Toppløs roadtrip.

Årets roadtrip foregikk denne uka. I det jeg vil kalle et Norge på sitt fineste. Så mye blå himmel, grønne åser, kvitrende fugler, strålende sol, glitrende elver og hav og slående utsikter er det ikke alle roadtriper forunt å levere. Og timevis med toppløs transport! Ja, jeg tror faktisk vi har opplevd Norge på sitt aller vakreste.

Vi har kjørt daler opp og ned. Sett fjell med og uten snø. Vi har passert fossefall og rhododendronbusker i alle farger. Kjørt over hav og under fjord. Og de gangene taket har vært på og vi har beveget oss uten å være toppløse, ja da har det som regel vært fordi vi må ha en pause og hvile hodet litt. Både fra sus og sol. Eller gjennom tuneller. For det surrer godt i nøtta når en kjører timevis med taket av, vind i håret eller capsen og sola stekende.

I overkant av 140 mil har vi lagt bak oss denne gangen. I løpet av de seks dagene roadtripen tok. To av dagene var helt uten noe som helst bilkjøring. Da var det litt by- og museumsopplevelser og samvær og besøk hos familie og venner som sto på planen. Så mange trivelige folk det går an å møte på en slik roadtrip!

Akkurat nå fordøyes inntrykkene. Både naturinntrykkene og refleksjonene etter å ha oppdatert seg på nye og gamle historier sammen med de fine folka. Og ikke minst etter å ha skapt noen nye minner.

Vi har sett, ledd, opplevd, spist, drukket, skravlet og nytt både tur og selskapet. Til og med «kaketaxi» har vi vært, siden det var ei kake som trengte å sitte på et par og tjue mil til et egnet konfirmasjonsbord. Gjestfrihet og trivelig folk har vi møtt overalt. Det var vel i grunn bare reinsdyra på Rørosvidda som ikke var spesielt interessert i kontakt.

Takk for en fin roadtrip både til småbruker og den røde toppløse. Og ikke minst til alle vi møtte og koste oss sammen med i løpet av turen.

Starten på turen ligger her: https://friluftsheidi.blogg.no/roadtrip.html

Og hjemturens lunsj ligger her: https://friluftsheidi.blogg.no/dagens-lunsj.html

Atlanterhavsveien i åpen bil 🙂
Tahiti.
Frodig tulipanflor.
En liten dose verftshistorie.
Sommerdag på Kvernes.
Sommer i mail
Kvernes stavkirke.
Ut mot Atlanterhavet.
Langs Atlanterhavsveien.
Maisommer.
Turister.
Ferge”utsikt”.
Steinvikholm.
Steinvikholm.
Beboer på holmen.
Blank fjord.
Toppløse på tur.
Vi er først!
De første regndråpene over Sølen.

 

Roadtrip.

Gårsdagens roadtrip førte oss gjennom dalfører, forbi fjell, over bruer og under hav.

Og forbi mange konfirmasjoner. Og siden roadtripen også var en kakeekspress, så slo vi to fluer i en smekk. Ei konfirmasjonskake befant seg noenogtjue mil fra selskapet sitt, men kom forhåpentligvis helt fram til slutt. Via roadtrip med kakeekspressen.

Og vi kom fram, og i dag skal bilen få stå helt i ro.

God søndag!

Kakeekspressen på vei.
Kjent og vakker utsikt.
Snøhetta, og kakeekspress uten kake.
Ei taggete dalside.
Mot Sunndalsøra.

 

Framme. 

Jeg fant, jeg fant.

“Ja dette rimer jo veldig bra med det de så på pet-scan”, sa’n. Legen på radiologisk i dag. Riktignok var skjoldbruskkjertelen noe “uryddig” på den ene sida, som han uttrykte det, men utover det så var det godkjent. Så dermed er det hipp hurra for det og jeg tar “ferie” fram til starten av juni i  alle fall. Selv om han for så vidt fant, så fant han noe som var helt greit i alle fall, om ikke så nyttig som det Askeladden fant.

Og det er i grunn helt greit! Som vanlig er jeg helt “slut” etter å ha startet dagen på radiologisk, så det var i grunn alt om den saken.

Hva han lette etter skrev jeg om i går: https://friluftsheidi.blogg.no/den-som-leter-den-finner.html

Da kan jeg jo bare fortsette å gå rundt halvsvimete av tung syrinduft.

Den som leter den finner…

…IKKE, satser jeg på.

Sykehuset Innlandet kaller på meg igjen på morraskvisten i morgen. Den 10. gangen på noen få uker. Hvis vi regner med både hudlege, øyeavdeling og hele kostebinderiet. Jeg satser igjen på fort inn og fort ut. Og snart hade’ og god sommer til de som jobber der.

Da jeg skrev om piller på denne tida for to år siden, her;

https://friluftsheidi.blogg.no/3-maneder-i-skyttergraven-er-endelig-over.html

så var jo planen at jeg skulle være ferdig med den kuren i fjor . Akkurat på denne dagen egentlig. 365 dager skulle det ta. Lite visste jeg at bivirkninger skulle sende meg til innleggelse bare noen dager etterpå, og at alternativ 3 skulle være nippet fra å gjøre det samme senere den sommeren. Innlegget i lenken forteller hvorfor ingen av disse var alternativ 1.

