…på sofaen! I alle fall mer eller mindre, tenker jeg. Da er det bra å ha noen friluftsopplevelser fra de siste dagene å lene seg tilbake på. Og det er bra å kunne glede seg til mer av den typen neste år. Men nå: sofa resten av året 🙂
Beachbabes.
Tradisjoner er viktig for mange på denne tida av året. Og en dag på stranda har da visst blitt et litt nølende og haltende tradisjonsrikt syssel for undertegnede. Tidligere har slike romjulsbad (!) stort sett foregått i saltvann et sted på svenskekysten for min del. Denne gangen var tilgangen til hav og saltvann rett og slett ikkeeksisterende. Dermed var det helt nødvendig å oppsøke nærmeste vann UTEN tjukk skøyteis. Og for oss innlendinger så ender vi da på: MJØSA. Jada, jeg vet det er isfritt nedi elva her også. Men der er det så dårlig med strand…
Med inspirasjon i systemet og partner in crime som var helt klar så bar det av gårde. Til stranda. Temperaturen på formiddagen lå på minus 8. Og ved ankomst stranda var det 14 sekundmeter i kasta, sa yr. Mjøsa bød på skumtopper så det holdt og sandstormen var betydelig på parkeringsplassen. Såpass at friluftsheidi ikke engang gikk ut av bilen! For en sjelden gangs skyld var vi millimeter fra avlysning!
Plan B måtte settes ut i livet. Ei strand med mindre vind. Den fant vi jo, som bittelitt lokalkjente. Men. Og men igjen. Der lå det is gitt. Roligere vann og kuldegrader gir jo logisk nok det rett som det er. Vi hadde ikke med øks denne gangen og lot isen være i fred. Men litt utpå odden var det åpent vann. Uten skumtopper!
Dermed ruslet vi utpå stranda, skrelte av oss noen lag med ull og la på svøm.
Neida, ikkenoe svøm. Selv om vannet både kjentes og også er litt mindre iskaldt enn lufta på en dag som dette så var det i grunn greit å holde seg på grunna. Og både den ene og den andre baderen fikk kontroll på pusten der vi lå og plasket. Og begge var såpass nedi at lua ble våt i nakken!
Med blodsirkulasjonen i full gang, badetøy av og ull på så ble det selvfølgelig tid for drinker der på stranda. Det hører jo med. Kakao, sjokolade og pepperkake ble fortært mens sola gikk ned over åsen.
En dag med både bading, paraplydrinker og solnedgang på stranda er slett ikke å forakte. Ikke som juletradisjon heller. Takk til partner in crime for ukritisk og unølende å bli med på stunt av dette slaget. Jeg tror dette er en tradisjon vi «beachbabes» er i ferd med å etablere 😉
Over Nordpolen.
I disse dager kommer det mye godt fra Nordpolen, sies det. I alle fall for de som tror på nissen. For han bor visst der, mener noen. Andre mener at han kommer fra Finland, Savalen eller kanskje Drøbak. Jeg tror i tilfellet det er Santa. Altså Santa Claus, julenissen, hva han enn kalles. Fjøsnissen derimot, han er jeg rimelig sikker på at kommer fra et eller annet fjøs. Muligens et sted i dalstroka innafor.
Men jeg VET at gode ting kommer fra Nordpolen for meg i alle fall. I form av vår egen private avleggernisse. Sånn rundt klokka 5 i dag tidlig satte hun seg på et fly i Osaka, Japan. For øyeblikket befinner hun seg et sted over Beringstredet. På kysten av Alaska. Og etterpå: Nordpolen. I alle fall ganske nære ser det ut som. De må så klart nedom Europa en svipptur, men SÅ!
Jeg gleder meg til det blir natt. For da kommer nissen fra Nordpolen med avleggeren fra Solens rike 😊
Derfra til hit via Nordpolen:
Julekveldsbålet.
