I går måtte jeg rett og slett si som Ole Brumm; “Jatakk, begge deler”. Jeg vet det diskuteres om det egentlig var det han sa, men siden jeg er så enig så gjelder det uansett. Ja takk, begge deler.
Når “salaktivitet” står på planen så går automatisk tankene til valgfag på ungdomsskolen. Nærmere bestemt til valgfaget “Sal og scene”. Jeg hadde aldri det valgfaget, men sal – DET har jeg da brukt. Selv jeg som i grunn aller helst er ute.
Gårsdagens salaktivitet besto av bordtennis, badminton, boccia OG klatring og bueskyting. Og da var det store spørsmålet: hva skal jeg velge? Klatret gjorde jeg forrige gang. Men det var så gøy at jeg ville gjøre mer av det. Og bueskyting hørtes jo ganske så spennende ut. Når jeg nå driver og rir på hest OG har skutt med pil og bue – blir jeg endelig Månestråle da?
Tvilsomt. Men jeg sa i alle fall ja takk, begge deler og fikk både klatret og skutt. Heldigvis ikke samtidig!
Ett skritt fram og to tilbake. Høres i grunn ganske så kjent ut. Her på rehabiliteringsoppholdet mitt har det i grunn gått mest framover. En del positive overraskelser, når det gjelder både egen motorikk, funksjon og gjennomføringsevne. Og selvfølgelig noen aha-opplevelser når enkelte øvelser er aaaaaalt for tunge! Og så klart en del stølhet. Det kan jo sette det som er av muskler helt ut av spill.
Men mest tilbake gikk det nok i kveld. For sånn kan det nemlig se ut rundt stolen når friluftsheidi driver håndarbeid på egenhånd:
Og det verste er at jeg ikke helt vet om jeg hadde gjort feil en gang!
MEN; i og med at jeg er på egenhånd da, så må jeg jo sjøl finne ut av det. Og i og med at jeg syntes at resultatet rett og slett ble stygt, så bestemte jeg meg for å rekke opp igjen. Det var vel snakk om en 10-12 omganger.
Ganske mange meter krøllete garn ble det. Særlig når det var snakk om å strikke med dobbel tråd. Men nå har jeg bestemt meg for å gjøre det på en annen måte. Så får det bare stå til og bli som det blir.
I kveld er kroppen ganske så mør. Jeg kan ikke skylde på skituren rett etter frokost. Den gikk jammen meg like fint som de to foregående. Og jeg konkluderer vel allerede med at der må utfordringene økes. Men ikke i kveld.
I kveld får kroppen etterlengtet og helt nødvendig hvile. Restitusjon, som det heter. Og det må til når hver dag har minst tre treningsøkter.
Gleder og mestring er det mange av her på rehabiliteringssenteret og disse er mine i dag:
Enda en vellykket skitur er gjennomført. Og det er rett og slett en nytelse. Og en stor glede.
Dyktige fagfolk og veldig hyggelige og rause medpasienter gleder meg hver dag.
Ei teoriøkt med «aktivitetslære» ble ei lærerrik og interessant økt med mange gode innspill og fine diskusjoner.
En onsdag med varierte gleder. Både de som kom på «lista» og alle de andre små tingene gjennom dagen. Og i dag har jeg av en eller annen gang kun tatt ett eneste bilde. Og det ble dette:
“Akklimatisering” av ski før de skal ut på tur i nykjørt løype.
Dette har vært en dag i mestringens tegn! Enda en slik dag egentlig. I stor kontrast til enkelte andre 24.februarer i livet i grunn. Jeg var jo sååå fornøyd både på fredag og i går fordi det faktisk var mulig å gå et par kilometer på ski med denne skakke skrotten og delvis «sovende» høyresida.
Men dagen i dag har levert nesten enda bedre og på alle måter! Strålende solskinn som farget de snøkledde fjellene rosa fra morgenen av. Svett styrketrening. Og så ridetur da! Helt herlig å få lov til å ri og samarbeide med Marko, den firbente og joviale typen som bar meg rundt.
