Og da må jeg ta meg sjøl litt i nakken og ta imot utfordringen, syns jeg. Så her kommer mitt «comeback» når det gjelder bloggutfordringene som utifriluft er så standhaftig å gi oss hver helg, men som jeg har latt være å la meg utfordre av på flere uker, desverre. Denne gangen vinterlige detaljer.

Og ja, jeg skulle så definitivt ha vært ute og fotografert detaljer akkurat nå. Her er det skikkelig vinter. Stabilt kaldt med stort sett mellom 15 og 20 minus hver morgen. Vakkert. Men jeg er inne. I dag gjør jeg som Jokke og Valentinerne: er «av typen som er svak for sport…men bare på skjermen og bare når vi vinner…». Ikke helt da, men jeg ser på OL på skjerm og «vi» vinner…

Og da blir fotoarkivet redningen. Og der vet jeg at vinterlige detaljer finnes i fleng. Også dette minnet fra november 2013:

Inspirert av alle som er ute på isen på skøyter om dagen – se etter “diamanter” folkens 😉

De neste ukene skal jeg tilbringe «til fjells», så både vinterlige detaljer, utsikter og turer i snøen vil trolig bli dokumentert i overkant hyppig. Og det gledes det til. Jeg har i alle fall pakket det viktigste…😉: bålved!

Skal rehabiliteres litt igjen, denne gangen til fjells. Og jeg har pakket det viktigste 😉

«Ja til et fargerikt fellesskap», sa vi i 1987. Slagordet var del av en informasjonskampanje for å skape positive holdninger til «våre nye landsmenn». Vi som gikk på skolen, i alle fall ungdomsskole og videregående, husker nok både buttons og gensere med budskapet.

I dag har jeg vært så heldig at jeg har fått være med på «Fargefest». Og det ble virkelig et fargerikt fellesskap. Med hvit bakgrunn. For i barnehagen der jeg jobber er fest for det meste noe som foregår utendørs. Selv om det er vinter, snø og på nippet til tosifrede kuldegrader.

Men fantastisk fargerikt. Og hva er vel bedre enn musikk fra høyttaler, en eksplosjon av fargerik pynt, egenproduserte «fargetrøyer» og en akebakke og skibakke med god glid!? På en og samme dag!

En kombinasjon og et fargerikt fellesskap å bli glad av!

Egenproduserte fargerike t-skjorter 🙂

OL er også fargerikt og curling er morsomt. Særlig når “boet” ligger nederst i akebakken og det er om å gjøre å stoppe på midten. Jeg tror vi klarte å komme helt ned bakken med hele 5 stykker på ei akematte. Fargerikt og veldig stas!

På ene siden: en svart katt. På andre siden: en fargeeksplosjon.

På min ørlille sånn omtrent ett døgns lange tur til hovedstaden så fikk jeg rollen som kjentkvinne. Hele tre, 3 , personer klarte jeg å få på riktig vei. Til tross for at jeg så definitivt kan betegnes som en skikkelig «bonde i by’n».

Den første var ei ungjente som lette etter riktig plattform og riktig buss. “Vet du om denne bussen går fra denne plattformen?” Lett å hjelpe til med slikt da, jeg gikk jo tross alt på reiselivslinja i 1991… Der leste vi myyyye rutetabeller…Hun kom seg på bussen og jeg kom meg på min.

I dag sto jeg midt på et fortau ved St. Hanshaugen og kjøpte meg bussbillett på telefonen. «Er du kjent i området?», kom plutselig over skuldra mi. Vel, det er i høyeste grad å ta kraftig i. Men ekteparet som lurte på hvor de skulle gå fikk hjelp de. For kart har jeg jo! Denne gangen på telefonen. Og når riktig adresse til alle tre sin store overraskelse etter hvert åpenbarte seg rett på andre sida av gata, så kunne jeg sende herr og fru over til andre sida og nedover mot forhåpentligvis riktig bygning.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For meg var det bare å gå på bussen. Det er fint å være «kjentkvinne». Og aller mest er det fint å kunne hjelpe når noen spør. Litt tilfeldig og ganske lite, men til glede for meg og de som spurte også. Så får det ikke hjelpe da, at kollektivtrafikken også denne turen var en smule utfordrende for slike som meg med stokk og balanseutfordringer. For der måtte jeg stå. Igjen. Heldigvis så kan jeg mer enn å lese rutetabeller og kart. Jeg kan sette sjøbein også. I alle fall i buss.

