Dagens turvær var muligens kun for spesielt interesserte. Litt ekstra utfordrende for de som sliter med dørstokkmila, for å si det slik. Regn og yr samt vann i stien og rikelig med direkte blautmyr ga noe tungt turføre.
Jeg er imponert over turfølget. Disse voksne damene som trosset regnvær og kratt og la i vei uansett. Tøft.
Takk for turen!
Badetirsdag kom med regn og ullstillongs. Igjen. Men innen det var tid for vaking i vann ble det oppholdsvær og tilløp til solgløtt. I alle fall for optimisten.
Bad ble det. Og påfølgende refleksjoner:
Ellers?
Åbbåren vaka som bare det etter at vi var ferdige. Den lurte sikkert på hva i all verden som egentlig skjedde. Trodde de hadde vannet for seg sjøl på denne tida og slikt. Neste uke er det oktober. Enda minst en måned til isen legger seg. Muligheter i fleng, med andre ord. Og vi har ikke begynt med lue når vi er uti enda. Bare ellers…
«Jag stirrar i spegelen og håppas jag er den jag trodde jag var», synger Lars Winnerbäck.
Jeg har lurt på akkurat det sjøl mange ganger den siste tida. Hvem ser jeg i speilet? Hvem er jeg i dag? Hva definerer hu ikke helt purunge kjærringa som ser tilbake på meg i speilet?
Kan jeg velge hvem jeg vil se? Kan jeg velge hver dag eller bare en gang iblant? Må jeg velge for å overleve? Og viser speilbildet egentlig mitt sanne jeg?
Som alle skjønner: det er dagen for tusen spørsmål. Og greia er: jeg vet ikke hvem hu der i speilet er for tida. I dag velger jeg å fokusere på fletta. Det er tursveisen. Den som egner seg til tur i skog og mark i all slags vær, eller til trening, og som til og med funker med lue på. Friluftsheidi ser tilbake på meg fra speilet. Det er et speilbilde jeg kjenner godt og føler jeg kjenner.
Det kan godt hende hu sjuke dukker opp i løpet av dagen. Hu som sjangler, har vondt både her og der og sliter med å løfte beinet over den minste hindring. Hu med stavene. Hu krøkkete med ms-en. Det er ikke hver dag jeg klarer å slippe unna. Ikke en eneste dag, faktisk. Hu viser seg i speilbildet rett som det er. Selv om det ikke er snakk om noe helkroppsspeil akkurat. Ikke ser a spesielt fresh ut heller. Akkurat hu gidder ikke flette håret, for å si det sånn. Du skal være glad til om a benytter hårbørsten i det hele tatt.
Det er godt hu med fletta dukker opp i speilet innimellom. Og rett som det er så har a både dusja og tatt på mascara. Det er lettere å se på speilbildet da. Og artigere å definere seg sjøl. Det kjennes bedre når det er friluftsheidi som kikker tilbake. Hu andre dukker opp både når det er forventet og sånn helt plutselig. Jeg har blitt litt vant til hu også. Heldigvis kan jeg velge å ikke ta på briller eller linser. Da blir ikke speilbildet så skrikende tydelig. Og det passer meg bra.
Jeg stirrer i speilet og håper jeg er den jeg trodde jeg var. Er jeg ikke det så håper jeg at jeg kan ombestemme meg i løpet av dagen.
Jeg tror dette er det fineste biblioteket jeg har sett. Nest etter det gamle biblioteket på Trinity college i Dublin. DET er et eventyrlig sted.
Men dette er i alle fall det som kombinerer et par av mine favorittaktiviteter aller best. Skogtur og en god bok. Et bibliotek midt i skogen. Hvor eventyrlig flott er ikke det? Jeg blir nesten litt sånn fjollete smålykkelig av slikt noe. Godt jobba!
Skogsbiblioteket – jeg kommer tilbake.
Jeg trenger ikke resept. Hverken blå eller grønn. Det gjelder bare å sparke meg sjøl bak og begi meg ut. Et par små timer i lyngen er slett ikke å forrakte en lørdag ettermiddag.