I skogen brenner julekveldsbålet og for meg er det tid for refleksjon og ettertanke. Jeg håper alle jeg kjenner og de jeg ikke kjenner lager seg gode juledager uansett om du feirer eller ikke. Dagen er din og du er helten eller heltinnen i din egen hverdag. Fyll dagene med det nettopp du trenger, liker og motiveres av – da gleder du både deg sjøl og de rundt deg! Når bålet etter hvert brenner ned går jeg med hodet først og klokketro på gode dager inn i ribbe-, lefse- og marsipantåka! God jul!
Og forresten jada: som vanlig og for 11. året på rad er julekveldsbålet å betrakte som årets julekort herfra. Det kommer ikkeno’ i posten herfra
Under treet.
Utenatt i ei julegave.
Så kom den da – den korteste dagen i året og de lengste og mørkeste nettene. Vintersolverv. 21. desember er årets korteste dag. Allerede i dag er dagen «hele» 1, altså ett (!), minutt lenger enn den var i går! Hurra vi går mot lyset.
Og hva er vel bedre enn å feire vintersolverv med ei natt ute 😉?
De fleste kan nok komme på ett og annet de ville ha foretrukket. Men for meg så ble det altså utenatt akkurat i natt. Når julestri, energinivå, en ørliten forkjølelse og mye annet skal tas hensyn til, så ble ikke denne uteovernattinga en «ut-på-tur»-overnatting. Og med nytt utstyr så var det vel i grunn greit å prøve det i nærheten av hus og seng, også. Det holdt med tøfler på beina for å komme til camp denne gangen.
Jeg har nemlig fått ny køye til jul. Og siden det var mest praktisk at jeg bestilte den sjøl, så var den jo i hus lenge før Sølvguttene kommer på banen. Og da må det testes! Og med ullunderlag, ekstremsovepose, ninjaantrekk, varmeflasker og til og med et pledd over soveposen så ble det ei behagelig natt. Selv om termometeret viste minus åtte i dag tidlig. Den nye køya er betraktelig mer romslig og har en del mer fiffige og komfortable løsninger enn de gamle jeg har slitt ut. Jeg skal nok bli venner med den.
Jeg gleder meg til mange fine netter oppi der. I natt ble det altså utenatt under stjernehimmelen på terrassen. Og nei, en får ikke mer moro enn det man lager sjøl, sies det. Dermed; det GÅR AN å ikle seg ull, hodelykt, tøfler og dunjakke og stikke ut for å sove på årets mørkeste natt! Det eneste som var kaldt var nesetippen 😊
Ukas øyeblikksbilder.
Dagene og timene raser av gårde mot julehøytid og mange har både det ene og det andre å ordne og fikse før det blir julefeiring. Uansett om du er på jobb, reiser bort eller feirer med pyntet tre og ribbe med sprø svor og sprø svigermor (!). Eller noe sånt 😉. For meg som går på gledesjakt hver dag så finnes det rett som det er noe å sette pris på og som gjør hverdagen, også adventstida, både positiv og fin.
Sånn har det vært denne uka også. I dag har jeg kost meg ute i sola på småbruket i mange timer. Familier har kommet med sag og reist igjen med julegran. Noen fikk grana på taket, andre i tilhengeren. Og noen fikk med seg både fuglenek og ei lita buske til barnerommet «på kjøpet». Bålet sørget for både kaffe, pølser og pinnebrød. Og det har vært veldig mange gode menneskemøter. Til og med et dovendyr med sterke meninger om hvordan treet skulle se ut har vi hatt besøk av på juletreplantasjen. Og det var viktig å både kjenne hvor myk han var og hvor godt han luktet. Dovendyret altså. Noen ganger virker visst barnehagepedagoger godt som juletreselger også 😉.
Sola ga dagen et gyldent skjær og det ble noen bilder:
Sol i pakkeren.
