I dag starter min maraton. Min krig. Slaget om kroppen. Jeg er ferdig med å ligge i skyttergraven og trykke, så nå går jeg til konfrontasjon i åpen krig. Jeg er klar for behandlingsmaraton. Kroppen min er slagmarken. Det startet i dag. Etter planen og hvis jeg tåler det så vil slaget pågå i nøyaktig 365 dager. Ett år. En morgendose og en kveldsdose hver dag i ett år. Hvis jeg tåler krigen. Det vil vise seg.

Jeg er heldig for jeg har fått utdelt våpen. Dermed slipper jeg å ligge uvirksom i skyttergraven. For tre måneder siden ble jeg operert for føflekkreft, malignt melanom, og det var både lokal spredning i huden samt spredning til nærmeste lymfe. Kreften var dermed i fase III av IV. Alt ble fjernet kirurgisk og tanken var standardmedisinering for å minske faren for tilbakefall.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Frøken Slagmark.

Utfordringen var at medisineringen som var mest aktuell var en form for immunterapi. En terapi som skal aktivisere immunforsvaret slik at det blir mer aggressivt mot kreftceller for eksempel. Men så er greia da, at jeg har multippel sklerose. En autoimmun sykdom som tuller med akkurat det nevnte immunforsvaret… kort sagt gjør det at jeg har et ubalansert immunforsvar som til og med går til angrep på mine egne friske celler. Dermed var ikke medisin for å stimulere immunforsvaret hverken anbefalt eller aktuelt. Og alternativet var: vente og se og følge med om kreften kom tilbake, bli i skyttergraven altså … eller adjuvant tablettkur over et år. Gå til bevæpnet konfrontasjon, kaller jeg det. Men kun om jeg hadde en helt spesiell mutasjon i kreftcellene. En mutasjon som visst finnes hos i underkant av halvparten av alle med føflekkreft. Adjuvant er doktorspråk for kurativt. Kurert.

Og jeg hadde faktisk den mutasjonen! Dermed ble det noen uker med telefoner fram og tilbake mellom onkolog(kreftlege) og nevrolog(ms-lege). Og mellom onkolog og eksperter på radiumhospitalet. Et par-tre runder. Legger vi til nye timer med mr, ct, ultralyd, blodprøver og tester. Samt en innleggelse med dren og antibiotika både intravenøst og i tablettform grunnet en relativt heftig infeksjon i området etter lymfeoperasjonen… Ja da, gikk det plutselig tre måneder da.

De har klødd seg litt i hodet, vurdert opp og ned, diskutert og veid for og imot. Hva er optimalt for akkurat meg? Vil bivirkningene bli kraftigere på grunn av MS-symptomene jeg allerede har? Vil MS-symptomene forverres fordi kreftbehandlingen hindrer MS-medisineringen? Ingen av oss vet. Fagfolka kan anta. Og så må vi se da. Vi lar det stå til!

Det er jo ikke noe å diskutere egentlig. En må velge hvilke kriger en går i, sies det. Det var vel ikke i mine tanker at jeg skulle stå med en kombinasjon av disse, egentlig. Men når jeg nå må velge så handler det jo om at det som potensielt kan ta livet av meg må prioriteres. Dermed går jeg i krig mot kreftceller og tilbakefall. Så får den autoimmune ms-sykdommen heller ha litt fritt spillerom ei stund til. Det handler om år, så jeg håper den er tålmodig. Og heldigvis så er ikke valget opp til meg. Jeg gjør som jeg får beskjed om av fagfolka. Og er man, slik som jeg sikkert, ei nøtt som fagfolka bokstavelig talt klødde seg litt i hue av som han sa, kreftlegen, så er oppfølginga ganske omfattende. Så nå er jeg oppe fra skyttergraven og har gått til direkte konfrontasjon med fienden.

I dag er jeg i gang. Jeg har hatt gjennomgang med onkologen to ganger samt lest flere meter med opplistede bivirkninger. Og så lurer jeg jo litt på om det egentlig kan kalles en kur. Den blir jo ganske lang når det er snakk om 365 dager, syns jeg. Men jeg er heldig da.

Jeg kan for det første få denne kuren. I og med at jeg har mutasjon. Det er kun på mutasjonen denne kuren virker. Alternativet hadde vært kun oppfølging og kontroll. Ingen medikamenter. Mer fritt spillerom for kreftceller og tilbakefall.

For det andre så kan jeg administrere den sjøl ved å ta en halv håndfull tabletter et par ganger om dagen. Bare jeg passer på at det er riktig antall timer mellom dosene og riktig antall timer før og etter måltider. Jeg slipper å rett som det er bruke timer på sykehuset til intravenøs behandling og kan heller forsøke å sy sammen et hverdagsliv som gir meg mening.

For det tredje så vil som sagt oppfølging i forhold til medisinering, bivirkninger og ms-utvikling være av den mer intense og omfattende typen. Ingenting skal overlates til tilfeldighetene. I alle fall ikke sykdomsutvikling og symptomer. Så hverdagslivet vil så klart bære preg av en del sykehus allikevel.

Mitt livs kamp er det jo på en måte. Jeg har aldri ansett meg sjøl som noen typisk maratonutøver. Som heltidsansatt i min egen helse så ser det ut til at akkurat den illusjonen kan legges vekk. Jeg har ikke noe valg. Jeg satser på å komme gjennom pakningsvedleggene i løpet av den første uka…

Og så skal dette sitatet fra onkologen etter at kirurg, flere onkologer, nevrolog samt ekspertene på radiumhospitalet hadde uttalt seg, følge meg:

«Vi tror jo alle at det går bra med deg uansett!»