Jeg har aldri hverken følt meg som en prinsesse eller hatt noe som helst ønske eller behov for å være det heller. Jeg må kanskje innrømme at tanken om å bli indianerprinsesse nok slo meg tidlig på 80-tallet en gang. Sølvpilen og mer konkret Månestråle må ta skylda for det.  Ellers har livet og tankevirksomheten vært lite kongelig glamorøst og klesskapet vært rimelig kjemisk fritt for ballkjoler.

Så jeg kommer altså ikke til å kaste de her opp i lufta, knipe sammen øynene og håpe på glitrende ballkjole når jeg slo opp gluggene igjen. Ikke brudekjole heller, forresten. Ei tam ugle kunne jo vært interessant. Men jeg får vel nøye meg med den gedigne lappugla jeg har hatt som nabo på to av overnattingsturene mine.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nei, det er nok ikke nøttene til Askepott det her. Men tre er de.  Og de passer nok bedre til meg. Jeg kom på at jeg faktisk har blir kalt «Prinsessen på erten» i en spesiell sammenheng. Forhåpentligvis ikke fordi jeg er så pysete at jeg ikke tåler en ert i senga. Eller….? Betegnelsen kom da jeg la på det tredje liggeunderlaget under soveposen en kveld det skulle overnattes ute. Det var ikke rart at sekken var tung, mente turkompisen. Det var jo ingen som hadde sagt at det var sekken til «Prinsessen på erten».

I dag lå disse tre i alle fall rett foran meg da jeg gikk en bitteliten tur ut på trugene mine. Ikke nøtter, som hos Askepott. Dessuten så er det ikke helt sesong for akkurat nøtter og Askepott. Kongle fra or. Or, older eller ørder.  «Ørdderkongler» som vi kaller det heromkring. Mye mer eksklusivt enn vanlige grankongler eller furukongler. Hilsen friluftsheidi 8 år.

Jeg leser i dag egen blogg fra nøyaktig et år siden. Og jeg ler. Jeg gidder ikke grine. Ikke for dette i alle fall. Og litt vittig må jeg jo få si at det er. Sjøl i alle fall.

Offensiv som faen!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

For et år siden var jeg altså offensiv. Jeg påberoper meg egentlig fortsatt å være det. Tross alt. Tross en multippel sklerose som etter å ha blitt oppdaget en smule sent ikke har fått allverdens med god tilnærming fordi den har rykket ned til andreprioritet. Tross et malignt melanom med spredning som haster mer. Jeg har nok flere alter ego. Det ene er glad til om kreftene holder til å rydde ut av oppvaskmaskina. Den andre vaser kilometervis rundt i løssnøen på truger. Begge glimter til med en smule lykkefølelse. Det er ikke og har i alle fall ikke vært en selvfølge å orke noe av det.

Og jeg leser jo også i grunn at jeg holder på med akkurat det samme i dag som jeg gjorde i januar 2022. Vaser rundt i snøen, går for langt, får vondt, blir sliten og betaler prisen. Trasser meg til å gjennomføre greier som ikke nødvendigvis er innafor, men muligens bidrar til å flytte grensene litt. Forhåpentligvis i alle fall. Jeg går i ring, ofte bokstavelig talt. Gjentar meg selv til det kjedsommelige. Det har i grunn blitt en vane. Og rutinen på slike stunt, forberedelser og etterarbeid blir jo etterhvert omfattende. Jeg holder fortsatt på med 50-skritts-metoden rett som det er. Og jeg har foreløpig ikke snødd ned.

Men offensiv: DET kan det sikkert kalles!

Dagens kurs hadde bratt læringskurve. I alle fall potensielt. Og deles her på blogg fordi jeg ikke på noen måte tror jeg er så unik at jeg er den eneste figuren i verden som kan ha nytte av innholdet. Og jeg mistenker at de fleste vil ha såpass bratt læringskurve, at kunnskapen, for ikke å si erfaringen vil feste seg. Jeg er noe tregere i oppfattelsen. Det har jeg erfart i dag. Igjen.

Bratt altså. Det var et bratt kurs i dag. Til dels bratte bakker. Jada, dette er et turinnlegg. Kamuflert, eller maskert som et innlegg om kurs. For meg var det to sider av samme sak i dag. Som det ofte er.

