«Hvorfor har du stav?», spurte gutta. De gjør alltid det og jeg svarer alltid det samme. «Det er fordi jeg har litt vondt i beinet og for at jeg ikke skal dette så lett», svarte jeg. Det svaret er ok og bekrefter jo det de har hørt før, så det godtas glatt uten flere innvendinger eller spørsmål. De er ålreite slik, de som er på den alderen.
«Men det er ikke lov med staver på isen, Heidi!» Noen været en skandale, men klarte ikke dy seg for å advare.
Når en er på jobb såpass sjelden som meg så er det i grunn fint at det finnes 4- og 5-åringer som kan oppdatere meg på institusjonens regler når jeg kommer stavrende. Bokstavelig talt. Jeg skulle jo bort til «skøytebana» og hadde for sikkerhets skyld utstyrt meg selv med en gåstav som støtte gjennom løssnøen. Skøytebana er en naturlig islagt dam som har dannet seg på naboens jorde grunnet værforhold i kombinasjon med drenering som virker bare sånn passe. Og der går barnehageunga på skøyter.
Noen går dit på ski. Det er nok derfor de har innført regelverk omkring staver. Heldigvis kom 5-åringen på at det bare gjaldt om jeg skulle bruke staven til å hakke i isen. Det skulle jeg ikke, så da gikk det bra, mente han. I alle fall hvis jeg plantet den i snøen på kanten av isen, som jeg foreslo.
På isen gikk de på skøyter. Og noen gikk på skisko. De glir også ganske godt på is. Noen lå over i svingene mens andre støttet seg prøvende på ei bruskasse. Det er ganske krevende å gå på skøyter. Mest for barneveilederen som måker isen, setter skøyter på og tar de av på hele gjengen.
Jeg bidro med å sette på ski på de som skulle gå tilbake til barnehagen. Og tenkte jeg måtte gå sammen med dem og hjelpe dem opp når de datt. Det slapp jeg. Med ski og staver behørig festet så forsvant både 3-åringer og 4-åringer bortover skiløypa og vinket fra andre sida av gjerdet. Der var det ikke behov for assistanse, nei. I alle fall ikke for ei skrøpelig kjerring som måtte ha stav for å holde seg vertikal. Jeg kunne stable meg avgårde samme vei tilbake som der jeg kom. Med stav. Og med følge av en som hverken hadde ski eller skøyter. Han var fascinert av sporene vi hadde laget. Skispor ser ut som skispor. Menneskespor ser ut som spor etter sko. Mens stavspor…de ser jo nesten ut som rådyrspor! Og hele armen blir jo borte nedi snøen når han prøver å stikke den ned i sporet etter staven.
Og da ble det en samtale om at det var litt synd på rådyra som måtte gå rundt i snøen nå om vinteren. Det er ganske mye snø nå. Og dermed synker rådyret som har så små og spisse bein fryktelig langt ned for hvert skritt. Heldigvis har vi sko på. Eller ski. Da slipper vi å tråkke så dypt, nemlig! God observasjon av 4-åringen der.
Ikke de dype samtalene om antall barn, framtidig jobb og hvem som bestemmer denne dagen her, altså. Men aller viktigst: unger som aker, går på ski, suser avgårde på skøyter og undres over både rådyrspor, hundespor og stavbruk.
Og til og med en skandale inntraff: barnehagebikkja tisset i skiløypa! Slå den!
