I går leste jeg et innlegg, en kronikk tror jeg det var, der en mor advarte mot alle «kostymefellene» det var mulig å gå i før årets Halloween-feiring.

Ikke la ungen ha på indianerkostyme eller noe som helst annet som kan illudere urbefolkning. Av noe som helst slag. Det er ikke stuerent. Av forståelige årsaker. Vi tuller ikke med etnisitet i 2021. Disney blir med andre ord trøbbel med en gang. Glem Moana, Aladdin og Pocahontas. De er såå 2019. Ellernoe.

Jeg husker enda mitt Månestråle-kostyme og ikke minst det rutete Huset på prærien-kostymet mora mi sydde og utstyrte meg med en eller annen gang på første halvdel av 80-tallet. Det var så mye enklere da. I alle fall noe. Og dette dreide seg selvfølgelig om karneval. Halloween skulle det gå halvannen generasjon til før vi i det hele tatt hørte om. Krenking også, forresten.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Månestråle var forresten datidens forgjenger til Pocahontas, for dere som lurer. Relativt tøff og selvstendig indianerjente som hamlet opp med det meste av utfordringer. Sammen med bikkja Tinka. At hun hadde relativt raus utringing og skyhøy splitt i «kledet» hun brukte som arbeidsantrekk var nok kun tilfeldig. Og det gjenspeilet seg ikke i mitt kostyme.

Det gjelder å unngå kjønnsstereotype kostymer også. Spiderman kan gå om du er jente. Er du gutt så unngå han og Hulken. Heks og trollmann er så typisk. Og hva kommer mammapolitiet til å si om du sender dattera ut som en fantasiløs prinsesse? Uavhengig om akkurat prinsesse er det som står aller høyest på ønskelista for den håpefulle. Vil lille Petter ha prinsessekjole så er det greit. Men forbered både han og mor og far på rimelig mye oppmerksomhet underveis.

Jeg innrømmer glatt at uvanene mine fra 80-tallets karneval fulgte meg godt inn på 2000-tallet. Jeg har sendt fra meg både heks og prinsesse til Halloween-feiring og karneval. Gjentatte ganger. Uten å blunke. Husker jeg riktig så dukket en engel og ei marihøne opp på et tidspunkt også. Men det var kun sporadisk.

I år bedrev undertegnede og avlegger dypdykk i utkledningskassa tidlig i planleggingsfasen. Slikt noe eksisterer selvfølgelig hjemme hos ekte barnehageansatte som meg. Selv om åra for å utstyre mindreårige med kostymer er over for årevis siden. Kassa er der. En del av yrkesutrustningen. Det fins både cowboyer, cancan-dansere og feer nedi der. Og pirater.

Det er mulig pirat ikke er stuerent også. Ikke vet jeg, men en eller annen langhåra dude med hang til båtliv og kriminell virksomhet kan muligens føle seg krenket. Beklager.

For det ble pirat, til mors store glede. Avleggeren har gjort hovedstaden utrygg i helga. Jeg tviler på at den kvinnelige Sparrow-utgaven legger ut på noen trick-or-treat-runde i kveld. Antakelig har hun ikke så lyst på godteri….

Jack Sparrow lurer på hvor det ble av rom’en? Noen som har sett den?

Hvem av disse har støkki av med rom-en? Det må påpekes at prinsessen til venstre og piraten til høyre skulle på karneval. Halloween foregår i midten…

Jeg kan ikke noe for det. Denne lørdagen pusher jeg bål igjen. Ene og alene fordi jeg syns det er litt mer enn gjennomsnittlig stas. Fordi at jeg er relativt avhengig. Og fordi jeg endelig har kapasitet til å nyte det igjen. Et bål. Rett og slett fordi.

Bålet som gir det lille ekstra til enhver skogstur. Som gir god lukt. Som gir røyklukt i hår og klær. Noe mange sikkert kan diskutere om er godlukt eller ikke… Og som ikke minst gir verdens beste kaffe.