Her er sju greier som jeg lærte, eller i alle fall erfarte, på dagens ekspedisjon. Hvorvidt erfaringene fører til ekte læring er jeg usikker på. Det er jo ikke slik at temaene ikke har vært berørt på tidligere kurs, les turer. Det er vel i grunn mer gjengangere. Bortsett fra punkt sju.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

1. Jeg er fortsatt dårlig til å lese både avstand og høydekoter på kart. Luftlinje er ok. Og jeg kan se på kartet at det er bratt. Hvor bratt derimot!?! Jeg blir alltid lurt. Og stier, enn si andre ruter, går sjelden i luftlinje, det vet jeg jo. Men den beregninga, altså…
2. Jeg undervurderer stort sett alltid hvor tungt det er å gå på truger i løssnøen i forhold til å gå på beina på barmark.
3. Jeg legger meg aldri ned for å snø ned. Det ligger liksom ikke naturlig å gi opp. Jeg har ikke så mye valg heller. Når jeg først har tullet meg så langt til skogs så må jeg jo tilbake til vei. Så nedsnøing er ikke et alternativ. I dag fant jeg ikke målet før jeg egentlig hadde gitt opp og bestemt meg for at det var på tide å finne letteste vei tilbake til bilen. Jeg var egentlig alt for kje til å vite hva som var opp og ned. Men akkurat da fant jeg jo fram. Så da ble det noen meter til. Fant fram til slutt, men endte med å gå omtrent dobbelt så langt som planlagt.
4. Når jeg har velta i den djupe snøhaugen og ligger og kaver uten å klare å komme meg opp i vertikal igjen, så er det greit at jeg stort sett ferdes i rimelig folketomme strøk. Og alene. Det kommer lydeffekter, nemlig. «Special effects» og slikt.
5. Jeg tar aaalt for lite pauser når jeg går alene. Dumt!
6. Det er potensiale for en del sliting i denne kroppen, tross alt. Trass kan det også kalles!
7. Det er dumt å ikke ha med sjokolade. Punktum.

Skulle noen som leser dette tulle seg ut på liknende ekspedisjon så husk for all del sjokolade. Og tenn gjerne bålet mens du er såpass oppegående enda at du gidder å spise matpakka mens du sitter der. Da blir det bra. Uten alt balet med det bratte kurset først også, egentlig! Bål og sjokolade er egentlig det viktigste!

Dette synet! Kaputt men fornøyd. Og alternativet – å legge meg og vente på våren – var ikke noe alternativ.

Er en kunst. I kveld stakk jeg ut og kjente på den. For et par dager siden tenkte jeg det var en god ide å pakke sekken og rusle hit i kveld:

Fyre i ovnen inni der. Drikke litt kakao. Stikke en tur ut og nyte stjernehimmelen. Kløve litt mer ved og legge på varmen. Lese litt bok i lyset av hodelykt og levende lys før jeg krøp ned i soveposen og la meg til å sove på brisken. Kanskje se et elgspor eller to når jeg sto opp i morgen tidlig. Spise litt frokost mens jeg fortsatt var inntullet i sovepose og dun, og så rusle hjem og ta helga.

Det tenkte jeg at jeg skulle. Før i uka. Men så kom dagen i dag. Med møte hos NAV, Nesten Alltid Villedning, samt hyggelig og givende lunsj med en venninne etterpå, så ble det nok. Selv om alt gikk fint og etter planen for så vidt. Det er faktisk nesten ingenting jeg blir så utmattet av som slike møter der det skal snakkes om meg og min kapasitet, legges planer og diskuteres forventinger. Til meg.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Der jeg i ettermiddag lå på sofaen og ikke orket hverken se tv eller lese så innså til og med jeg at bare det å pakke den der sekken var uaktuelt. Å styre med ved, sovepose, liggeunderlag og litt passe vond soveplass fristet heller ikke. Så da bestemte friluftsheidi seg for å kjenne sin begrensning og bli inne. Avlyse. Ikke min sterkeste side det heller. Men jeg øver.

Jeg ombestemte meg der jeg lå. Helt til jeg altså måtte ut. Jeg fikk meg en vakker og frisk kilometer på truger. Det er noe eget med å rusle rundt under stjernene og se lysene fra sivilisasjonen på avstand, mens jeg er rimelig usynlig så lenge hodelykta ikke tennes. Måneskalken, Karlsvogna, Orion og alle de andre lyste ned på meg mens jeg gikk der og kjente på min egen begrensning.

Sekken fikk fri. Soveposen også. Jeg fyrer i ovnen, men slipper å kløve og bære ved. Jeg skal lage meg en kopp kakao og kanskje orker jeg å lese litt i ei bok etterpå. Dessuten skal jeg ligge godt i natt. Soveposen er der neste gang muligheten byr seg også. Tipien også. I dag gikk grensa før sekkepakking. Og jeg kjente min egen begrensing. Gratulerer til meg!

«Hvorfor har du stav?», spurte gutta. De gjør alltid det og jeg svarer alltid det samme. «Det er fordi jeg har litt vondt i beinet og for at jeg ikke skal dette så lett», svarte jeg. Det svaret er ok og bekrefter jo det de har hørt før, så det godtas glatt uten flere innvendinger eller spørsmål. De er ålreite slik, de som er på den alderen.

«Men det er ikke lov med staver på isen, Heidi!» Noen været en skandale, men klarte ikke dy seg for å advare.

