! La oss ta et minutt eller to og bare kjenne på følelsen. Ball-genser! Et stilikon og statussymbol fra 80-tallet som gjorde enhver forvirret tenåring uovervinnelig, direkte trendy og dritlekker. Eller? Noe alle «skulle» ha, det er sikkert og visst. I alle fall sto den så lenge på ønskelista at da undertegnede endelig fikk anskaffet seg en, så hadde de som var litt kjappere ute fått både sin nummer to og tre. Sånn fungerer jo trendskalaer. Og her snakker vi jo tross alt om et plagg som var så populært at det ble solgt over 500 000 eksemplarer bare i de nordiske landene.
Men for noen minner som vekkes. Minner om gensere i kombinasjon med Levi’s 501, seilersko og tennissokker. Frottehårstrikker i mildt sagt stritupert og glasert hår, discobelter, pasteller og plastøreringer. Eller plastknapper i pastell som også var innom øra de åra, husker jeg. Og sykkelbukser. Helt uten sykkel. Svart eller i matchende pastellfarge. Matchende til ballgenseren, altså.
Utvilsomt meget trendy forsamling.
Og så alle minnene som dukker opp om hva vi bedrev tida med når vi iførte oss disse genserne. At jeg fant det aktuelle bildet akkurat nå var en rimelig pussig tilfeldighet. På leting etter bilde av avleggeren som liten kom jeg da over et bittelite, halvmørkt foto av en gjeng tenåringer på tur i skogen. Det bærer preg av å ha vært limt inn i ei bok. Trolig ei skoledagbok av type Pusur eller Topp. De som nesten liker fyrstekake vet hva jeg snakker om. Men altså et bilde som hadde såpass med godfølelse at det fikk plass i boka og dermed var med til daglig!
Vi drev ellers ikke veldig mye med friluftsliv og det var ikke så langt fra parkeringa (dit vi antakelig ble kjørt, jeg tør egentlig ikke tenke på av hvem, for vi var nok definitivt ikke eiere av egne førerkort enda). Men vi skulle grille, og jeg husker enda at jeg hadde med for lite grillkull slik at vi måtte ta i bruk kongler. Pølsene, jeg antar vi grillet det, ikke så opptatt av sunn mat og 5-om-dagen da, ble varme og vi var dritkule i ball-gensere og annen egnet eller uegnet pastell.
Sist lørdag var jeg tilbake på åstedet. Dog uten ball-genser (lurer på hvor den er nå?), men med kano og fiskestang. Turene i skogen har blitt flere og flere og jeg gleder meg til første gang jeg møter en ball-genser. 30 år etter! Beklager på forhånd til eier da jeg ikke kan gi noen garanti mot pinlig stirring og ren skjær eufori. Lurer også på om dette er en trend avleggeren kommer til å slenge seg på. Det blir i tilfellet stas!
PS. Jeg ber om unnskyldning for å ha lagt ut bilde uten å spørre de fotograferte. Siden bildet er stappmørkt og av såpass dårlig kvalitet, regner jeg egentlig med at ingen gidder misbruke det. Ingen navn er heller nevnt. Helt bevisst. Og: alle ser jo smashing ut, uavhengig av hvor vi ligger på dagsaktuell trendskala…FOR en gjeng!
På akkurat denne datoen, kl. 20.48 om kvelden, for nøyaktig 21 år siden ble jeg mamma. Epletreet blomstrer for deg i dag, vennen. Jeg tipper det blomstret den dagen også. Den beste avleggeren man kan tenke seg så endelig dagens lys, bittelitt på overtid og en smule motvillig. “Jeg er jo født skeptisk», som hun selv pleier å si.
Ei som speider etter nye opplevelser – og løver.Badeløve.
Starten var jo relativt traumatisk og vi måtte gå noen omveier men det har vært en glede og ære å få følge med deg på reisen. Jeg er ufattelig og grenseløst stolt over den utgaven av deg selv du har blitt. Hva du har fått til og hvilke valg du har tatt opp igjennom. Du er voksen, reflektert, ansvarlig og uredd og du har både integritet og toleranse. Selvstendig i både tanke og handling, ambisiøs og dedikert.
Dagen i dag feirer du med eksamenslesing og trening. Typisk deg, med andre ord. Litt god mat og livsnyting håper jeg også du tar deg tid til.
