En rolig og bedagelig sommerferie i leid “stuga” inneholdt helt plutselig et par twister som jeg ikke på noen måte har sett for meg. Ikke nok med at Erling (han med håret som scorer et og annet mål, ja) uttrykker at han tror Norge og nordmenn er endret for alltid.
Feriens største plot-twist her i gården tyder vel i grunn på at han har rett. For når avleggeren forklarer MEG hvem som er hvem på det norske landslaget i fotball og ikke omvendt og er mer enn ivrig på å se både fotball- og hjemkomst-sendinger på tv, så har virkelig noe endret seg. Da vi satt og så landslagsgutta hilse på kongen i går så utbrøt hun: “Han spilte ikke da”, sånn helt plutselig. “Å nei, hvem er han?”, spurte jeg. “Jens Petter Hauge”, sa a.
Noen, det vil si avleggeren, har helt tydeligvis fulgt nøye med. Og det er jo smått utrolig for ei som ikke har sett på eller rørt en ball siden hun la fotballkarrieren på hylla og gikk fullt og helt inn for karate etter ei iskald og klissbløt Grue-turnering da hun var 11 eller noe… Jadda. Grue. Solbakken-land…
“Da er det bare å glede seg til EM”,sa a også. “Da skal jeg hekle bøttehatt til deg med navnet til favorittspilleren din på. Du må bare finne ut hvem det er først”.
Så nå sitter jeg her da, og lurer på om det blir Nusa, Bobb, Berg, eller….
…og hvordan blir uttaket egentlig🤔? Mulig vi må spørre en eller annen konge. Hvis ikke han også er opptatt med å ro…
Det er virkelig sant: de har truffet bredt!!!
Vi har rodd med årer denne sommeren også, altså😉😂 (foto: OØE).
Denne kvelden inneholder (minst) 3 utrolige ting jeg aldri, aldri trodde jeg skulle oppleve:
1. Norge spiller kvartfinale i VM!!! Jeg husker både 1994 og 1998, men NÅ altså!
2. Jeg ser kveldens kamp hos söta bror i kompani med avleggeren, som faktisk insisterte på kamp – DET er smått utenkelig😉. Og heldigvis er akkurat disse utgavene av söta bror positive til heiinga
3. Avleggeren har begynt å hekle bøttehatt…
Det ER fare for både høylytte gloser OG roing i kveld.
Det er lite som sier sommerferie så mye som en ørliten smule øyhopping med kano. Og jammen kan en risikere å være mer enn heldig med været også, eller gode til å planlegge da, som en vel også kan kalle det 😉
Padling, sol, bad, fiske, bok, bålkos, utenatt, god mat, mere bad, mere padling…helt supert. Så får det bare være at fisken var av en størrelse som passer perfekt i en ansjonsboks…
Før sparket jeg fotball, senest i 2019 i Fotball-NM for barnehager faktisk… Jeg må bekjenne at pokalen er stjælt for fotograferinga sin skyld. Men laget vant banketten altså ;-). Det var før det, men ikke nå:
I år ser jeg på fotball. Og tuller med bilder på nettet:
Å være løsningsorientert er noe alle som er avhengige av noen ekstra hjelpemidler eller tilpasninger er godt kjent med regner jeg med. Jeg er stort sett av typen som tenker at «dette må vi løse på et eller annet vis» i de fleste tilfeller. Men noen ganger er det rett og slett i grunnen ganske slitsomt å måtte tenke ut, argumentere for og rent ut «presse» fram en gjennomførbar løsning når en er avhengig av andre for å få til noe…
De siste dagene har jeg vært både min egen «ingeniør», «advokat» og problemløser. Det dreier seg om kollektivtransport og spesialsykkel 😉.
Planen som skal gjennomføres i august er å sykle Rallarvegen fra Haugastøl til Flåm. I underkant av 8 mil i vakkert og skiftende fjellterreng. Denne gangen skal jeg sykle på min trehjuls spesialsykkel som jeg er avhengig av på grunn av funksjonsnedsettelser. Det er 10 år siden jeg syklet der første og eneste gang. Da på helt vanlig, leid sykkel.