Når en er på jobb såpass sjelden som meg så er det i grunn fint at det finnes 4- og 5-åringer som kan oppdatere meg på institusjonens regler når jeg kommer stavrende. Bokstavelig talt. Jeg skulle jo bort til «skøytebana» og hadde for sikkerhets skyld utstyrt meg selv med en gåstav som støtte gjennom løssnøen. Skøytebana er en naturlig islagt dam som har dannet seg på naboens jorde grunnet værforhold i kombinasjon med drenering som virker bare sånn passe. Og der går barnehageunga på skøyter.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Noen går dit på ski. Det er nok derfor de har innført regelverk omkring staver. Heldigvis kom 5-åringen på at det bare gjaldt om jeg skulle bruke staven til å hakke i isen. Det skulle jeg ikke, så da gikk det bra, mente han. I alle fall hvis jeg plantet den i snøen på kanten av isen, som jeg foreslo.

På isen gikk de på skøyter. Og noen gikk på skisko. De glir også ganske godt på is. Noen lå over i svingene mens andre støttet seg prøvende på ei bruskasse. Det er ganske krevende å gå på skøyter. Mest for barneveilederen som måker isen, setter skøyter på og tar de av på hele gjengen.

Jeg bidro med å sette på ski på de som skulle gå tilbake til barnehagen. Og tenkte jeg måtte gå sammen med dem og hjelpe dem opp når de datt. Det slapp jeg. Med ski og staver behørig festet så forsvant både 3-åringer og 4-åringer bortover skiløypa og vinket fra andre sida av gjerdet. Der var det ikke behov for assistanse, nei. I alle fall ikke for ei skrøpelig kjerring som måtte ha stav for å holde seg vertikal. Jeg kunne stable meg avgårde samme vei tilbake som der jeg kom. Med stav. Og med følge av en som hverken hadde ski eller skøyter. Han var fascinert av sporene vi hadde laget. Skispor ser ut som skispor. Menneskespor ser ut som spor etter sko. Mens stavspor…de ser jo nesten ut som rådyrspor! Og hele armen blir jo borte nedi snøen når han prøver å stikke den ned i sporet etter staven.

Og da ble det en samtale om at det var litt synd på rådyra som måtte gå rundt i snøen nå om vinteren. Det er ganske mye snø nå. Og dermed synker rådyret som har så små og spisse bein fryktelig langt ned for hvert skritt. Heldigvis har vi sko på. Eller ski. Da slipper vi å tråkke så dypt, nemlig! God observasjon av 4-åringen der.

Ikke de dype samtalene om antall barn, framtidig jobb og hvem som bestemmer denne dagen her, altså. Men aller viktigst: unger som aker, går på ski, suser avgårde på skøyter og undres over både rådyrspor, hundespor og stavbruk.

Og til og med en skandale inntraff: barnehagebikkja tisset i skiløypa! Slå den!

I fjor på denne tida opplevde jeg følgende samtale som jeg deler igjen i pur glede over å fortsatt innimellom få innspill til livet av så kloke folk:

Men det er kona som bestemmer da!

Flere av deltakerne har nå begynt på skolen, andre har “rykket” opp og nærmer seg stødig den forgjettede alder 6 år. Jeg gleder meg til noen timer sammen med de som ikke er riktig så store enda. Og jeg er rimelig spent på hva dagens samtaler skal dreie seg om og hva jeg kan lære av klientellet.

colorironline.com

Hver dag teller. Også denne. En dag som tilbringes stort sett under et pledd i stua. Og litt under dyna.

En dag som både er betaling for en innholdsrik dag i går, og en investering i at morgendagens og resten av ukas gjøremål og planer lar seg gjennomføre. Livet i små doser. Opp-og-ned-livet. Men i min store sammenheng: en nødvendig og tellende dag.

Vi satser på det.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Så at denne dagen også teller i all sin miserable prakt – ja det er det ingen som helst tvil om!

Til og med den mest hardnakka av oss granentusiaster, les småbrukeren, har nå klart å kaste ut juletreet. Og julepynten og alle ekstra lyslenker, stjerner, lykter og lysestaker som hører advent og jul til. Og da blir det mørkt og fargeløst.

Så forrige helg da alt for på dør bestemte jeg meg for å gå til innkjøp av litt blomster og grønt til stua. Og da endte jeg med bæssmorblommen.