Gi meg enhver moderne og snobbete kaffemaskin som maler kaffebønner og tilpasser mengde vann, bønner og temperatur perfekt. Eller enhver barista som mikser det sorte gull etter alle kunstens regler og tilsetter sofistikerte smaker og siruper som bringer kaffent til nye høyder.

Bålkaffe slår dere ikke!

I dag ble det skogtur med innlagt bål og bålkaffe. Medbrakte kanelknuter gjorde heller ingenting. Og når siste lørdagen i oktober stilte med tosifrede varmegrader og sol, så ble det en høydare det her!

God helg!

I dag ble jeg invitert i kakelag. Småbrukeren syntes det var på sin plass å lufte friluftsheidi en liten smule. Han skjønte det var et skrikende behov. Og dermed inviterte han til kakelag. Både kake, kaffe og bål i samme slengen, faktisk. Han vet hva han skal friste med han der.

Så dermed ble det skogstur inkludert alt det nevnte. Ei trivelig stund med passe mengde bålrøyk i håret og akkurat passe kort for ei friluftsheidi som har tatt det ekstremt rolig hele uka. Til og med oppvaskhjelp hadde han tenkt på.

Er det noen sak!?!

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

PS! På handlelappen han hadde med i dagligvarebutikken før i dag så sto det på magisk vis «noe godt til kaffen». Han tar et hint…. 😉

Julemarsipanen og nissene er på plass i butikken. Sammen med Halloween-stæsjet. Faktisk på hver sin side av inngangen i et typisk butikketablissement jeg tilfeldigvis og plutselig fant meg sjøl i en gang forrige uke. Jeg skulle ikke ha noe av det. Jeg skulle ha spylevæske.

Jeg registrerer at det diskuteres til dels høylytt i sosiale medier om det er for tidlig med julegreier, julebrus og marsipan i slutten av oktober. Jeg forholder meg passiv og nøytral til hele diskusjonen. Jeg har ikke kjøpt ei eneste julegave, så vidt jeg husker i alle fall, og skal hverken bake eller handle nisser i overskuelig framtid. Men juleølet er brygget…

Den eneste juleforberedelsen jeg allerede har gjort ble gjennomført i dag. Det er tradisjon å få det unnagjort før snøen legger seg. Og det må gjøres når det er dagslys. De siste dagene har jeg ikke vært lenger enn på trappa men i dag var det på tide med en ørliten tur ut. Så i dag ble årets julegran merket. Den er av typen kortreist og egenprodusert og står foreløpig med røttene godt plantet i jorda like bortpå åkeren her og venter på jula. Med rød sløyfe og lapp på. Så småbrukeren ikke skal stikke av med den til torget når desember og advent og jul faktisk kommer.

Her kommer ikke behovet for gran som julekvelden på kjærringa, for å si det sånn. Jeg er i rute med julegranvalget og rekker tradisjonen tro å ombestemme meg flere ganger før herligheten skal hogges. Og hvis jeg leter nøye så finner jeg helt sikkert noe marsipan et eller annet sted på spisskammerset eller noe….

Du,

takk for at du kom og tente lyset

da det var mørkt.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det ble så lunt her da.

Men du,

måtte du virkelig

ta med deg fyrstikkene da du stakk?

Jeg trenger dem nå.

Heidi, 28.10.2021

Så lei inaktivitet som jeg er akkurat nå så er det faktisk helt på sin plass at enkelte er sympatisyke, syns jeg. Nå er det katta jeg mistenker for å være det. Han har vært uvanlig rolig i dag. Han går i stedet for å styrte avgårde. Og han vil gjerne være inne. Utypisk for Yoda. Han ser ut som han har ramlet ned fra månen. Det er for så vidt ganske typisk. Men såpass snål som han er i dag, annerledes snål enn vanlig ,så går jeg  ut i fra at han sympatiserer med meg.

Han prøver å venne seg til at dyna befinner seg på stua, selv om han syns det er noe rare greier som tar opp plass på sofaen. Han syns det er rart at TV-en står på hele dagen også. Og ikke minst at sofaen er opptatt rett som det er av både kjærring og dyne. Ikke så rart at peanøttkattehjernen kan bli en smule forvirret.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg liker planlegging og jeg liker å holde meg til planen. For meg handler det nok om å holde avtaler. Både overfor meg selv og andre. «Stick to the plan» er liksom greia. Litt kjedelig og forutsigbart, jeg er enig i det. Men det er nå engang sånn jeg er skrudd sammen.

