Enda en badetirsdag går mot slutten. I dag ble det innlagt lunsj og kaffe der på “stranda” også. I den komplette fred og ro. Ingen andre badegjester denne tirsdagen. Ikke gjessene fra forrige gang heller. Perfekt og behagelig. Turdag og badetirsdag i ett. Helt tommelopp!
Jeg fortsetter min kriminelle løpebane. Det er jo sesong for slikt noe. Selv om jeg ikke akkurat føler meg eller har tenkt på meg selv som akkurat det, kriminell altså, der jeg humper og tråkker av gårde. Men; siden jeg har en hang til å bevege meg vekk fra både asfalt og grusvei og teste trehjulingen, OG motoren, mer offroad så er jeg muligens kriminell. I alle fall dersom den lille elmotoren jeg har på trehjulingen gjør at den regnes som motorisert kjøretøy….!?!
Så dermed hengte jeg meg i dag opp i denne artikkelen under morgenkaffen:
I utgangspunktet er jeg skeptisk til utbygging og tilrettelegging i den frie naturen vår. Jeg foretrekker uberørt natur med en og annen sti som snor seg mellom røtter og forbi steiner. Utsikter er aller finest når de er uberørte, synes jeg. Og norske fjell har veldig mye grusvei! Så jeg kommer meg så absolutt både til skogs og til fjells med både trehjuling, skinne og staver. Uten å måtte ta i bruk hverken helikopter, bil, moped eller snøskuter i villmarka. Jeg kan kjøre så langt det er bilvei, og så får jeg gå derfra. Dermed kommer jeg meg dit jeg kommer. Og så får det koste den innsatsen det koster og den treninga jeg må legge inn for å orke. For jeg er imot utbygging og motorisert ferdsel i utmark kun fordi det skal være lettvint for hvermannsen å komme hit eller dit uten å legge inn en innsats. Men jeg er FOR at de som trenger det på grunn av funksjonsnedsettelser skal få fritak til å bruke den hjelpa de trenger i de områdene de trenger den. Inntil en viss grense. For jeg vet hva friluftslivet kan gi. Særlig til den som har begrensede muligheter i utgangspunktet.
Og jeg vil gjerne har lov til å sykle med min trehjuling med elmotor både langs egnet sti og traktorvei. Både i skogen og til fjells. For det er ENDA mer stas enn grusvei.
Så da får jeg fortsette å være kriminell med vitende og vilje. Og samtidig gå ambivalent rundt og argumentere på kryss og tvers og motsi meg selv i alle retninger. En betenkt kriminell, antakelig.
Det er den tida på året igjen. Den tida der alt skjer samtidig og det gjelder å henge med og ikke minst følge med for å få med seg alt som skjer. Nesten fra time til time.
Det er VÅR. Her jeg bor av typen med sommertemperatur og en aldeles eksplosiv utvikling av alt som spirer og gror. Gårsdagens nyheter fra hagen har dermed ikke engang rukket å bli postet før de så definitivt er gårsdagens. For i dag har det skjedd noe mer.
«En måtte nok ha vært der», het en av de siste bøkene jeg leste. Det er slik naturen oppfører seg nå. En må være der når det skjer. For det som skjedde i går er allerede glemte nyheter. For de greiene er allerede overgått av alt som har skjedd i dag.
Det er bare å henge på.
I går så det sånn ut:
Men i dag ser det sånn ut:
Og i hagen bare fortsetter og fortsetter det. Nesten så «hagen minutt for minutt» er så actionfylt for tida at «sakte-tv» ikke har noe der å gjøre, for å si det sånn. Jeg prøver å få med meg alt jeg kan. Og syns i grunn bare det er stas når ting skjer så fort at jeg går glipp av det.
Nå har jeg ikke tid til å skrive og poste mer. Jeg må ut og følge med. Favorittblomsten har jo digre knopper; peonene!
Det må være lov å lade litt i lyngen når oppoverbakken er forsert og målet er nådd. Og noen ganger er det rett og slett nødvendig før armene kan løftes over hodet og en kan juble for å ha nådd fram. Uansett antall høydemeter.
I dag ble det med ligginga i lyngen. For det var en sånn dag. Så da ble det et bilde av det. Det skjer jo innimellom ellers også, men blir sjelden dokumentert….
Men kaffen, kanelsnurrene og selskapet var upåklagelig, og skogen er alltid deilig forfriskende.
Fortsatt god pinsesøndag til alle sammen!
Dagens bilder og detaljer er vel så fulle av 17.mai-klisjeer som det bare er mulig! Vi mangler vel i grunn bare is, pølser og barnetog. Vi var altfor opptatt av alt det andre vi skulle ha i oss av mer eller mindre «17.mai-ete» næringsmidler.
Så gratulerer med dagen og takk for i dag 🙂
Dagens store spenningsmoment var om han som fikk disse da han kom hjem fra jobb egentlig visste hvorfor han fikk dem!?!
Han påsto at han gjorde. Selv om dama i blomsterbutikken mente det var et taktisk godt grep å sørge for blomster på bordet sjøl! I og med at det i alle fall var en av oss som husket datoen. Det gjelder vel erfaringsmessig for det meste; ta ansvar når du kan!
