Det høres veldig lite ut. Men prøv å legge deg ned. Og så ligger du rolig i nøyaktig 8 minutter og 46 sekunder. Du har stoppeklokke på smarttelefonen din, alarm også, så det skulle være greit å følge med.
Jeg gjorde det. Som så mange andre rundt i verden som la seg ned i protest så gjorde jeg det også. Jeg klarte å ligge der i omkring 23 sekunder, tipper jeg… 8 minutter og 46 sekunder er ikke så veldig lite allikevel, tenker jeg. I alle fall ikke på asfalt med et lass med politifolk oppå seg. For meg er det vanskelig å forstå at et menneske har mage til å bokstavelig talt plage livet av et annet menneske i nesten 9 minutter…
Jeg lå på plenen i mine 23 sekunder. Det er min protest. Og den er smittefri.
Jeg har ikke tenkt å mene noe om demonstrasjoner, protester, karantene og smittefare utover det. Jeg håper inderlig ikke at all innsatsen befolkningen i Norge og verden har gjort og fortsatt gjør elimineres av at frustrerte og rasende folk samles for å uttrykke sin motstand. En motstand som for øvrig er helt på sin plass. Jeg velger derimot å uttrykke meg alene og smittefritt. Dagen ble ellers brukt til blant annet å besøke ei sjuk bestemor på 91 på sykehjemmet. Ute og i 15 minutter, uten klem, nettopp på grunn av smittefare. Er jeg heldig får jeg gjøre det igjen. Da hadde det vært for dumt av meg å være i karantene eller å dra med meg smitte til henne, de som passer på henne og medpasientene.
Jeg registrerer også alle historiene på nett om folk som opplever rasisme i hverdagslivet sitt. I Norge. I dag. Det er visst fler av dem enn vi aner. Og det er veldig mange, også flere enn vi aner, som mener å sitte på sannheten. Den eneste sannheten om hva vi skal gjøre. Hvordan vi skal oppføre oss og hvordan det er her. «Her i Norge er det jo ikke rasisme.» Jeg opplever at det er delte meninger om blant annet akkurat det.
Jeg registrerer at 8 minutter og 46 sekunder er lenger enn jeg trodde. Jeg feiga ut etter 23 sekunder.