Jeg kjøpte primula. Primula er nemlig ikke bare en ost. Rettere sagt en smøreost som vi som ikke er født i går i alle fall husker fra ei svunnen tid. Primula er også bæssmorblommen. Mi bæssmor hadde bursdag 22. januar og i alle fall de siste åra så var det helt standard at en sammenplanting av fargerike primulaer var et must til hennes bursdag. Den dama var eksepsjonelt glad i blomster ellers også. Alle slag, tror jeg. Både inne på bordet og i vinduskarmen og ute i hagen. Det blomstret frodig overalt. Men til bursdagen i januar var det alltid primula. I dag ville hun har fylt 94. Men den siste januarprimulaen havnet hos henne i 2020.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg har bestemt meg for å herme. Så dermed har jeg kjøpt meg primulaer nå i januar. En annen ting som a bæssmor hadde tradisjon for var å kjøpe en blomsterbukett til hver helg. Antakelig var det n’bæssfar som kjøpte den så lenge han var i stand til det. Og det var gjerne roser. Ofte fargerike. Jeg tenker det var en god tradisjon. Så de siste to ukene har jeg kjøpt blomster også. Det er så trivelig å erstatte julelysene med noe som fargelegger og lyser opp. Og noe som bærer bud om vår.

Jeg har foreløpig gått for fargerike tulipaner. Og primula. Bæssmorblommen. Gratulerer med dagen!

Det går opp og ned her i verden. Og hverdagen er rimelig uforutsigbar. Men endelig så ser det ut som jeg er på vei mot en ekte friluftsheidifredag snart. Enda en gang. I alle fall tror jeg det enda en gang. Det er en fredag der det meste av tida tilbringes ute. Gjerne inkludert måltidene, samt at jeg helst legger meg til å sove i en sovepose i nærheten av et bål når det blir kveld. Jeg er der ikke riktig enda. Men jeg håper veien dit ikke er så fryktelig lang. Og forresten så trenger det ikke være fredag. Friluftsheididag, er det riktigere å kalle det. Og det gir jo sju muligheter hver uke. Heldige meg!

I dag har jeg vært så heldig at jeg har opplevd litt ekte friluftsheidifredag. En liten porsjon i alle fall. En trugetur i strålende sol. Med akkurat riktig kombinasjon av fast snø til såle under og med et passe lag med løs nysnø oppå. Perfekt.

Formen er ikke perfekt. Og ettervirkningene i form av spasmer og «dødt» høyrebein jobbes det med akkurat for øyeblikket. For et par uker siden leste jeg om det å «leve i små porsjoner». Det var så godt sagt at setningen har surret i hodet mitt hver dag etterpå. Og jeg er snart klar for en ekte porsjon friluftsheidiekspedisjon.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Denne uka har jeg levd litt slik. I små porsjoner av litt av hvert. Og i dag fikk jeg meg en liten porsjon av noe av det beste jeg vet. En liten porsjon friluftsheidifredag. Jippi!

Korte skritt og litt av gangen. Spesielt i oppoverbakke (selv om det ser flatt ut på bildet)

Om noen dager er det 11 måneder siden jeg ble operert og litt mindre siden det ble funnet spredning av det svineriet som hadde satt seg i skrotten min. Det er nesten et år det. Og fryktelig lenge siden på en  måte. Men samtidig virker det som om det var i går… og hverdagen i prosjekt #fuckcancer og ikke minst #fuckmultippelsklerose fortsetter med sine ulike krumspring.

I natt måtte jeg jobbe med ettervirkninger etter operasjon igjen. Bandasjen som settes på to ganger i uka med hensikt å hjelpe det litt amputerte lymfesystemet i høyrebeinet til å få litt fart på seg måtte av! Noen timer for tidlig da det helst skulle ha vært på til litt utpå sen morgen i dag. Men denne gangen ble det så vondt inni der at det var umulig å sove. Og siden høyrebeinet har litt dårlig følelse fra før grunnet ms-en, så har jeg fått streng beskjed om å plukke det av om det er det minste ubehagelig eller vondt. Teorien er at når jeg kjenner at det er vondt, så har det vært vondt og for stramt ei god stund. Og det er ikke bra. Hverken for høyrebein med eller uten ms og lymfødem.

Men det er tross alt bare andre gangen surret må av i løpet av natta. Alle de andre gangene, to ganger i uka siden november, har det gått helt fint. Så i prosjekt #fuckcancer så er det her en bagatell. Selv om det å surre av metervis med elastisk bandasje, vatt og innerbeskyttelse klokka 03.43 ikke står veldig høyt på ønskelista. Og heller ikke er direkte gunstig for energinivået på dagtid. Men når bandasjen kan byttes ut med kompresjonsstrømpe OG kompresjonsshorts dagen derpå, så er det vel bare å stå på! Bruk det når du er aktiv, er beskjeden.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så da vasket jeg badet og trente en liten snutt. Eller, mange vil vel kalle det trim på det nivået her. Jeg ble svett og andpusten, av noe annet enn feber denne gangen, så jeg regner med det hadde treningseffekt. Og kompresjonsutstyret gjorde forhåpentligvis jobben sin. Før det havnet i vaskemaskina igjen. Hverdagen med hæsjtægg fuckcancer en bra januardag det!