I dag har nemlig småbrukeren og jeg hengt sammen slik offisielt i 30 år. Helt fra 16.mai 1994, faktisk. Akkurat da ble kompisen en smule snurt fordi småbrukeren ikke ville være med på fest. Han var nemlig opptatt med å få seg dame 😉. Og han ble aldri kvitt a, heller. Og siden jeg kom på det igjen fordi jeg lette etter bilde av en niese som har bursdag i dag, så tenkte jeg at det var verdt ei rose eller to. Uansett hvem som kjøpte dem.
Og 30 år fortjener både roser og egentlig en medalje, tenker jeg. Så applaus og gratulasjoner er helt på sin plass. Jeg skal sørge for at de kommer til rette vedkommende. Småbrukeren, for eksempel!
Onsdagen har vel egentlig vært en helt vanlig onsdag, den. Akkurat slik som onsdager kan være.
Bildene av dagens gleder handler mye om å se det store i det små. Og om at alle dager, også gjennomsnittlige onsdager, har noe fint i seg. Noen gleder:
En rosa solnedgang farger utsikten i skrivende stund og onsdagen er snart historie. Jeg tar med meg blant annet rompetroll, en rød tulipan og et par gjørmete sko i minnebanken. Og fotogalleriet 😉
Endelig. Og skamfullt sent for undertegnede sin del, for så vidt. Men nå er badesesongen skikkelig i gang. Den startet jo i slutten av april i Kvennåa i Ljørdalen, med naturlig issklie ned i vannet. Men i dag var det sommertemperatur og badeplassen lå klar. Det var bare å benytte muligheten.
Det var bare jeg og et par canadagjess som tok i bruk det våte element i dag. Jeg rett og slett fordi jeg måtte kompromisslure meg selv til ikke å sykle for langt. For det var første sykkelturen i vår også, faktisk. Og da måtte jeg si til meg sjøl at om jeg «bare» syklet til badeplassen så kunne jeg bade og sjansen for å gå i fella og bare sykle «litt til» var noe mindre. Jeg klarte å holde meg i skinnet og gjorde som planlagt.
Så sånn ble det! Herlig begge deler. Både sykling og bading. Så gjelder det vel bare å ikke tenke for mye på hvor grunn og grumsete den der innsjøen egentlig er. For badevannet var overraskende temperert til å være rimelig tidlig og til at det slett ikke er så innmari lenge siden isen gikk!
Dermed har badetirsdagen gjenoppstått! Det kan godt hende den foregår på onsdag eller en annen dag utover sommeren, men det får ikke hjelpe. I dag ble det i alle fall badetirsdag!
…så mye ga jeg bort. Og så mye fikk jeg igjen. Akkurat den regla husker jeg godt fra jeg var liten. Da handlet det om å kaste noe opp i lufta, snu henda et visst antall ganger og ta imot. Jeg tror ikke det dreide seg om penger så ofte. Ikke da heller.
Jeg hadde 10 helseavtaler disse vårukene som vi er inne i. Det skrev jeg om her: https://friluftsheidi.blogg.no/varens-turne-del-1-10.html
Jeg grudde meg litt. Det er alltid en viss uro og spenning rundt om «eu-godkjenninga» blir i orden hver gang det er en runde. Selv om jeg egentlig aldri tenker at de finner noe. Men altså en runde som det er henholdsvis fire og to ganger i året. Det vil si fire runder med undersøkelser og sjekker på kreftavdelingen, og to runder med oppfølging hos nevrolog for ms’en. Og så fysioterapi for lymfødemet etter kreftoperasjonen innimellom. Når alt dette kommer på samme tid så blir det en del oppmøter. Og det gjelder å holde tunga rett i munnen og skrive opp og legge inn slik at jeg i alle fall møter opp på riktig avdeling, på riktig sykehus og i riktig by.
Så dermed; så mange hadde jeg: altså 10.
Så mange har jeg gjennomført: altså 6.
Så mange har jeg igjen: altså 10…
Dette regnestykket er ren og skjær svada. Det er jeg helt enig i. Men jeg hadde 10. Har gjennomført 6 og så har jeg fått 6 nye. For den som leter den finner. Dermed førte den ene ct’en til en ny ultralyd. En toerfeil på eu-godkjenninga på kreftavdelingen, kan man vel si. Øyet som slo seg vrangt krevde både fastlege og øyeavdeling på sykehus og fører videre med seg en ny mr. Toerfeil her også, forhåpentligvis. Og fysioterapien må trappes opp for leggen er «stinn». Det vil si at den fortsatt trenger hjelp for å drenere skikkelig.
Så så mye hadde jeg. Ti. Så mye ga jeg bort, eller gjennomførte da. 6. Og så mye fikk jeg igjen. 6.…. Så langt!
Heldigvis skinner sola. Joggeskoa er på og veien er bar. Og de to første ukedagene denne uka er fri for helseavtaler! Dermed må de brukes på begge sider!