En annen som liker seg blant graner med eller uten lys er Findus. Han poserte ved treet i barnehagen da jeg møtte opp der før i uka:
Og på fuglebrettet er det fugl. Av mange slag. Og han her. Til stor glede for katten som sitter innenfor kjøkkenvinduet og følger med:
Lag deg gode førjulsdager og finn de små og store adventsgledene. Jula kommer uansett den. Og jammen tror jeg dette innlegget kan fungere som svar på utifriluft sin helgeutfordring denne helga: Dette må jeg ha til jul 😉 For åpen dag i juletrefeltet hører med!
Jentungen og jula.
Det tar på å lage jul, altså. Selv for en delvisgrinchen som meg som rett og slett hopper, ikkesåelegant antakelig, over mye av julestresset. Såpass at det skal bli godt å velte seg på sofaen etterpå. Uansett mengde jul og såkalte juleforberedelser. Eller mangel på sådant.
Både jentunge og velte er ord jeg plukket opp i kommentarfeltet under innlegget mitt i går. Under dette innlegget. Og ja, når en fortsatt får julestemning av å spise seg kvalm på pepperkakedeig, så er man vel fortsatt jentunge. Og dette eksemplaret er fortsatt spent på om noen «voksne» snart avslører meg som en bedrager her jeg går og «leker» voksen og moden og selvstendig og alt det der. Jeg er jo tross alt «bare» 53…. Når gjennomskues jeg 😉!?!
Men litt voksen er jeg vel. I alle fall blir jeg nok hakket gladere for å få hjemmestrikkede sokker i gave til jul nå enn det jeg ble for…la oss si 40-45 år siden.
Men i dag har jeg bakt, det som ble igjen av pepperkakedeigen etter såkalt smaking. Og jeg har pakket inn noen gaver. Og nå skal jeg velte meg. Slett ikke i alt som er trist og leit og tungt og håpløst, slik som frodith nevnte i kommentar under mitt innlegg i går. Det har jeg faktisk verken tid eller energi til. Nei, jeg skal velte meg på sofaen. For det har jentunger på 53 stor glede og nytte av uansett hva vi, eller jeg da, finner på å drive med ellers.
Disse var så fine at de selvsagt også havnet i gledeskalenderen min i går. Tusen takk LE. I dag ble det pepperkakedeigsmaking i kalenderen 😉
Å tenke seg frisk.
Akkurat DET hadde vært fint, ikke sant!?! Å kunne tenke seg frisk. Da kan vi snakke om mestring, da. Og kontroll. Og å «overvinne» den alvorlige og/eller varige sykdommen!
Men altså. Er det noe vi med varig sykdom vet en del om så er det vel det at det ikke er mulig å tenke seg frisk. Jeg blir ikke frisk av å tenke positivt, legge merke til de små gledene og seirene i hverdagen eller si til meg selv at jeg er heldig. Tross alt.
Nei, slett ikke. For det handler rett og slett ikke om den noe intense og slitsomme (ifølge noen) såkalt «positive tenkningen». Det handler ikke om å ta alt med et smil og «vende det andre kinnet til». Og det handler ikke om rett innstilling eller å sammenlikne seg med andres situasjon og avfinne seg med at «det kunne vært verre»!
For meg handler det om å gjøre hver dag, hver time og hvert øyeblikk litt bedre enn det ville vært om jeg ikke gikk på «gledejakt» hver dag. Det handler om å sette ord på det som er bra. Og gi oppmerksomhet til det jeg vil ha mer av; nemlig positive opplevelser og velvære.
Og det handler ikke om at jeg ikke syns det er ufattelig stusslig å være varig syk. Jeg er rett og slett ganske ofte DRITT LEI! Det er det ingen som helst tvil om. Jeg fortviler over en kropp som ikke lystrer, smerter som aldri gir seg, energiunderskudd og rett og slett innimellom ganske mørkesvart humør.