Så når jeg må avlyse eller utsette ting så blir jeg rett og slett litt sur. Det er liksom ikke meg. Jeg liker å se på meg selv som en gjennomfører. En som får ting til å skje.

De siste par dagene har jeg kun bedrevet utsetting og avlysning. Jeg har stått over trening. Jeg har holdt meg hjemme fra jobb. Jeg har avlyst møter og jeg har utsatt behandling. Og jeg kjenner at det svir.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Mest deppa ble jeg allikevel når jeg måtte avlyse noe annet jeg hadde gleda meg til og som både høstvær og logistikk ellers hadde lagt alt til rette for. Jeg måtte avlyse tirsdagsbadet!!! Krise. Og det ser ikke ut til at hverken onsdag, torsdag eller fredag kan steppe inn som badevikar heller. «Det er da forsætt og», som lokale voksne folk nok kunne komme på å si.

Heldigvis så har «partner in crime» tatt ansvar, stupt uti og sørget for at noen badet i skogsvannet denne tirsdagen også. Og dokumentert seansen med bilder. Takk for det! Hun måtte ta en for laget alene i dag og hintet til og med om at det holder nå… Noe om at skroget mitt godt kan vente med isbad, eller noe.

Jeg tipper det var et halvhjertet forslag. Hun kjenner meg. Vet at jeg holder meg til planen. Nesten til det maniske. Avlysning av badetirsdag er uaktuelt. Utsetting var denne gangen helt nødvendig men definitivt bare hårfint godkjent. Hvis isen ikke har lagt seg så gjennomfører jeg også neste uke! Og uka deretter…

Har du hørt den før? Eller har du tenkt det om deg sjøl? Min erfaring er at «det gjelder å tenke positivt, så går det nok over» kun har begrenset effekt. Det går ikke alltid an å tenke seg vekk fra utfordringer ved å tenke «riktige» tanker. Det er å legge enda et uforholdsmessig og ødeleggende press på sjuke folk. Enda en ting de må bli flinkere til og enda et område å mislykkes med. Men det går an å ta seg sjøl i nakken og velge hvordan utfordringene skal møtes av og til. DET tror jeg på.

For eksempel: «Hva skal til for at jeg har det bra i dag på tross av dårlig form?» Jo i dag skal jeg:

1. Fyre i ovnen og pakke meg inn i dyna på sofaen og i godstolen. En varm kokong er ganske ålreit når forkjølelsen herjer.
2. Lage meg en kopp kakao. Hadde jeg hatt sjokolade så hadde jeg garantert spist den også.
3. Lese litt i boka mi og se om jeg får strikket ferdig en sokk.
4. Avlyse alle avtaler jeg har i morgen. Å tenke på at formen skal bli bra nok til å gjennomføre stresser meg, og stress gjør meg ikke akkurat fortere frisk. Kloke folk sier stadig at det er lurt å gi kroppen tid til å årne opp og bli frisk. Denne gangen skal jeg prøve å høre etter…
5. Kose med katta. Han syns det er stas at jeg er hjemme, selv om jeg hoster som en gal.

Jeg kunne valgt å tenke på alt jeg ikke får til og alt jeg ikke får gjennomført. Jeg skulle vært på jobb i dag. De timene er egentlig ganske viktige for meg. Jeg skulle ha vært ute på tur i høstsola. Jeg skulle ha gjennomført tirsdagsbad (!). Jeg skulle ha planlagt morgendagens avtaler. Jeg får ikke til noe av det.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det er fort gjort å begynne å tenke negative tanker som sender meg ut i en nedadgående spiral der jeg ender opp bare mer misfornøyd og motløs enn jeg var i utgangspunktet. Det heter visst NAT. Negative automatiske tanker. Også kalt kvernetanker. Kjent fenomen for alle med varig sykdom og for alle med kortvarig sykdom også, tenker jeg. I dag snur jeg dem.

