Dagens utvilsomme supermann og helt heter Milan og kommer fra Slovakia. Han er etter dagens erfaring uvanlig sprek, har en flott og frisk familie og forhåpentligvis bøttevis av god karma å se fram til.
Jeg og min partner in crime er på andre dag av vår ekspedisjon langs Rallarvegen. Noen kilometer etter rutas høyeste punkt på 1343 moh sa det klunk og rykket i pedalene. Og der var sykkelkjedet tvers av og hang og slang i grusen. Vi hadde rep-sett og hadde tilfeldigvis nettopp hørt hvordan det skulle gjøres, men verken vi eller hjelperne som kom til evnet å få det til. Ikke den kompetente Milan engang. På tross av min trass og hans utallige forsøk der jeg var håndtlanger og tviholdt på ørsmå deler mens han skrudde.
Da foreslo Milan å taue meg til Hallingskeid, 6 km unna, med sin sykkel først, slepestropp og trehjuling med friluftsheidi og bagasje hengende etter! Maskin!
Med hjelp fra løsningsorienterte ansatte i Vy kundeservice, Bergensbanen og stasjonspersonalet på Myrdal stasjon kom jeg til slutt fram til dagens endestasjon og gjenforening med AC, partner in crime. Trehjulingen er for tiden i eksil, tjoret bak en kontainer på Myrdal stasjon. Jeg har vært innom tanken på å la den bli der….neida, joda …
Selv om vilje og evne til å hjelpe var noe varierende blant de forbipasserende syklistene på fjellet, så er troen på menneskeheten gjenopprettet! Takket være Milan! Om noen kjenner Milan og familie som har hytte på Sjusjøen så kan dere hilse og si han er en kjernekar! Supermenn fins, ikke alle har kappe, men sykkel, kondis og slepestropp har de.
Jeg kan ellers melde om at fjellet var spektakulært også i dag, på tross av tåke, vind og noe regn. Og vi fikk enda en uforglemmelig tur!
Dagens note to self: Det er når ting går skikkelig gæli’ du får testet om du er noe særlig tøff egentlig. Når ting går på skinner og akkurat som planlagt så er det vel i grunn ganske lett å være tøff😉
Det drypper ganske heftig på bobiltaket, men 10 år etter er vi her igjen. Rallarvegen fra Haugastøl til Flåm. Syklinga begynner i morgen.
I kveld gjør vi oss klare, blant annet med selfie på nøyaktig samme sted som for 10 år siden. I natt sover vi bak en søppelcontainer ved inngangen til Hardangervidda. Sist i telt, nå i bobil😉
Det er den tida på året igjen. En eller annen gang i løpet av sommeren skjer det. Og i år blir det 14. gangen! På rad. På tross av. Og definitivt på trass 😉!
Vi skal på tur igjen. Og kjøkkenet er omdefinert til «pakkerom». I morgen starter et nytt eventyr, nemlig «The Great Escape sesong 14».
2013: Rondane på langs. 3 netter. Hjerkinn-Grimsdalshytta-Nedre Dørålseter-Rondvassbu-
Spranget. Vi gikk på våre akkurat passe korte bein hele veien. Med tunge sekker. Fra tog til rom til nytt rom og til sovesal. Så til buss og tog. Turens mest minneverdige ytringer: «Dere har alt for tunge sekker, jenter», sagt av forbipasserende mansplainer i bil (!) før vi startet på stigning oppover stien. «Noen ganger blir samtaletemaer så viktige at vi må stoppe for kaffe og sjokolade mens vi snakker», «det er livet vettu, gå i fjellet med jura bare hele sommeren», sagt om kuer vi passerte i Haverdalen og «Walk-in-the-park er noe annet enn walk-in-the-national-park».
Vi gikk fortsatt på beina, over bre og opp til 2068 moh. der vi sov i matbua sammen med et ektepar fra Larvik (selv om AC fortsatt mener de var fra Bergen). 33 senger fordelt på 90+ gjester krevde sitt av personalet. «Sound of music»-vibber på vei til Skogadalsbøen.
2015: Rondane og Venabufjellet. 4 netter. Spranget-Rondvassbu-Bjørnhollia-Straumbu og buss til Gråhøgdbu. Dagstur til Muen og Dørfallet og så til Spidsbergseter. Buss til Ringebu. Tog og buss og bein tok oss på tur. Været sendte oss på buss til Gråhøgdbu som alternativ til å gå til Eldåbu.
2016: Rallarvegen. 4 netter. Sykkel Haugastøl-Finse-Vatnahalsen-Flåm. Teltnatt før (og etter, så vidt jeg husker). The Great Escape ble et begrep etter at Tre-kronor-
svensken på Flåmsbanen lurte på «har ni rymt?»!
2017: Alvdal vestfjell/Breisjøen: 3 netter. Kano fra Flatseter-lavvotomt-nestenforlis + gåtur til Breisjøseter, kano tilbake. Motvind på padledag to sendte oss i land til ompakking og gåtur fram til hytta. Kanoen ble hentet om kvelden da vinden løyet. Begrepet «Monsen-damer» ble introdusert.
2018: Grimsdalen og Haverdalen. 3-4 netter. Lavvo Grimsdalen-Grimsdalshytta-lavvo Haverdalen, lavvo Grimsdalen. Med sykling og tur til Kattuglehøi. Sykkeltur til Grimsdalsgruva endte med delvis sykkelhavari, valg av «snarvei» som var en smule utfordrende med slik sykkel. En evakuering av lavvo grunnet lyn og torden.
2019: Ridetur i Rendalsfjella. 3 netter. Fast opphold på setra og dagsturer på hesteryggen. Ulveangrep utenfor setra.
2020: Pellestova. 2 netter. Korte turer i tåke og regn. Strikking (faktisk)!
2021: Skarvheimen. 3 netter. En tur som skulle ha vært avviklet i 2020, men da ble vi hindret av en trøblete blindtarm som måtte ut. Lavvo Toiviki-Iungsdalshytta med dagstur før vi vandret tilbake til Toiviki. Badet ved fossen og endte med mange flere kilometer enn forventet.
2022: Nedre Dørålseter, 3 netter. Med dagsturer og ligging i lyngen. OG med regn INN på rommet om natta.
2023: Langsua med lavvonatt og to netter på Liomseter. Lavvoen og tururstyret som ble igjen i bilen etter første natt luktet og så omtrent ut som en innestengt jungel i ferd med å omdannes til noe udefinerbart grønt da vi kom tilbake etter tre dager.
2024: Mjølkevegen på sykkel. Med utgangspunkt og to netter på Gomobu. Ei natt på Storefjell og ei natt på seter ved Vaset. Den første Escape’n med Scorpion-sykkelen.
2025: Bobiltur med Bertil til Strynefjellet, Mulevika, Runde og Hjelle. Ei fjellnatt med Solnedgang på Strynefjellet. En aldeles nydelig og ganske utypisk «sydendag» på Stranda i Mulevika. Tidenes taktikk og flaks med bobilparkering på Runde, fuglefjell og midnattstur samt foss, fjellgård, bading og bobilkos i strandkanten ved Hjelle.
2026: Rallarvegen 10 år etter. Nå på spesialsykkel. Overnatting i Bertil før og etter.
Om ikke annet: Vi holder koken! Og varierer stadig turovernatting, destinasjon og framkomstmiddel. Det er bare å glede seg!