Så kan Norge gjenåpne og folk stå tett i tett i kø. For “meteren” gjelder ikke lenger. Skal vi begynne å måle i fot da, eller? Samma det. Jeg har hatt mange meter for meg sjøl ei stund. For ikke å si kilometer. Og disse fasilitetene har heldigvis vært åpne hele tida. Bare å ta for seg👍
Septemberlyng.
Takk til alle som har sendt meg støttende meldinger, digitale klemmer og «stå på»-oppfordringer etter blogginnlegget mitt onsdag. Jeg leser alle og setter pris på alt det gode dere skriver. Og det slår meg: så mange fine folk! Takk for at dere er! Jeg kommer til å lese tilbakemeldingene deres rett som det er. Fordi jeg trenger det.
Som dere skjønner så skriver jeg en del for å ventilere. Noen ganger må møkka spres godt så den ikke hoper seg opp og blir liggende i en haug og mugne. Eller kvele alt som er i nærheten. Hvis dere skjønner hva jeg mener.
Så til de kloke ordene dere har skrevet:
Og til slutt: tusen takk for all heiing! Den kommer godt med. Alltid! Så bare kjør på;-)
Og angående det med idrettsutøver…bare vent! Det fins veteranklasser i fryktelig mange øvelser.
Plutselig….
PS! Husk å heie på dere sjøl også da. Det er fortjent!
Hvem er det som tramper på min bro? Kjenner du igjen frasen? Det gjør i alle fall 4-åringene som jeg henger med rett som det er.
Tidligere denne uka var vi på tur. Til Eventyrbrua. Et spennende og forlokkende navn. Hva slags bru er det? Både for 4-åringer og 48-åringer. Vi var ute på eventyr med tursekk, utforskertrang og pågangsmot. Og vi møtte eventyret i fjellskogen. Til 4-åringenes overraskelse, og helt etter min og kompanjongens plan.
Det aller første vi måtte gjøre var å liste oss fram til brua så trollet ikke hørte oss. Det er i seg selv en utfordring når vi er åtte 4-åringer og to 40-ish-åringer på tur. Da vi kom helt fram og gikk forsiktig over brua skjønte vi at trollet hadde hørt oss tross alt, for det tittet fram fra under brua.
Det første vi måtte gjøre var å høre «Bukkene Bruse»-sangen. Heldigvis tilbyr enkelte fjellskoger internettilgang, så musikk ble det. Allsang og lek hånd i hånd og bukker på repeat. God stemning. Noen fant «trollhår» i bekken, andre klatret på gelenderet og mange måtte undersøke både troll og geiter på nært hold. Det vil si både med hender og øyne.
Etter ei god matpause ville de fleste gå videre oppover stien. Der var det klopper å balansere på og kompanjongen og brorparten av gjengen forsvant over haugen. Sistemann var ikke ferdig med bukke-leken. Hun ville leke «Bukkene Bruse» og jeg skulle være troll. Hun tok rollen som alle tre bukkene.
Replikkene var kjente og jeg installerte meg delvis under brua:
Trollet meg: «Hvem er det som tramper på min bru?»
Anna, 4 år: «Det er den minste Bukken Bruse som skal til setra og spise gress!»
Trollet meg: «Nå kommer jeg og tar deg!»
Anna, 4 år: «Nei ikke ta meg. Jeg er liten og tynn, vent på broren min, han er mye større»
Trollet meg: «Javel da»
Den minste bukken trippet over brua før hun bråsnudde og startet på nytt, nå som den mellomste bukken. Hele seansen gjentok seg. Replikkene var tro mot eventyret, men 4-åringen brukte sine egne begreper. «Til seters for å gjøre seg feit» ble til «til setra for å spise gress». Og selv om en av de andre brukte uttrykket «spjut» om den største bukkens horn, sa Anna, 4 år «horn».