Varig sykdom krever systematisk og bevisst arbeid over tid med og mot disse kvernetankene. I dag fokuserer jeg på den kortvarige sykdommen, forkjølelsen. Så hvordan kan jeg nyttiggjøre meg de mulighetene jeg har til tross for situasjonen min akkurat i dag? Jo, jeg begynner med de 5 punktene over.

Lag deg en fin tirsdag!

Du som kalte slike som meg og andre usynlig syke for «arbeidssky» – skam deg!

Du som sa «det er bare å ta seg sammen» – skam deg!

Du som tenkte «vi er alle slitne, du får skjerpe deg og begynne å trene» – skam deg!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Du har stående tilbud om å bytte skrog med meg hvilken dag som helst. Du må gjerne både jobbe, ta deg sammen og trene med den lånte kroppen! Vel bekomme! Som de fleste andre med «usynlig sykdom» er jeg også god til å skamme meg. Så det kommer til å bli lett for deg når du låner kroppen min.

Jeg for min del? Jeg er lei av å skamme meg! Jeg er lei av å ikke finne løsningen på smerte, utmattelse og strev. Jeg er lei av å ikke klare å forklare til andre hvordan det er å våkne om morgenen med like vondt i armer og bein som det jeg la meg med. Jeg er lei av ikke å kunne snu meg i senga om natta for det gjør alt for vondt og krever haugevis av konsentrasjon og justeringer for å få lov til å sovne igjen. Jeg er lei av å stå over toalettbesøk når jeg er ute på restaurant eller liknende fordi jeg er redd det er for langt å gå og jeg stoler ikke på at jeg klarer å holde meg på beina hele veien. Selv om jeg drikker farris. Jeg er lei av ikke å klare å pusse tenner med høyrehånda på grunn av smerte og hevelse. Jeg er lei av å fly på do ørten ganger før jeg kommer meg ut døra fordi magen er i ulage og å være desperat etter å finne doen etter en halvtimes kjøretur eller mindre. Jeg er lei av å sitte på rompa i sofaen i stedet for å være ute i frisk luft og på tur. Jeg er lei av ikke å kunne gå dit jeg vil når jeg vil. Jeg er lei av å gå trapper som et småbarn som akkurat har lært å gå. Jeg er lei av å ha kramper og ufrivillige utfall med armer og bein. Jeg er lei av å være så inni granskauen kje.

Jeg er lei av å planlegge alt til minste detalj for at energiregnskapet gjennom uka skal ende på et rimelig akseptabelt nivå. Det vil si at er jeg på et møte på tirsdag så er det ikke mulig å fungere på jobb før torsdag og skal jeg treffe folk etter det så er det tidligst en mulighet på lørdag…hvis jeg er heldig. Annenhver dag med andre ord!

Bytt gjerne med meg! Jeg må innrømme at før jeg ble så syk hadde jeg ikke peiling sjøl! Jeg tenkte, som mange andre, er det ikke mulig å prioritere og trene og ta seg sammen slik at det fungerer? Selv om du har en diagnose? Beklager, folkens! Uvitenhet, rett og slett! Å ta meg sammen, ignorere signaler og skjerpe meg har ført meg hit jeg er i dag. Lurt av meg! Not!

Nå jobber jeg hver dag med å bli frisk. Eller i alle fall friskere! Oktober har så langt ikke vært noen høydare, for å si det slik. Foten kramper seg nesten konstant, armen er vond, bekkenet er håpløst, magen er vrang og jeg er relativt på skrå. Men fingra fungerer heldigvis. Og bloggen får kjørt seg!

Kjære dere som har en «usynlig diagnose» og kjemper hver dag for å skaffe dere selv en viss livskvalitet – jeg heier på dere! ALLE er mer enn det du ser. ALLE har sin historie og sine kamper å kjempe. Dere som ikke kan ha respekt for det og som kun ønsker å kjenne og forholde dere til deres egen «sannhet» om hvordan livet skal leves og utfordringer møtes – SKAM dere! Eller ha ydmykhet nok til å tenke «dette vet jeg ikke nok om, så jeg kan ikke uttale meg!». Jeg kan kun snakke for meg selv og et er ikke sikkert jeg kan svare noe fornuftig, men dere er velkomne til å spørre!

