På min ørlille sånn omtrent ett døgns lange tur til hovedstaden så fikk jeg rollen som kjentkvinne. Hele tre, 3 , personer klarte jeg å få på riktig vei. Til tross for at jeg så definitivt kan betegnes som en skikkelig «bonde i by’n».

Den første var ei ungjente som lette etter riktig plattform og riktig buss. “Vet du om denne bussen går fra denne plattformen?” Lett å hjelpe til med slikt da, jeg gikk jo tross alt på reiselivslinja i 1991… Der leste vi myyyye rutetabeller…Hun kom seg på bussen og jeg kom meg på min.

I dag sto jeg midt på et fortau ved St. Hanshaugen og kjøpte meg bussbillett på telefonen. «Er du kjent i området?», kom plutselig over skuldra mi. Vel, det er i høyeste grad å ta kraftig i. Men ekteparet som lurte på hvor de skulle gå fikk hjelp de. For kart har jeg jo! Denne gangen på telefonen. Og når riktig adresse til alle tre sin store overraskelse etter hvert åpenbarte seg rett på andre sida av gata, så kunne jeg sende herr og fru over til andre sida og nedover mot forhåpentligvis riktig bygning.

For meg var det bare å gå på bussen. Det er fint å være «kjentkvinne». Og aller mest er det fint å kunne hjelpe når noen spør. Litt tilfeldig og ganske lite, men til glede for meg og de som spurte også. Så får det ikke hjelpe da, at kollektivtrafikken også denne turen var en smule utfordrende for slike som meg med stokk og balanseutfordringer. For der måtte jeg stå. Igjen. Heldigvis så kan jeg mer enn å lese rutetabeller og kart. Jeg kan sette sjøbein også. I alle fall i buss.

Men tog er fint på en tirsdag formiddag. Vi var hele tre personer i hele stillevogna! DET var deilig!