Etter hvert kom de andre ungene tilbake og selvfølgelig ville de være med. Stas for Anna som fikk oppleve å være initiativtaker og «sjef» i leken. Jeg ble derimot skvisa ut og måtte gi rollen som troll videre til en av de andre. Det var helt greit. Jeg hadde jo utspilt min rolle og gjort nytta mi.
En liten tur i fjellskogen ble faktisk til «Rammeplan for barnehager» på ei lita lekestund. I sin helhet.
Ikke bare hadde ungene selv, og ikke minst Anna, fått utløp for eget initiativ. Hva som skjedde, hvordan leken utviklet seg både innholdsmessig og hvem som ble involvert ble utelukkende bestemt av barna selv. Medbestemmelse. Som voksen kunne jeg bare legge til rette med ei spennende eventyrbru og stille meg til rådighet og bli med i leken. Og trekke meg unna når det ikke var behov for meg lenger. Og alle fagområdene var vi jammen innom på den lille stunda. Særlig Anna som levde seg helt inn i leken:
Anna lekte med språket og teksten som hun kjente fra før. Hun brukte både metakommunikasjon da hun instruerte meg og de andre om rollene våre og hun gjenfortalte teksten i leken sin. Og hun brukte sine egne ord og formuleringer. (1)
Vi lekte med hele kroppen. Og vi måtte trampe med føttene over brua. (2)
Vi hørte musikk som vi kjente fra før og den fine Eventyrbrua med de fine figurene inspirerte til lek av det kreative slaget. Ungene gikk inn i roller og «spilte» eventyret i leken sin. Og vi ble enda mer kjent med eventyret som kulturbærer. (3)
Bekken og fjellskogen rundt ble en eventyrlig ramme rundt leken vår. (4)
Vi måtte vente på tur, ta roller og vi hørte til og med et smell som nok kom fra en som var på fuglejakt. Det satte i gang litt filosofering hos noen. (5)
Vi opplevde et nytt og spennende område i «nærmiljøet» vårt og scenen vår lå til og med rett ved ei ekte seter. Akkurat ei slik som vi finner i eventyret. (6)
Vi hadde tre geiter som skulle til seters. Dermed måtte vi gjøre alt tre ganger. Vi hadde geitene som var oppå brua og trollet som var under brua. Her er det både antall og rom (oppå/under). (7)
Det aller viktigste er at vi lekte hele tiden. For den som er fire år er det i leken utvikling og læring skjer. Det er der Anna får utviklet sin medbestemmelse, språket sitt og alt det andre rammeplanen og vi vet at er viktig. Jeg kjenner jeg er heldig som en gang iblant kan slenge meg med og bidra til at leken vi er så avhengig av faktisk foregår. Nå fikk jeg både tilrettelagt og inspirert, deltatt i rolle da det var nødvendig, trukket meg litt unna når det var riktig og observert fra sida.
Lek er gøy, selv om jeg må være troll. Lek er livet. Særlig for geiter som skal til setra og spise gress.
Rammeplanen og ukas tur til eventyrbrua sendte oss innom alle fagområdene:
Kroppspositivisme heter det visst. Og det er skikkelig i vinden! Akkurat nå har jeg nok kun et sånn passe forhold til skroget, må jeg si. Og tirsdag holdt det på å rakne for meg.
Ferdig med middag og småbrukeren og jeg skulle akkurat til å rydde av bordet etter en kyllingmiddag av det ganske så ålreite slaget. Og dermed: NEEEI!
Vipps så var den ene fortanna noen millimeter kortere. I alle fall ene halvdelen. Resten av tannkanten satt igjen i kjeften som en pigg som passer på å grave seg langt inn i tungespissen stort sett hele tida. Herlig. Som om det skroget ikke gir meg nok å drive med for tida….
