For aller første gang blogger jeg på denne datoen. 29.februar 2024. Når vi går inn i mars har denne bloggen eksistert i fire år, altså er dette første gang jeg skriver og poster noe her på en skuddårsdag.
Skuddår og 29. februar og slikt har vi drevet med siden 1704. Det var nemlig i år 1700 vi innførte den gregorianske kalenderen (kilde: startsiden.no).
Friluftsheidi som blogg feirer altså snart fire år. Selv om bloggeren så definitivt skrev og blogget før det også. Ellers har jeg ikke noe spesielt forhold til skuddårsdagen. Jeg benytter allikevel anledningen til å gratulere alle som har bursdag i dag med dagen! Du er sjelden. Det er forresten sjeldendagen i dag. Dagen for sjeldne diagnoser. Slikt kan man oppdage når det googles for å finne bilde til bloggen sin 😉
Vokabularet har fått et par nye uttrykk de siste par åra. Dette fra facebook for eksempel:
Dette driver jeg mye med. Spesielt opp og ned trapper og ikke minst når jeg skal ha på eller av sko. Trange ganger og trappeoppganger er langt å foretrekke. Og da jeg syklet hjem fra fest for noen år siden og bastant hevdet at gang- og sykkelstien var for smal slik at jeg måtte sykle midt i bilveien – ja da kan det jo hende det var forsmaken på “wall-walking”, ikke sant?
Endelig ble det helt perfekt trugeføre! Etter vinterens stadige påfyll av snø så var i grunn labbing utenfor spor og løype uaktuelt. Uansett om det var på ski eller truger. Men nå har det vært mildvær. Og i dag ble mildværet etterflulgt av en to tre kuldergrader.
Og da blir det perfekt trugeføre. Så i dag har denne trugende tullingen beveget seg på kryss og tvers over åkeren og inn i skogen. Opp lia og mellom buskaset – akkurat slik som jeg liker at turene blir.
Det rakk ikke å klarne opp mens jeg var ute, men skogen er god å puste i uansett. Og når en svinser av gårde slik på kryss og tvers, så finner en noen ganger et og annet. Et og annet som blir fotografert.
For meg krever skriving en viss form for engasjement. Jeg skriver egentlig lettest når jeg er skikkelig euforisk glad for noe eller rimelig forbanna. Antakelig mest det siste, har jeg en mistanke om.
Da er det jo om å gjøre å «skrive av meg» noe raseri. Ventilere ut. Som nesten daglig blogger så har jeg jo skaffet meg muligheter til slik skriftlig avreagering. Og terapi har bloggen virkelig innimellom vært. Og takk for det.
Nå for tida skriver jeg. Litt så «blekket spruter». Om det nå hadde vært blekk inne i bildet. Det er det jo ikke. Men det er jo annet svineri å skrive om i alle fall. Men ikke nødvendigvis bloggstoff.
Så nå for tida skrives det mest leserinnlegg. Kronikk og debatt. Såpass lokalt at det foregår utenfor blogg. Så da får dere som leser bære over med meg. Akkurat nå foregår det meste av skrivinga på andre fora. Bloggen blir noe mer neglisjert, faktisk. Men det kan jo hende at jeg må avreagere med litt blogg innimellom allikevel 😉
Denne skiløypa går i min nærliggende allmenning. En allmenning som nå trues av vindturbiner. Og slikt vil jo ikke jeg ha! Og slikt skriver jeg leserinnlegg om.
Anledningen benyttes til å gratulere med 2-års dagen!
Neida, det er ingen som fyller to år her i huset i dag. Hverken tobeinte eller firbeinte. Og ikke er det gratulasjon til en venninnes datter heller. Selv om jeg faktisk husker akkurat den bursdagen. Hun er ikke akkurat to hun heller… Håper hun lager seg en god dag! Og det er i alle fall ikke en gratulasjon til Putin for to årsdagen for invasjonen av Ukraina. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; STOPP GALSKAPEN! Tenk to år! Og i mens sitter vesten og diskuterer….