Men tog er fint på en tirsdag formiddag. Vi var hele tre personer i hele stillevogna! DET var deilig!

Kanskje en av årets aller beste dager å kjøpe blomster? For i dag var alt ferskt og nylevert hos blomsterhandler Rosengren, eller kollegaen hans da. For til morsdagen skulle jo “alle” ha blomster, sa’n, og det ble ganske tomt. Så i dag hadde han bare helt nye, ferske blomster som han beklaget så mye at han ikke hadde rukket å sette prislapp på engang😉

Dermed ble det rosa bukett på bordet hos avleggeren som endelig er i Norge etter enda et semester i Solens rike. Blomster og gjensyn til glede for både mor og “barn” på en helt vanlig mandag.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Å gå ut og spise er så definitivt en hverdagsglede. Som regel en glede uansett dag, egentlig. Og selv om innlegget fra GhatGPT i går, dette,  kanskje ikke akkurat nevnte å gå ut og spise som en hverdagslgede, så er det faktisk akkurat det jeg har gledet meg selv med i dag. Eller, rett skal være rett, det var egentlig venninna som tok initiativet som sto for gleden.

Min eller vår variant av “ut og spise” denne gangen var rett og slett bokstavelig. For hva er vel mer naturlig enn å gå ut på trugetur i 11 minus, vind og horisontalt snøvær en midtukedag når det akkurat begynner å bli mørkt – rett og slett for å spise middag? Ute.

For oss er det helt naturlig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Takk for turen!

(Foto 1-3: ACM)

Det er lett å tro at glede må være noe stort. Noe som planlegges, deles på sosiale medier eller markeres med utropstegn. Men ofte er det de små, nesten usynlige øyeblikkene som gjør dagene gode – hvis vi bare legger merke til dem.

Hverdagsgleder er den første slurken kaffe når huset fortsatt er stille. Det er følelsen av rent sengetøy mot huden, eller lyden av regn mot vinduet når du endelig kan senke skuldrene. De kommer uten fanfare, men har en egen evne til å lande oss midt i livet slik det faktisk er. Kanskje er det et smil fra en fremmed på bussen. En melding fra noen som tenkte på deg. At middagen ble akkurat så god som du håpet. Eller øyeblikket når sola bryter gjennom skyene etter flere grå dager – og du merker at humøret følger etter.

Det fine med hverdagsgleder er at de ikke krever mer tid, penger eller energi. De er allerede der. Det handler mest om oppmerksomhet. Om å være litt mindre på vei videre, og litt mer til stede akkurat her.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I en hverdag som ofte går fort, kan det nesten føles uvant å stoppe opp og kjenne etter. Men når vi gjør det, oppdager vi at det finnes små lommer av ro og glede nesten overalt. Og jo oftere vi legger merke til dem, desto lettere blir det å finne dem igjen. Hverdagsgleder løser ikke alt. De fjerner ikke bekymringer eller vanskelige dager. Men de kan gjøre dem lettere å bære. Som små pustepauser. Som påminnelser om at det finnes noe godt, selv midt i det helt vanlige. Kanskje er det nettopp derfor de er så verdifulle.

Ok. Jeg har jo skrevet og reflektert om hverdagsgleder utallige ganger på denne bloggen. Og i dag, egentlig i mangel av inspirasjon til blogg, tenkte jeg egentlig å plukke ut tre av dagens gleder og skrive noen linjer om. Men. Så hørte jeg om ei som hadde laget seg en forretningsplan. På Chat GPT!

Så dermed ble dagens blogginnlegg et eksperiment.

«Kan du lage et blogginnlegg om hverdagsgleder?», spurte jeg Chat GPT. «Klart det. Her er et blogginnlegg på norsk(bokmål) om hverdagsgleder», svarte chatten. Teksten over er da, om det skulle være tvil, i sin helhet produsert av Chat GPT. På forespørsel fra friluftsheidi 😉

Og bildet? Det var det chatten mente var passende til innlegget:

Og portrettet er Chat GPT sin versjon av friluftsheidi i friluft…