Lunsjen var ikke mer enn så vidt fortært da det var klart for «salaktiviteter». «Det er en litt roligere og lettere aktivitet», sa de som hadde vært her før. Ok. Jeg ble ikke direkte svett. Det var riktig. Men etter første turen til topps i klatreveggen var det i alle fall risting i låra! Og etter den andre turen så ble det murring i overarmene også gitt! Men at jeg med min helt hysteriske høydeskrekk, et mer eller mindre følelsesløst bein og omtrent null timer klatretrening klarte det, var egentlig over all forventning. Selv om stakkaren som sikret tok i såpass at jeg fikk en del god hjelp oppover 😉.
Mestring. Et ord jeg ofte bruker på jobb. Og et hovedmål i arbeidet med ungene i barnehagen. Men også så innmari viktig for alle oss mennesker i alle aldre. Og ikke minst for oss som sliter med et eller annet som hindrer oss fysisk eller psykisk!
Med mestring kommer aktivitetsglede. Og med aktivitetsglede kommer motivasjon og ønske om å få til mer. Og ikke minst troen på og ønsket om å forsøke noe nytt eller noe man har savnet.
Og perspektivet blir ikke mindre overveldende og mestringen ikke dårligere av å tenke på at på datoen i dag for nøyaktig fire år siden så våknet jeg opp etter kreftoperasjon og var usikker på om jeg kom til å gjøre noe som helst av de greiene her noen gang igjen!
Jeg sier bare #fuckms og #fuckcancer. 24. februar 2022 var ingen høydare. Men 24.februar 2026 – da snakker vi! Vi snakker mestring og livsglede!
Ikke rare dokumentasjonen – men det kommer 😉
Når det “bushes” med truger blir det fort snø både i håret og i hetta. Og ikke minst i nakken! Både fordi det raser snø fra buskene når jeg dulter borti OG når en bikker i snøen og baser for å komme seg opp igjen 😉
Helga er over. Men helgeutfordringen fra utifriluft blir for min del en slags oppsummering av dagen i dag. Og min dag har bestått av følgende:
En både hard og bløt mandag på rehabilitering.
Her ble det en aldeles herlig skitur rett etter frokost og morgenmøte. Mye trå nysnø gjorde at det ble litt hardt å gå. I alle fall med mine felleski som fikk et tjukt lag med is under – “is i rubben” var bare småtterier. Men med lånte ski ble det en finfin runde i den ganske så nykjørte løypa.
Basseng sto det på aktivitetsplanen i ettermiddag. Både varmebasseng og vanlig svømmebasseng var tilgjengelig.
Så da gikk jeg ut. Ikke for å bade. Bare for å være ute. Det var lurt å bevege seg litt. Snøværet var såpass tett og intenst at å stå for rolig fort kunne ført til at ingen fant oss igjen før til våren. DET må vi jo unngå! Men jammen fikk vi tatt både badstua og ikke minst «utebassenget» i øyensyn. Og ja; det var is under lokket også.
Planen er at en eller annen gang i løpet av de neste drøye to ukene, så skal vi bade. Ute. Noen av oss spesielt interesserte i alle fall. Inne skal jeg bade i morgen, står det på planen. Og da slipper vi nok i alle fall å hakke høl i isen først.
Å hvile seg og restituere mellom slaga, skal man slett ikke kimse av. Det vet jo alle toppidrettsutøvere.
Her på rehabiliteringssenteret var det slett ikke helga selv om det var lørdag morgen. Det var bare å få i seg frokosten og stille på treningsrommet klokka nullnihundre. Og etter det var det uteøkt. Jeg ble i grunn god og svett og passe mør av begge deler.
SÅ var det helga. Fritidsaktivitet/hvile sto det på planen etter lunsj. Ok. Da er det vel perfekt med litt mindfulness, tenkte jeg. Jeg pakket sekken og spente på meg trugene for dagens andre ekspedisjon i løssnøen over myrene.
Bål er mindfulness. Og det er jaggu fjellet på sånn omkring 830 moh også på en dag som denne. Det ble en lang og god kaffe-og sjokoladeøkt helt til bålet hadde brent ned og røyken hadde lagt seg.
Den beste hvilen jeg kunne gi meg selv i dag i alle fall 😊
I går var jeg ute på en liten tur her på helsesportsenteret. Kaldt, vakkert vintervær med godt føre, staver og rolig rusling på oppdagelsesferd i nærområdet. Lite visste jeg da!