Men jeg ORKER rett og slett ikke å velte meg i selvmedlidenhet. Og jeg gjør meg selv en alvorlig bjørnetjeneste om jeg kjenner for mye etter og lar meg overvelde av alt som ikke fungerer for ofte. For ja, jeg lar meg overvelde rett som det er. Men nei, jeg gir det så lite oppmerksomhet som jeg overhodet klarer. Og noen ganger klarer jeg til og med å ha handlingskraft nok til å tenke at jeg skal finne på noe morsomt eller gjøre noen grep slik at jeg får det bedre der og da.
Så dermed går jeg på «gledejakt». Hver eneste dag har noe fint ved seg. I dag har jeg fått til både det ene og det andre på boksetrening, for eksempel. Og da er magefølelsen god. For jeg har kjent på mestring. At jeg slet for å stokke armer og bein, gjorde feil og måtte rettes på og justere meg selv mange ganger underveis får nå være. Det er jo derfor jeg øver. Og det fikk og skal fortsette å få minimalt med oppmerksomhet. Jeg ble svett og andpusten, fikk banket boksesekken sånn passe hardt og fikk til stokking av både bein og armer. I alle fall rett som det var.
DET er mitt fokus. Men nei, at jeg har det fokuset gjør meg ikke frisk. Jeg har fortsatt MS (blant annet), jeg. Men jeg er overbevist om at oppmerksomheten på det som er bra gjør nytte for meg hver dag. Spesielt de dårlige dagene da det meste kjennes dritt. Og jeg er jo av den overbevisning at det vi øver på blir vi gode til. Og det syns jeg at jeg kjenner når det gjelder fokus på det positive også!
Mitt mål er å gi det som er stusslig akkurat så lite oppmerksomhet at det blir overkommelig. Ikke fortrenge, men registrere. Og fokusere på det som er gøy. Og det jeg kan gjøre for å mestre å ha det bedre.
Så å tenke seg frisk eller ukritisk positivisme (om det kan kalles det) virker ikke, dessverre! Du og jeg er ikke varig syke fortsatt fordi vi ikke klarer «å tenke oss friske». Vi er varig syke fordi sykdommen er varig. Men jeg kan fokusere meg til mer glede i hverdagen. DET er jeg sikker på!
Jeg gikk meg bort.
Plutselig hadde det gått tre dager og jeg hadde helt hoppet over, nedprioritert, hoppet over eller rett og slett glemt adventskalenderen min. Den står jo der på kjøkkenbenken, den. Og jeg ser den hver gang jeg går forbi. Og så tenker jeg; «det kan jeg ha i kalenderen»…
Og så skjer det null, niks og nada. Og det er jo slett ikke slik at det ikke er noe å glede seg over! Langt i fra og tvert om, egentlig. For plutselig er vi jo nå halvveis til jul!
Så i kveld får jeg se til å «finne meg sjøl igjen» og putte noen av de siste dagenes gleder i kalenderen. Enda en julesang får sin plass og gleder seg til å dukke opp igjen til neste jul. Og et vellykket julebord med god mat, godt selskap og upåklagelig stemning i går må jo også legges i «gledebanken». Sammen med en ekstremt god brølelatter der jeg sitter helt alene i stua og ser og hører Herborg Kråkevik lese julebrev på NRK.
Gledene står i kø, med andre ord. Og jammen har både julepynt, lys og julegardiner kommet opp i småbrukerhuset i dag. DET er jeg veldig fornøyd med, om jeg skal si det selv.
Så ja, jeg gikk meg litt bort, gitt. Selv om jeg ikke akkurat var noe særlig ute. Men jeg vet jo at jeg stort sett finner veien tilbake, både når jeg har gått meg bort i skogen, og når jeg har mistet fokus og latt noe gå litt i glemmeboka ellers i livet. Det gjelder å sirkle meg inn igjen og hente opp igjen tråden.
Og i dette tilfellet; finne veien tilbake til adventskalenderen!