Nei, jeg feirer en annen toårsdag. Den 24.februar 2022, for to år siden, lå jeg nemlig i ei sykehusseng hele dagen. Kreftsvulst og spredning var operert ut om morgenen og planen var at jeg skulle skrives ut om ettermiddagen samme dag. Det ble ikke noe av. Av den enkle grunn at jeg ikke var i form til hjemsendelse. Jeg fikk ikke engang lov til å gå på do alene da de var redd jeg skulle ramle overende.
Men jeg ble liggende i senga til den 25. Jeg rakk til og med et kort blogginnlegg da formen begynte å bedre seg utpå kvelden. Og jeg skrev om hva jeg drømte om. Tur. Og fjell. Og overnatting ute. Vinter, vår og sommer gikk med til medisiner, nye medisiner, bivirkninger, innleggelser, formsvikt og formøkning. Fjerning av mindre alvorlige kreftflekker og rehabilitering. Med en del vakuum innimellom. Og et og annet stunt i villmarka innimellom.
To år som fri for den skumle kreften og endelig i stand til å konsentrere meg om å komme i form og holde ms-en nogenlunde i sjakk. Og drømme.
Og har jeg oppfylt drømmen? På mange måter har jeg jo så absolutt det! Jeg har utallige netter i hengekøye til skogs med eller uten følge. Jeg har sovet i egen tipi og jeg har gått i fjellet. Både i fjellskogen og i høyfjellet. Det toppet seg jo med turen til Glittertind i september. Bloggen forteller meg at jeg feiret ettårsdagen for operasjonen med ei natt i tipien.
Toårsdagen blir feiret på en helt annen måte. I dag har jeg gått over Grønland😉. Over Grønland torg 😉 Dagen feires hos avlegger og samboer. Koreansk mat, dessert og trivelig samvær.
Jeg er heldig. Jeg får oppleve og oppfylle drømmer. Og jeg kan feire!
Nøyaktig 48 måneder etter diagnose og operasjon og 51 måneder etter multippel sklerose-diagnose(og det rimte :-)).
«Att og fram er er like langt», har jeg lært. Så i min iver etter å få til en såkalt turdag på tross av vind og styrtregn så ble det en slik tur. Att og fram. Snø er det nok av og med regn oppi der så inntar den raskt en annen konsistens enn tidligere i vinter. Timingen er dermed perfekt for å fortsette å gå opp trugeløyper.
Så i dag ble det litt komprimering av gamle spor. Litt nytråkking og ikke minst tilbake i mine egne spor. Att og fram. Tilrettelegging for framtidige turer😊
De som hadde gått før meg hadde lagt seg nedpå litt på et par steder. Å vasse rundt i slik blautsnø er såpass hardt at jeg mistenker at det var lurt av dem. Kanskje jeg skulle gjøre som dem? De hadde forresten også driti i sporene sine, så jeg vet ikke jeg…
I dag var att og fram i alle fall langt nok 😉
På vei tilbake i egne spor.De som hadde gått før meg hadde også gått litt att og fram, og lagt seg nedpå litt.
Joda. Du tar en gjeng med 5-åringer, ett bål og en bolle pinnebrøddeig. For anledningen farget rosa. Ei rist og passe varme til steking.
Og dermed er vi i gang. Men kan det egentlig kalles pinnebrød når brødene stekes på rist og ikke på pinne? Og kan det kalles pinnebrød når det i praksis er boller? Blir det ikke da bare brød? Brød stekt på bål!?
Og så var det fargen… Hva skjer når de rosa bollene blir stekt og de får både brune og svarte flekker utapå? Er de fortsatt rosa inni?
Hva var det egentlig de puttet i, de deigansvarlige, for å få den rosa fargen? Var det jordbær, kanskje? Eller var det maling? Eller rødbeter? Eller? Joda, de som hadde vært med på produksjonen visste. Det var konditorfarge.
Og hva smaker det egentlig når de har den fargen? Smaker det rosa? Som bobletyggis? Eller sånn de smakte i «gamledager», på 80-tallet? Eller? Den lokale forskningen var enstemmig. Selv om innholdet så ut som bobletyggis så smakte det fortsatt pinnebrød.
Eller brød da. Siden pinnene var fullstendig fraværende.