Plutselig oppdaget jeg at veien jeg befant meg på gikk parallellt med skiløypa. Og der kom det et par skiløpere. I en faderlig fart! Den ene satt i kjelke og pigget. Den andre, som så ut som han hadde nok med å henge på, gikk på ski på vanlig måte dersom du har armer og bein til slikt. Jeg visste rett og slett ikke at det gikk an å pigge så fort! Og tenkte at de der medpasientene mine her på senteret – de er jaggu meg ufattelig spreke.
I dag skjønte jeg hva jeg hadde sett! Jeg hadde sett OL-forberedelser. Det viste seg at tre langrennspiggere fra El Salvador og Island hadde valgt Beitostølen Helsesportsenter som precamp til paralympics i Italia i mars! DET forklarte jo saken! Skal du pigge om medaljer i paralympics, så må det så klart gå unna. Og det gjorde det.
Men jeg er slett ikke i tvil om at mine langrennspiggende medpasienter er spreke! For det er de! På alle måter. Og det er rett og slett ganske inspirerende.
Såpass inspirerende at jeg for første gang på maaaange år har opplevd en viss form for mestring i skiløypa sjøl. I dag har jeg gått 2,2 kilometer på ski. I alle fall i følge idrettspedagogen som fotfulgte meg rundt hele runden. Det er dobbelt så langt som den turen jeg prøvde meg på egenhånd i fjor vinter. Og jeg datt bare en gang! Og kom meg faktisk opp igjen helt sjøl. Med litt klabb og babb, så klart, men allikevel … Dessuten sa idrettspedagogen, i pedagogisk ånd, at det var løypa sin skyld 😉.
De neste dagene og ukene blir det tre treningsøkter om dagen stort sett hver dag, ser det ut til. Jeg skal heldigvis ikke konkurrere med noen andre enn meg sjøl. Men det kan jo hende det blir mer enn 2,2 kilometer om ei uke eller to 😉. Og jammen skal jeg følge med når Jonathan, David og Arna skal konkurrere i Italia om et par uker.
Heia dem og heia oss!
Vakre omgivelser for OL-forberedelser.
Neste skitur blir visst en skiathlon – skal teste kombisko og se om det fungerer bedre enn mine egne med skinne/ortose👍
Dagens roadtrip brakte med seg underholdning av typen OL. Lagsprint på radio. Og når Klæbo er i farta så ble det som vanlig gull igjen! Omtrent akkurat mellom Lausgarda og Hævop. En nydelig vakker dag å dra på roadtrip. Og med bilen full av truger, ski og turutstyr (blant annet) så ble radiounderholdningen perfekt underveis.
Jeg ser fram til tre uker “vinterferie” slash treningsleir slash rehabilitering til fjells. Og dagens vær er bestilt for alle ukene 😉
Hils på Alette. Hun har egentlig blitt til en slags pest og en plage. Nesten. Ikke nok med at hun tydeligvis var av feil type…det vil si bomull og ikke ull. Hun var krevende også. Og på grensa til såpass irriterende og trøblete at pedagogen i meg var på nippet til å foreslå både den ene og den andre diagnosen. På Alette eller meg…
For det første krevde hun tynn og tynnere pinner. Kjedelig var hun også. Lenge. I månedsvis, faktisk. Helt til hun plutselig ble overdrevent krevende, syns jeg. Da ble hun forsåvidt litt mer interessant, men også rimelig frustrerende.
Men nå er hun øyeblikkelig ferdig. I alle fall om jeg orker å strikke kragen og feste alle tråder og løse løkker og annet svineri på baksida. Hun er langt fra feilfri. Både mistede masker, feil rekkefølge på farger, tellefeil i mønsteret og ujevne omganger preger utseendet.
Vi har kranglet en del underveis. Spesielt den sene kvelden, eller rettere sagt natta, jeg satt og plukket opp igjen en og en halv omgang med tre ulike farger fordi jeg hadde gjort feil. DET ble siste gangen. Ikke for feil. Men etter den opplevelsen ble det andre løsninger, gitt. Mer sånn la det stå til og “det synes sikkert ikke” og denslags.
Om ei lita stund, eller ei litt lengre ei antakelig, er Alette klar for å få bli med ut i verden. Hvis hun oppfører seg!