Sånn gikk det altså, og akkurat det har jeg vel i grunn skrevet nok om her på blogg før.

Det endte dermed med alternativ 4, tror jeg vi kan konkludere med. Ingen adjuvante medisiner, kun hyppige kontroller minst de første 3 åra, og så satser vi på at vi ikke finner noe mer. Nå har vi satset på det i to år allerede! Juhuuu! Og det har vært hyppige kontroller, ja. Hver tredje måned. Og annenhver gang radioaktiv kontrast og full scanning av hele systemet.

I tillegg følges jo MS-en opp med kontroller og ekstra undersøkelser så fort det er noe småtteri. Mammografi, migrene, underlivsundersøkeler, sti på øyet og rett og slett helt vanlig diverse kan føre til henvisninger både hit og dit. Det blir med andre ord en del helsevesen i dette hverdagslivet.

Og da minnes jeg jo det kreftlegen sa til meg den første sommeren: «når vi undersøker så ofte og så nøye så vil vi helt sikkert finne noe», «det ville være rart om det i løpet av disse åra ikke dukker opp NOE som helst», sa’n.

Så det har jeg vært forberedt på da. Trodde jeg. Og nå har det jo gått såpass lang tid, har jeg nok tenkt i år, så nå er jo dette bare rutine.

Helt til det skjedde som han sa; de fant noe. «Helt sikkert ufarlig, lite trolig at det har noen som helst sammenheng, jeg mistenker ikke noe skummelt, jeg har i løpet av min tid som onkolog aldri opplevd spredning dit», sa han. Og jeg stoler på det. Og har i grunn vært rimelig avslappet til det hele etterpå også. Pragmatisk, som noen der i vesenet av type helse, altså helsevesenet, har gitt meg som «diagnose» tidligere. Som regel også i stand til å ikke tenke så langt om gangen. Ta det som det kommer. Glede meg over minuttene og dagene og sette pris på observasjoner og opplevelser. Og gå litt «ut og inn» av en hverdag med godt innhold og et hverdagsliv der sykdom og kontroller tar energien. Noen ganger går det bra og jeg «glemmer» at alt ikke er optimalt. Andre ganger går overgangene mellom puslete og sterk noe mindre sømløst. Hverdagslivet varierer. Som det gjør for alle.

Og en pragmatiker kan også kjenne det kribler litt. Det er et slags stress jeg kjenner på de siste dagene før kontroller. Og slik som i dag når jeg vet jeg skal av gårde og sjekke ut «noe» i morgen. For i morgen får jeg trolig svar på sjekken med en gang. I motsetning til de fleste gangene da jeg må vente ei uke eller to. Uroen er nok heller ikke mindre etter ekstra mr av hodet forrige uke. Fordi det mistenkes at MS’en har satt i gang noe nytt enten på synsnerve eller i hjernestammen. Sånn uro gnager litt, kjenner jeg. Og jeg fikser bare sånn passe når disse to stressutløserne kjemper om oppmerksomheten.

Så jeg satser på at alternativ 4 fortsatt virker, og at den som leter ikke finner noe som helst.

 

 

Jeg skulle ha…

Det er visst en sånn dag… de kommer rett som det er!

Jeg skulle ha skrevet den artikkelen

Jeg skulle ha gjort klart til pakking

Jeg skulle ha svart på en mail

Jeg skulle har ryddet et rom

Jeg skulle ha hentet en bok

Jeg skulle ha sortert noen klær

Jeg skulle ha gjort litt i hagen

Jeg skulle ha skrevet no’ blogg

Jeg skulle ha dratt på en tur

Det skulle jeg.

Jeg orket det ikke.

Jeg gikk en tur rundt huset. På utsida 😊

(og så la jeg meg litt nedpå’, 😉)

Livet er son hagen – solskinn og skyggepartier, om hverandre. Ispedd litt “snø” fra avblomstrende epletre.

Mother of the day!

Fru Fluesnapper.

Dagens bilde er av onsdagens “mor for dagen”! Det er hu som ligger stødig om enn skrekkslagen og passer på sine søte små (egg!) til tross for at taket løftes av huset rett over hodet hennes.

Hun må nok belage seg på et og annet besøk før de søte små forlater hjemmet. Akkurat denne boligen befinner seg nemlig i barnehagen der jeg “liksomjobber” noen timer i uka. Og der er det en god del publikum som er interesserte! Blant annet i konseptet mor og barn. Såpass interesserte at det gjelder å intensivere påleggene om IKKE å løfte på det taket annenhvert minutt!

Og er man “mother of the day” så er man. Og denne fluesnappermammaen tar sin rolle på alvor.

Fluesnapperhuset ble bygget av et par 5-6-åringer for tre år siden.

Badetirsdag igjen.

