Jeg liker planlegging og jeg liker å holde meg til planen. For meg handler det nok om å holde avtaler. Både overfor meg selv og andre. «Stick to the plan» er liksom greia. Litt kjedelig og forutsigbart, jeg er enig i det. Men det er nå engang sånn jeg er skrudd sammen.
Så når jeg må avlyse eller utsette ting så blir jeg rett og slett litt sur. Det er liksom ikke meg. Jeg liker å se på meg selv som en gjennomfører. En som får ting til å skje.
De siste par dagene har jeg kun bedrevet utsetting og avlysning. Jeg har stått over trening. Jeg har holdt meg hjemme fra jobb. Jeg har avlyst møter og jeg har utsatt behandling. Og jeg kjenner at det svir.
Mest deppa ble jeg allikevel når jeg måtte avlyse noe annet jeg hadde gleda meg til og som både høstvær og logistikk ellers hadde lagt alt til rette for. Jeg måtte avlyse tirsdagsbadet!!! Krise. Og det ser ikke ut til at hverken onsdag, torsdag eller fredag kan steppe inn som badevikar heller. «Det er da forsætt og», som lokale voksne folk nok kunne komme på å si.
Heldigvis så har «partner in crime» tatt ansvar, stupt uti og sørget for at noen badet i skogsvannet denne tirsdagen også. Og dokumentert seansen med bilder. Takk for det! Hun måtte ta en for laget alene i dag og hintet til og med om at det holder nå… Noe om at skroget mitt godt kan vente med isbad, eller noe.
Jeg tipper det var et halvhjertet forslag. Hun kjenner meg. Vet at jeg holder meg til planen. Nesten til det maniske. Avlysning av badetirsdag er uaktuelt. Utsetting var denne gangen helt nødvendig men definitivt bare hårfint godkjent. Hvis isen ikke har lagt seg så gjennomfører jeg også neste uke! Og uka deretter…
