«Jag stirrar i spegelen og håppas jag er den jag trodde jag var», synger Lars Winnerbäck.
Jeg har lurt på akkurat det sjøl mange ganger den siste tida. Hvem ser jeg i speilet? Hvem er jeg i dag? Hva definerer hu ikke helt purunge kjærringa som ser tilbake på meg i speilet?
Kan jeg velge hvem jeg vil se? Kan jeg velge hver dag eller bare en gang iblant? Må jeg velge for å overleve? Og viser speilbildet egentlig mitt sanne jeg?
Som alle skjønner: det er dagen for tusen spørsmål. Og greia er: jeg vet ikke hvem hu der i speilet er for tida. I dag velger jeg å fokusere på fletta. Det er tursveisen. Den som egner seg til tur i skog og mark i all slags vær, eller til trening, og som til og med funker med lue på. Friluftsheidi ser tilbake på meg fra speilet. Det er et speilbilde jeg kjenner godt og føler jeg kjenner.
Det kan godt hende hu sjuke dukker opp i løpet av dagen. Hu som sjangler, har vondt både her og der og sliter med å løfte beinet over den minste hindring. Hu med stavene. Hu krøkkete med ms-en. Det er ikke hver dag jeg klarer å slippe unna. Ikke en eneste dag, faktisk. Hu viser seg i speilbildet rett som det er. Selv om det ikke er snakk om noe helkroppsspeil akkurat. Ikke ser a spesielt fresh ut heller. Akkurat hu gidder ikke flette håret, for å si det sånn. Du skal være glad til om a benytter hårbørsten i det hele tatt.
Det er godt hu med fletta dukker opp i speilet innimellom. Og rett som det er så har a både dusja og tatt på mascara. Det er lettere å se på speilbildet da. Og artigere å definere seg sjøl. Det kjennes bedre når det er friluftsheidi som kikker tilbake. Hu andre dukker opp både når det er forventet og sånn helt plutselig. Jeg har blitt litt vant til hu også. Heldigvis kan jeg velge å ikke ta på briller eller linser. Da blir ikke speilbildet så skrikende tydelig. Og det passer meg bra.
Jeg stirrer i speilet og håper jeg er den jeg trodde jeg var. Er jeg ikke det så håper jeg at jeg kan ombestemme meg i løpet av dagen.
Kloke ord.
I dag tok jeg på dagkrem og rouge. Det er en stund siden sist. Jeg skal på møte i forbundet. Der er jeg en “legende” en av de som blir lyttet til og en noen kanskje har litt respekt for.
Da er jeg ikke den syke som skal over på AAP, og som ikke fikser noen ting lenger. Hun får bli hjemme.
Selv om jeg halter, har vondt og blir sliten så skal jeg være hun friske i tre dager nå. Så kan jeg ligge helt rolig under pelspleddet på fredag…
Takk for god tilbakemelding. Det koster å være “legende”. Jeg er glad jeg får lov til å virke litt innimellom. De dagene jeg ikke får til noe er det så langt ikke så mange som har opplevd meg…
Livet er ikke for amatører!
Klem til deg.
Hilsen hu som har levd av AAP og åtte timer arbeid i uka siden mars 🙂 Det er de åtte timene og en og annen time ellers som egner seg i speilet…og kun de.
Ja du sier det så greit liksom….
Det er ikke alltid man ser hvem det er som er bak “maska”
og det jeg får høre mest er; du ser ikke sjuk ut – du ser så bra ut…. og det er jo da man tenker; er jeg sjuk da?
Og studerer meg i speilet,,, men ingen ser bak maska… der slitasjen er og slitenheten og smerten ligger…
Det er godt å ta frem super-Heidi eller super-Mette fordi man vil det… også legges på lading når man lukker døra… men av og til klarer man ikke skjule det… Og sånn er det….
klem
Takk for god tilbakemelding. Jeg pleier også å få høre det: “ser ikke sjuk ut”. Da svarer jeg som regel at jeg ikke orker å se så sjuk ut som jeg kjenner meg. Der går grensa liksom. I alle fall orker jeg ikke det når jeg er ute blant folk. Og noe av det enkle oppi det her er jo å gre håret og ta på litt sminke “og se relativt frisk ut” noen timer nå og da. Når det passer meg og formen min.
Og så trenger vi å være litt “super” innimellom, som du sier, for å overleve ladinga som må til i mellomtida.
Klem til deg også!