Og til deg som er lei av gjentakelser og tenker at «maser a om det her igjen!?», sier jeg bare: Ja, jeg maser om det her igjen. Fordi det er viktig og fordi det meg bekjent er fryktelig mange som opplever fordommer som for mange fører til skam og skamfølelse. Hver dag. Fortsatt. Uansett hva de sliter med, hvilken diagnose de har eller ikke har eller hvordan livet ser ut. Jeg lever mitt liv så godt jeg kan, noen ganger er jeg på høyden syns jeg, andre ganger er det brattere. Hvilken diagnose jeg har syns ikke utapå og spiller ingen rolle for deg eller nabo’n. Livet skal leves uansett. Sånn er det for oss alle.

Jeg for min del: jeg øver meg på å slutte med skam! Jeg skammer meg innimellom, så klart, jeg er forbanna, lei meg, motløs og motivert om hverandre. Men jeg øver og satser på å bli kjempegod til i alle fall å gi f… i en alder av bare ca 78! Jeg regner med jeg finner ut av de greiene med energiregnskap i den alderen også. Ønsk meg lykke til!

Innlegget er redigert og bearbeidet med utgangspunkt i tidligere blogginnlegg med samme navn.

Det var som bare…helt uinvitert og rett og slett fantastisk ubeleilig så valgte altså forkjølelsen å sette inn. Den første på snart to år. Litt kribling i halsen har gått over til hostekuler fra en annen verden, snørr og tungt topplokk. Nattesøvn blir det ikke så mye av, selv om jeg har emigrert til min egen etasje for ikke å forstyrre resten av husstanden.

Ikke all verden, akkurat. Normalt sett ville jeg nok tatt en paracet eller to og fortsatt med det jeg skulle. Jobb eller trening eller hvadetnåvar.

I dag må jeg velge annerledes. Forutsetningene er endret og behovet for å bli kvitt snørra fort har økt betraktelig. Første post var å få tak i en hurtigtest. Ja jeg er såkalt «fullvaksinert», men nå for tida kan en vel ikke stole på at en vanlig forkjølelse er akkurat det. En vanlig forkjølelse. Hurtigtest anskaffet og utført. I bilen. I grålysningen og med regnvær plaskende på ruta. Alt vel. Test negativ.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Neste prosjekt var setting av influensavaksine. Det hjelper ikke at jeg så vidt både jeg og mora mi vet aldri har hatt skikkelig influensa. Planen er «aggressiv medisinering» av typen som tuller med immunforsvaret i løpet av de neste månedene, og dermed fikk jeg instrukser om å vaksinere meg. Små gleder å forholde seg til i den nye hverdagen, det.  Med negativ test og null feber kunne jeg visst få den på tross av hoste og snørr.  Jeg så antakelig sjukere ut en jeg følte meg også der jeg inntok apoteket med munnbind på. Ikke ofte å se slike nå for tida. Men jeg hadde jo ikke lyst til å hoste ned hverken farmasøyter eller andre kunder mens jeg var der, så derfor munnbindet. Og det fikk jeg nytte av. Varm luft kombinert med tett munnbind og folk i samme rom trigget ikke mindre enn fire gedigne kribleanfall og hostekuler av det utagerende slaget. Greit å gjemme seg bak en reol iført munnbind da. Ikke fikk jeg gå derifra på 20 minutter heller. Så det var bare å gispe og hoste og ellers late som ingenting…

Så er også denne vaksina satt og nå holder jeg på å forte meg å bli frisk. Dagens videre avtaler er avlyst og jeg kommer til å holde meg inne. Jeg har både lesestoff og strikketøy og regner med å få bruk for begge deler. Jeg må bli frisk i løpet av uka. Helst i løpet av en dag eller to, egentlig.

Så jeg forter meg å gjøre ingenting. Sakte. Og håper det skal virke asap.