Framme i Flåm etter en nydelig 3-dagers tur, så er vi jo avhengig av å transportere oss selv og sykkel tilbake til bilen på Haugastøl. Og da har jeg fått høre fra mange: «det er ikke noe problem å ta sykkelen på toget og togpersonalet ordner alt med lasting/lossing osv.»
Erfaring med ekstrautstyr og omverdenen gjorde meg derimot litt skeptisk så jeg sendte mail både til Flåmsbanen og Vy. «Kan jeg ta med denne på toget?». Jada, det kunne jeg, men jeg måtte regne med å legge den sammen og så måtte jeg sende over målene og bilde av doningen. Ok, etter tre dager på sykkelsetet er jeg vel sånn passe klar for drassing, så jeg valgte å etterlyse noen som skulle kjøre bil på strekningen og om da sykkelen eventuelt kunne kjøres tilbake på den måten. Etter mye tankevirksomhet, mange tilbud om ulik type hjelp og ulike løsningsforslag så bestemte jeg meg.
I går kjøpte jeg togbilletter både for meg, turkompanjongen og sykkelen. Jeg kjøpte så klart på den avgangen som Vy hadde anbefalt. Så sendte jeg etterspurt informasjon til Vy og Flåmsbana. Og så begynte moroa!!!
Der jeg tidligere i vår hadde fått «ja, vi kan ta den med» fikk jeg nå «nei, den kan vi ikke frakte». Kategorisk. Både panisk, lei meg og rasende satte jeg meg ned og hamret tastaturet rødglødende med argumenter, spørsmål og oppklaringer. Tidligere mailer ble finlest og hentet fram og jeg følte meg rett og slett både lurt, skuffet og feilinformert. Etter å ha argumentert og «mast» fikk jeg til slutt et «kanskje» til å ta med sykkelen. Hvis det tilfeldigvis var noen på jobb på stasjonen som mente det var greit den dagen. Utfordringen var nemlig at sykkelen var 13(!) cm for bred til ei rampe som skulle brukes under omlasting fra et tog til et annet. Men da jeg fikk argumentert med at jeg kan laste/losse selv om nødvendig, så fikk jeg til slutt et «ok».
Jeg er ikke så overrasket over at Flåmsbana ikke nødvendigvis er så universelt utformet. Sist jeg kjørte den var den vel egentlig som en museumsjernbane å regne. Men at det ikke er mulig å være litt mer løsningsorientert hos en kundeservice er for å være helt ærlig ganske skuffende. Men, nå har jeg bidratt med litt opplæring, jeg er jo pedagog, og vedkommende gjorde en god jobb med å snakke med de rette folka og nøste opp i utfordringen, så da regner jeg med det går bedre for nestemann som skal ha med seg en 13 cm for bred sykkel på toget. Jeg kan vel ikke påberope meg at jeg var veldig pedagogisk i den mailutvekslingen, men det tar på å være både ingeniør, advokat, problemløser OG pedagog alltid! Jeg tenker at det er noe alle som er avhengige av universell utforming og tilpasning dessverre er ALT for vant til.
Å ta et nei for et nei og gi meg på noe som det nesten åpenbart fins en løsning på ligger liksom ikke for meg – i alle fall ikke når jeg har tenkt meg på tur 😉
Dagens sykkeltur ble på drøye 36 kilometer. Og da var det i grunn dumt å ikke sjekke om batteriet var oppladet….for det var det IKKE! Så omkring 3 kilometer hjemmefra så computeren slik ut nederst i en av de bratteste bakkene:
Da måtte den løsningsorienterte dytte i stedet for å tråkke – for en spesialsykkel er TUNG. Spesielt etter godt over 30 kilometer. Men heldigvis var de siste to kilometerne bare nedoverbakker og flatt 😉