Enda en badetirsdag går mot slutten. I dag ble det innlagt lunsj og kaffe der på “stranda” også. I den komplette fred og ro. Ingen andre badegjester denne tirsdagen. Ikke gjessene fra forrige gang heller. Perfekt og behagelig. Turdag og badetirsdag i ett. Helt tommelopp!

Ute til lunsj.
Når vandrestaven er full av vann så vet man at det er badetirsdag.
Perfekt 🙂

 

Kriminell igjen !?!

MED motor. PÅ sti.
Bildene er fra forrige ukes kriminelle tur. 

Jeg fortsetter min kriminelle løpebane. Det er jo sesong for slikt noe. Selv om jeg ikke akkurat føler meg eller har tenkt på meg selv som akkurat det, kriminell altså, der jeg humper og tråkker av gårde. Men; siden jeg har en hang til å bevege meg vekk fra både asfalt og grusvei og teste trehjulingen, OG motoren, mer offroad så er jeg muligens kriminell. I alle fall dersom den lille elmotoren jeg har på trehjulingen gjør at den regnes som motorisert kjøretøy….!?!

Så dermed hengte jeg meg i dag opp i denne artikkelen under morgenkaffen:

https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/krever-flere-kjoretoy-i-naturen-det-er-ikke-ment-a-ramme-oss/16691563/?fbclid=IwZXh0bgNhZW0CMTAAAR39ym-kgnZs9UN5wnQ0zplmfltpYHwrDxjRzYq1ZJveHNVGFRWlmiAv8NM_aem_ASH-WTWUb8bzVwd6r4nNN7yE1jQ5xRV_D-Q0D-PclRPQjR1ys6NiWO4xIR4u-HhoG9k3lua0IVLfyVyEl4QntqGh

I utgangspunktet er jeg skeptisk til utbygging og tilrettelegging i den frie naturen vår. Jeg foretrekker uberørt natur med en og annen sti som snor seg mellom røtter og forbi steiner. Utsikter er aller finest når de er uberørte, synes jeg. Og norske fjell har veldig mye grusvei! Så jeg kommer meg så absolutt både til skogs og til fjells med både trehjuling, skinne og staver. Uten å måtte ta i bruk hverken helikopter, bil, moped eller snøskuter i villmarka. Jeg kan kjøre så langt det er bilvei, og så får jeg gå derfra. Dermed kommer jeg meg dit jeg kommer. Og så får det koste den innsatsen det koster og den treninga jeg må legge inn for å orke. For jeg er imot utbygging og motorisert ferdsel i utmark kun fordi det skal være lettvint for hvermannsen å komme hit eller dit uten å legge inn en innsats. Men jeg er FOR at de som trenger det på grunn av funksjonsnedsettelser skal få fritak til å bruke den hjelpa de trenger i de områdene de trenger den. Inntil en viss grense. For jeg vet hva friluftslivet kan gi. Særlig til den som har begrensede muligheter i utgangspunktet.

Og jeg vil gjerne har lov til å sykle med min trehjuling med elmotor både langs egnet sti og traktorvei. Både i skogen og til fjells. For det er ENDA mer stas enn grusvei.

Så da får jeg fortsette å være kriminell med vitende og vilje. Og samtidig gå ambivalent rundt og argumentere på kryss og tvers og motsi meg selv i alle retninger. En betenkt kriminell, antakelig.

 

 

Gårsdagens nyheter.

Det er den tida på året igjen. Den tida der alt skjer samtidig og det gjelder å henge med og ikke minst følge med for å få med seg alt som skjer. Nesten fra time til time.

Det er VÅR. Her jeg bor av typen med sommertemperatur og en aldeles eksplosiv utvikling av alt som spirer og gror. Gårsdagens nyheter fra hagen har dermed ikke engang rukket å bli postet før de så definitivt er gårsdagens. For i dag har det skjedd noe mer.

«En måtte nok ha vært der», het en av de siste bøkene jeg leste. Det er slik naturen oppfører seg nå. En må være der når det skjer. For det som skjedde i går er allerede glemte nyheter. For de greiene er allerede overgått av alt som har skjedd i dag.

Det er bare å henge på.

I går så det sånn ut:

Fire kommende fluesnappere.
Her bor de. I det gamle epletreet.

Men i dag ser det sånn ut:

Jeg mistenkte dette i grunn. I dag er de fem.

Og i hagen bare fortsetter og fortsetter det. Nesten så «hagen minutt for minutt» er så actionfylt for tida at «sakte-tv» ikke har noe der å gjøre, for å si det sånn. Jeg prøver å få med meg alt jeg kan. Og syns i grunn bare det er stas når ting skjer så fort at jeg går glipp av det.

Syrinen er i ferd med å “eksplodere”.
Rips blir det visst også i år.
Denne ligger trofast på eggene sine i dag som i går.
Plommetreet har hele livssyklusen på en gren.

Det gamle epletreet blomstrer.
Det samme gjør plommetreet.
Og heggen. Og bekkeblomen.
Og popcorngresset spirer i drivbenken.

Nå har jeg ikke tid til å skrive og poste mer. Jeg må ut og følge med. Favorittblomsten har jo digre knopper; peonene!