Det positive var at vondt var det ikke. Jeg kunne både spise og drikke varmt og kaldt og så lenge tunga holder seg forholdsvis i ro, så går det i grunn bra. En liten telefon til tannlegen morgenen etter ga meg lovnad om time i dag. Så nå reiser visakortet og jeg snart en tur for å gape og forhåpentligvis få reparert perleraden. Vel, perlerad og perlerad. Det ser vel mer ut som noen har stått på litt god avstand og kasta tennene inn i kjeftamentet. Ikke er de spesielt hvite heller. Men stort sett hele. Snart.
Når du sitter der på kontoret hos spesialisthelsetjenesten, i 8.etasje på sykehuset, og legen ser deg megetsigende inn i øya med et intenst og alvorlig blikk…det er da du skjønner at nå, nå må jeg samle det lille jeg har av konsentrasjon og virkelig høre etter!
I hele sommer har jeg tenkt. Tenkt og bekymret meg, lest og prøvd å skaffe meg kunnskap, fortrengt og stoppet tankerekker om hverandre. Jeg har gjort det jeg hadde tenkt. Jeg har vært på ferie. Jeg har trent. Jeg har vært på tur til fjells. Jeg har padlet kano og overnattet ute. Jeg har drukket god vin og hengt med venner. Til og med bokstavelig talt. I hengekøye. Jeg har grillet og badet og sett på solnedgangen. Jeg har fått til mye. Hele tiden med en liten nisse på skulderen som har sittet og hvisket meg i øret «Hva hvis?».
Vinteren 2020, for 19 måneder siden, møtte jeg veggen. Årevis med smerter, utmattelse, problemer med den ene kroppshalvdelen, trøblete gange og generelt dårlig funksjon i skrotten kulminerte i et desperat besøk hos fastlegen. Fibromyalgi sa dama. Javel, det var vel ikke helt uventet. Noen hadde jo ymtet om det allerede i 2015. Mer utredning og vurdering hos lege og spesialisthelsetjeneste og månedsvis senere så var fortsatt dette teorien. Ok. Jeg slo meg ikke helt til ro med det, men kunne ikke annet enn å godta og starte på jobben med å akseptere greiene. Og finne ut hvordan livet og kroppen kunne mestres, livskvaliteten tas tilbake og helst økes med det utgangspunktet.
Så kom jeg til fysioterapeuten. Etter å ha stått i kø i måneder. En kar som nok hadde drevet med slikt siden nittenpilogbue omtrent. Han var skeptisk fra starten. Litt sånn «dette tror jeg ikke noe på, men jeg kan da undersøke deg». Det artigste som fins som «pasient». Ironi…
Men jeg fikk treningsopplegg og skulle styrke muskulatur som han så at var elendigere enn forventet. Et halvt år med målrettet treningsregime senere, og hverken fysiogubbe eller friluftsheidi kunne si at treninga hadde gitt forventet resultat. Selv om opplegget var fulgt til punkt og prikke. Noen tester senere, både sjangling avgårde på tredemølle og reflekser som mildt sagt gikk i hytt og pine, samt konferering med enda en fysioterapeut med erfaring fra nittenpilogbue, og henvisningen var et faktum.
«Dette er snålt, du skal til nevrologen», sa’n! Sånn omtrent.
Nå har jeg altså vært der. To ganger. Samt en mr av hjernen. Dama var skråsikker allerede første dagen. «Prikker» i hjernen, nevrologiske utslag på tester samt sykehistorie fra 2014 levnet ingen tvil mente hu. Og dermed stirring inn i øya og oppfordring til å høre etter:
Fibromyalgien er avlyst. «Dette er nevrologisk», sa nevrolog-dama. «Du har MS. Multippel sklerose. Det er jeg 99% sikker på. Jeg vurderer å legge deg inn. Er du fullvaksinert? Ja. Jeg skriver ut resept på to andre vaksiner du må ta, før vi setter i gang immunmodifiserende behandling… Jeg tenker du kommer til å få en såkalt aggressiv en.» Et par telefoner senere og innleggelse var avlyst. «Men du må komme igjen i morgen så vi får undersøkt deg videre». Wæææ, tenkte jeg. Jeg tror ikke jeg sa det. Jeg tror jeg sa bare «ja».