Sånn gjøres både forskning og filosofi rundt bålet. Og alle forslag og hypoteser kom til en konklusjon. Bortsett fra akkurat det med navnet. Pinnebrød eller bålbrød eller boller, eller… Lokal forskning av kompetente og filosoferende forskere. Altså 5-åringene. Pinnebrødfilosofi. Bålfilosofi.
I går, og et par ganger i dag også faktisk, var jeg rett som det var så rasende at det helt sikkert ikke er spesielt sunt i min alder. Jeg er vanligvis av den sorten som er mest arg, bruker meg og freser mest i den private sfære, om det er noe som provoserer nok. Men i går inntok jeg ullundertøy, allværsjakke og en god dose selvbeherskelse. Og møtte opp til demonstrasjon. Jeg ble ikke mer harmonisk av det, det kan jeg ikke påstå, jeg ble vel bare mer sikker på min egen overbevisning.
Raseriet, den «godlynte markeringen», det vil si demonstrasjonen og etterfølgende såkalt informasjonsmøte, dreide seg om vindturbiner. Vindturbiner og skogeiendom.
Nok om det. Dagen i dag har i så måte vært ren rekreasjon. En slags medisin. Tolv unger, tre voksne, fjorten par ski, en pulk med drikke, brødskiver, ved og rosa (!) pinnebrøddeig var den beste medisinen jeg kunne få. I alle fall i DET påskeværet. Skiløperne måtte frigjøres for ullgensere og flere måtte lufte sveisen som holdt på å bli klissbløt av svette innimellom turene opp og ned bakken.
Takk for at jeg får være en bitteliten del av hverdagen i denne barnehagen. I dag har disse timene sammen med den spreke gjengen på skistadion vært som den beste medisin. Medisin mot raseri!
Heldigvis var ingen så rasende at snøen smeltet rundt oss. Men varmegrader ble det nok 🙂De som ville fikk bli med og kjøre med denne. Der inne var det varmt, sa de, og skikkelig kult!
Da jeg var elev på videregående skole, for et par generasjoner siden, skulle jeg og en medelev intervjue forfatter Rolf Jacobsen til en norskoppgave. Jeg husker at vi forberedte oss med blant annet å høre forfatteren selv lese dette diktet:
De spiser av skogene mine.
Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine.
Gud hjelpe meg for en skapning på dem. Hoder
uten øyne og øynene i baken.
De svinger med kjeftene på lange skaft
og har løvetann i munnvikene.
De eter og spytter ut, spytter ut og eter,
for de har ingen strupe mer, bare en diger
kjeft og en rumlende mave.
Er dette et slags helvete?
For vadefugler. For de altfor kloke
pelikaner?
De har blindede øyner og lenker om føttene.
De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene
om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust
og kald sol fra prosjektører.
Uten struper, uten stemmebånd og uten klage.
Jeg vet at jeg som tenåring syns teksten var både dyster og dystopisk. Men på en annen måte også fascinerende. Og jammen ga det såpass mye gjenklang i meg at jeg fortsatt husker det! Og at det ble skrevet allerede i 1954 (!) var rimelig overraskende på dagens meg. For 70 år siden altså!
Det ble aldri noe av det intervjuet. Så vidt jeg husker fordi forfatteren ble syk. I dag tenker jeg imidlertid på diktet igjen. Et 70 år gammelt dikt som jeg kjenner at på mange måter beskrev noe vi mennesker har drevet mer og mer med i løpet av disse 70 åra.
Vi har bygd ned natur. Og nå er vi desperate! Tilgangen på urørt natur minker dramatisk både i Norge og verden. Vi bygger ut og tar for oss. Vi bruker opp. Nå diskuteres bygging av vindparker i mitt område. Digre vindturbiner som vi, feilaktig spør du meg, innbiller oss at vi trenger og er avhengige av. Og jeg blir forbanna. Klar-for-å-bedrive-sivil-ulydighet-forbanna!
For nå skal de visst begynne å spise av skogene mine også. Det var vel det Rolf allerede forutså i 1954!
“Urørt” landskap UTEN vindmøller.Landskap MED vindmøller.