Å kjøre bil hjem var liksom så banalt. Det opplevdes så lett å svusje avgårde i 110 km i timen. Nå etter tapping av spinalvæske fra ryggen samt 14 glass blodprøver som blant annet skulle en tur til Bergen før konklusjon så er forvirringen mer eller mindre total. Den første vaksina er satt. Boostervaksine mot blant annet farlig lungebetennelse og hjernehinnebetennelse. Ikke covid, altså, men jeg er nok av dem som må ha nr 3 av den også nå. Det er visst ikke noe genistrek å få de greiene mens immunforsvaret behandles. Nå går dagene i grunn med til å vente på flere vaksinetimer, innkalling til mr av rygg og time på øyeavdelingen på sykehuset. I dag ble synsnerven sjekket. Elektroder på nøtta skulle sjekke om hjernen fikk beskjed om hva jeg så. Inntil svarene foreligger så får jeg bare være sneversynt uten grunn.
Imens skifter jeg på å tenke på ms-pasientene jeg var borti da jeg jobbet på sykehjemmet omkring 1990, det var de med rullestol som måtte ha hjelp til å spise, og de med samme diagnose som er aktive idrettsutøvere nå i 2021… Skulle gjerne ha tenkt kun på de siste.
Var det mye bekymring og angst før, så kan jeg vel ikke si at akkurat det har blitt noe mindre. Hvor mye vil jeg klare å jobbe resten av livet? Kommer jeg til å kunne gå på tur? Kan jeg fortsette å bo i huset mitt? Kommer jeg til å kunne kjøre bil? Syns småbrukeren at jeg er noe å samle på? Diagnosen er kanksje svar på noe, men spørsmålene er mange…
En ting er sikkert: jeg er avhengig av staver på tur. Og enkelte dager må jeg bruke dem når jeg ikke er på tur også. Lista over symptomer ellers er skremmende og kjedelig lang, og akkurat nå holder det at nevrologen og de andre folka i hvite dresser leser den. MEN: jeg har ingen planer om å bli avhengig av hverken rullator eller rullestol med det første. Ingen garanti, det har jeg skjønt, men lovnader om å få prøve det som fins av «bremsemedisin» har jeg fått. Så livet som ikke ble som planlagt, og i alle fall ikke ser helt forutsigbart ut, skal uansett leves.
Dagen etter diagnosen fikk jeg meg ei treningsøkt. Jeg har hatt flere de siste dagene. Det er en av de få tinga jeg kan gjøre for meg sjøl nå. Så da gjør jeg det. Og innimellom klarer jeg å puste litt igjen. Jeg har hørt at det er lurt. Det gjelder å ikke gi seg uansett hva som treffer en midt i…
…hjernen, denne gangen!
Det var ikke akkurat fristende denne tirsdagen. Jeg våknet før det ble lyst, til lyden av regnvær som trommet mot ruta. Da regnet roet seg og det etter hvert lysnet, så vidt av dag så lå tåka tett. I alle fall «til fjells» der dagens arbeidstimer skulle tilbringes. Antrekket besto av ull både oppe og nede, altså inkludert stillongs, vindtett, lue og buff. Votter hadde vært helt på sin plass. Skikkelig badevær med andre ord.
Partner in crime fablet om jacuzzi… lovende var det ikke!
Løvet er i ferd med å bli gult og orange, og skogbunnen er både sleip og kald etter regnet. Vinden var sur og ikke engang fireåringene som var med på tur insisterte på å ta av seg jakka. Det er ubønnhørlig høst, altså.
Men plutselig tittet sola fram og noen minutter etterpå så var brorparten av himmelen blå. Lua kunne legges i sekken. Det var fortsatt helt ok med ullstillongs da, men da turen var over gikk det faktisk an å ta av seg lua og åpne glidelåsen i jakka.
Det ble tirsdagsbad! Selvfølgelig. Tradisjon er tradisjon. Og det går da ikke an å gi seg en solskinndag når det bare er september!
